Saint-Pierre og Miquelon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 46°55′N 56°19′V

Collectivité territoriale de Saint-Pierre-et-Miquelon
Saint Pierre og Miquelon

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
A Mare Labor(Latin)
"Arbeid, Fra Havet"

Kart over Collectivité territoriale de Saint-Pierre-et-Miquelon

Hovedstad Saint-Pierre
Tidssone UTC-3
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 215
242[a] km²
0 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 227
6 010[b]
Bef.tetthet 24,83 innb./km²
President av Frankrike François Hollande
Offisielt språk Fransk
Valuta Euro ()
Nasjonalsang La Marseillaise
ISO 3166-kode PM
Toppnivådomene .pm

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Øygruppen Saint-Pierre og Miquelon er et fransk oversjøisk samfunn (collectivité d'outre mer) utenfor sørkysten av Canada, nærmere bestemt den kanadiske provinsen Newfoundland og Labrador. Territoriets økonomi er bygget på fiske, og på grunn av nedgangen i torskefisket utenfor Newfoundland og Labrador har Saint-Pierre og Miquelon blitt veldig hardt rammet.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Landskap på Miquelon.

Antallet innbyggere på Saint-Pierre og Miquelon var per 1. januar 2014 6 311. Av disse bodde 5 676 personer i kommunen Saint-Pierre, og de resterende 635 i Miquelon-Langlade.[1]

Langlade har ingen innbyggere på fast basis, siden Charles Lafitte. Charles Lafitte var velkjent på øyene under tilnavnet «de Gaulle», og levde alene på Langlade i mange år med hundene sine. Han døde i juli 2006. Om sommeren kan folketallet på Langlade overstige 1000, siden mange fra Saint-Pierre pleier å feriere der.

Historie[rediger | rediger kilde]

De tidlige bosetningene av St. Pierre og Miquelon, som ble priset av europeerne for de rike fiskebankene, var karakterisert av perioder med konflikter mellom franskmennene og engelskmennene.

Mye tyder på at det har vært innbyggere på øyene også i forhistorisk tid (sannsynligvis Beothuk). De europeiske bosetningene er noen av de eldste i Amerika (med de spanske og portugisiske bosetningene), fra i hvert fall tidlig i det 16. århundre. Først var det baskiske fiskere som bare besøkte øyene i fiskesesongene, men fra midten av det 17. århundre var det permanent fransk bebyggelse på øyene.

Fra slutten av det 17. til begynnelsen av det 18. århundre gjorde britiske angrep at de franske kolonistene måtte forlate øyene, og britene tok kontrollen i 50 år (fra 1713 til 1763). Franskmennene tok tilbake kontrollen i 1763 ved Parisfreden, (som overdro hele Ny-Frankrike til Storbritannia unntatt Saint-Pierre og Miquelon.) og innbyggerne kom tilbake for deretter å leve fredfullt i 15 år.

Fransk støtte til den amerikanske revolusjon førte til et britisk angrep på øyene, og de franske nybyggerne ble deportert. Kontrollen over St. Pierre og Miquelon gikk frem og tilbake mellom Frankrike og Storbritannia for de neste 38 årene, og øyene måtte tåle angrep fra begge land, frivillig- eller tvangsflytting av øyenes innbyggere, og omveltninger i forbindelse med den franske revolusjon.

Frankrike tok til slutt tilbake øyene etter at Napoleon abdiserte for andre gang i 1815, og etter dette fulgte 70 år med fremgang for den franske fiskeindustrien og innbyggerne på Saint-Pierre og Miquelon. Dog gjorde politiske og økonomiske endringer at fiskeindustrien fikk en langsom tilbakegang etter slutten av det 19. århundre.

Det var en 13 år lang økonomisk boom i forbindelse med forbudstiden i USA, da Miquelon og St. Pierre var viktige baser for smugling av alkohol. Denne perioden endte med at forbudet ble opphevet i 1933, og økonomien sank ned i en depresjon.

Igjennom andre verdenskrig var guvernør Gilbert de Bournat lojal mot Vichy-regimet; han måtte forhandle om finansielle forordninger med amerikanske myndigheter for å få tak i lån med garanti fra franske skattepenger. På samme tid vurderte Canada å invadere Saint-Pierre og Miquelon. Flere påskudd ble satt fram, mest radiosendinger med Vichy-propaganda. Det ble påstått at radioen hjalp tyske ubåterGrand Banks, men dette ble aldri bevist. Etter råd av statsministeren, William Lyon Mackenzie King, autoriserte aldri generalguvernør Alexander Cambridge planene.

Under ordre fra Charles de Gaulle organiserte admiral Émile Muselier frigjøringen av Saint-Pierre og Miquelon, uten at canadiske og amerikanske myndigheter samtykket i eller visste om dette. Den 24. desember 1941 tok en krigsflåte ledet av ubåt-cruiseren Surcouf kontroll over øyene uten motstand. De Gaulle organiserte en folkeavstemning, som endte i hans favør, og Saint-Pierre og Miquelon ble så et av de første franske territoriene til å bli med i det frie Frankrike. Affæren førte til mistro i forholdet mellom De Gaulle og Roosevelt.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Politikken i Saint-Pierre og Miquelon har plass i et rammeverk av et parlamentarisk representativt demokrati. Saint Pierre er et fransk oversjøisk samfunn, og dermed er presidenten av Saint-Pierre og Miquelons territorialråd (fransk: conseil territorial) regjeringssjef i et multi-partisystem. Utøvende makt blir praktisert av regjeringen.

Saint Pierre og Miquelon sender en representant til Frankrikes nasjonalforsamling og en senator til Frankrikes senat.

Sport[rediger | rediger kilde]

Fotballandslaget for Saint Pierre og Miquelon er ikke organisert i FIFA eller CONCACAF. De har spilt èn vennskapskamp, men ingen offisiell landskamp.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 975-Saint-Pierre-et-Miquelon, Institut national de la statistique et des études économiques (Insee).


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Category:Saint Pierre and Miquelon – bilder, video eller lyd
StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.