Gulfkrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gulfkrigen
Gulfkrigen
Dato 2. august 19901. mars 1991
Sted Kuwait, Irak, Saudi-Arabia
Resultat
Koalisjonsseier, frigjøring av Kuwait
Parter
FN Koalisjonen:

Kuwait Kuwait
USA USA
Afghanistan Afghanistan
Argentina Argentina
Australia Australia
Bahrain Bahrain
Bangladesh Bangladesh
Belgia Belgia
Canada Canada
Danmark Danmark
De forente arabiske emirater De forente arabiske emirater
Egypt Egypt
Frankrike Frankrike
Hellas Hellas
Italia Italia
Marokko Marokko
Nederland Nederland
New Zealand New Zealand
Niger Niger
Norge Norge
Oman Oman
Pakistan Pakistan
Polen Polen
Portugal Portugal
Qatar Qatar
Saudi-Arabia Saudi-Arabia
Senegal Senegal
Spania Spania
Storbritannia Storbritannia
Syria Syria
Sør-Korea Sør-Korea
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia

Ungarn Ungarn
Iraks flagg 1991-2004 Irak
Kommandanter
USA Norman Schwarzkopf
Storbritannia Peter de la Billière
Saudi-Arabia Khalid bin Sultan
Saudi-Arabia Saleh Al-Muhaya
Egypt Mohamed Hussein Tantawi
Iraks flagg 1991-2004 Saddam Hussein
Styrker
959 600 545 000
(100 000 i Kuwait)
Tap
378 døde
1000 skadet
25 000 døde
75 000 skadede
Gulfkrigen

Gulfkrigen var en FN-autorisert krig mellom Irak og en USA-ledet koalisjonsstyrke fra 34 land. Mandatet var å kaste ut irakiske styrker fra Kuwait som Irak under ledelse av Saddam Hussein hadde okkupert og annektert i august 1990. Majoriteten av koalisjonsstyrkene kom fra USA og Storbritannia. Krigen varte fra 2. august 1990 til 28. februar 1991.

Iraks invasjon av Kuwait førte til massiv internasjonal fordømmelse - og økonomiske sanksjoner ble relativt raskt iverksatt fra flere medlemmer i FNs sikkerhetsråd. I tillegg forberedte USA og Storbritannia seg på å benytte makt for å presse Irak ut. Da ikkevoldelige virkemidler ikke så ut til å hjelpe ble det stadig klarere at militære virkemidler måtte brukes. En koalisjon med USA i spissen ble derfor dannet i løpet av høsten 1990.

Angrepet og utkastelsen av irakiske styrker begynte da den USA-ledede koalisjonen iverksatte Operation Desert Storm den 17. januar. Den massive operasjonen ble i hovedsak ført med flyvåpen og missiler - og foregikk både i Kuwait og inne på irakisk territorium. Etter få uker hadde koalisjonen vunnet en overlegen seier.

Luft- og bakkekrigen ble ført i Irak, Kuwait og grenseområdene i Saudi-Arabia. Irak sendte SCUD-missiler mot Saudi-Arabia og Israel. Det har blitt antatt at angrepet på Israel var et forsøk på å trekke Israel inn i krigen, slik at koalisjonen skulle sprekke.[1] Koalisjonen bestod av en rekke land som hadde et anspent forhold til Israel, og hvis Israel blandet seg inn fryktet mange at konflikten skulle forandre seg til et åpent oppgjør mellom Israel og araberlandene.[2][3]

Gulfkrigen ble i stor grad fremstilt som en høyteknologisk krig i mediene. Denne fremstillingen ble kritisert av flere og enkelte sammenlignet den med et dataspill.

Irak invaderer og annekterer Kuwait[rediger | rediger kilde]

2. august 1990 invaderer Irak Kuwait, og Kuwaits emir flykter til Saudi-Arabia. Irak argumenterer for at Kuwait skal være Iraks 19. provins, men FNs sikkerhetsråd fordømmer invasjonen og krever at Irak skal trekke seg ut. Irak retter seg ikke etter dette, og 6. august vedtar sikkerhetsrådet en omfattende handelsboikott av Irak i en ny resolusjon. 8. august annekterer Irak formelt Kuwait.

Saudi-Arabia: Operation Desert Shield[rediger | rediger kilde]

Det oppstod nå frykt for at Irak skulle fortsette å ekspandere, og nå invadere de oljerike områdene i Saudi-Arabia. 10. august blir derfor 12 arabiske regjeringssjefer enige om å opprette en panarabisk styrke for å forsvare Saudi-Arabia. Allerede dagen etter kommer de første soldatene fra Egypt.

Samtidig begynner også USA å bli bekymret, og sender styrker til den persiske gulf og Saudi-Arabia, i det som blir kalt Operation Desert Shield; forsvaret av Saudi-Arabia f.o.m da de første amerikanske styrkene ankommer 7. august.

Koalisjonen angriper: Operation Desert Storm[rediger | rediger kilde]

Koalisjonens kampanje ble innledet 17. januar med en luftoffensiv. Irak svarte umiddelbart med å avfyre Scud-missiler mot Israel og Saudi-Arabia, og den 29. januar invaderte de den saudiske byen Khafji (se Slaget ved Khafji). De irakiske styrkene ble omsider presset tilbake til grensa to dager senere. Mellom den 24. og den 28. februar ble Kuwait frigjort av allierte styrker, som også svøpte over store deler av det sørlige Irak og raskt omringet de irakiske styrkene. Bakkekampanjen avgjorde krigen i løpet av hundre timer, og den 28. februar erklærte USAs president George H. W. Bush krigen over og annonserte en våpenhvile.

Land i koalisjonsstyrkene[rediger | rediger kilde]

Landene i koalisjonen inkluderte bl.a. Argentina, Australia, Bahrain, Bangladesh, Belgia, Canada, Tsjekkoslovakia, Danmark, Egypt, Frankrike, Tyskland, Hellas, Italia, Japan, Kuwait, Marokko, Nederland, New Zealand, Niger, Norge, Oman, Pakistan, Polen, Portugal, Qatar, Saudi-Arabia, Senegal, Sør-Korea, Spania, Syria, Tyrkia, De forente arabiske emirater, Storbritannia og USA. Tyskland og Japan stod kun for økonomisk støtte, i stedet for militær bistand. USA ba Israel om ikke å delta i krigen, trass i rakettangrepene fra Irak mot Israel. India var ikke en del av koalisjonen, men bidro med militær støtte til USA, i form av lokaliteter for «refuelling».

Norge var et av landene som deltok i koalisjonsstyrkene, og sendte bl.a. kystvaktskipet KV «Andenes». På land bidro Norge med et feltsykehus.

Nyhetsdekningen[rediger | rediger kilde]

Krigen fikk massiv dekning i nyhetsmediene. Det var særlig TV som brakte folk siste nytt, og den amerikanske nyhetskanalen CNN fikk sitt store gjennombrudd som global nyhetsformidler i forbindelse med denne krigen.[4] For første gang i historien kunne man følge en krig på direkten fra TV-stolen i stuen.[5] Det var i særdeleshet Peter Arnetts reportasjer som vakte stor oppmerksomhet. Han var en av få pressefolk som fikk tillatelse til å oppholde seg i Bagdad under bombingen av byen.[6] Arnett og CNN fikk mye ros for sin kritiske dekning, men ikke alle var like glade for hans forsøk på å skildre andre sider ved krigen enn det som var strengt regulert av USAs militære. Blant annet så kalte general Norman Schwarzkopf ham for landsforræder og mente videre at CNN hjalp fienden.[7]

For de fleste ble krigen en forbløffende demonstrasjon av en høyteknologisk krig med kryssermissiler, som fulgte terrenget i tretopp-høyde hundrevis av kilometer - og med laserstyrte missiler, som tilsynelatende kunne treffe sine mål meget presist. Fly som var usynlig for radaren var også noe teknologisk nytt som ble demonstrert.[8] Dermed ble også nyhetsdekningen på TV raskt kritisert for å fremstille krigen som et TV-spill, samt skape inntrykk av en steril krig uten menneskelige ofre.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Seksukerskrigen». Dagbladet. 15. april 1996. Besøkt 20. desember 2011. 
  2. ^ VG - Frykter for gassfelle (19.1.1991)
  3. ^ VG - Venter (19.1.1991)
  4. ^ SNL - CNN «Under Golfkrigen 1991 fikk kanalen sitt definitive gjennombrudd som global nyhetsformidler.»
  5. ^ Aftenposten - TV-krigen til å bli bling av? (26.1.1991, s.4)
  6. ^ Dagbladet - Kritiserte USA - fikk sparken (31.3.2003) «Peter Arnett var den eneste vestlige journalisten som Saddam Hussein lot være igjen i Bagdad da krigen brøt ut. Han var CNNs utsendte, fikk heltestatus og ble verdenskjent der han sto i det gulgrønne bomberegnet og snakket mens kulene smalt rundt hodet hans»
  7. ^ Hvem Hva Hvor 1992, s. 342
  8. ^ Den store danske - Golfkrigen
  9. ^ Hvem Hva Hvor 1992, s. 343
militærhistoriestubbDenne militærhistorierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.