Hest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hest
Fjordinger på beite
Fjordinger på beite
Vitenskapelig(e)
navn
:
Equus ferus caballus
[Equus caballus]

Carl von Linné
Alt. navn: hest,
tamhest,
gamp,
øk,
ponni m.m.
Artstilhørighet: villhest,
hester,
upartåede hovdyr
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: hele verden, unntatt Antarktis
Raser:

Hest eller tamhest (Equus ferus caballus) er en underart av villhest (Equus ferus), som er en art i hestefamilien (Equidae). Hesten er et hovdyr som har spilt en betydelig rolle som arbeidskraft og transportmiddel gjennom årtusner.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Hest i galopp

Det er fortsatt uklart om tamhesten skal regnes som egen art eller en underart av villhest (E. ferus). Moderne forskning med DNA har imidlertid ført til at flertallet av verdens forskere i dag regner den som en underart (ref. det vitenskaplige navnet (Equus ferus caballus). Tamhesten står derfor ikke oppført på IUCNs rødliste over truede arter.

Hesten er et stort planteetende hovdyr som opprinnelig levde naturlig på steppene i Eurasia, fra Polen til Mongolia. Etter at hesten ble domestisert ble den etter hvert spredt til nesten hele verden av mennesket.[1] Hesten er yngre som tamdyr enn eksempelvis kveg og sauer, som ble temmet for cirka 10 000 år siden. Trolig levde stammoren til alle tamhester så langt tilbake i tid som mellom 130 000 og 160 000 år siden. Ved å følge arvestoffet til mitokondriene i hopper og hvordan dette arvestoffet har endret seg ved små mutasjoner, har forskningen sporet det tilbake til opprinnelsen et sted på det eurasiske kontinent. Det viser genanalyser av moderne hester over store deler av verden.[2] Det tidligste bevis man har for domestisering av hester stammer fra funn gjort i Krasni Yar i Kasakhstan og dateres cirka 7 000 år tilbake i tid. Funnet omfatter hester som kan ha blitt brukt som mat- og melkekilde, snarere enn pakk- og ridedyr.[3]

Hester kjennetegnes av en tønneformet, langstrakt kropp med lange, tynne ekstremiteter som ender opp i hover. Hodet er smalt og langstrakt og sitter på en lang, smal og kraftfull hals som har en karakteristisk kraftig hårkam, såkalt man, som vokser i forlengelsen av ryggkammen og ender opp som en lugg i pannen. Hester har godt syn, men man regner ikke med at de har fargesyn. Arten har store øyne som sitter på hver side av hodet, noe som gir godt vidsyn og gjør at hester lett oppdager bevegelser (en overlevelsesstrategi som nok var svært viktig for villhesten). Hester har også utmerket hørsel. De bevegelige ørene står rett opp på toppen av hodet, på hver sin side av skallen. De beveger seg etter hvor lydene kommer fra, og de er aktive i dyrets kroppsspråk. For eksempel varsler ører som er lagt flatt bakover om at hesten er aggressiv eller føler seg truet. Halen er kort, men har kraftig hårvekst som vokser ned mot hasene på bakbena. Hårveksten kalles tagl og brukes blant annet i produksjonen av fiolinbuer.

Mens urhesten nok var en homogen art med liten variasjon i størrelsen, varierer den domestiserte hesten (tamhesten) så mye at vi deler den inn i raser. De fysisk minste hestene kalles ponnier og har en mankehøyde på under 148 cm, mens vanlige hester kan bli betydelig større. Store hesteraser kan veie mer enn 1 000 kilo, som for eksempel den engelske Shirehesten, mens enkeltindivider kan oppnå en vekt på nærmere 2 000 kg. Den norske fjordhesten regnes blant de eldste hesterasene i verden. Rasen har likhetstrekk med ekte villhest, blant annet den karakteristiske strittende manen som består av stive rett oppovervoksende hår.

Hunnhesten kalles hoppe til hun er omkring fire år gammel, deretter kalles hun merr. Hannhesten kalles hingst eller, dersom den er kastrert, vallak. En hannhest hvor den ene testikkelen befinner seg i bukhulen og den andre i pungen kalles en klapphingst, og en hannhest hvor begge testiklene er i buken kalles en urhingst. Klapphingster, urhingster og vallaker kan ikke kåres på utstillinger. Klapphingster og urhingster brukes derfor normalt ikke i avl. Hester som av aldersmessige årsaker ikke lenger er arbeidsdyktige kalles gjerne øk.

Avkommet kalles føll eller fole det første leveåret.

Hester lever normalt til de blir omkring 20-30 år gamle. Som med hunder blir også fysisk små hester i snitt betydelig eldre enn fysisk store hester, men man vet ikke hvorfor det er slik.[4] Engelskmannen Richard Miller hevder at islandshesten «Tulle» ble hele 57 år gammel.

Det er oppdaget at hesten kan kommunisere med infralyd.[5] Infralyd gir større rekkevidde.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Hester i Bianditzfjellene i Pyreneene, i Navarra i Baskerland, Spania. I bakgrunnen sees Aiakofjellene.

Man regner med at hesten nedstammer fra et lite dyr som levde for 60 millioner år siden, som man har gitt navnet Eohippus. Denne skapningen var ikke større enn 40 cm og levde i store sump- og myrområder. Den hadde føtter som lignet på bjørnelabber med fire tær på forbena og tre tær på bakbena. Den hadde noen få stive hår som man og en kort stiv hale. Eohippus var ikke særlig rask, den var en planteeter som stort sett bare spiste spedeblader fra busker og trær som den kunne nå.

Det første pattedyrene på jorda som gikk på én tå kalles pliohippus, og levde for ca. 12 millioner år siden. Den levde på steppene og kunne løpe fort for å unnslippe rovdyrene. Den spiste da gress istede for løv, og var ca. 110 cm – 115 cm høy.

Hesten kan ha blitt domestisert i Ukraina, der det i Dereivka er gjort funn som antyder dette.[6] Disse er imidlertid svært kontroversielle. Lignende funn, datert til omkring 5 500-5 000 år siden, er gjort i Botai i Kasakhstan, men også disse er svært kontroversielle.

I moderne tid har selektiv avl lagt grunnlaget for mange ulike hesteraser. Noen er avlet fram spesielt for kjøring, andre er avlet fram med tanke på riding og som løpshester. I industrilandene blir hesten mest brukt til hestesport, men det finnes fortsatt eksempler på at hesten fortsatt brukes til gårdsdrift. Den blir dessuten brukt som matkilde. I u-landene er det fortsatt vanlig å bruke hester som arbeidskraft, men også disse landene utnyttes hesten som matauk.

Hester lever stort sett i fangenskap, selv om den mongolske przewalskihesten (Equus ferus ssp. przewalskii) fortsatt finnes som villhest i varmere strøk. Også den blir imidlertid brukt som arbeidsdyr og til matauk av mongolene. Også i Australia finner man ville hester, dette som en konsekvens av at kolonistene tok med seg hester fra England. Fordi hester opprinnelig ikke fantes i Australia, men er en innført art, er ville hester mange steder et stort problem, blant annet fordi de forårsaker erosjon.[7]

Tamhesten brukes i dag mest innen turisme og hestesport, som travsport, galopp, sprangridning eller dressurridning, men også innen avl, rideskoler og til hobbybruk. Flere rideskoler tilbyr også såkalt terapiridning til mennesker med ulike fysiske eller psykiske funksjonshemminger.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Hester er sosiale pattedyr som lever i flokk og regnes som fluktdyr. Flokken kontrolleres av en dominant hingst (stallion), som leder et harem bestående av et antall hunner (hopper) og deres avkom (føll). Mens det er hingsten som forsvarer sitt harem er det alltid en hoppe som leder flokken. Ofte er det den eldste hoppen i flokken. Den eldste hoppen er alltid den som har mest erfaring, for eksempel for hva flokken må flykte fra. Hoppene lever i samme flokken hele livet mens hingstene etter hvert må gi tapt for en yngre hingst. Unghingster som begynner å yppe seg blir fordrevet av lederhingsten. Innad i flokken eksisterer det et internt hierarki, der individene beskytter og tar vare på hverandre. Om en annen hingst skulle forsøke å pare seg med ei hoppe vil flokklederen forsvare sitt harem. Slike kamper mellom hingster kan føre til døden for den ene av dem. Flokklederen vil pare seg med hoppene i flokken, men ikke med hopper som er hans eget avkom.

Typer og raser[rediger | rediger kilde]

Dagens hesteraser kan i grove trekk deles inn i to grunnleggende typer: såkalte kaldblods- og varmblodshester. Varmblodshester deles videre inn i fullblods- og halvblodshester. Hestens grunnleggende atferdsmessige, anatomiske og morfologiske egenskaper ligger til grunn for inndelingen. Det skal finnes over 500 hesteraser rundt om i verden, hvorav cirka 100 regnes som vanlige. Tre hesteraser regnes som norske; fjording, nordlandshest/lyngshest og dølahest.

Kaldblodshester er store hesteraser med opprinnelse fra tempererte områder. Dette er typisk hester som er tyngre bygget, og som mangler den edle og lette kroppsbygningen man finner hos varmblodshestene. Eksempler på dette er nordlandshest, fjording, og dølahest. Den største hesterasen er Shirehesten, og den minste er Falabella.

Kaldblodshesten er bygget for kaldt klima, og er derfor godt beskyttet av pels og beskyttelseshår (hovskjegg, man, hale og pannelugg er typisk). Anatomiske detaljer, som blodårer, ligger godt beskyttet av huden. De er nøysomme i kosten og har gjerne et rolig gemytt, slik at energien ikke går til spille. De har dermed bedre sjanse til å holde på varmen.

Varmblodshester[rediger | rediger kilde]

Varmblodshesten stammer opprinnelig fra varme strøk og deles gjerne inn i såkalte fullblodshester og halvblodshester. Denne hestetypen er spinklere bygget og har kortere og tynnere pels enn kaldblodshester. Et godt eksempel på en varmblodshest, er en Araber og Connemarahesten.

Fullblodshester[rediger | rediger kilde]

De edleste varmblodshestene kalles gjerne fullblodshester. De kjennetegnes med svært tynn pels, lite beskyttelshår, synlige blodårer, høyreist holdning, sterke slanke ben og vekten i hovedsak fordelt på forparten. De mest kjente fullblodsrasene er engelsk fullblod og araberhest. Den engelske fullblodsen brukes hovedsakelig til veddeløp, men den er også en populær sprang- og feltrittshest. I avl brukes den til foredling av andre raser, som for eksempel halvblodshester som hannoveraner og dansk varmblod, og det er flere fullblodshester stambokført i varmblodsstambøker. Ladykiller xx er en av de mest kjente hingstene i varmblodsavl.

Engelsk fullblod regnes som verdens raskeste hesterase, mens fullblods araber skal være den mest utholdende. Disse rasene er stamfedre til de fleste hesterasene rundt om i verden, i og med at menneskene gjennom tidene har vært på jakt etter den raskeste og mest allsidige konkurransehesten. Alle engelsk fullblodshester stammer fra 3 arabiske hingster. Det avles også engelsk fullblods i Norge. Galoppløp i Norge finner sted på Øvrevoll Galoppbane.

Halvblodshester[rediger | rediger kilde]

De litt mindre edle varmblodshestene kalles gjerne halvblodshester. Eksemler på slike er holsteiner og hannoveraner. Mange land har egne stambøker for varmblods ridehester, blant annet Norge (norsk varmblod), Danmark (dansk varmblod) og Nederland (KWPN). Varmblodshingster stambokføres i ulike land. Føllets rase bestemmes av landet det fødes i. Varmblods ridehester brukes hovedsakelig til dressur- og sprangridning. Den kan kan også gjøre det bra i feltritt selv om fullblodshesten er sterkere representert i denne grenen. Varmblodstraver er den vanligste varmblodshesten i Norge.

Religion og symbolikk[rediger | rediger kilde]

Hester har også blitt brukt som metafor for forskjellige psykologiske fenomener. Den greske filosofen Platon beskrev mennesket som et tospann, med en kusk, som symboliserer fornuften, og to hester, én svart og én hvit. Den svarte hesten står for lyster og begjær, den hvite for mot og vilje. Den hvite lystrer, mens den svarte går sine egne veier. Kusken (fornuften) er overordnet hestene, og den hvite hesten er edlere enn den svarte. Denne lignelsen ble brukt til å beskrive menneskets sjel.[8]

Sykdommer[rediger | rediger kilde]

Vanlige sykdommer hos hester er kolikk, forfangenhet, krysslammelse, hesteinfluensa, kverke, hovbyll, mugg og ringorm.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sorin, A. 2001. Equus caballus (On-line), Animal Diversity Web. Besøkt 6. september 2009
  2. ^ «Gamleblakken», Forskning.no, 2. februar 2012
  3. ^ K. Kris Hirst. Horse History – Horse History and the Domestication of the Horse. About.com Archaeology. Besøkt 2012-03-18
  4. ^ Miller and Austad. 2006. Growth and aging: why do big dogs die young?. In: Handbook of the Biology of Aging (E. J. Masoro and S. N. Austad, eds.), pp. 512-533. Academic Press: New York.
  5. ^ Von Muggenthaler E., Hale P., Conti, R., Johnson, K. (2003) Infrasound from the domestic horse (Equus Caballus): A hypothesis on the role of the guttural pouch in hearing and vocalizing. Presented spring meeting Acoustical Society of America, In preparation.
  6. ^ Anthony, David W., D. Telegin & D.R. Brown: «The origin of horseback riding». I: Scientific American 265(6). 1991.
  7. ^ FeralFeast – Invasive species Down Under. Lastet ned 02.10.2008.
  8. ^ Teigen, Karl Halvor: En psykologihistorie. Fagbokforlaget, 2004.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Equus caballus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Equus caballus – detaljert artsinformasjon