Bruce Springsteen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bruce Springsteen
Bruce Frederick Joseph Springsteen
Bruce Springsteen
Bruce Springsteen
Født 23. september 1949 (65 år)
Long Branch, New Jersey, USA
Yrke musiker, låtskriver, produsent
Kallenavn «The Boss»
Sjanger rock, folk rock, folkemusikk
Instrument vokalist, gitar, munnspill, piano
Aktive år 1972
Plateselskap Columbia Records
Nettsted www.BruceSpringsteen.net
Band
E Street Band

Bruce Springsteen (født 23. september 1949) er en amerikansk rockemusiker, gitarist, sanger og låtskriver. Springsteen er internasjonalt kjent for sin blanding av engasjert rockemusikk, poetiske sangtekster og sine stemninger av Americana sentrert rundt hjemstaten New Jersey.[1] Springsteen har turnert og innspilt plater, hovedsakelig sammen med sin gruppe E Street Band, men også alene og sammen med andre musikere.

Springsteens innspillinger har bestått av både kommersielt tilgjengelige rockealbum og mer melankolske folkemusikkorienterte verker. Da han debuterte med den folkrockaktige Greetings from Asbury Park, N.J. (1973) ble han sammenlignet med Bob Dylan og Van Morrison. Gjennombruddsalbumet Born to Run (1975) representerte en ny intensitet, og har blitt karakterisert som banebrytende. Med The River (1980) fortsatte han å skildre den amerikanske arbeiderklassens dagligliv, mens den lavmælte, akustiske Nebraska (1982) viste en mer melankolsk side av ham. Hans største kommersielle suksess er Born in the U.S.A. (1984) med sju singleplater. Med plater som The Ghost of Tom Joad (1995) og We Shall Overcome: The Seeger Sessions (2006) har han markert sin tilknytning til den politisk engasjerte amerikanske folkemusikken, mens The Rising (2002) var et forsøk på å gi stemme til fortvilelsen etter terrorangrepet 11. september 2001. Han har engasjert seg politisk i flere saker, som kjernekraftmotstand og støtte til Amnesty International, og har støttet de to siste demokratiske presidentkandidatene John Kerry og Barack Obama.

Han har solgt mer enn 65 millioner album i USA, og 200 millioner over hele verden,[2] og han har mottatt mange priser: tyve Grammypriser, to Golden Globe-priser og én Oscarpris. Springsteen ble i 2004 rangert av magasinet Rolling Stone som den 23. største musikeren gjennom alle tider på bladets liste over de 100 største artister. I 2013 ble Springsteen av Rolling Stone rangert som verdens beste konsertartist.[3]

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Springsteen ble født i Long Branch, New Jersey og vokste opp i Freehold, i New Jersey. Faren Douglas Frederick Springsteen (19251998), var av nederlandsk og irsk avstamning og arbeidet stort sett som bussjåfør. Moren Adele Ann Zirilli (født 1925), var advokatsekretær og av italiensk avstamning.[4] Hans morfar var født i Vico Equense i nærheten av Napoli. Han har to yngre søsken, Virginia og Pamela. Pamela Springsteen hadde en kortvarig filmkarriere, men sluttet som skuespiller for å bli fotograf på fulltid. Hun var fotograf på hans album Human Touch og Lucky Town.

Springsteen fikk en katolsk oppdragelse,[5] og gikk på den katolske skolen St. Rose of Lima i Freehold hvor han kom på kant med nonnene og protesterte mot de strenge reglene. En del av hans senere musikk viser imidlertid en katolsk etos og omfatter også noen få tradisjonelle irsk-katolske salmer i en mer rocket utgave.[6]

I niende klasse ble han overført til den offentlige Freehold Regional High School, men passet ikke inn der heller. Gamle lærere har sagt at han var en «loner», en ensom gutt, som ikke ønsket noe annet enn å spille på gitar. Han fullførte videregående skole i 1967, men følte seg såpass ubekvem at han uteble fra sin egen eksamensseremoni.[7] Han avsluttet skolegangen med ett år på Ocean County College fra 1967 til 1968.[8]

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

1962–1972: De første årene[rediger | rediger kilde]

Springsteen ble inspirert til å begynne med musikk da han var syv år gammel etter å ha sett Elvis Presley i The Ed Sullivan Show på fjernsynet. Da han var 13 år gammel kjøpte moren hans første gitar til ham for 18 dollar; senere tok hun opp et lån for å kjøpe en Kent-gitar til 60 dollar da han var blitt 16 år, noe han minnes i sangen «The Wish».

I 1965 tok han kontakt med Tex og Marion Vinyard som støttet unge band i byen. De hjalp Springsteen til å bli førstegitarist og deretter førstevokalist i gruppen The Castiles. Denne gruppen spilte inn to egenkomponerte sanger ved et offentlig innspillingstudio i Brick Township, og de hadde spillejobber ved en rekke steder, blant annet på Cafe Wha? i Greenwich Village. Marion Vinyard sa siden at hun trodde på den unge Springsteen da han forsikret at han ville gjøre det stort.[9]

Kystbyene i New Jersey som Asbury Park har inspirerte dagligdagse temaer i Bruce Springsteens musikk.

Da Springsteen var 18 år ble han innkalt for å gjøre verneplikten, men han klarte ikke den fysiske undersøkelsen og ble således ikke innkalt til å tjenestegjøre i Vietnamkrigen. I et intervju i magasinet Rolling Stone i 1984 sa han at «Da jeg gikk på bussen for ta den fysiske undersøkelsen, tenkte jeg bare én ting: Jeg vil ikke dra». En hjernerystelse i en motorsykkelulykke da han var 17 år og «sprø» oppførsel på sesjonen, var nok til å gi ham en «klasse 4F»: «ikke akseptabel for militærtjeneste... under etablerte fysiske, mentale eller moralske standarder.»[10]

På slutten av 1960-tallet opptrådte Springsteen kortvarig i powertrioen Earth som spilte i klubber i New Jersey. Det var i denne perioden han fikk oppnavnet «The Boss». Springsteen hadde oppgaven med å samle inn gruppas betaling etter opptredener og fordele pengene rettferdig blant gruppas medlemmer.[11] Springsteen selv var mindre begeistret for oppnavnet da han mislikte sjefer,[12] men han synes å ha gitt det en stilltiende godkjennelse. Tidligere hadde han blitt kalt for «Doctor».[13] Fra 1969 til tidlig i 1971 spilte Springsteen i gruppa Steel Mill sammen med Danny Federici, Vini Lopez, Vinnie Roslin og senere også Steve Van Zandt og Robbin Thompson. De turnerte på colleger i Mid-Atlantic-regionen,[14] og de var også såvidt innom California. I januar 1970 ga musikkritikeren Philip Elwood i avisen San Francisco Examiner gruppen denne anmeldelsen: «Jeg har aldri blitt så overveldet av et totalt ukjent talent.» Elwood fortsatte ved å lovprise deres «bindekraftige musikalitet», og i særdeleshet pekte han ut Springsteen som «en meget imponerende komponist».

I løpet av denne tiden spilte Springsteen jevnlig på små klubber i Canton, Massachusetts; Richmond, Virginia, Asbury Park og langs Jersey Shore, og fikk raskt en trofast tilhørerskare. Andre opptredener fulgte i de neste to årene mens Springsteen søkte å forme en særegen og ekte musikalsk og lyrisk stil: «Dr Zoom & the Sonic Boom» (tidlig-til midten av 1971), «Sundance Blues Band» (midten av 1971), og «The Bruce Springsteen Band» (midten av 1971–midten av 1972). Med tillegg av pianisten David Sancious, var dette kjernen av hva som senere skulle bli E Street Band, med tidvis tillegg av en blåseseksjon,«The Zoomettes» (en gruppe av kvinnelige korister for «Dr. Zoom») og Southside Johnny Lyonmunnspill.

De musikalske sjangrene som ble utforsket var blues, R&B, jazz, kirkemusikk, tidlig rock'n'roll, og soul. Springsteens frodige evne til sangskriving ble av hans plateselskap beskrevet som: «Flere ord i en del sanger enn andre musikere hadde på et helt album». Hans musikalske og lyriske dyktighet førte til at han tiltrakk seg oppmerksomhet av folk som managerne Mike Appel og Jim Cretecos, og den legendariske talentjegeren fra Columbia Records, John H. Hammond, som under påtrykk fra Appel, lot Springsteen prøvespille i mai 1972.

Selv etter at Springsteen hadde oppnådd internasjonal anerkjennelse var røttene fra New Jersey tydelig i hans musikk, og han hyllet ofte «den fantastiske staten New Jersey» på sine konserter. Ved å trekke på sin omfattende lokale appell solgte han rutinemessing ut påfølgende kvelder i store konserter i New Jersey og Philadelphia. Han gjorde også mange overraskende opptredener på The Stone Pony og andre nattklubber langs New Jersey-kysten i årenes løp, og ble selv den fremste eksponenten for hva som ble karakterisert som «Jersey Shore-lyden».

1972–1974: På veien mot suksess[rediger | rediger kilde]

Springsteen på konsert, 1988.

I 1972 signerte Springsteen ved hjelp av John Hammond en platekontrakt med Columbia Records, Hammond hadde fått Bob Dylan til samme plateselskap et tiår tidligere. Springsteen tok med seg mange av sine kolleger fra New Jersey inn i innspillingstudioet og dannet gruppa som senere skulle bli kjent som E Street Band. Hans debutalbum, Greetings from Asbury Park, N.J., ble gitt ut i januar 1973, og etablerte ham som en kritikerfavoritt,[15] men salget tok derimot ikke av. På grunn av Springsteens lyriske tekster og musikk forankret i folkrocken, for eksempel i sanger som «Blinded by the Light» – som senere skulle bli en stor hit med Manfred Mann's Earth Band, og «For You», ble Springsteen i begynnelsen sammenlignet med Bob Dylan.[16]

Sammenligningen med Dylan skyldtes også forbindelsen til Columbia og Hammond. «Han synger med en friskhet og en heftighet som jeg ikke har hørt siden jeg ble rystet av [Dylans] ‘Like a Rolling Stone’,» skrev Peter Knobler, redaktør for magasinet Crawdaddy i Springsteens første store intervju i mars 1973. Crawdaddy var det første større musikkbladet som oppdaget Springsteen og var hans tidligste forkjemper.[17] Springsteen og E Street Band anerkjente dette ved å gi en privat framføring ved Crawdaddys 10-årsfest i New York City i juni 1976.[18]

Musikkritikeren Lester Bangs skrev om Springsteens første album i musikkmagasinet Creem to år senere: «...mange av oss avskrev det: han skrev som Bob Dylan og Van Morrison, sang som Van Morrison og Robbie Robertson, ledet et band som lød som Van Morrisons.»[19] Sangen «Spirit in the Night» var den som særlig viste Morrisons innflytelse, mens «Lost in the Flood» var det første av mange portretter av Vietnam-veteraner og en forbausende moden sang, var «Growin' Up» hans forsøk på å behandle det tilbakevendende temaet oppveksttid.

I september 1973 kom hans andre album, The Wild, the Innocent & the E Street Shuffle, det ble godt mottatt av kritikerne, men ble ingen kommersiell suksess da det kom ut. Som Greetings handlet også dette albumet om gatene i New York og New Jersey, med en blanding av romantikk og realisme: «And the boys from the casino dance with their shirts open like Latin lovers on the shore,/Chasin' all those silly New York virgins by the score.»[20] Springsteens sanger var blitt større i form, format og omfang; E Street Band dempet folkrockpreget og lente seg mer mot R&B. Sangtekstene tenderte til å romantisere tenåringenes gateliv. «4th of July, Asbury Park (Sandy)» og «Incident on 57th Street» ble favoritter hos fansen, og den lange, ekstatiske «Rosalita (Come Out Tonight)» var inntil 1984 fast innslag på Springsteens konserter, og har også vært spilt sporadisk de senere år.

Den 22. mai 1974 skrev musikkritikeren Jon Landau i Bostons The Real Paper etter å ha vært på en konsert med Springsteen i Harvard Square Theater: «Jeg så rockens framtid og dens navn er Bruce Springsteen. Og på en kveld da jeg trengte å føle meg ung, fikk han meg til føle som om jeg hørte musikk for den aller første gangen.»[21] Etter denne skjellsettende opplevelsen ble Landau senere Springsteens manager og plateprodusent og bidro til å fullføre det nye albumet Born to Run. Springsteen hadde fått et stort budsjett til disposisjon for å gjøre albumet kommersielt tilgjengelig. Han brukte svært lang tid i studio, blant annet på jakt etter et Wall of Sounduttrykk. Publikums forventinger ble bygget opp gjennom en tidlig versjon av tittelsangen «Born to Run» på radio, men det kom til å ta mer enn 14 måneder å spille inn albumet, hvor seks måneder gikk på sangen «Born to Run» alene.

I løpet av denne tiden hadde Springsteen kjempet med raseri og frustrasjon over albumet og sa at han «hørte lyden i hodet» men ikke lyktes med å forklare den for de andre i studioet. Det var i løpet av disse sesjonene at Steven Van Zandt ble hentet inn i studioet for å hjelpe Springsteen å organisere blåseseksjonen på «Tenth Avenue Freeze-Out». Dette første til at Van Zandt ble med i bandet; han hadde lenge vært Springsteens venn og musikalske partner på tidligere prosjekter. Da Springsteen hørte det ferdige albumet første gang slengte han plata fra seg og sa til Jon Landau at han heller ville gjøre plata helt på ny som et konsertopptak.

1975–1983: Gjennombruddet[rediger | rediger kilde]

Den 13. august 1975 begynte Springsteen og E Street Band en heseblesende serie på ti konserter, fem dager på rad ved New Yorks Bottom Line club. Spilleoppdraget tiltrakk seg betydelig oppmerksomhet fra media, ble sendt direkte på radioen WNEW-FM, og overbeviste mange skeptikere om at Springsteen var ekte vare. Noen tiår senere kalte magasinet Rolling Stone disse konsertene for det ene av 50 øyeblikk som endret rock'n'roll.[22] Med utgivelsen av Born to Run den 25. august 1975 fikk Springsteen sin første kommersielle suksess. Albumet nådde tredjeplass på Billboard 200, og selv om ingen singler gikk topps, fikk «Born to Run» (Billboard #23), «Thunder Road», «Tenth Avenue Freeze-Out» (Billboard #83), og «Jungleland» alle omfattende spilling på radiostasjoner som var orientert mot rockealbum, og forble flerårige favoritter på radiostasjoner som spilte klassisk rock.

Med sin energiske, desperate optimisme har Born to Run blitt høyt vurdert, og vurdert som banebrytende. «While parts of the album have dated, it's impossible to dismiss the effect Born to run had at the time of its release; its impact was like seeing James Dean in Rebel without a cause».[23] En slags ytre bekreftelse på gjennombruddet var at Springsteen kom på omslaget av både Time og Newsweek den samme uken, den 27. oktober 1975.

Springsteen på Port Bouet lufthavn i Elfenbenskysten under turnéen med veldedighetskonserter for Amnesty International i 1988.

En juridisk tvist med tidligere manager Mike Appel holdt Springsteen borte fra platestudio i bortimot et år, men i løpet av denne tiden holdt han en omfattende konsertturne i USA. Etter å ha oppnådd en avtale med Appel i 1977 vendte han tilbake til studioet og produserte Darkness on the Edge of Town (1978). Musikalsk var dette albumet et vendepunkt i Springsteens karriere. Han forlot de rå, raske tekstene med overdimensjonerte karakterer; og skrev tekster som gjenspeilet et voksende politisk engasjement.

På slutten av 1970-tallet ble flere av Springsteens sanger gjenbrukt av andre band. Manfred Mann's Earth Band fikk en førsteplass på de amerikanske hitlistene med en omarrangert utgave av «Blinded by the Light» fra debutalbumet tidlig i 1977. Patti Smith nådde 13. plass med sin versjon av Springsteens da uutgitte «Because the Night» i 1978, mens The Pointer Sisters fikk en andreplass i 1979 med «Fire» som han på det tidspunktet heller ikke hadde spilt inn selv.

I september 1979 deltok Springsteen og E Street Band i et konsertprogram for «Musicians United for Safe Energy», en kampanje mot kjernekraftverk, på Madison Square Garden to konserter på rad. Han han spilte da en forkortet utgave av sitt vanlige konsertopplegg, foruten to sanger fra sitt kommende album. Konsertalbumet No Nukes og den påfølgende dokumentarfilmen er de første offisielle konsertopptakene med ham. Saken var også hans første politiske ytring som musiker.

Springsteen fortsatte sin skildring av arbeiderklassens liv med dobbelalbumet The River med hele 20 sanger i 1980. Albumet veksler fra lystig partyrock til intense emosjonelle ballader. Han fikk sin første listetopplassering med singelen «Hungry Heart». Dette albumet markerte en endring i Springsteens musikk i retning av en pop-rock-orientert lyd som ikke fantes på hans tidligste plater. Karakteristisk er blant annet noen 1980-tallsaktige poprock-kjennetegn som tilbakekastende tenortrommer, grunnleggende perkusjon og gitar og gjentagelser i tekstene. I intervjuer har han snakket om at han søkte tilbake til den perfekte rockelåten på et par minutter fra sin ungdom. Tittelsangen kan sees som et uttrykk for Springsteens intellektuelle ambisjoner, mens lydbildet i andre spor varslet den musikalsk stilretningen hans kom til å følge. Albumet solgte godt, og ble det første av hans album som toppet Billboards albumliste. En lang konsertturne fulgte i 1980 og 1981 hvor Springsteen for første gang dekket det meste av Europa, blant annet med opptreden i Drammenshallen i Norge den 5. mai 1981. Det var ved denne anledningen at Springsteen trakk opp den da 17 år gamle Nini Stoltenberg på scenen og danset med henne.[24] Turnen ble avsluttet med flere opptredener i de store byene i USA.

The River ble fulgt av hans første soloalbum i 1982, den lavmælte, akustiske og intense Nebraska. Opprinnelig gikk bandet i studio for å lage et ordinært studioalbum med utgangspunkt i en demotape som Springsteen hadde laget hjemme med enkel firespors båndopptaker. Etterhvert innså både Springsteen og produsenten Landau at sangene fungerte bedre som akustiske numre spilt av Springsteen alene enn i en utgave med fullt band. De opprinnelige demotapene ble derfor utgitt som et soloalbum. Selv om innspillingene med E Street Band ble lagt i skuffen ble andre sanger fra disse innspillingssesjonene senere utgitt, blant annet sangene «Born in the U.S.A.» og «Glory Days».

Biografen Dave Marsh skriver at Springsteen var deprimert da han skrev dette materialet, og resultatet er en dyster skildring av det amerikanske samfunnet. Nebraska solgte mindre enn Springsteens to foregående album, men fikk ros fra mange musikkritikere. Det ble kåret til «Årets album» av magasinet Rolling Stone og skal ha vært en inspirasjon for andre, senere musikere, blant annet U2s album The Joshua Tree. Plata var også en inspirasjonskilde for sjangeren kjent som «lo-fi-musikk», musikk med lavere teknisk kvalitet på innspillingen.

1984–1991: Kommersielt og folkelig[rediger | rediger kilde]

Springsteen med trommeslager Max Weinberg på scenen.
Springsteen med Steven Van Zandt

Albumet Born in the U.S.A. kom ut i 1984 og solgte 15 millioner eksemplarer i USA og ble et av de bestselgende album gjennom alle tider. Albumet hadde syv singler som nådde Topp 10. Tittelsangen var en bitter og kraftfull kommentar til behandlingen av Vietnam-veteranene. Teksten i sangen var fullstendig entydig når man lyttet til den, men den nærmest nasjonalsang-aktige musikken og sangtittelen gjorde det vanskelig for mange, fra politikere til folk flest, å få tak på sangtekstens opprinnelige budskap – unntatt i refrenget – som kunne bli lest på flere vis.[25] Sangen ble av mange feiltolket som kraftpatriotisme, og under presidentkampanjen i 1984 ble ulike tolkninger diskutert. I senere år, for å gjøre sangens opprinnelige mening mer tydelig, har Springsteen framført den med kun en akustisk gitar som akkompagnement. En akustisk versjon er også tilgjengelig på Tracks (1998).

Med Born in the U.S.A. fikk Springsteen sitt bredeste gjennomslag noensinne hos det amerikanske publikumet. «Dancing in the Dark» var den største av de syv hitsinglene som kom fra Born in the U.S.A., og den fikk andreplass på Billboards musikklister. Sangens musikkvideo hadde en ung Courteney Cox dansende på scenen med Springsteen, en opptreden som hjalp til med å sette skuespillerkarrieren hennes i gang. Sangen «Cover Me» ble skrevet av Springsteen for Donna Summer, men plateselskapet overtalte ham til å beholde den selv for sitt eget album. Ettersom Springsteen var en stor fan av Summer, skrev han en annen sang for henne, «Protection». Videoer for albumet ble gjort av de kjente filmregissørene Brian De Palma og John Sayles. Springsteen var med på sangen «We Are the World» og på albumet i 1985. Hans konsertsingel «Trapped» fra dette albumet oppnådde moderat spilling i amerikansk radio og kom på førsteplass på Billboards liste over Top Rock Tracks.[26]

Julianne Moore

I løpet av turnen Born in the U.S.A. møtte Springsteen den tidligere modellen og skuespilleren Julianne Phillips som han giftet seg med i 1985.

Patti Scialfa

Bokssettet Live 1975–85 med fem LP-plater (eller tre CDer) med konsertopptak som ble utgitt i slutten av 1986 og ble det første bokssettet som debuterte på førsteplass på de amerikanske albumlistene. Det er et av de mestselgende konsertalbum gjennom alle tider, med over 13 millioner solgt i USA. Live 1975–85 oppsummerte Springsteens karriere til da og viste fram en del av det som gjorde konsertene populære: skiftene fra melankolske sanger til festrock og tilbake, de lange personlige fortellingene før enkelte sanger – blant dem også noen som beskrev Springsteens vanskelige forhold til faren, og den instrumentale djervheten og dyktigheten i E Street Band som eksempelvis den lange kodaen (avsluttende del) på «Racing in the Street».

I løpet av 1980-tallet ble det startet flere fanziner omkring Springsteen, blant annet Backstreets i Seattle som fortsatt eksisterer, nå som en profesjonell utgivelse i samarbeid med Springsteens management.

Etter dette kommersielle toppunktet utga Springsteen det langt mer sedate og innadvendt grublende albumet Tunnel of Love (1987), en moden refleksjon over kjærlighet som blir funnet, tapt og sløst bort. Her medvirket E Street Band bare på deler av plata. Albumet skildret et ulykkelig forhold, og sees som et forvarsel om bruddet med ektefellen Julianne Phillips. Kjærlighetens utfordringer ble skildret i sangen «Brilliant Disguise»: «I heard somebody call your name, from underneath our willow. I saw something tucked in shame, underneath your pillow. Well I've tried so hard baby, but I just can't see. What a woman like you is doing with me.»

Under den påfølgende turneen Tunnel of Love Express gjorde Springsteen flere endringer i sceneopplegget, han hoppet over flere gamle favorittsanger og introduserte en blåserrekke. Under den europeiske turnen ble Springsteens nære forhold til korsangeren Patti Scialfa offentlig, og Phillips og Springsteen ba om skilsmisse i 1988.[27] Senere i 1988 ble Springsteen hovedtrekkplasteret i den verdensomspennende turnen Human Rights Now! for Amnesty International. I slutten av 1989 oppløste han E Street Band, og sammen med Scialfa flyttet han til California hvor de giftet seg i 1991.

1992–2001: Opp- og nedturer[rediger | rediger kilde]

Springsteen i seierspositur.

Mens han bodde i Los Angeles arbeidet Springsteen med studiomusikere og utga i 1992 to album: Human Touch og Lucky Town samtidig. De er mer innadvendte enn hans tidligere album, og vitner om en fornyet selvtillit. I motsetningen til hans to første album, som drømte om lykke, og i hans neste fire album som viste en voksende frykt for det, kan man hevde at i Lucky Town krever Springsteen lykke for seg og sine.

Han opptrådte på MTVs TV-serie Unplugged som i utgangspunktet skulle inneholde akustisk musikk, men det varte ikke lenge før bandet «plugget inn», og opptaket ble senere utgitt på plate som In Concert/MTV Plugged. Etter en rekke Grammy-priser vant Springsteen i 1994 også en Oscar for sangen «Streets of Philadelphia», fra soundtracket til filmen Philadelphia med Tom Hanks og Denzel Washington i hovedrollene. Filmen, og sangen, fikk ros for sitt sympatiske portrett av en homofil mann som er i ferd med å dø av AIDS. Musikkvideoen til sangen viste Springsteens faktiske vokalframføring, som ble innspilt med en skjult mikrofon til forhåndsinnspilt musikk. Denne teknikken ble først utviklet for videoen til sangen «Brilliant Disguise».

I 1995 samlet han igjen E Street Band en kort periode for å spille inn noen nye sanger til sitt første samlealbum. Innspillingen ble også skildret i dokumentarfilmen Blood Brothers. I 1995 utga han også sitt andre soloalbum, The Ghost of Tom Joad, hvor tittelsporet og plata som helhet er inspirert av hovedpersonen Tom Joad i John Steinbecks roman Vredens druer og av boka Journey to Nowhere: The Saga of the New Underclass, skrevet av Dale Maharidge og med fotografier av Michael Williamson.

Dette albumet fikk generelt sett en dårligere mottagelse enn hva Nebraska hadde fått. Skepsisen kan skyldes enkle melodier, nasal sang eller det politiske innholdet i sangene. Han fikk imidlertid også anerkjennelse for å ha gitt stemme til innvandrere og andre usynlige deler av amerikansk historie. Under den påfølgende verdensturneen, hvor han gjennomgående spilte i mindre lokaler, framførte Springsteen materialet fra Ghost of Tom Joad sammen med sine gamle sanger, som hadde fått nye akustiske arrangement, som for fleres vedkommende betød store endringer i uttrykket.

Etter den turnen flyttet Springsteen tilbake til New Jersey med familien.[28] I 1998 utga han den ujevne samlingen Tracks på 4 cd, med sanger som hadde blitt til overs fra andre innspillinger. Springsteen innrømmet i intervju at 1990-tallet hadde vært en «tapt periode» for ham: «Jeg arbeidet ikke så mye. Mange vil si at jeg ikke gjorde mine beste ting.»[29]

Springsteen ble innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame i 1999; talen ved introduksjonsarrangementet ble holdt av Bono fra U2, og Springsteen gjengjeldte tjenesten med å holde den tilsvarende introduksjonstalen for Bono i 2005.

I 1999 kom Springsteen og E Street Band offisielt sammen igjen og dro på en omfattende Reunion Tour som varte i et år. Turneen omfattet blant annet 15 utsolgte hus på Continental Airlines Arena i East Rutherford i New Jersey og ti kvelder, også utsolgt, på New York Citys Madison Square Garden som avsluttet turnen. De siste to konsertene ble filmet for visning på HBO, og med en tilhørende DVD- og albumutgivelse kalt Bruce Springsteen & the E Street Band: Live in New York City.

2002–2007: Tilbake til suksess[rediger | rediger kilde]

Springsteen sammen med fans i 2003.

I 2002 utga Springsteen The Rising, som var hans første studioalbum med fullt band på 18 år. Tekstene var for det meste tanker omkring terrorangrepet 11. september 2001, og mange av sangene var inspirert av telefonsamtaler som Springsteen hadde hatt med pårørende etter tragedien som i nekrologer hadde nevnt hvordan hans musikk hadde berørt deres liv. Albumet ble Springsteens mestselgende album med nytt materiale på femten år, og var populært både hos musikkritikerne og hos publikum. Lanseringen skjedde med en opptreden i Asbury Park på The Today Show, og deretter gikk The Rising-turnen gjennom USA og Europa, og tilbake til USA for et storstilt show over flere kvelder i 2003. Turneen ble avsluttet med tre kvelder på Shea Stadium i New York, hvor kontroversene omkring sangen «American Skin» ble gjentatt, men hvor det også kom en gjesteopptreden med Bob Dylan.

Tidlig på 2000-tallet engasjerte Springsteen seg for revitalisering av Asbury Park, og spilte årlig flere veldedighetskonserter. Disse konsertene var ment for hengivne fans og inneholdt blant annet framføring av en overskuddssang fra andrealbumet E Street Shuffle kalt «Thundercrack». Sangen «My City of Ruins» ble opprinnelig skrevet om Asbury Park for å støtte arbeidet med å revitalisere byen, men Springsteen valgte å bruke den på en støttekonsert etter 11. september, og sangen fungerte godt i denne situasjonen med sitt gospelpreg og formaninger om å «Rise up!» Han valgte senere sangen som avslutningssang på The Rising og som ekstranummer på den påfølgende turneen.

Ved Grammyutdelingen i 2003 framførte Springsteen The Clashs kjente sang «London Calling» sammen med Elvis Costello, Dave Grohl, og bandkollega Steven Van Zandt fra E Street Band og No Doubts bassist Tony Kanal, som en hyllest til den nylig avdøde Clah-vokalisten Joe Strummer.

I 2004 deltok Springsteen og E Street Band på turnen «Vote for Change» (Stem for endring) sammen med John Mellencamp, John Fogerty, Dixie Chicks, Pearl Jam, R.E.M., Bright Eyes, Dave Matthews Band, Jackson Browne, og andre musikere. Alle konsertene ble holdt i de såkalte «swing states», de delstatene hvor valgresultatet kunne gå begge veger, og håpet var å påvirke til fordel for den liberale politiske organisasjonen America Coming Together og å oppmuntre folk til å registrere seg slik at de kunne stemme ved valget. En avslutningskonsert med mange artister ble satt opp i Washington, D.C.. Flere dager senere holdt Springsteen ytterligere en valgkampkonsert i New Jersey, ettersom meningsmålinger viste jevnt løp mellom de to partiene.

Tidligere hadde Springsteen spilt på veldighetskonserter for saker han trodde på – mot kjernekraft, for Vietnam-veteranene, Amnesty International, og advokatene i Christic Institute – men han hadde alltid vegret seg for å støtte en politisk kandidat framfor en annen. Han avvist henvendelser fra Walter Mondale i 1984 da Mondale stilte mot Reagan som forsøkte å dra veksle på «Born in the U.S.A.». Når Springsteen nå i 2004 valgte side for den ene politiske kandidaten fikk han som ventet både kritikk og ros fra de respektive sidene. Springsteens sang «No Surrender» (Ingen overgivelse) ble kampanjesangen for John Kerrys presidentkandidatur. I de siste dagene av kampanjen gikk Springsteen opp på podiet sammen med Kerry og spilte akustiske versjoner av denne og andre sanger.

Springsteen med akustisk gitar under framføringen av sanger fra Devils & Dust, her i Festhalle Frankfurt, 15. juni 2005.

Albumet Devils & Dust ble utgitt den 26. april 2005 og var blitt innspilt uten E Street Band. Det var et lavmælt og hovedsakelig akustisk album i samme leie som Nebraska og The Ghost of Tom Joad, men med noe mer instrumentering. En del av sangene hadde vært skrevet bortimot ti år tidligere, eller kort tid etter turnen med Ghost of Tom Joad, og et par av dem hadde blitt framført på scenen tidligere, men aldri utgitt. Tittelsporet handlet om vanlige soldaters følelser og frykt under Irakkrigen. Albumet nådde førsteplass på albumlistene i ti land: USA, Østerrike, Sveits, Sverige, Danmark, Italia, Tyskland, Nederland, Storbritannia og Irland. Etter utgivelsen la han ut på en soloturne med materialet fra plata. I motsetning til hans akustiske turne på midten av 1990-tallet, spilte han nå også piano, elektrisk piano, pumpeorgel, autoharpe, ukulele, banjo, elektrisk gitar, akustisk gitar og munnspill.

I april 2006 utga Springsteen albumet We Shall Overcome: The Seeger Sessions, hvor han brukte sanger fra den sosialt og politisk engasjerte folkemusikken som Pete Seeger (1919–) hadde levendegjort. De femten sangene ble innspilt med et stort ensemble av musikere, blant annet Patti Scialfa, Soozie Tyrell, og The Miami Horns. I kontrast til tidligere studioalbum ble dette innspilt på kun tre dager. Turneen Bruce Springsteen with The Seeger Sessions Band begynte den samme måneden med et stort band på 18 personer. På turneen spilte han både sanger fra den nye plata, og noen av sine egne, eldre sanger, gjerne tungt omarbeidet, på en måte som Dagbladet kalte for «Villskap fra folkedypet: Rufsete, ydmykt, vilt og vakkert».[30] Turnen var særlig populær i Europa.[31] Mens han var i Oslo spilte han inn ytterligere en sang, «Bring 'Em Home» som Pete Seeger skrev i forbindelse med Vietnamkrigen.[32] Turneen fikk derimot mindre publikum i USA.[33] Ved slutten av 2006 hadde Seeger Sessions turnert to ganger over Europa og i mindre grad i USA. Et konsertalbum og DVD kom ut i 2007, Bruce Springsteen with The Sessions Band: Live in Dublin som inneholdt et sammendrag fra tre konserter i november 2006 på The Point Theatre i Dublin.

Springsteen og The Sessions Band på deres turne, her på italienske Fila Forum i Milano, den 12. mai 2006.

Springsteens neste album, Magic, ble utgitt den 2. oktober 2007. Det var innspilt sammen med E Street Band og hadde ti nye Springsteen-sanger pluss «Long Walk Home», som han hadde framført en gang med The Sessions Band, og et skjult spor (dette var første gang Springsteen benyttet dette salgstrikset), «Terry's Song», som var Springsteens hyllest til sin assistent over mange år, Terry Magovern, som døde 30. juli 2007.[34] Den første singelen fra albumet, «Radio Nowhere», ble gjort tilgjengelig for fri nedlasting den 28. august. Den 7. oktober debuterte Magic på førsteplass i Irland og i Storbritannia. Samtidig gikk hans tidligere Greatest Hits inn på de irske listene på nytt på plass 57, og Live in Dublin føk nesten til topp av listen i Norge.

Springsteen og E Street Band begynte sin turne med Magic på Hartford Civic Center, og tok ruten gjennom Nord-Amerika og til Europa. Bandets organist Danny Federici forlot turneen i november 2007 for å få behandling for føflekkreft,[35] og han døde av sykdommen i 2008.[36]

2008–[rediger | rediger kilde]

Springsteen sammen med Barack Obama på et valgmøte

Springsteen erklærte sin støtte til Barack Obamas presidentkandidatur i april 2008[37] og opptrådte med akustisk gitar på flere av Obamas valgmøter.[38] Det kuliminerte den 2. november hvor han opptrådte for første gang med sangen «Working On A Dream» i duett med Scialfa.[39] På et valgmøte i Ohio sa Springsteen at det er viktig med «sannhet, gjennomsiktighet og rettskaffenhet i regjeringen, retten for enhver amerikaner til å ha en jobb, en lønn til å leve av, å bli utdannet på en anstendig skole, og et liv fylt med arbeidets verdighet, og et trygt hjem … Men i dag har disse friheter blitt skadet og innskrenket av åtte år med tankeløs, skjødesløs og umoralsk politisk ledelse».[40]

Springsteen på scenen i Spania.

Etter Obamas valgseier 4. november 2008 sang Springsteen sangen «The Rising» på valgfeiringen i Chicagos Grant Park. Han opptrådte også på Obamas innsettelsesfest 18. januar 2009[41] med sangen «The Rising» sammen med et damekor og Woody Guthries alternative nasjonalsang «This Land Is Your Land» sammen med en aldrende Pete Seeger.

Under den 66. Golden Globe-utdelingen 11. januar 2009 vant Springsteen prisen for beste sang med «The Wrestler» fra filmen The Wrestler med Mickey Rourke i hovedrollen.[42][43]

Springsteen opptrådte i pausehowet ved Super Bowl XLIII den 1. februar 2009,[44] etter at han mange ganger tidligere var blitt invitert til dette.[45] Hans show på 12 minutter og 45 sekunder med E Street Band og Miami Horns inneholdt kortversjoner av «Tenth Avenue Freeze-Out», «Born to Run», «Working on a Dream» og «Glory Days», den sistnevnte fylt med referanser til amerikansk fotball.[46]

Bruce Springsteen & The Seeger Sessions Band - Arena, Verona - 5. oktober 2006.

Springsteens album Working on a Dream ble utgitt i januar 2009[47] og den påfølgende konsertturneen begynte i april 2009 og gikk fram til november samme år. Han spilte noen få sanger fra det nye albumet, men sanglisten var dominert av klassikere og han spilte også sanger på oppfordring fra publikum. En DVD fra turneen Working of a Dream med tittelen London Calling: Live in Hyde Park ble utgitt i 2010.

I tillegg til sin egen turné deltok Springsteen på flere veldighetsarrangement i 2009, blant annet Clearwater Concert, en feiring av Pete Seegers 90-årsdag, Rock and Roll Hall of Fames 25-årsjubileum,[48], Autism Speaks ved Carnegie Hall til støtte for autisme,[49] og i januar 2010 på Hope for Haiti Now, for ofrene etter jordskjelvet i Haiti 2010.

Springsteen sammen med De Niro blir gratulert av president Obama ved utdelingen Kennedy Center Honors.

Springsteen mottok Kennedy Center Honors i desember 2009, en årlig pris til utøvere i ulike kunstarter for deres bidrag til amerikansk kultur.[50] President Obama holdt en tale hvor han sa at Springsteen på en beundringsverdig måte hadde synliggjort livene til vanlige amerikanere med sine sanger og at hans konserter er mer enn den typiske rock'n'roll-konserten – i tillegg til stor energi gir de også en følelse av fellesskap. Obama avsluttet med at «mens jeg er president, er han The Boss». Springsteen ble hedret av flere, blant annet av Jon Stewart som beskrev Springsteens «uovertruffne kombinasjon av lyrisk veltalenhet, musikalsk mesterskap, og ren uhemmet, barnslig glede». En musikalsk hyllest ble framført av John Mellencamp, Ben Harper og Jennifer Nettles, Melissa Etheridge, Eddie Vedder og Sting.

2000-tallet endte med at Springsteen ble karakterisert som en av åtte «Tiårets artister» av magasinet Rolling Stone[51] og med sin konsertvirksomhet ble han rangert som den fjerde blant tiårets konsertmusikere.[52]

Dokumentarfilmen The Promise: The Making of Darkness on the Edge of Town hadde i september 2010 premiere på Toronto internasjonale filmfestival. Filmen skildrer arbeidet med Springsteens album fra 1978, Darkness on the Edge of Town, og ble også vist på fjernsynskanalen HBO. Utgivelsen ble fulgt av en boks med en nyutgivelse av albumet kalt The Promise: The Darkness on the Edge of Town Story.

Albumet Wrecking Ball ble utgitt 6. mars 2012. Albumet ble produsert sammen med Ron Aniello,[53] som også samproduserte albumet Play It As It Lays fra 2007 med Springsteens ektefelle Patti Scialfa. Ron Aniello har også produsert «Children's Song» tidlig i 2011, en duett med Bruce og Patti som ble gjort for et veldedighetsprosjekt.

På Wrecking Ball-turneen i 2012 spilte Springsteen 17. juni sin til da lengste konsert på tre timer og 48 minutter på Santiago Bernabéu Stadion i Madrid.[54] Turneens europeiske del ble avsluttet med et show på fire timer og seks minutter i Helsingfors 31. juli.

Springsteens attende studioalbum, High Hopes, ble sluppet 14. januar 2014. Albumet nådde første uke nummer én på Billboard 200. Det var ellevte gang Springsteen hadde en nummer en-hit, og det plasserer Springsteen som nummer tre i antall topplasseringer, etter The Beatles (19) og Jay-Z (13).[55]

Musikalsk stil og lyrisk uttrykk[rediger | rediger kilde]

Springsteen og E Street Band under framføringen av «Working on a Dream» ved eks-Hartford Civic Center, 2009,

Bruce Springsteen har hentet impulser fra mange deler av amerikansk populærmusikk som rock'n'roll, folkemusikk, blues og country. Han nevner selv at Elvis' opptreden på Ed Sullivan Show i 1956 var det store øyeblikket da han opplevde magi. Videre nevner han Roy Orbison som ved siden av Johnny Cash var den andre «Man in black». Phil Spectors «wall of sound» og de kule Beatles var også viktig lærdom for den unge Springsteen. Han var betatt både av de «rå» Animals og «silkelyden» fra Motown, men det var Bob Dylan som «gav oss orda» om alt som betydde noe. Som voksen fant Springsteen også veien til countrymusikken og Hank Williams «gjekk frå museumsgjenstand til levande». «Countryen var provinsiell, det var eg og. Eg var ikkje downtown,» skriver Springsteen selv. Til slutt oppdaget han gjennom Woody Guthrie også poesi som fantes før Dylan.[56]

Springsteens musikalske fortellinger og uttrykk har gjennomgått flere endringer i løpet av hans karriere; men han har likevel beholdt et særlig uttrykk og en integritet, uten at det har gått på bekostning av publikumsinteressen.[57] Arrangement og instrumentering har blitt tilpasset budskapet i tekstene.[57] Helt fra begynnelsen av karrieren har rock'n'roll vært det dominerende uttrykket, og dette har understreket at Springsteen ønsker å gå inn i en eksisterende musikalsk tradisjon og samtidig markere sin egen posisjon i den og i forlengelse av tradisjonen.

På debutalbumet Greetings from Asbury Park, N. J. er røttene i amerikansk folkemusikk åpenbare. I sangen «This Hard Hand» finnes en åpenbar påvirkning fra Woody Guthrie. På det andre albumet, The Wild, the Innocent and the E Street Shuffle, er hans maniske frodighet et uttrykk for at han står i gjeld til forgjengerne Bob Dylan, Van Morrison og The Band.[58] På det andre albumet utvider han samtidig sitt musikalske repertoar ved å trekke inn elementer fra latinamerikansk musikk, jazz, soul og funk. Sangen «New York City Serenade» har i tillegg minner om musikken til George Gershwin. På disse to første albumene var også pianisten David Sancious framtredende i lydbildet, men han forlot gruppa underveis i innspillingen av Springsteens tredje album Born to Run. Dette albumet framhever også pianoets betydning, selv om ansvaret nå hvilte på Roy Bittan. Tidlig i sin karriere fokuserte Springsteen mer på rockeelementene i sin musikk. Han komprimerte innledningsvis lyden og utviklet albumet Darkness On The Edge Of Town, rettfram som et kortfattet og presist musikalsk formspråk med enkle riff og klart gjenkjennbare sangstrukturer.

Springsteens musikk har blitt karakterisert som «heartland rock», en form for emosjonell, ektefølt rock[59] som blir beskrevet som typisk ikke bare for ham, men også for andre amerikanske musikere som John Fogerty, Tom Petty, Bob Seger, og John Mellencamp. Denne musikken har tekstmessige referanser til det amerikanske hverdagsliv og musikken er bevisst holdt enkel og rettfram, uten komplekse musikalske referanser. Denne utviklingen kulminerte med Springsteens album Born in the U.S.A. hvor tittelsangen har en konstant gjentagelse, fanfarelignende pianoriff og en dundrende trommerytme. Disse musikalske grepene ble utfylt av Springsteens stemme, som skriker ut en sint, desillusjonert fortelling. Selv sanger som tematisk sett er i ytterkanten av denne tematikken hadde suksess som singler, blant annet «My Hometown» og «I'm on Fire», hvor trommingen er bygd opp med finurlig hi-hat og rim-clicks-shock med shock framført på kanten av skarptrommen.

I senere år har Springsteen tatt opp flere elementer fra den sangbare folkemusikken og den sosiale protestsangen, særlig i We Shall Overcome: The Seeger Sessions, hvor det også er innslag av gospel. På We Shall Overcome framførte han klassikere fra bluegrass, country og rhythm and blues sammen med tolv folkemusikere med en besetning av gitar, munnspill, tuba, fiolin, orgel, bass, banjo, piano, trekkspill og blåsere, i stedet for å bruke det rockbaserte E Street Band. På den påfølgende konsertturneen framførte han også en del av sine egne rockesanger med denne folkemusikkbesetningen. I kontrast til Pete Seeger, opphavsmannen til de fleste av sangene, høres Springsteen ut som en Tom Waits eller en sen, aldrende Bob Dylan med sin grove, rustne og sterke røst, eksempelvis på sangen «Erie Canal».[60]

Springsteens sanger er en totalformidling av musikk, tekst og framføring. Sangtekstene er knyttet til det musikalske uttrykket, likevel kan de studeres som poesi, noe som også gjøres på amerikanske universitet.[61] Fra Springsteen dekket begge forsidene av Time og Newsweek i 1977 har han blitt oppfattet som noe langt mer enn en musiker, og som Bob Dylan før ham, har også Springsteen blitt anerkjent som en særegen stemme, en poet og historieforteller hvis medium er populærmusikk. Som Dylan står Springsteen stødig i den amerikanske sanger-låtskriver-tradisjonen. Hans sanger har blitt beskrevet som filmatiske i sitt omfang, og hans sangtekster, lest som lyrikk, undersøker ofte tema som personlige forpliktelser, misnøye og uro over livet generelt i en hverdagslig kontekst.[62]

Sitat

I got a job working construction, for the Johnstown Company
But lately there ain't been much work, on account of the economy
Now all them things that seemed so important —
Well mister, they vanished right into the air

Sitat
– Fra sangen «The River»

Det kom en endring i tekstene hans fra albumet Darkness on the Edge of Town hvor han fokuserte på kampen for tilværelsen for den jevne kvinne og mann. Fra å skrive om seg selv i første person benyttet han sin egen bakgrunn for å beskrive en allmenn tilstand mellom håp og håpløshet, eksemplifisert i sangen «The River» (1980) hvor inspirasjonen var hans svoger og søster.[63] Sangen beskriver en hverdag med forelskelse, ekteskap, økonomiske vanskeligheter og småbyliv. Springsteen har selv sammenfattet det i et intervju: «Jeg har tilbrakte det meste av mitt liv som musiker ved å måle avstanden mellom den amerikanske drøm og den amerikanske virkelighet.»[64] Samtidig viser den også at som lyriker fungerer Springsteen ikke først og fremst i forlengelsen av andre lyrikere, men i den amerikanske sangtradisjonen da sangen også er inspirert av tekstlinjer fra Hank Williams' «Long Gone Lonesome Blues» (1950).[65]

Politikk og aktivisme[rediger | rediger kilde]

Bruce Springsteen lar et barn få synge deler av «Waitin' on a Sunny Day» da han og E Street Band framførte sangen på Meadowlands Arena i New Jersey i 2009. Fotografert fra storskjermen.
Frivillige i USA som deler ut mat til trengende; noe Springsteen gjentatte ganger har støttet.

Springsteens musikk har ofte hatt en sosial og politisk tematikk. Flere av sangene hans kan bare forstås hvis de sees i lys av hans politiske oppfatninger. I tillegg har han stilt seg selv i tradisjonen av protestsangere som Woody Guthrie og Pete Seeger. Guthries sang «This Land is Your Land» har han gjort til en del av sitt eget repertoar, og spiller den ofte på konserter. Sangens budskapet er at nasjonen ikke bare er til for de rike, men for alle; også de fattige og arbeidsledige.

Sangen «American Skin (41 Shots)» er basert på en hendelse i New York hvor den sorte og ubevæpnete Amadou Diallo ble skutt av fire politifolk med hele 41 skudd. Sangen ble først framført på en konsert den 4. juni 2000 i Atlanta, og førte til skarpe reaksjoner fra politiet som oppfordret til boikott av Springsteen. Ved å ta slike standpunkter fremmedgjorde Springsteen seg fra deler av det amerikanske publikumet. At han samtidig støttet først John Kerrys presidentkandidatur i 2004 (Kerry tapte) og deretter Barack Obamas presidentkandidatur i 2008, viser at Springsteen var villig til å tape tilhengere og platesalg for sin overbevisnings skyld. For å beskytte sin egen og sangenes integritet har han også avslått han et tilbud fra bilfabrikanten Chrysler på flere millioner dollar for å bruke sangen «Born in The U.S.A.» i reklamekampanjer.

Springsteen har stilt opp for en rekke veldedige saker som blant annet kampen mot kjernekraft og for ren energi i 1979. Han har gjentatte ganger stilt seg på Vietnamveteranenes side, blant annet med en støttekonsert i 1981,[66] og sangen «Born in The U.S.A.» ble skrevet som støtte for dem, skjønt dette budskapet hadde en tendens til å bli misforstått.

Mindre kontroversielt har det vært å stille opp i 1985 for de sultrammede i Afrika på sangen «We Are the World» og den påfølgende konserten og albumet. I 1988 var han et av de fremste navnene på en verdensomspennende konsertturne, Human Rights Now!, for Amnesty International og menneskerettigheter. Han stilte også opp for jordskjelvofrene på Haiti med støttekonserten Hope for Haiti Now den 22. januar 2010.

Springsteen har i tillegg samarbeidet med veldedighetsorganisasjoner som fordeler mat til trengende. Særlig har han støttet matbanken i New Jersey i mange år. I løpet av konserter har han ofte stoppet opp og annonsert sin støtte og ofte selv gitt like mye penger som lokalt har blitt samlet inn. Under en konsert i Charlotte i Nord-Carolina den 3. november 2009 ga han 10 000 dollar til den lokale matbanken for å starte en innsamlingskampanje, og ga deretter på nytt like mye som totalt ble samlet inn.

Han har også bidratt med betydelige beløp til fagforeninger og arbeiderbevegelsen, både i USA og i Europa.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Springsteens familie hilser på Obamas familie på scenen i Cleveland i Ohio den 2. november 2008.

Springsteen og Julianne Phillips (født 1960) var gift fra 13. mai 1985 og til mai 1988 da de ble separert.[67] De to hadde ulik bakgrunn og hans turneer skapte slitasje i forholdet. Det endelige tilbakeslaget skjedde da Springsteen startet et forhold til Patti Scialfa (født 1953) som han faktisk hadde vært sammen med kortvarig i 1984 etter at hun begynte i bandet. Phillips og Springsteen ble separert våren 1988 uten at det ble gitt noen meddelelse til presse og media, og den 30. august 1988 tok Phillips ut skilsmisse, som ble endelig den 1. mars 1989.

Etter separasjonen i 1988 begynte Springsteen å bo sammen med Scialfa. I pressen ble han kritisert for å ha innledet et nytt forhold for raskt. I et intervju med magasinet The Advocate i 1995 snakket han ut om den negative omtalen som paret fikk: «Det er et merkelig samfunn som forventer at det har rett til å fortelle folk hvem de skal elske og hvem de ikke skal. Men sannheten er at jeg i grunnen overså hele greia så mye som jeg kunne. Jeg sa, ‘Vel, alt jeg vet er at dette føles virkelig’, og kanskje har jeg rotet ting til ved å gå hit på det viset, men det er livet.» Han gjorde også bekjent at «Jeg gikk igjennom en skilsmisse, og det var virkelig vanskelig og smertefullt og jeg var meget redd for å bli gift igjen. Så en del av meg sa ‘Hei, det betyr ingenting’. Men det betyr noe. Det er meget annerledes enn bare å leve sammen. Først av alt, å stå fram offentlig, det er hva du gjør: du får din lisens, du gjør alle de sosiale ritualene, det er en del av din plass i samfunnet og på ett vis en del av samfunnets godkjennelse av deg… Patti og jeg fant ut at det betydde noe.»[68]

Den 25. juli 1990 fødte Scialfa deres første barn, Evan James Springsteen. Den 8. juni 1991 giftet Springsteen og Scialfa seg i sitt hjem i Beverly Hills. Deres andre barn, Jessica Rae Springsteen, ble født den 30. desember 1991, og deres tredje barn, Samuel Ryan Springsteen, ble født den 5. januar 1994.[69] Familien eier og lever på en gård med hester i Colts Neck i New Jersey. De har også et hus i Wellington i Florida, et rikt hestesamfunn i nærheten av West Palm Beach i Los Angeles, og Rumson i New Jersey. Deres eldste sønn studerer ved Boston College. Deres datter Jessica er en nasjonalt rangert rytter,[70] og studerer ved Duke University.

Siden 1991 har Springsteen ført et tilbaketrukket liv. Han flyttet fra Los Angeles og tilbake til New Jersey tidlig på 1990-tallet for særlig å kunne oppdra sine barn i et miljø uten nærgående paparazzier.[71]Det har blitt sagt at pressekonferansen angående Super Bowl XLIII 2009 var hans første pressekonferanse på mer enn 25 år.[72] Det betyr ikke at han ikke har stilt opp for intervjuer, både med aviser og radio. 60 Minutes sendte hans foreløpig siste eksklusive intervju på TV før han dro på konsertturne for å promotere albumet Magic.[73]

E Street Band[rediger | rediger kilde]

Bruce Springsteen har vært medlem av eller støttet opp av en rekke band i løpet av sin karriere, først og fremst E Street Band, men hans første band var The Castiles.

Før han signerte sin første platekontrakt i 1972 var Springsteen medlem av flere band, inkludert Steel Mill. I oktober 1972 dannet han en ny gruppe for å spille inn sin debutplate Greetings from Asbury Park, N.J., og de ble kjent som E Street Band, skjønt dette navnet ble ikke offisielt introdusert før i september 1974.[74] Blant de navnene på hans tidligere band, mange av dem i svært kort tid i hans første, prøvende tid, er: The Castiles, Earth, Child, Steel Mill, Sundance Blues Band, Dr Zoom and the Sonic Boom, og Bruce Springsteen Band.

E Street Band spilte på alle Springsteens plater fra debutplaten og fram til Nebraska i 1982, et soloalbum hvor han selv spilte alle instrumentene. E Street Band kom sammen igjen for det neste albumet Born in the U.S.A., men deretter fulgte en periode fra 1988 og til 1999 hvor albumene hans ble innspilt med studiomusikere. E Street Band ble kortvaring gjenforent i 1995 for nye bidrag til samlealbumet Greatest Hits, og ytterligere en gang på endelig basis fra 1999 hvor de innspilte 3 album sammen: The Rising, Magic og Working on a Dream, og spilte på en rekke profilerte konsertturner.

Albumet Devils & Dust fra 2005 var hovedsakelig en soloinnspilling, med en del bidrag fra studiomusikere, og folkrockalbumet We Shall Overcome: The Seeger Sessions fra 2006 ble innspilt og turnerte med ytterligere et sammensatt band som ble kalt for The Sessions Band.

Nåværende medlemmer[rediger | rediger kilde]

Tidligere medlemmer[rediger | rediger kilde]

Plateutgivelser[rediger | rediger kilde]

Dato Tittel Plateselskap Listeplassering Salg i USA
5. januar 1973 Greetings from Asbury Park, N.J. Columbia Records #60 US 2 000 000
5. november 1973 The Wild, the Innocent & the E Street Shuffle Columbia Records #59 US, #33 UK 2 000 000
1. september 1975 Born to Run Columbia Records #3 US, #17 UK, #30 NO 6 000 000
2. juni 1978 Darkness on the Edge of Town Columbia Records #5 US, #16 UK, #12 NO 3 000 000
17. oktober 1980 The River Columbia Records #1 US, #2 UK, #1 NO 5 000 000
20. september 1982 Nebraska Columbia Records #3 US, #3 UK, #3 NO 1 000 000
4. juni 1984 Born in the U.S.A. Columbia Records #1 US, #1 UK, #1 NO 15 000  000
4. november 1986 Live/1975–85 Columbia Records #1 US, #4 UK, #3 NO 13 000 000
6. oktober 1987 Tunnel of Love Columbia Records #1 US, #1 UK, #1 NO 3 000 000
5. mai 1988 Chimes of Freedom Columbia Records #16 UK Ukjent
31. mars 1992 Human Touch Columbia Records #2 US, #1 UK, #1 NO 1 000 000
31. mars 1992 Lucky Town Columbia Records #3 US, #2 UK, #2 NO 1 000 000
12. april 1993 In Concert/MTV Plugged (Begrenset opplag) Columbia Records #189 US, #4 UK, #3 NO Ukjent
18. mars 1995 Greatest Hits Columbia Records #1 US, #1 UK, #1 NO 4 000 000
25. november 1995 The Ghost of Tom Joad Columbia Records #11 US, #16 UK, #4 NO 500 000
10. november 1998 Tracks Columbia Records #27 US, #4 NO 1 000 000
13. april 1999 18 Tracks Columbia Records #64 US, #23 UK, #2 NO Ukjent
27. mars 2001 Live in New York City Columbia Records #5 US, #12 UK, #3 NO 1 000 000
30. juli 2002 The Rising Columbia Records #1 US, #1 UK, #1 NO 2 000 000
11. november 2003 The Essential Bruce Springsteen Columbia Records #14 US, #28 UK, #4 NO 1 000 000
26. april 2005 Devils & Dust Columbia Records #1 US, #1 UK, #2 NO 500 000
14. november 2005 Born To Run 30th Anniversary Edition Columbia Records #18 US, #63 UK, #13 NO Ukjent
28. februar 2006 Hammersmith Odeon London '75 Columbia Records #9 NO Ukjent
24. april 2006 We Shall Overcome: The Seeger Sessions Columbia Records #3 US, #3 UK, #1 NO Ukjent
5. juni 2007 Live in Dublin Columbia Records #2 NO Ukjent
1. oktober 2007 Magic Columbia Records #1 US #1 UK #1 NO Ukjent
27. januar 2009 Working On A Dream Columbia Records #1 NO #1 US #1 UK 500 000
16. november 2010 The Promise Columbia Records #16 US #7 UK #1 NO #1 GE #1 SP Ukjent
2. mars 2012 Wrecking Ball Columbia Records #1 US #1 UK #1 NO #1 GE #1 IRE #1 NL #1 NZ #1 SWE Ukjent
14. januar 2014 High Hopes Columbia Records Ukjent

Turnéer[rediger | rediger kilde]

Bruce Springsteen under Roskilde-festivalen i 2012
Turné År Land Byer Konserter Sanger ¹
Born to Run Tour 1975 5 50 83 46²
Darkness Tour 1978–1979 2 64 90 74
The River Tour 1980–1981 12 75 138 82
Born in the U.S.A. Tour 1984–1985 11 65 156 86
Tunnel of Love Express Tour 1988 12 40 67 62
Human Rights Now! 1988 15 19 20 28
World Tour 1992–1993 1992–1993 15 63 106 98
The Ghost of Tom Joad Tour 1996–1997 19 95 128 79
Reunion Tour 1999–2000 15 72 133 113
The Rising Tour 2002–2003 17 82 120 152
Devils & Dust Tour 2005 12 42 44 104
Seeger Sessions Band Tour 2006 12 55 62 81
Magic Tour 2007–2008 14 86 103 167
Working on a Dream Tour 2009 15 61 83 189
Wrecking Ball Tour 2012–2013 26 51+ 133 237[75]
High Hopes Tour 2014 4 25 34

¹ Antall forskjellige sanger som Springsteen har spilt på den enkelte turné.[76]
² Det mangler spillelister for en del konserter, antallet er derfor usikkert.

Konserter i Norge[rediger | rediger kilde]

Bruce Springsteen i Norge i 1981

Bruce Springsteen har besøkt Norge 13 ganger siden 1981 og har spilt 18 konserter her, 13 av disse sammen med E Street Band.

Springsteen har siden 2008 solgt over 200 000 billetter i Norge, og hver gang billetter legges ut til nye konserter selges de som regel ut på minutter.

I tillegg deltok han og Steven Van Zandtminnemarkeringen i Oslo 22. juli 2012Rådhusplassen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ambrose, Anthony: «inTuneMusic Online: Bruce Springsteen @ East Rutherford 9/30»
  2. ^ «Top Selling Artists». riaa.com
  3. ^ 50 Greatest Live Acts Right Now. Rolling Stone (31. juli 2013)
  4. ^ NIAF: «Italian American Contributions».
  5. ^ «Bruce Springsteen – Biography». imdb.com.
  6. ^ Marsh, Dave (1987): Glory Days: Bruce Springsteen in the 1980s, ss. 88–89.
  7. ^ Hilburn, Robert (1985): Springsteen, s. 28.
  8. ^ «Bruce Springsteen». Who's Who. Besøkt 14. desember 2011. 
  9. ^ «Musicians' best friends to be honored in Freehold». 17. april 2002
  10. ^ Loder, Kurt (6. desember 1984): «The Rolling Stone Interview: Bruce Springsteen». Rollingstone.com. Arkivert fra originalen den 21. april 2009.
  11. ^ Racing in the Street: The Bruce Springsteen Reader, Penguin, 2004.
  12. ^ Brett, Oliver (15. januar 2009): «'What's in a nickame?'». London: bbc.co.uk.
  13. ^ «Backstage With Bruce: Springsteen On His Early Work». National Public Radio. 15. november 2005.
  14. ^ Til Mid-atlantic-regionen regnes Delaware, Maryland, New Jersey, Pennsylvania, Washington D.C., Virginia, New York, West Virginia.
  15. ^ Bangs, Lester (5. juli 1973): «Greetings From Asbury Park, NJ», Rolling Stone
  16. ^ Bruce SpringsteenRolling Stone
  17. ^ «History of Crawdaddy». Crawdaddy.com.
  18. ^ Rockwell, John (9. mai 1976): «Crawdaddy Party Mirrors Magazine». NY Times.
  19. ^ Lester Bangs (november 1975): «Hot Rod Rumble In The Promised Land», Creem
  20. ^ Emerson, Ken (30. januar 1974): «The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle», Rolling Stone
  21. ^ Landau, Jon (22. mai 1974): «Growing Young With Rock and Roll». The Real Paper.
  22. ^ «The Moments». Rolling Stone. 24. juni 2004.
  23. ^ Uncut legends #4. Springsteen. London: IPC Media, 2004
  24. ^ «Fikk danse med Springsteen». bt.no (11. juni 2009)
  25. ^ Guterman, Jimmy (2005): Runaway American Dream. Cambridge, MA: Da Capo Press, s. 153.
  26. ^ Billboard - Google Books. Books.google.com. 11. mai 1985
  27. ^ «Bruce Springsteen biography»
  28. ^ Tyrangiel, Josh; Kate Carcaterra (5. august 2002): «Bruce Rising». Time Magazine. ss. 2 av 6.
  29. ^ Fricke, David (5. februar 2009): «Bringing It All Back Home» (PDF). Rolling Stone.
  30. ^ Wandrup, Fredrik: Villskap fra folkedypet, Dagbladet
  31. ^ Manzoor, Sarfraz (14. mai 2006): «A runaway American dream». The Guardian
  32. ^ Thorkildsen, Joakim: «Norsk» Springsteen-låt kommer på plate, Dagbladet
  33. ^ «Bruce Springsteen and the Seeger Sessions Band – PopMatters Concert Review», Popmatters.com.
  34. ^ «Terry Magovern, Rest in Peace», Backstreets.com, 1. august 2007.
  35. ^ «Springsteen Bandmate on Hiatus for Health Reasons». Reuters. 22. november 2007
  36. ^ Sean Piccoli (17. april 2008): «Springsteen concert postponed over bandmate's death». South Florida Sun-Sentinel.
  37. ^ «Springsteen endorses Obama for president». Associated Press for USA Today. 16. april 2008
  38. ^ «Pitchfork: News». Pitchforkmedia.com.
  39. ^ «Springsteen plays new 'Working on a Dream' tune at Obama rally in Cleveland». The Plain Dealer. 2. november 2008
  40. ^ «Bruce Springsteen News – Recording Artists' Eleventh Hour Campaigns – Mostly for Obama». Idiomag. 3. november 2008.
  41. ^ Hendrix, Steve & Mummolo, Jonathan (18. januar 2009): «Jamming on the Mall for Obama». Washington Post.
  42. ^ «Springsteen, Rahman Snag Musical Golden Globes». Billboard.com. 14. september 2009
  43. ^ Wallace, Lindsay (10. februar 2009): «Bruce Springsteen Exclusive: 'I Didn't Even Know I Was Up For A Grammy!'». MTV News.
  44. ^ Springsteen to headline Bridgestone Super Bowl XLIII halftime show, National Football League
  45. ^ Pareles, Jon (1. februar 2009): «The Rock Laureate». The New York Times.
  46. ^ Lapointe, Joe (30. januar 2009): «Springsteen Promises ‘12-Minute Party' at Halftime». The New York Times.
  47. ^ «Bruce Springsteen's 'Working On A Dream' Set For January 27 Release On Columbia Records» (pressemelding). Shore Fire Media. 17. november 2008
  48. ^ «The 25th Anniversary Rock & Roll Hall of Fame Concerts». Rockhall25.com.
  49. ^ «Jerry Seinfeld and Bruce Springsteen Headline the Fifth Concert for Autism Speaks at Carnegie Hall on November 17»
  50. ^ «Obama honours Bruce Springsteen». BBC News. 7. desember 2009
  51. ^ Hiatt, Brian: «Springsteen's Epic Decade: Bruce on The Rising to Working on a Dream», Rolling Stone 22. desember 2009
  52. ^ «Top Touring Artists of the Decade». Billboard.
  53. ^ «Nettwerk Producer Management». Nettwerk Music Group
  54. ^ Bruce Plays Nearly 4-Hour Show In Madrid – brucespringsteen.net 20. juni 2012
  55. ^ Bruce Springsteen Scores 11th No. 1 Album on Billboard 200. billboard.com. (22. januar 2014)
  56. ^ Springsteen, Bruce: "Mine eigne læremeistrar." Essay i Dag og Tid, 21.desember 2012 s.28.
  57. ^ a b Sellnow, Deanna D. (1996): «Rhetorical strategies of continuity and change in the music of popular artists over time», Communication Studies Volume 47, Issue 1-2, 1996, DOI:10.1080/10510979609368463. s. 46-61
  58. ^ The Wild, the Innocent and the E Street Shuffle, Superseventies
  59. ^ Heartland Rock, Allmusic
  60. ^ Petrusich, Amanda (23. april 2006): «We Shall Overcome: The Seeger Sessions», Pitchfork
  61. ^ «Springsteen's Lyrics as Literature: Course Description», Collage of New Jersey
  62. ^ Wurtzel, Elizabeth (22. juni 2008): «Bruce almighty, Elizabeth Wurtzel on Bruce Springsteen's lyrics». The Guardian.
  63. ^ Bruce Springsteen - The River, YouTube
  64. ^ Hagen, Mark (18. januar 2009): «Meet the new boss». The Guardian
  65. ^ Marsh, Dave (1987): Glory Days: Bruce Springsteen in the 1980s. Pantheon Books. ISBN 0-394-54668-7. s. 30.
  66. ^ A Night For The Vietnam Veterans
  67. ^ «The Bruce Springsteen Picture Pages». Superiorpics.com.
  68. ^ Wieder, Judy : Bruce Springsteen: The Advocate Interview (DOC)
  69. ^ «Bruce Springsteen», Superiorpics
  70. ^ Jaffer, Nancy (9. oktober 2009): «Jessica Springsteen finishes second at Talent Search Finals East, deciding whether to pursue equitation». The Star-Ledger
  71. ^ Andrew Anthony (20. april 2008): «The Boss picks his voice of America», The Observer
  72. ^ Carpenter, Les (30. januar 2009): «No Cheering in the Press Box, Except When It Comes to the Boss», Washington Post
  73. ^ «Springsteen: Silence Is Unpatriotic – 60 Minutes». CBS News. 27. juli 2008
  74. ^ «Bruce Springsteen Bands: from Rogues to E Street Band, passing from Castiles and Steel Mill».
  75. ^ Songs played by tour: Wrecking Ball Tour. Setlist.fm
  76. ^ «The Bruce Springsteen Setlist».  och The Killing Floor - setlists

Litteratur[rediger | rediger kilde]

på norsk
  • Marc Dolan: Bruce Springsteen et liv med rock 'n' roll oversatt av Tom Thorsteinsen Originaltittel Bruce Springsteen - the promise of rock 'n' roll 2013 ISBN 978-82-7886-261-2
  • Hans-Olav Thyvold: Bruce Springsteen Den siste amerikaner, Aschehoug 2012
engelsk
  • Alterman, Eric (1999): It Ain't No Sin To Be Glad You're Alive : The Promise of Bruce Springsteen. Little Brown. ISBN 0-316-03885-7.
  • Coles, Robert (2005): Bruce Springsteen's America: The People Listening, a Poet Singing. Random House. ISBN 0-375-50559-8.
  • Cross, Charles R. (1989/1992):Backstreets: Springsteen – the man and his music Harmony Books, New York. ISBN 0-517-58929-X. Inneholder 15+ intervjuer og en komplett liste med alle sangene til Springsteen, inkludert ikke utgitte sanger. Komplett liste over alle konserter i 1965–1990 – de fleste av dem med sangliste. Mange ikke tidligere utgitt høykvalitetsbilder i farger.
  • Cullen, Jim (1997): Born in the U.S.A.: Bruce Springsteen and the American Tradition. Middletown, CT: Wesleyan University Press, 2005. Ny utgave av studieboken fra 1997 som plasserer Springsteens verk i en bredere sammenheng i amerikansk historie og kultur. ISBN 0-8195-6761-2
  • Eliot, Marc Appel, Mike (1992): Down Thunder Road. Simon & Schuster. ISBN 0-671-86898-5.
  • Graff, Gary (2005): The Ties That Bind: Bruce Springsteen A to E to Z. Visible Ink. ISBN 1-57859-151-1.
  • Guterman, Jimmy (2005): Runaway American Dream: Listening to Bruce Springsteen. Da Capo. ISBN 0-306-81397-1.
  • Hilburn, Robert (1985): Springsteen. Rolling Stone Press. ISBN 0-684-18456-7.
  • Knobler, Peter med særlig assistanse fra Greg Mitchell: «Who Is Bruce Springsteen and Why Are We Saying All These Wonderful Things About Him?», Crawdaddy, mars 1973.
  • Marsh, Dave (2003): Bruce Springsteen: Two Hearts : The Definitive Biography, 1972–2003. Routledge. ISBN 0-415-96928-X. Komprimering av to tidligere biografier av Marsh, Born to Run (1981) og Glory Days (1987).
  • Wolff, Daniel (2005): July 4, Asbury Park: A History of the Promised Land. Bloomsbury. ISBN 1-58234-509-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Bruce Springsteen – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Bruce Springsteen – sitater