Folkeforbundet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Folkeforbundet
League of Nations
Société des Nations
Sociedad de Naciones
FolkeforbundetLeague of NationsSociété des NationsSociedad de Naciones
Skisse over medlemmer av Folkeforbundet og tilhørende land i årene 1920–1945
Type Internasjonal organisasjon
Stiftet 28. juni 1919
Hovedkontor Genève
Opprinnelse Versaillestraktaten
Medlemmer 42 ved starten
58 på det meste
Undergrupper Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)
Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie
Oppløst 18. april 1946
Ble etterfulgt av FN
USAs president Woodrow Wilson blir regnet som Folkeforbundets opphavsmann
Palais des Nations i Genève var Folkeforbundets hovedkontor
Høykommissær for flyktninger Fridtjof Nansen ble tildelt Nobels fredspris for sitt humanitære hjelpearbeid med krigsfanger, flyktninger og sultende i Russland.

Folkeforbundet, også kjent som Nasjonenes Forbund, var en internasjonal organisasjon som ble grunnlagt 25. januar 1919 av del I av Versailles-traktaten. Den ble grunnlagt med den hensikt å fremme nedrustning, ordne opp i uenigheter mellom ulike land og forbedre arbeids- og levevilkår blant verdens befolkning. Opprettelsen var særlig motivert av blodbadet under første verdenskrig. Selv om Forbundet mislyktes i å hindre andre verdenskrig, klarte det i varierende grad å håndtere mindre konflikter i 1920-årene – i 1923 fikk det Italia til å gi opp okkupasjonen av den greske øyen Korfu.[1]

Folkeforbundet holdt sitt første møte 10. januar 1920, og ratifiserte samtidig Versailles-traktaten, og endte dermed offisielt første verdenskrig. Den første generalforsamlingen ble holdt i Genève 15. november 1920. Forbundet oppløste seg selv formelt 18. april 1946 og overførte sine målsettinger til De forente nasjoner.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er det eneste organet dannet av Folkeforbundet som fortsatt eksisterer.

Opprettelsen av Folkeforbundet[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson tok under en tale i Kongressen 8. januar 1918, som er kjent som Wilsons 14 punkter, til orde for at det etter første verdenskrig burde opprettes en internasjonal organisasjon for bl.a. å sikre suverenitet og terriotoriale grenser til store og små stater. Dette var USAs utgangspunkt i fredsforhandlingene i Versailles og ble en del av Versaillestraktaten. Wilson fikk senere Nobels fredspris for sitt fredsinitiativ. Det lyktes imidlertid ikke Wilson å få tilstrekkelig støtte i USAs kongress, og USA ratifiserte aldri Versaillestraktaten og ble dermed heller aldri medlem av Folkeforbundet. Medlemskapet i Folkeforbundet var kontroversielt i USA ettersom mange mente USA ikke burde engasjere seg så sterkt i en internasjonal organisasjon.[2] USA var likevel representert i domstolen og i diverse kommisjoner i regi av Folkeforbundet.[3]

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Ved opprettelsen hadde Folkeforbundet 42 medlemmer. Til sammen 63 land var medlemmer i kortere eller lengre tid. Største antall medlemsland var 58 mellom 28. september 1934 og 23. februar 1935. Tyskland meldte seg ut 19. oktober 1933, Folkeforbundet hadde ingen sanksjonsmulighter mot Tyskland under Hitler. Sovjetunionen ble som eneste land ekskludert. Det skjedde 14. desember 1939 etter angrepet på Finland som startet Vinterkrigen.

Organiseringen av Folkeforbundet[rediger | rediger kilde]

Folkeforbundet besto av tre hoveddeler og flere mindre kommisjoner/avdelinger. Generalforsamlingen var hovedforsamlingen, og besto av alle medlemslandene. De fleste vedtak ble tatt i Rådet, hvor det satt først fire, senere fem, permanente medlemmer (Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan, samt (fra 1926) Tyskland) og fire (senere seks og deretter ni) ikke-permanente medlemmer. Rapportene og den daglige driften av forbundet ble foretatt av Sekretariatet. I tillegg til disse tre hoveddelene, fantes Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie og flere mindre kommisjoner slik som Slaverikommisjonen, Flyktningekommisjonen og Helsekommisjonen.

I april 1920 ble Fridtjof Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, og Folkeforbundet innførte Nansenpass for å hjelpe statsløse flyktninger.[4]

Konflikter Folkeforbundet var involvert i[rediger | rediger kilde]

Listen er ikke komplett

Åland-krisen

Åland med 6 500 øyer midt mellom Sverige og Finland har overveiende svensktalende befolkning. I Freden i Fredrikshamn i 1809 ble Åland sammen med resten av Finland avstått fra Sverige til Russland. Da Finland erklærte seg selvstendig fra Russland i 1917, gikk Åland inn for å bli innlemmet i Sverige,[5] men i 1920 foreslo Finland at Åland istedet skulle få en autonom status innenfor Finland. Det ville ikke ålendingene godta. I 1920 hadde konflkten eskalert slik at det var fare for krig, og saken ble tatt opp i Folkeforbundet, der det ble satt ned en nøytral komité.[5] I juni 1921 konkluderte Folkeforbundet med at Åland fortsatt skulle tilhøre Finland og være nøytral og demilitarisert sone. Finland måtte også garantere befolkningens rett til det svenske språket og deres kultur og tradisjoner. Med Sveriges motstrebende tilslutning ble dette den første internasjonale avtale der Folkeforbundet var direkte involvert.[6]

Øvre Schlesien
Polske opprørere i Øvre Schlesien

Den andre polske republikk gjorde krav på Øvre Schlesien som hadde vært en del av Preussen før krigen. Versaillestraktaten anbefalte at grensedragningen mellom Tyskland og Polen skulle avgjøres etter en folkeavstemning. Det ble opptøyer i området både før og etter folkeavstemningen som ble avholdt 20. mars 1921. 59,6 % (500 000) stemte for å tilhøre Tyskland (Weimarrepublikken), men Polen bestred enkelte av omstendighetene rundt folkeavstemningen.[7] Stormaktene kunne heller ikke bli enige om å godkjenne folkeavstemningen.[8]

12. august 1921 ble Folkeforbundet bedt om å avgjøre disputten, og det ble satt ned en undersøkelsesgruppe med representanter fra Belgia, Brasil, Kina og Spania.[9] Undersøkelsesgruppen anbefalte at Øvre Schlesien ble delt mellom Polen og Tyskland i henhold til resultatet fra folkeavstemningen og at de to sidene skulle bli enige seg imellom om tollbestemmelser etc.[10] Etter en konferanse i Genève i november 1921 ble det avgjort at størstedelen av området skulle tilhøre Tyskland, mens den polske delen ville inneholde de fleste mineralressursene og det meste av industrien. Avtalen ble ratifisert av begge land, selv om tyskerne i området var misfornøyde. Avtalen sikret fred i området inntil andre verdenskrig.[9]

Albania

Fredskonferansen i Paris overlot til Folkeforbundet å fastsette Albanias grenser. Dette førte til en ustabil situasjon i denne regionen, greske styrker sto i det sørlige Albania og jugoslaviske i det nordlige Albania. Først i november 1921 fastsatte Folkeforbundet grensene til slik de var i 1913, bare med tre mindre endringer i Jugoslavias favør. Jugoslavia protesterte, men trakk seg tilbake til disse grensene.[11]

Det oppsto en ny internasjonal konflikt 24. august 1923 da den italienske generalen Enrico Tellini og fire andre ble drept under en grenseoppgang mellom Hellas og Albania. Italias leder Benito Mussolini ble rasende og forlangte at en kommisjon undersøkte hendelsen innen fem dager og at Hellas betalte femti millioner lire i skadebot. Hellas svarte at dette bare ble aktuelt dersom det ble bevist at dette var en kriminell handling fra gresk side.[12] Mussolini svarte med å sende krigsskip til den greske øya Korfu og okkupere øya 31. august 1923. Dette var et brudd på Folkeforbundets pakt, og Hellas ba Folkeforbundet om å behandle saken. Ententemaktene ønsket, på anmodning fra Mussolini, at Ambassadørrådet skulle være ansvarlig for å behandle saken, dette fordi det var Ambassadørrådet som hadde utpekt Tellini til oppdraget han var på da han ble skutt. Ambassadørrådet sluttet seg i store trekk til Folkeforbundets innstilling, bl.a. ble Hellas pålagt å betale femti millioner lire i erstatning – dette til tross for at de skyldige for drapene aldri ble funnet.[13] Italia trakk deretter styrkene tilbake fra Korfu.[14]

Memelland
Memelland, fristaden Danzig og det nordlige Øst-Preussen i perioden 1923–1939

Memelland med havnebyen Memel (nå Klaipėda) som var befolket med en stor tysk befolkningsandel, var i henhold til artikkel 99 i Versaillestraktaten under Ententemaktenes kontroll. Frankrike og Polen ønsket å la byen være internasjonal, mens Litauen ønsket Memelland underlagt dem. I januar 1923 invaderte Litauen området. Disputten ble etter hvert overlatt til Folkeforbundet som nedsatte en undersøkelsesgruppe som foreslo at Memelland ble gitt en autonom status innenfor Litauen. Dette ble godkjent av Folkeforbundets råd 14. mars 1924 og av de allierte og Litauen.[15] Kontrollen over dette området var viktig for Litauen, da det sikret adgang og havn til Østersjøen.

Hatay

Hatay som hadde vært en del av Det osmanske rike kom under fransk kontroll etter første verdenskrig. Under overoppsyn av Folkeforbundet ble Alexandretta (nåværende İskenderun) i det franske mandatområdet Syria i 1937 en autonom region, republikken Hatay, med bånd til både Tyrkia og Frankrike. I 1939 ble Hatay en del av Tyrkia.[16]

Mosul

Provinsen Mosul hadde vært en del av Det osmanske rike før første verdenskrig. Det britiske imperiet som hadde fått herredømme over Irak i 1920, hevdet at Mosul tilhørte Irak, mens Tyrkia også gjorde krav på provinsen. Folkeforbundet sendte en undersøkelsesgruppe til området i 1924. Den fant ut at befolkningen i området verken ønsket å tilhøre Irak eller Tyrkia, men dersom de måtte velge, foretrakk de Irak.[17] Folkeforbundets råd bestemte i 1925 at Mosul ble en del av Irak under forutsetning av at det britiske mandatet varte i ytterligere 25 år for å sikre rettighetene til den kurdiske befolkningen. Selv om Tyrkia hadde akseptert Folkeforbundets megling før inngåelse av Lausannetraktaten, protesterte Tyrkia på denne avgjørelsen og saken kom opp for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie som støttet avgjørelsen i rådet. Storbritannia, Tyrkia og Irak inngikk også en separat fredsavtale 5. juni 1926.[18][19]

Saargebiet

Saargebiet som før krigen delvis hadde vært en del av Preussen, og delvis var området Pfalz (En del av det som i dag er Rheinland-Pfalz), ble i Versaillestraktaten satt under Folkeforbundets overoppsyn. I den pålagte folkeavstemningen, som ble avholdt i 1935, stemte 90,3 % for at området skulle tilhøre Tyskland og ikke Frankrike.[20]

Mukdenhendelsen

Mukdenhendelsen fant sted den 18. september 1931 nær byen Mukden (i dag Shenyang) i det kinesiske Mandsjuria. Den ble begynnelsen på Mandsjuriakrisen og foranledningen til Japans invasjon av Mandsjuria. Japanerne opprettet marionettstaten Mandsjukuo mot internasjonale protester fra USA og Folkeforbundet. Marionettstaten ble anerkjent bare av Italia og nazi-Tyskland. I 1933 fordømte Folkeforbundet Japans invasjon – mot Japans stemme. I stedet for å trekke troppene tilbake, trakk Japan seg fra Folkeforbundet.[21]

Chacokrigen

Folkeforbundet klarte ikke å forhindre Chacokrigen i 1932 mellom Bolivia og Paraguay om Gran Chaco-region. Regionen var spredt befolket, men gjennom elva Paraguay, kunne det landet som hadde kontroll over dette området få tilgang til Atlanterhavet.[22]

Den andre italiensk-abessinske krig

Italia angrep Etiopia i den andre italiensk-abessinske krig fra 3. oktober 1935 og 7. mai 1936. Krigen avslørte hvor liten makt Folkeforbundet hadde, både til å stoppe Italia (som var medlem) og til å beskytte Etiopia.

Den spanske borgerkrig

Et statskupp 17. juli 1936 innledet den spanske borgerkrig. I september 1936 ba den spanske utenriksminister om Folkeforbundets støtte. I februar 1937 forbød Folkeforbundet de internasjonale brigadene som var utenlandske frivillige, men dette var i praksis bare et symbolsk vedtak.[23]

Andre kinesisk-japanske krig

Etter mange mindre konflikter, gikk Japan 7. juli 1937 til en full invasjon av Kina, den andre kinesisk-japanske krig. 12. september 1937 ba Kina om Folkeforbundets støtte, og 6. oktober 1937 ble invasjonen fordømt av Folkeforbundet – uten at det fikk praktiske konsekvenser.[24]

Generalsekretærer i Folkeforbundet[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Henning Poulsen: Hitlers krig (s. 20), Gyldendal, 1990, ISBN 87-00-32462-0
  2. ^ America and the League of Nations. Ashland University. Besøkt 11. juni 2013
  3. ^ Hambro, side 11
  4. ^ Hambro, side 115
  5. ^ a b Scott 1973, s. 60
  6. ^ Northedge 1986, s. 77–78
  7. ^ Osmanczyk & Mango 2002, s. 2568
  8. ^ Anna M. Cienciala, THE REBIRTH OF POLAND
  9. ^ a b Northedge 1986, s. 88
  10. ^ Scott 1973, s. 83
  11. ^ Northedge 1986, s. 103–105
  12. ^ Scott 1973, s. 86
  13. ^ Scott 1973, s. 87
  14. ^ Northedge 1986, s. 110
  15. ^ Northedge 1986, s. 107
  16. ^ Çaǧaptay, Soner (2006). Islam, secularism, and nationalism in modern Turkey. Taylor & Francis. s. 117–121. ISBN 978-0-415-38458-2. 
  17. ^ Scott 1973, s. 133
  18. ^ Northedge 1986, s. 107–108
  19. ^ Scott 1973, s. 131–135
  20. ^ Northedge 1986, s. 72–73
  21. ^ Northedge 1986, s. 156–161
  22. ^ Scott 1973, s. 242–243
  23. ^ Northedge 1986, s. 264–265, 269–270
  24. ^ «Japanese Attack on China 1937». Mount Holyoke University. Besøkt 11. juni 2013. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Folkeforbundet – originaltekst


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Folkeforbundet – bilder, video eller lyd