Offisielt språk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Offisielle språk er språk i et land er språk som etter lover og forskrifter skal brukes i offisiell korrespondanse og dokumentasjon. Om et land har flere offisielle språk kan det også være regler for hvilke språk som kan, skal eller bør brukes i ulike sammenhenger.
Halvparten av alle verdens land har offisielle språk. Noen land har bare ett offisielt språk, som f.eks. Albania, Frankrike (til tross for at det er flere innfødte språk) og Tyskland. Andre igjen, som f.eks. Belgia, Finland, Afghanistan, Paraguay, Bolivia, India, Sveits og Sør-Afrika har mer enn ett offisielt språk.
I noen land som Irak, Italia og Spania har de ett offisielt språk for landet, men andre medoffisielle språk for enkelte viktige regioner. Noen land som USA har ingen offisielle språk, men offisielle språk i enkelte delstater. Til slutt er det de landene som ikke har et offisielt språk i det hele tatt, som Australia, Eritrea, Luxembourg, Sverige, Tuvalu og Storbritannia.
Norge har to offisielle språk, norsk og samisk. Norsk har to offisielle målformer, bokmål og nynorsk. Samisk er også et administrasjonsspråk som er sidestilt med bokmål og nynorsk i de nordligste fylkene, fra Nord-Trønderlag til Finnmark. I tillegg er kvensk administrasjonsspråk i noen kommuner.
Som en konsekvens av kolonialismen og/eller nykolonialismen i enkelte land i Afrika og på Filippinene er det offisielle og lærespråket (for eksempel engelsk eller fransk) ikke det samme som nasjonalspråket eller det mest brukte språket. I kontrast er irsk det offisielle språket i Irland som en konsekvens av nasjonalisme, et språk som bare snakkes av en minoritet i landet, mens engelsk som flertallet bruker er gitt annenrangs status.
I enkelte land (som i Norge med bokmål/nynorsk-debatten) er det ofte debatt rundt de offisielle språkene og bruken av dem.
