Bob Dylan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.
Mangler kilder: Denne artikkelen inneholder påstander som trenger kildehenvisninger, enten fordi de er kontroversielle eller vanskelige å verifisere. Slike påstander kan bli fjernet.
Bob Dylan
Bob Dylan i Toronto, 2006
Bob Dylan i Toronto, 2006
Bakgrunnsinformasjon
Fødselsnavn Robert Allen Zimmerman
Født 24. mai 1941 (66 år)
USA Duluth, Minnesota
Sjanger Folkrock
Blues
Rock
Countryrock
Nasjonalitet amerikansk
Instrument gitar, munnspill, piano
Nettsted www.BobDylan.com

Bob Dylan (født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth, Minnesota) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter, og i den senere tid også radiovert, som har vært en av de mest innflytelsesrike og viktige personene innen populærmusikken gjennom mer enn 45 år. De siste årene har Dylan hatt en renessanse gjennom plater, memoarbok, dokumentarfilm av Martin Scorsese og sin kontinuerlige konsertvirksomhet, som har bidratt til å befeste en enestående posisjon innen populærkulturen.

Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter: Han økte betydningen av sangteksten[1]og han gjorde det klart en pen sangstemme og en effektiv rock'n'roll stemme ikke nødvendigvis er det samme[2]. Mange av Dylans mest kjente sanger er fra 1960-tallet, da han ofte ble omtalt som "talsmann for en generasjon" og ble en ledende skikkelse i den voksende amerikanske motkulturen. Sanger som «Blowin' In the Wind» og «The Times They Are a-Changin'» ble viktige for borgerrettighetsbevegelsen i USA og krigsmotstandere verden over.

Innhold

Dylan ble først kjent som visesanger. Han opptrer med gitar, piano og munnspill. Dylan møtte både motstand og begeistring da "protestsangene" begynte å nærme seg popmusikkens og rockens formspråk. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til folkrock ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock.

Med et bredt utvalg av musikere med seg har Dylan turnert jevnt og trutt siden slutten av 1980-tallet. Han har også opptrådt sammen med en rekke kjente artister: The Band, Tom Petty, Joan Baez, George Harrison, The Grateful Dead, Johnny Cash, Willie Nelson, Paul Simon, Eric Clapton, Patti Smith, Emmylou Harris, Bruce Springsteen, U2, The Rolling Stones, Joni Mitchell, Jack White, Merle Haggard, Neil Young, Van Morrison, Ringo Starr og Stevie Nicks. Selv om opptredenene har hatt stor betydning for Dylans karriere regnes først og fremst prestasjonene som låtskriver som hans viktigste.

Gjennom årene har Dylan blitt hedret for sine utgivelser og opptredener mange ganger. Utgivelsene hans har vunnet både Grammy, Golden Globe og Academy Award og han har blitt tatt opp i The Rock and Roll Hall of Fame, Nashville Songwriters Hall of Fame og Songwriters Hall of Fame. I 1999 ble Dylan regnet blant de 100 mest innflytelsesrike personene fra det 20. århundre av TIME Magazine[3]. I 2004 ble han listet som nummer to på magasinet Rolling Stone sin kåring "Greatest Artist of All Time", kun slått av The Beatles[4]. Han har blitt nominert til Nobelprisen i litteratur flere ganger.[5] I april 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som første rock-musiker.[6]


Hans siste album, Modern Times, kom ut den 29. august 2006 og toppet umiddelbart hitlistene i USA. I en alder av 65 er han den eldste som har toppet disse listene. Magasinet Rolling Stone utropte Modern Times til årets album[7].

[rediger] Biografi

[rediger] Opphav og oppvekst

Robert Allen Zimmerman (jødisk navn: Shabtai Zisel ben Avraham) ble født den 24. mai 1941 i Duluth, Minnesota i USA, og vokste opp i Hibbing, Minnesota, nordvest for Lake Superior. Besteforeldrene hans hadde emigrert fra Øst-Europa ved begynnelsen av det 20. århundre på grunn av pogromer. Famlien, med foreldrene Abram Zimmerman og Beatrice («Beatty»), bodde i Duluth til Zimmerman var syv år gammel, da de flyttet til Hibbing fordi faren fikk polio. Zimmerman brukte mye av tiden på å høre på radio, først blues og country, og etterhvert på tidlig rock and roll. Han dannet flere band i løpet av High School. Det første, kalt The Shadow Blasters, gjorde ingen særlig suksess, men det nesten bandet - The Golden Chords - holdt sammen lengre. Da de fremførte låta «Rock and Roll is Here to Stay» (opprinnelig av Danny and the Juniors), i en talentkonkurranse på skolen, var de så støyende at rektor slo av mikrofonen. I skolens årbok fra 1959 skiver den unge Zimmerman at han planlegger å bli med i Little Richards band. Samme år opptrådte han to ganger sammen med Bobby Vee, der Zimmerman spilte piano og klappet takten under navnet Elston Gunn. Han flyttet samme år til Minneapolis for å gå på universitetet i Minnesota. Der ble hans opprinnelige interesse for rock and roll erstattet av interessen for amerikansk folkemusikk. I et intervju med magasinet Playboy fra 1978 fortalte han at det som fikk ham til å bytte inn sin elektriske gitar mot en kassegitar var da han hørte en plate av Odetta i en butikk. Snart begynte Zimmenman å opptre på cafeen The 10 O'clock Scholar som lå like ved campus. Der ble han involvert i folkemusikkmiljøet i Dinkytown og «lånte» plater av andre folkentusiaster.

Det var i Dinkytown at Zimmerman begynte å introdusere seg selv som «Bob Dylan». Det sies at artistnavnet «Bob Dylan» var inspirert av den walisiske poeten Dylan Thomas, men på 1960-tallet benektet Bob Dylan dette. Han sier at han tok navnet etter en onkel som het «Dillon», men innrømmet mange år seinere at Dylan Thomas hadde noe med navnet å gjøre. Grunnen var bare at «Dylan» klang mye bedre. Han vurderte først Robert Dylan, men skiftet til «Bob», som er en kortform av Robert.

[rediger] Til New York og platekontrakt

Dylan sluttet på universitetet etter et knapt år. i januar 1961 flyttet han til New York, for å opptre og for å besøke sitt idol Woody Guthrie, som lå på dødsleiet på et sykehus i New Jersey. Guthrie var for Dylan en åpenbaring, og den største påvirkningen på hans tidlige opptredener. Hos Guthrie møtte Dylan også Guthries venn musikeren Ramblin' Jack Elliot. De to ble venner, og Dylan lærte mange av Guthries sanger av Elliott.

Fra april til september 1961 spilte Dylan på forskjellige klubber rundt i bydelen Greenwich Village. Han fikk noe oppmerksomhet etter positiv omtale av en opptreden på Gerde's Folk City i The New York Times. Da han ble bedt om å spille munnspill for Carolyn Hester, fanget han oppmerksomheten til John Hammond, som produserte Hesters album. Hammond ga Dylan en kontrakt med Columbia Records i oktober 1961. Debutalbumet Bob Dylan inneholdt blues, folk og gospel, og kun to sanger han hadde skrevet selv. Albumet solgte kun 5000 eksemplarer, og Dylan møtte mye motvilje hos plateselskapet. Hammond forsvarte ham ivrig. Johnny Cash jobbet for det samme selskapet og forsvarte også Dylan. Mens han hadde kontrakt med Columbia spilte Dylan inn mer enn et dusin sanger for plateselskapet og magasinet Broadside Magazine under pseudonymet Blind Boy Grunt. I august 1962 fikk han formelt endret navnet sitt til Robert Dylan.

Da det det andre albumet, The Freewheelin' Bob Dylan kom i 1963, hadde Dylan begynt å få et visst navn. Hans mest kjente sang fra albumet er nok «Blowin' In the Wind», som bidro til bildet av Dylan som protestsanger. Sangen ble spilt inn av mange andre artister, og ble en internasjonal hit for gruppa Peter, Paul and Mary. Etter Freewheelin' ble Dylan en av de ledende skikkelsene i den såkalte nye «folk movement» som vokste ut av Greenwich Village. Etterhvert møtte han Joan Baez. De to innledet et forhold, og hun ga Dylans karriere fart ved at hun spilte inn flere av hans tidlige sanger og dessuten inviterte ham opp på scenen under sine egne konserter. Mange artister spilte inn Dylans låter og forsøkte å spille dem mer i retning av popmusikk, mens Dylan ennå spilte sangene med enkle folk-arrangementer.

[rediger] Protestbevegelsen og Another Side

I 1963 var både Baez og Dylan viktige skikkelser i borgerrettsbevegelsen i USA, og spilte sammen på møter og demonstrasjoner. blant andre demonstrasjonen der Martin Luther King holdt sin berømte tale «I Have a Dream». I januar 1963 var Dylan å se på britisk tv, da han spilte rollen som omvandrende gitarist i fjernsynsteateret Madhouse on Castle Street på BBC. Hans neste album The Times They Are a-Changin' viste en mer sofistikert, politisk og kynisk Bob Dylan. Ved sidene av "protestsangene" «Ballad of Hollis Brown» og «North Country Blues», finnes to kjærlighetessanger - «One Too Many Mornings» og «Boots of Spanish Leather» - og den Brechtske «The Lonesome Death of Hattie Carroll», der Dylan raser over en ung overklassemann, navngitt som William Zantzinger, som drepte hushjelpen Hattie Carroll.

Mot slutten av 1963 følte Dylan seg både manipulert og hindret av protestbevegelsen. Da han mottok Thomas Paine-prisen fra National Emergency Civil Liberties Committee kort tid etter drapet på John F. Kennedy, gikk Dylan full på talerstolen og stilte spørsmål ved komiteens rolle, anklaget dem for å være "gamle og skallede menn" og hevdet at han så noe av seg selv - og alle andre - i morderen Lee Harvey Oswald.

Det neste albumet ble spilt inn på en eneste natt i juni 1964. Another Side of Bob Dylan var muntrere enn det forrige albumet. Innslag av surrealisme dukket opp i sanger som «I Shall Be Free # 10» og «Motorpsycho Nitemare». Tilsynelatende stikk i strid med Dylans syn på verden på den tiden var de to ikke ironiske kjærlighetssangene «To Ramona» og «Spanish Harlem Incident». «I Don't Believe You» gir hint om rock and roll, en sjanger som snart etter skulle gripe Dylan. Det er ikke vanskelig å se på «It Ain't Me, Babe» som en fullstendig avvisning av alle forventinger til ham. «Chimes of Freedom» blandet "protest" med impresjonisme, og «My Back Pages» forutser kanskje angrepene han snart skulle bli utsatt for.

I løpet av kort tid i 1964 og 1965 endret Dylans fremtoning seg kraftig, parallellt med hans overgang fra folk-helt til rock and roll-stjerne. Enkel, slitt arbeiderlook med jeans og skjorte ble byttet ut med moteklær. Han begynte også leke med intetanende intervjuere og reportere på stadig mer surreelle og tilsynelatende ondsinnende måter. Da han ble spurt på Les Crane TV-program om en film han etter planen skulle spille i, svarte han at det var en "cowboy horror movie". Intervjueren spurte om Dylan skulle spille cowboy, hvorpå Dylan svarte at "Nei. Jeg spiller min mor".

[rediger] "Going electric"

Albumet Bringing It All Back Home kom i mars 1965 og var et nytt stilsprang. Dette albumet inneholdt hans første innspillinger med elektriske instrumenter. Den første singelen, «Subterranean Homesick Blues» hadde til og med en musikkvideo, fra D. A. Pennebakers cinéma vérité-dokumentasjon av turneen i England i 1965, Dont Look Back. Sangens utflytende tekster pekte både tilbake til beatpoetenes maniske diktning og frem til senere rap og hip-hop. B-siden av albumet inneholdt sanger som inneholdt den mystiske billedbruken som siden det har kjennetegnet Dylan, blant dem noen av hans mest kjente sanger: «Mr. Tambourine Man» og «It's all over Now, Baby Blue».

Sommeren 1965 gjorde Dylan sin historiske første opptreden med elektriske instrumenter på Newport Folk Festival. Bandet besto av Mike Bloomfield på gitar, Sam Lay på trommer, Jerome Arnold på bass, Al Kooper på elektrisk orgel og Barry Goldberg på piano; de fleste av disse var hentet inn fra Paul Butterfield Blues Band. Dylan hadde opptrådd to ganger på Newport før, i 1963 og 1964; denne tredje gangen ble Dylan mtt med en blanding av jubel og buing, og forlot scenen etter tre sanger. En forklaring på buingen er at den kom fra rasende folk-fans som Dylan nå tok avstand fra med sin elektriske gitar; en annen forklaring er at publikum reagerte på den svært dårlige lydkvaliteten og det korte settet. Uansett årsak til misnøyen, kom Dylan snart etter på scenen igjen, denne gangen alene med kassegitar og munnspill, og spilte to sanger: «It's All Over Now, Baby Blue» og «Mr. Tambourine Man»; valget av den første av disse, er ikke vanskelig å se som et endelig farvel til folk-bevegelsen og dens krav om "protestsanger". Uavhengig av hva publikumet på Newport kan ha ment, fulgte skarp kritikk fra folk-miljøet. Ewan MacColl skrev like etterpå i magasinet Sing Out!: «Our traditional songs and ballads are the creations of extraordinarily talented artists working inside traditions formulated over time... But what of Bobby Dylan?... Only a non-critical audience, nourished on the watery pap of pop music could have fallen for such tenth-rate drivel.» Den 19. juli, kun fire dager etter opptredenen på Newport gikk Dylan igjen i studio i New York, og spilte inn sangen «Positively 4th Street». Til tross for at Dylan senere har uttalt at han «ikke skriver sanger for kritikere», kan sangen betraktes som en endelig avvisning av folk-miljøet Dylan hadde møtt i klubbene nettopp på West 4th Street i New York.

[rediger] Highway 61 Revisited og Blonde On Blonde

Den 20. juli 1965 slapp Dylan singelen Like a Rolling Stone, som også åpnet hans neste album: Highway 61 Revisited, oppkalt etter veien som gikk fra Dylans opphav i Minnesota til New Orleans. Rolling Stone utropte i 2004 sangen til den fremste av "the 500 Greatest Songs of All Time"[8]. Planen var at albumet skulle følges opp med to konserter i USA, så Dylan samlet et band bestående av Al Kooper og Harvey Brooks fra studiobandet, supplert av Robbie Robertson og Levon Helm (de to spilte på den tiden med Ronnie Hawkins). På den første konserten, på Forest Hills Tennis Stadium møtte de buing, mens den neste konserten, 3. september i Hollywood Bowl, fikk en udelt positiv mottagelse. Verken Kooper eller Brooks kunne tenke seg å turnere videre med Dylan, så Dylan leide inn hele bandet til Robertson og Helm: The Hawks. Samtidig som de forberedte en turne, gikk de også i studio for å spille inn en oppfølger til Highway 61 Revisited. Turneen fikk god mottagelse, men anstrengelsene i studio kastet ikke av seg. Produsent Bob Johnston hadde lenge forsøkt å overtale Dylan til å gjøre innspillinger i Nashville. I februar 1966 gikk Dylan med på dette. Johnston skaffet noen av de beste studiomusikerne som var å få, og Robertson og Kooper kom fra New York for å bidra. Resultatet ble albumet Blonde on Blonde, som stadig nevnes som en av de beste albumene som er utgitt i USA. Ifølge Al Kooper var albumet et mesterverk fordi det "tok to kulturer og slo dem sammen med en voldsome eksplosjon": musikktradisjonene fra Nashville møtte den "ultimate New York-hipsteren" Bob Dylan.

For mange kritikere står Dylans "elektriske trilogi" fra midten a 60-tallet - Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og Blonde On Blonde - som et høydepunkt i kulturen fra det 20. århundre. I Mike Marquesees ord: «Between late 1964 and the summer of 1966, Dylan created a body of work that remains unique. Drawing on folk, blues, country, R&B, rock'n'roll, gospel, British beat, symbolist, modernist and beat poetry, surrealism and Dada, advertising jargon and social commentary, Fellini and Mad magazine, he forged a coherent and original artistic voice and vision. The beauty of these albums retains the power to shock and console.»[9]

Dylan la ut på en "verdensturné" til Australia og Europa. Hvert show var delt i to: i den første delen opptrådde han alene, med munnspill og kassegitar. I den ande delen spilte Dylan elektrisk musikk med høyt volum med The Hawks i ryggen. Mange fans likte ikke dette, og de møtte stadig buing og demonstrativ klapping. Publikumsmisnøyen kulminerte i en konfrontasjon mellom Dylan og hans publikum i Free Trade Hall i Manchester, England (konserten er utgitt som The Bootleg Series Vol.4: Bob Dylan Live 1966, The "Royal Albert Hall" Concert). Da konserten var ved høydepunkt, skrek en fan «Judas!» til Dylan, som kort svarte «Jeg tror deg ikke... Du er en løgner!» før han snudde seg mot bandet og ba dem «Play it fucking loud!» før han satte i gang kveldens siste nummer: «Like a Rolling Stone».

[rediger] Motorsykkelulykke og slutten av 60-tallet

Etter Europaturneen dro Dylan tilbake til New York. Presset og forventingene økte stadig. Forleggeren forlangte en ferdig utgave av diktet/romanen Tarantula. Manageren, Albert Grossman, hadde alt planlagt en omfattende turné for sommeren og høsten.29. juli 1966 ble Dylan kastet av sin Triumph 500-motorsykkel like ved Woodstock, New York. Skadenes nøyaktige omfang har aldri blitt kjent, men det har blitt bekreftet at han fikk brudd i nakken. Ulykken ga Dylan sjansen til å slippe unna forventingene til stjerna Bob Dylan. Så snart han var frisk nok til det, begynte han å redigere råmaterialet til filmen Eat the Document, en oppfølger til Dont Look Back som aldri har blitt utgitt. I 1967 begynte han å spille inn musikk sammen med The Hawks i sitt hjem og i kjelleren i bandets nærliggende hus, kalt "Big Pink". Her spilte de inn folkesanger, gamle Dylan-sanger, andres sanger; noen av innspillingene blie gitt ut i 1975 under tittelen The Basement Tapes. Senere samme år spilte The Hawks, som snart skulle omdøpes til The Band, et album på egen hånd: Music From Big Pink i kjelleren i Big Pink. I desember 1967 kom Dylans første album siden ulykken: John Wesley Harding. Dette var en album med korte, roligere sanger som i stor grad henviste til Bibelen og det ville vesten. Både musikalsk og litterært hadde Dylan gått bort fra både sitt tidligere arbeid og fra psykdeliaen som herjet 60-tallet. På albumet finner man All Along the Watchtower, en av hans mest kjente sanger, like etter innspilt av Jimi Hendrix (siden 1974 har Dylan selv fremført sangen nærmere Hendrix' versjon enn den opprinnelige). Teksten bygger på Jesajaboken (21:5-9).

Den 3. oktober 1967 døde Woody Guthrie. Dylan gjorde sin første offentlige opptreden på mer enn halvannet år på en minnekonsert i januar 1968.

Dylans neste utgivelse var nærmest et country-album, spilt inn med musikere fra Nashville. På Nashville Skyline fra 1969 kunne man høre en helt annerledes stemme, en duett med Johnny Cash og hitsingelen Lay Lady Lay. I august reiste Dylan tli England for å opptre på Isle of Wight-festivalen, etter å ha takket nei til å opptre på Woodstockfestivalen.

[rediger] 1970-tallet

Dylans arbeider fra det tidlige 70-tallet fikk blandede mottagelser. Den ellers lojale Greil Marcus innledet sin anmeldelse av albumet Self Portrait fra 1970 med å spørre «What is this shit?». Han var dog ikke den eneste som ga Self Portrait en lunken mottagelse. Albumet inneholder stort sett cover-versjoner av poplåter, og Dylan selv har senere kalt albumet en spøk. Samme år kom New Morning, som av mange ble sett på som et skritt i riktig retning. Detviste seg å ikke være noe hold i ryktene om nok et album, tv-sendinger og turneer. Dylan gikk i studio i Greenwich Village i mars 1971 og spilte inn tre singler («Watching The River Flow», «When I Paint My Masterpiece» og «George Jackson»), men ikke noe album. Den eneste større utgivelsen fra Dylans side i 1971 og 1972 var samleplata Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II. I november 1971 hadde han flere sessions sammen med beat-poeten Allen Ginsberg, med tanke på Ginsbergs album "Holy Soul Jelly Roll". De to skrev sanger sammen og spilte inn dikt av Ginsberg og av William Blake, men ingenting av dette er ennå utgitt.

I 1972 bidro Dylan med musikk til Sam Peckinpahs film "Pat Garrett & Billy the Kid" (se Pat Garrett & Billy the Kid (album)), og spilte en mindre rolle som "Alias", et medlem av Billys gjeng. Filmen ble ingen suksess, men sangen Knockin' On Heaven's Door har blitt stående og har blitt spilt inn av mer enn 150 artister.

I 1973 gikk Dylans kontrakt med Columbia Records ut, og Dylan tegnet en ny kontrakt med plateselskapet Asylum Records. Han spilte samme år inn albumet Planet Waves med The Band mens de forberedte seg på en ny turné. Der kunne man høre sangen Forever Young, som siden har vært en av de mest spilte sangene hans. Samtidig utga hans gamle selskap Columbia albumet Dylan, antagelig som hevn for at Dylan gikk til en konkurrent, for albumet inneholder stort sett halvhjertede coverversjoner av poplåter. I januar 1974 la Dylan og The Band ut på et stor turné i Nord-Amerika, se Bob Dylan and The Band 1974 Tour. Opptak fra konsertene ble senere utgitt som Before the Flood. Etter denne turneen ble Dylan og hans kone separert. Dylan skrev en rekke sanger om bruddet og spilte inn albumet 'Blood On the Tracks i november samme år. Rykter spredde seg og forventningene steg, men Dylan utsatte utgivelsen og trakk seg tilbake til Minneapolis og spilte inn albumet på nytt med hjelp fra sin bror David. Underveis skiftet han tilbake til Columbia Records. I 1975 kom Blood On the Tracks endelig ut, og fikk blandede kritikker; med tiden har allikevel albumet i mange kritikeres øyne fått plass blant Dylans aller beste album.

Den sommeren skrev Dylan sin første vellykkede "protestsang" på tolv år, til støtte for bokseren Ruben "Hurricane" Carter, som var dømt for trippeldrap. Etter å ha besøkt Carter i fengsel skrev Dylan sangen Hurricane, som ble spilt hver kveld på hans neste turné, Rolling Thunder Revue. Med på turneen var et bredt utvalg artister, de fleste hentet fra det tidligere folk-miljøet i Greenwich Village i New York. T-Bone Burnett, Allen Ginsberg, Ramblin' Jack Elliott, Steven Soles, David Mansfield, tidligere frontfigur i The Byrds Roger McGuinn, gitaristen Mick Ronson, Scarlet Rivera, en fiolinist Dylan oppdaget da hun gikk på gaten md fiolinkassen på ryggen, og Joan Baez (Baez og Dylan opptrådde sammen for første gang på mer enn ti år på turneen) var blant deltakere. Joni Mitchell slo følge med dem i november. Allen Ginsberg var også med. Han skrev scener til en film Dylan filmet underveis. Sam Shepard var opprinnelig tiltenkt rollen som den som skulle skrive denne filmen, men gikk etterhvert over til å dokumentere turnelivet. Turneen strakk seg over siste halvdel av 1975 og første halvdel av 1976. Underveis ga Dylan ut albumet Desire, der samarbeidet med dramatikeren Jacques Levy viste seg i tekster som bar preg av reiseberetninger og lange narrativer.

Siste halvdel av turneen var bakteppe for filmen Renaldo & Clara. Den fire timer lange filmen nådde ikke ut til et stort publikum, selv ikke i en versjon som ble kuttet til to timer og ga mer plass til konsertopptak.

I 1976 spilte Dylan på avskjedskonserten til The Band. Deler av opptredenen til Dylan og mange av de andre gjestene, Joni Mitchell, Muddy Waters, Van Morrison og Neil Young, er å se i Martin Scorseses mye roste film The Last Waltz fra 1978.

I 1978 kom albumet Street Legal; de komplekse tekstene tapte seg på Dylans noe gammeldagse metoder i studio.

[rediger] Født på ny

Sent på 1970-tallet ble Dylan en gjenfødt kristen. Han fikk undervisning i kristen tro, og utga to "kristne album": Slow Train Coming (1979) og Saved (1980), hvorav det første regnes for å være det beste. For sangen '«Gotta Serve Somebody» fra Slow Train fikk han en Grammy Award i klassen "mannlig vokalist". I dette tidsrommet spilte han ingen av sine tidligere, sekulære sanger og snakket stadig til publikum om tro og frelse. Siden det tidlige 1980-tallet har ikke Dylans religiøse orientering stått klart for fansen. I 1997 sa han til David Gates fra Newsweek: «Here's the thing with me and the religious thing. This is the flat-out truth: I find the religiosity and philosophy in the music. I don't find it anywhere else. Songs like Let Me Rest on a Peaceful Mountain" or "I Saw the Light" – that's my religion. I don't adhere to rabbis, preachers, evangelists, all of that. I've learned more from the songs than I've learned from any of this kind of entity. The songs are my lexicon. I believe the songs.»

[rediger] 1980-tallet

Høsten 1980 begynte Dylan så smått å turnere igjen. Han spilte mange av sine hits fra 60-tallet igjen. På Shot of Love, som kom våren etter, kunne man høre Dylans første sekulære tekster på to år; albumet inneholder dog sanger med tydelige kristne budkskap, for eksempel Every Grain of Sand (som forøvrig minner om William Blakes diktning).

Kvaliteten på Dylans utgivelser på 80-tallet varierer, fra det godt mottatte albumet Infidels fra 1983, til Down in the Groove, som fikk en kjøligere mottagelse da det kom i 1988. Dylan produserte en rekke gode sanger under innspillingen av Inifidels, men tok dem ikke med på albumet. En av disse sangene er en hyllest til blues-musikeren Blind Willie McTell; den ble ikke utgitt før i 1991, på The Bootleg Series, Vols. 1-3: Rare And Unreleased, 1961-1991.

Dylan har siden 80-tallet vårt på turne med sin "Never Ending Tour".

Bob Dylan, konsert i Stockholm 1996
Bob Dylan, konsert i Stockholm 1996

[rediger] 1990-tallet

For Dylan begynte 1990-tallet med Under the Red Sky (1990), en helomvending fra den alvorlige Oh Mercy. Albumet var dedisert til «Gabby Goo Goo» og inneholdt flere tilsynelatende enkle sanger inkludert «Under the Red Sky» og «Wiggle Wiggle». Dedikasjonen har blitt forklart med at det var et kallenavn på Dylans fire år gamle datter.[10] Musikere han jobbet med på albumet var blant annet George Harrison, Slash fra Guns N' Roses, David Crosby, Bruce Hornsby, Stevie Ray Vaughan og Elton John. Til tross for stjernespekkete opptredener mottok platen dårlige omtaler og solgte dårlig. Dylan spilte ikke inn ny plate med nye sanger på hele syv år.[11]

I 1991 ble Bob Dylan en del av Minnesota Music Hall of Fame og i 1992 gjennomførte Dylan en kort turné med Santana.[12]

De neste årene kunne man se Dylan gå tilbake til røttene sine med to album med gammel folkemusikk- og bluesnumre med Good as I Been to You (1992) og World Gone Wrong (1993) som inneholdt musikalske tolkninger og akustisk gitar. Mange kritikere og fans har kommentert den stille skjønnheten i sangen «Lone Pilgrim»[13] som ble skrevet av en lærer på 1800-tallet og sunget av Dylan med en hjemsøkende ærbødighet. Et unntak fra denne opphavlige inspirasjonen kan høres i Dylans samarbeid med Michael Bolton der felles sangskriving i 1991 resulterte i «Steel Bars» som ble utgitt på Boltons album Time, Love & Tenderness. Tjuefem år etter berømmelig å ha unnlatt å opptre ved Woodstockfestivalen deltok Dylan ved minnesmarkeringen kalt Woodstock '94.[14]

I 1995 spilte Dylan inn et live show for MTV Unplugged. Han hevdet at hans ønske om å framføre en rekke tradisjonelle sanger i anledningen ble kansellert av Sony som insisterte på en opptreden med hans største hits.[15] Opptredenen resulterte i et album (se MTV Unplugged (Bob Dylan album)) som blant annet inneholdt John Brown; en tidligere ikke utgitt sang fra 1963 som skildrer ødeleggelsen forårsaket både av krig og av jingoisme.

Med en samling av sanger, ettersigende sagt å ha blitt skrevet mens han var innesnødd på ranchen sin i Minnesota[16], returnerte Dylan til innspillingsstudioet med Lanois i januar 1997. Seinere den våren, før albumet ble sluppet, ble han lagt inn på sykehus med den livstruende hjerteinfeksjonen perkarditt, også kalt hjerteposebetennelse, forårsaket av soppinfeksjonen histoplasmose. Den planlagte Europa-turneen ble avlyst, men Dylan ble snart frisk og forlot sykehuset med: «Jeg trodde virkelig jeg snart kom til å treffe Elvis.»[17] Midt på sommeren var han tilbake og tidlig på høsten opptrådte han for Pave Johannes Paul II ved World Eucharistic Conference i Bologna, Italia. Paven holdt en preken for 200 000 mennesker basert på Dylans tekst Blowin' in the Wind.[18]

I september kom utgivelsen av det nye Lanois-produserte albumet Time Out of Mind. Med dets bitre syn på kjærlighet og morbide filosoferinger ble Dylans første samling av originale sanger på syv år høyt ansett. Det oppnådde også en uventet popularitet blant yngre lyttere, da spesielt åpningssangen «Love Sick».[19] Denne samlingen av komplekse sanger vant ham hans første solo "Album of the Year" Grammy Award (han var en av mange som opptrådte på The Concert for Bangladesh, vinneren fra 1972). Kjærlighetssangen «Make You Feel My Love» ble covret av både Garth Brooks og Billy Joel.

I desember 1997 overrakk den amerikanske presidenten Bill Clinton Dylan en Kennedy Center Honor i East Room i Det Hvite Hus med hedersomtalen: «Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre. Han har forstyrret freden og gjort de mektige ukomfortable.»[20]

I 1998 opptrådte Dylan på Ralph Stanleys album Clinch Mountain Country i en duett med bluegrass-legenden på «The Lonesome River». Mellom juni og september 1999 turnerte Dylan med Paul Simon. De framførte en del sanger sammen på hverandres show, inkludert I Walk the Line og Blue Moon Of Kentucky. (Simon & Garfunkel hadde spilt inn «The Times They Are a-Changin'» på deres debut album Wednesday Morning, 3AM og Dylan hadde covret «The Boxer» på sitt album Self Portrait.) Dylan avsluttet 90-tallet med en ny filmrolle, etter en pause på ti år, i rollen som sjåføren Alfred ved siden av Ben Gazzara og Karen Black i Robert Clapsaddles Paradise Cove.[21]

[rediger] Det 21. århundre

I 2000 fikk Dylan en Oscar for sangen «Things Have Changed» som han skrev til filmen Wonder Boys. Den 11. september 2001 ga han ut albumet "Love and Theft" (sic), som fikk svært gode kritikker. Han hadde selv produsert albumet. I bandet var Tony Garnier, som hadde spilt bass for Dylan i tolv år, lenger enn noen annen har spilt med ham. Albumet fikk ytterligere oppmerksomhet da det ble påvist endel likheter mellom Dylans tekster og den japanske forfatteren Junichi Sagas bok Confessions of a Yakuza; saken har ikke blitt kommentert fra Dylans side. I de fem årene som skulle gå før neste albumutgivelse spilte Dylan inn musikk til en rekke prosjekter og bidro til flere filmprosjekter. Han bidro med sanger til hyllestalbum både til Hank Williams og Johnny Cash. Dylan var med å skrive filmen Masked And Anonymous 2003. I 2004 ble han utnevnt til "Doctor of Music" ved University of St. Andrews, Dylans andre æresdoktorat. Det første var en æresdoktorat i musikk ved Princeton University på 1970-tallet. Den biografiske filmen No Direction Home (Martin Scorsese, 2005) fikk god mottagelse. Den tar for seg tiden fra Dylan kom til New York i 1961 til motorsykkelulykken i 1966.

Modern Times, utgitt 29. august 2005, fikk en kritikker til å omtale stemmen hans som «dødsralling»; til tross for en viss endring i Dylans vokal fikk albumet gode omtaler og ble regnet som en del av en vellykket trilogi: Time Ouf of Mind, "Love and Theft" og Modern Times. Det har blitt trukket paralleller mellom tekstene på Modern Times og både Henry Timrod og Ovid. Det utløste en omfattende debatt i The New York Times og andre publikasjoner om "lån" i litterære prosesser. [22][23][24][25]

Fra mai 2006 har han ukentlig ledet radioprogrammet Theme Time Radio Hour på satellittradioen XM Satellite Radio. Hvert program kretser rundt et bestemt tema, for eksempel blomster, California eller «Hallo». Dylan spiller musikk fra sin egen platesamling, som inneholder mange nokså obskure innspillinger fra 1930-1950-årene, men og nyere musikk. Dylans noe eksentriske humor og store kunnskaper setter sitt preg på programmet. Fra 2007 har BBC sendt programmet i Storbritannia.

Filmen I'm Not There, skrevet og regissert av Todd Haynes, ble sluppet i 2007. Seks skuespillere spiller syv ulike skikkelser som gjenspeiler Dylans liv. Cate Blanchetts rolle inspirert av Dylan anno 1965/1966 fikk mye oppmerksomhet.

Samme år kom en CD-boks med tittelen Dylan som spenner over hele hans karriere. I forbindelse med denne antologien fikk for første gang noen lage en remix av Dylans musikk: den britiske produsenten Mark Ronson ble bedt om å remixe «Most Likely You'll Go Your Way (And I'll Go Mine)» fra Blonde on Blonde. En utstilling av Dylans tegninger og malerier åpnet i Tyskland i oktober 2007.

Gjennom hele 1990- og 2000-tallet har Dylan spilt nærmere 100 konserter i året i sin «Never Ending Tour». Han omarbeider stadig arrangementet av sangene og eksperimenter både med vokal og akkompagnement, til det uforutsigbare.

[rediger] Litterært og musikalsk virke

Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter. Han økte betydningen av sangtekstene, og han gjorde det klart at sangstemmen ikke var det viktigste. Bob Dylan er ikke akkurat kjent for sin vakre stemme, noe Bill Clinton sa i en tale, «Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karrière har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre» Det er sant, Bob Dylan har hatt svært stor betydning på musikken, spesielt på 60-tallet, da han ble regnet som den mest innflytelsesrike personen i musikkbransjen. Han sto i spissen for rockens gjennombrudd på 60-tallet. Og han har inspirert alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock. Dylan har også inspirert artister som John Lennon, Bono og Bruce Springsteen. Dylan gjorde det også mer akseptert å være poet og sanger i rock, noe som banet vei for blant annet Leonard Cohen. Dylan er også svært kjent for sin dikting. Og han har vært nominert for Nobelpris mange ganger.


[rediger] Plateutgivelser

Se også: Kategori:Bob Dylan-album

[rediger] Studioalbum

[rediger] Samlinger

[rediger] Live-album

[rediger] Med Traveling Wilburys

Album utgitt med bandet Traveling Wilburys.

[rediger] Bokutgivelser

[rediger] Se også

Liste over Bob Dylans opptredener i Norge

[rediger] Litteratur

  • Cott, Jonathan (red.): Bob Dylan - The Essential Interviews. Wenner Books, New York 2006
  • Gray, M.: Song & Dance Man III: the Art of Bob Dylan, 3. utgave 2000
  • Heylin, Clinton: Bob Dylan: Behind the Shades Revisited 2001
  • Jørgensen, K.: Bob Dylan-leksikon, 2000
  • Marqusee: Wicked Messenger
  • Myhr, P.: Bob Dylan - jeg er en annen, 2001
  • Sounes: Down The Highway: The Life Of Bob Dylan
  • Rem, Håvard: Bob Dylan. 1999
  • Ricks, B.D.: Dylan's Visions of Sin. 2003
  • Shelton, Robert: No Direction Home: the Life and Music of Bob Dylan, 1986
  • Sonnes, H.: Fortellingen om Bob Dylan, 2001
  • Agora: Bob Dylan (2007)
  • Complete Lyrics

[rediger] Referanser

  1. ^ Allen Ginsberg: "...Dylan being the first to bring poetry to the jukebox." Sam Shepard: Rolling Thunder Logbook. (1977)
  2. ^ "difference between a great voice and a great rock'n'roll voice" Greil Marcus? Dave Marsh?
  3. ^ Malfeil: title må oppgis.
  4. ^ Malfeil: title må oppgis.
  5. ^ Malfeil: title må oppgis.
  6. ^ http://www.nytimes.com/2008/04/07/arts/2008Pulitzer.html
  7. ^ Malfeil: title må oppgis.
  8. ^ «Like a Rolling Stone», Rolling Stone. Besøkt 2006-08-04.
  9. ^ Marqusee, Wicked Messenger, 139
  10. ^ «Biography of Carolyn Dennis», IMDb.com. Besøkt 2006-09-06.
  11. ^ Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, 391
  12. ^ [1]
  13. ^ Gray, The Bob Dylan Encyclopedia, 423
  14. ^ Dylan performance, Woodstock '94, August 14, 1994. Bjorner's Still on the Road (14. august 1994(1994-08-14 )).
  15. ^ Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, 408–9
  16. ^ Heylin, Bob Dylan: Behind the Shades Revisited, 693
  17. ^ Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, 420
  18. ^ Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, 426
  19. ^ Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, 426–9
  20. ^ «Remarks by the President at Kennedy Center Honors Reception», Clinton White House, 1997-12-7. Besøkt 2006-08-23.
  21. ^ Paradise Cove (1999). IMDb. Besøkt 25. juni 2007(2007-06-25 ).
  22. ^ «"Who’s This Guy Dylan Who’s Borrowing Lines From Henry Timrod?"», The New York Times, 2006-09-14. Besøkt 2006-09-19.
  23. ^ «"The Ballad of Henry Timrod», The New York Times, 2006-09-17. Besøkt 2006-09-20.
  24. ^ «"The Answer, My Friend, Is Borrowin’ ... (3 Letters)», The New York Times, 2006-09-20. Besøkt 2006-09-20.
  25. ^ «Bob Dylan: Henry Timrod Revisited», The Poetry Foundation, 2006-10-10. Besøkt 2006-10-11.

[rediger] Eksterne lenker

Commons
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til
Wikiquote Wikiquote: Bob Dylan – sitater

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Bob_Dylan»
Personlige verktøy