NASCAR

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
NEXTEL Cup-førere øver til løpet Daytona 500 i 2004

National Association for Stock Car Auto Racing (NASCAR) er den største motorsportarrangøren i USA. De tre største seriene som organiseres av NASCAR er Sprint Cup, Nationwide Series og Craftsman Truck Series. I tillegg styrer organisasjonen NASCAR Regional Racing og Dodge Weekly Series. NASCAR organiserer mer enn 1 500 løp på over 100 baner i 38 stater, i tillegg til i Canada og Mexico. I 1996, 1997 og 1998 kjørte NASCAR oppvisningsløp i Japan, og NASCAR arrangerte også et oppvisningsløp i Australia i 1988.

Motorsporten startet som lokal underholdning i Sørøst-USA, og har i dag vokst til å bli landets nest mest populære sport målt i TV-seertall, kun bak NFL. NASCAR-løp sendes på TV i mer enn 150 land. Av de 20 amerikanske sportsarrangementer med flest tilskuere er 17 arrangert av NASCAR. De største NASCAR-banene har plass til over 170 000 tilskuere, noe som er mye mer enn noen annen idrettsarenaer i USA. NASCAR har 75 millioner fans som handler lisensierte produkter for mer enn to milliarder dollar i året.

NASCARs hovedkvarter ligger i Daytona Beach, Florida, men organisasjonen har også kontorer i fire byer i Nord-Carolina, nemlig Charlotte, Mooresville, Concord og Conover, samt i New York, Los Angeles, Arkansas i tillegg til internasjonale kontorer i Mexico by og Toronto. NASCAR har også åpnet en skole, NASCAR Technical Institute, i samarbeid med Universal Technical Institute (UTI), hvor studentene lærer å bli NASCAR-mekanikere.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

NASCAR-dekk

Tidlig på 1900-tallet ble Daytona Beach i Florida kjent som stedet man kunne sette verdensrekord i hastigheter, og ble dermed et mekka for racingentusiaster. Femten rekorder ble satt på Daytona Beach mellom 1905 og 1935, da Bonneville Salt Flats ble førstevalget for rekordforsøk. I 1936 begynte banen å arrangere billøp, hvor førerne kjørte om kapp langs en bane på omkring 3 kilometer langs stranden, og på veiene langs stranden.

Tidlige førere var ofte involvert i spritsmugling, og hadde derfor modifisert bilene sine for å gjøre dem raskere og gi dem bedre kjøreegenskaper, slik at det ble enklere å kjøre fra politiet. Det neste logiske skrittet for eierne av disse bilene var å kappkjøre, underholdning som ble svært populært i USAs sørstater.

I 1935 flyttet mekanikeren William France Senior til Daytona Beach fra Washington, D.C. for å slippe unna den store depresjonen som herjet USA. Han var kjent med områdets historie for hastighetsrekorder, og i 1936 deltok France i løpene på banen, hvor han tok en femteplass. Han tok over driften av banen i 1938, og arrangerte noen få løp før utbruddet av 2. verdenskrig.

France hadde en tanke om at folk ville like billøp med originale biler. Førerne ble stadig ofre for arrangører som forlot banen med alle pengene før løpet var ferdig og førerne fikk betalt, og i 1947 fant France at denne sporten ikke kunne vokse uten en formell organisasjon i ryggen, med standardiserte regler, et fast program og et organisert mesterskap. Den 14. desember 1947 begynte France å diskutere saken med andre innflytelsesrike førere og arrangører på hotellbaren i Streamline Hotel i Daytona Beach, noe som førte til den formelle stiftelsen av NASCAR den 21. februar 1948.

NASCAR ble stiftet av France, ved hjelp av flere andre av datidens førere. Poengsystemet ble notert på en barserviett, og organisasjonen arrangerte sitt første løp på banen i Daytona Beach den 15. februar 1948. Her vant Red Byron over Marshall Teague i Modifisert-klassen.[1]

Det første NASCAR-løpet med originale biler ble arrangert på Charlotte Speedway den 19. juni 1949 (et løp som ble vunnet av Jim Roper etter at Glenn Dunnaway ble diskvalifisert etter at hans modifiserte fjærer ble oppdaget). I begynnelsen het klassen «Strictly Stock Division», og ble kjørt med fabrikkmodeller uten noen forandringer eller ombygginger. Denne klassen ble omdøpt til «Grand National» fra sesongen 1950, og over en periode på omkring femten år ble modifikasjoner av sikkerhets- og ytelsesmessige grunner gradvis tillatt. Midt på 1960-tallet var bilene spesialbygde racerbiler med et karosseri som liknet fabrikksmodellen.

En av banene som ble benyttet den gangen blir fortsatt benyttet, Martinsville Speedway. En annen av de gamle banene som fortsatt er i bruk er Darlington Raceway, som åpnet i 1950. (Den eldste banen i dagens Sprint Cup Series er Indianapolis Motor Speedway, som kan dateres tilbake til 1909).

På denne tiden ble de fleste løpene avholdt på ovale baner med en lengde på mellom 800 og 1600 meter, men Darlington Raceway, som sto ferdig i 1950, endret dette. Banen var 2,22 kilometer lang, og både bredere, raskere og brattere enn de banene løpene tidligere hadde blitt arrangert på. Darlington var hovedbane for NASCAR frem til 1959. Daytona International Speedway åpnet i 1959, hadde en lengde på fire kilometer og var svært bratt, og dette ble hovedbanen fra åpningen av. Denne banen ble bygget over en sump, og France tok dermed en stor risiko ved byggingen av banen.

Richard Pettys Superbird

Det første NASCAR-løpet som ble arrangert utenfor USA var i Canada, hvor Buddy Shuman vant et 200-rundersløp på en 800 meter lang jordbane i Ontario den 1. juli 1952. Den 18. juli 1958 fikk Richard Petty sin Canada-debut i et løp i Toronto, og fullførte 55 runder før han krasjet, mens faren Lee vant 100-rundersløpet.

Begynnelsen av moderne NASCAR[rediger | rediger kilde]

Det ble gjort store omstruktureringer i NASCAR tidlig på 1970-tallet. Toppserien ble sponset av R. J. Reynolds Tobacco Company (tobakksreklame hadde nettopp blitt forbudt på TV, og tobakksselskapene søkte andre markedskanaler). «Winston Cup» (oppstart i 1971) ble den øverste klassen, med et helt nytt poengsystem og store pengepremier til vinnerne. Neste klasse var «Late Model Sportsman», som arvet «Grand National»-tittelen fra toppklassen og fikk Busch Beer som hovedsponsor. Midt på 1970-tallet fikk noen løp også delvis TV-dekning, spesielt på ABCs sportsprogram «Wide World of Sports».

I 1979 ble Daytona 500 det første løpet som ble sendt i sin helhet på CBS. Lederførerne, Cale Yarborough og Donnie Allison, krasjet i innspurten mens de kjempet om ledelsen, og gjorde det derfor mulig for Richard Petty å passere dem begge og vinne løpet. Kort tid etter startet Yarborough, Allison og Allisons bror, Bobby, en nevekamp på riksdekkende TV. Dette understreket dramaet og følelsene i sporten, og gjorde den også mer populær på TV. Heldigvis for NASCAR sammenfalt akkurat dette løpet med en stor snøstorm på USAs østkyst, og introduserte derfor mange nye fans for sporten.

På denne tiden ble det også en endring i konkurransestrukturen. Poengsummen som ble akkumulert i løpet av sesongen ble mer viktig enn tidligere. Frem til nå hadde førerne vært mest opptatt av å vinne individuelle løp, men nå ble det viktigere å akkumulere mesterskapspoeng gjennom sesongen.

NASCAR-styrte serier[rediger | rediger kilde]

Sprint Cup[rediger | rediger kilde]

Denny Hamlin (#11) og Travis Kvapil (#32) før starten i Las Vegas 2006

Utdypende artikkel: Sprint Cup Series

NASCAR Sprint Cup-serien er sportens høyeste nivå av profesjonell konkurranse, og dermed også den mest populære og ikke minst innbringende serien i NASCAR. Sesongen 2006 i Nextel Cup besto av 36 løp over 10 måneder, med godt over fire millioner dollar i totale premiepenger i hvert løp. Journalister og fans bruker ofte ordet «Cup» for å referere til Sprint Cup-serien, og til tross for at det finnes flere serier er bruken av navnet «NASCAR» som et synonym for Nextel Cup-serien svært vanlig.

I 2004 tok Nextel over sponsoratet av serien fra Winston, og serien ble dermed omdøpt fra Winston Cup til Nextel Cup. Kurt Busch ble den første føreren som vant Nextel Cup, i 2004, mens Tony Stewart ble i 2005 den første føreren som har vunnet både Winston Cup og Nextel Cup. I 2006 vant Jimmie Johnson Nextel Cup.

Nationwide Series[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nationwide Series

Nationwide-serien er den nest høyeste profesjonelle klassen i NASCAR. Bilene er svært like de bilene som konkurrerer i Nextel Cup, men det er noen få forskjeller. Sesongen er flere løp kortere, og prispengene er færre. I løpet av de siste årene har flere førere forsøkt å kjøre løp i begge serier, og har dermed brukt løp i Busch-serien som øvelse til Sprint Cup. Busch-sponsoratet avsluttes etter sesongen 2007, og NASCAR leter nå etter en ny sponsor fra sesongen 2008.

Craftsman Truck Series[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Craftsman Truck Series

NASCAR Craftsman Truck Series er en populær serie i NASCAR med modifiserte pickup-biler. Dette er en av de tre nasjonale seriene i NASCAR, sammen med Busch Series og Nextel Cup.

NASCAR Craftsman Truck Series ble startet i 1995, og serien skiller seg fra de to andre toppseriene ved å benytte seg av modifiserte pickupbiler i stedet for vanlige biler. Serien ble først ansett som en slags «NASCAR for eldre», men vokste etterhvert i popularitet, og det finnes flere Nextel Cup-førere som har gått direkte fra Craftsman til Nextel Cup, uten å gå veien om Busch Series.

NASCAR Canadian Tire Series[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: NASCAR Canadian Tire Series

NASCAR annonserte oppkjøpet av den kanadiske racingserien CASCAR i september 2006. Denne serien vil bli NASCARs fjerde toppserie fra 2007 av.

NASCAR Corona Series[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: NASCAR Corona Series

I desember 2006 annonserte NASCAR opprettelsen av serien NASCAR Corona Series, som erstattet den daværende Desafio Corona-serien fra 2007 av.

Andre NASCAR-serier[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de fire hovedklassene opererer NASCAR flere andre billøp og -klasser.

Mange lokale racerbaner over hele USA og Canada arrangerer Dodge Weekly Series, hvor lokale førere sammenliknes med hverandre i et løp hvor den beste lokale mesteren i landet vinner Dodge Weekly Series National Championship.

I tillegg opererer NASCAR tre regionale racingklasser:

  • Whelen Modified Tour, hvor modifiserte biler kjører i to forskjellige ligaer; nord og sør.
  • Grand National Division, som kjøres i klassene Busch East og AutoZone West. Bilene i denne serien er ikke ulike bilene i Busch Series, men er ikke like kraftige.
  • AutoZone Elite Division, med nyere biler som er lettere og ikke fullt så kraftige som bilene i Nextel Cup. Denne serien er delt i fire lokale serier: Nordvest, sørvest, sørøst og midtvesten. Etter 2005-sesongen annonserte NASCAR at AutoZone Elite Division ville avsluttes etter sesongen 2006, på grunn av problemer med å få NASCAR-godkjente baner til å arrangere AutoZone-løpene, i tillegg til økende kostnader i forbindelse med konkurransen.

I 2003 standardiserte NASCAR reglene for AutoZone Elite og Grand National-serienes lokale serier, for å gjøre det mulig for biler fra én serie å kjøre mot biler i en annen lokal serie. De 15 øverste i Grand National og 10 øverste i AutoZone Elite kjører mot hverandre i et avslutningsløp, kalt NASCAR Toyota All-Star Showdown, for å avgjøre hvem som vinner mesterskapene AutoZone Elite og Grand National. Dette løpet har siden starten blitt kjørt på Irwindale Speedway i California.

Mange førere beveger seg oppover i klassene før de konkurrerer i Nextel Cup. I 2002 hadde mer enn 9 000 førere lisens til å kjøre i ulike NASCAR-klasser.

Vinnerne av Dodge Weekly Series National Championship, de fire AutoZone Elite-seriene, de to Whelen Modified-seriene og Grand National Division, samt vinnerne av tre nasjonale serier, blir invitert til New York i desember for å delta i Champions Week-seremonier, som avsluttes med en bankettmiddag på Waldorf-Astoria Hotel.

Poengsystem[rediger | rediger kilde]

Kurt Busch og Joe Nemechek
Posisjon Poeng
1. 180
2. 170
3. 165
4. 160
5. 155
6. 150
7. 146
8. 142
9. 138
10. 134
11. 130
12. 127
13. 124
14. 121
15. 118
16. 115
17. 112
18. 109
19. 106
20. 103
21. 100
22. 97
23. 94
24. 91
25. 88
26. 85
27. 82
28. 79
29. 76
30. 73
31. 70
32. 67
33. 64
34. 61
35. 58
36. 55
37. 52
38. 49
39. 46
40. 43
41. 40
42. 37
43. 34

I alle NASCAR-mesterskap blir poeng gitt til sjåførene på grunnlag av to parametere: Sluttposisjon, og antall runder i ledelse.

For poeng som gis på grunnlag av sluttposisjon er det tre forskjellige skalaer. Førsteplass får 180 poeng, mens andreplass får ti poeng mindre. Det er umulig å vinne et løp uten å samtidig lede minst én runde, så minimum antall poeng for vinneren er 185 poeng. Etter andre plass (170 poeng) starter den første skalaen, hvor fem poeng skiller andre til sjette plass. Etter sjette plass starter den andre skalaen, hvor syvende til ellevte plass skilles med fire poeng. Deretter trer den tredje skalaen i kraft, og skiller resten av plassene med tre poeng. Dette er grunnen til at førere av og til går tilbake på banen til tross for at bilen er skadet, selv om de ikke har noen vinnersjanser. Ved å komme tre plasser opp på listen vil sjåføren få ni poeng ekstra.

Når det gjelder poeng som gis på grunnlag av antall runder i ledelse vil en fører som har ledet minst én runde i løpet få fem poeng ekstra, i tillegg til poengsummen som blir gitt på grunnlag av sluttposisjon. I tillegg vil føreren som har ledet flest antall runder få fem poeng ekstra, noe som gir et maksimalt tillegg på 10 poeng. Rundeledelse bestemmes ved mållinjen i hver enkelt runde, så en sjåfør kan ikke få ledelse ved å lede første halvdel av runden, han må avslutte runden først for å bli betraktet som leder av den aktuelle runden.

Førerpoeng gies til føreren som starter i løpet. Det er tillatt (men ikke vanlig) å bytte fører underveis i løpet, men erstatningsføreren får ingen poeng. Da Martin Truex Jr. erstattet Dale Earnhardt Jr. i et Nextel Cup-løp på New Hampshire International Speedway i 2004 (fordi Earnhardt var skadet) telte poengene med i totalsummen til Earnhardt. Det samme skjedde da Ricky Rudd, en «pensjonert» fører, erstattet Tony Stewart på Dover International Speedway, da Stewart var ute på grunn av en brukket skulder.

Poeng gies også til eieren av bilen. For biler som deltar i løpet deles det ut like mange poeng til eieren som til føreren i det aktuelle løpet. Biler som ikke klarer å kvalifisere seg til et løp får eierpoeng på grunnlag av hvor godt de kvalifiserte seg, etter trepoengskalaen, slik at den 44. bilen i kvalifiseringen får 31 poeng, den 45. bilen får 28 poeng og så videre.

Siden 2005 har toppteamene i eierpoeng (35 i Nextel Cup, 30 i Busch Series og Craftsman Truck Series, må være heltidsteam) fått et unntak i startfeltet. Hvis værforhold hindrer en kvalifisering fra å finne sted vil startrekkefølgen i løpet bli bestemt ut fra eierpoeng (topp 35/30), deretter tidligere mestere, deretter siste vinner, deretter andre vinnere denne sesongen, og til slutt flest kvalifiseringsforsøk i rekkefølge etter antall eierpoeng. I sesongens fem første løp brukes eierpoeng fra forrige sesong. Fordi toppførerne vanligvis kjører den samme bilen i hvert enkelt løp har dette liten effekt på mesterskapet, men kan påvirke strategien til nye eller mindre team.

For eksempel kjørte Terry Labonte i bil #96 for Hall of Fame Racing i de første fem Nextel Cup-løpene i 2006. Som tidligere mester fikk derfor Terry Labonte starte først i hvert løp, også selv om bilen fikk problemer i kvalifiseringen. Med fem garanterte starter klarte bil #96 å tjene nok eierpoeng til å få en plass blant de 35 øverste, og ga derfor den vanlige sjåføren, Tony Raines, en garantert startplass i alle løp han kjørte resten av sesongen.

Utvikling i NASCARs poengsystem[rediger | rediger kilde]

Fra mesterskapets opprettelse og frem til 1967 var poengsystemet basert på det enkelte løps premiepott. I de løpene hvor premiepotten var mindre fikk førerne også færre poeng enn i løp med en større premiepott.

I begynnelsen (1949–1951) ble det utdelt 10 poeng for 1. plass, 9 poeng for 2. plass, 8 poeng for 3. plass og så videre, multiplisert med 0.05% av premiepotten. (Et løp med en pott på 4000 dollar ga 200 poeng til vinneren, 180 til 2. plass og så videre).

Fra 1952 til 1967 var poengsystemet i NASCAR basert på en lineær skala for de første 25 plassene. (25 poeng til 1. plass, 24 til 2. plass og så videre). Prosentsatsen ble endret, men poengsummen var fortsatt avhengig av premiepotten. Fra 25. plass og nedover ble det utdelt samme antall poeng.

I 1968 begynte NASCAR med poengtildeling på grunnlag av løpets lengde, ikke premiepotten. Poengsystemet var 50 poeng til 1. plass, 49 til 2. plass og så videre, multiplisert med 1 for løp opp til 249 miles, 2 for løp fra 250 til 399 miles og 3 for løp som var lenger enn 400 miles. Dette systemet var i bruk frem til utgangen av 1971-sesongen.

I 1972 ble sesongen kortet ned, og poengsystemet endret. Poengsummen telte ned fra 100 (100 poeng til 1. plass, 99 til 2. plass og så videre), og i tillegg ble det delt ut rundepoeng for antall fullførte runder. På baner som var kortere enn 1 mile ble det delt ut 0.25 poeng per runde, på baner 1 mile lange 0.50 poeng, 1.3 mile: 0.70 poeng, 1.5 mile: 0.75 poeng, 2 mile: 1 poeng, 2.5 mile eller lenger: 1.25 poeng. Dette systemet var i bruk frem til 1974.

I 1974 ble poengsystemet forenklet: Total premiepott i dollar, multiplisert med antall løp føreren hadde startet i, delt på 1 000 utgjorde antallet poeng en fører fikk. Mot slutten av sesongen lå Richard Petty så langt foran alle andre at han til og med økte forspranget til rivalen Cale Yarborough, som fullførte blant topp fem.

Det nåværende poengsystemet ble utviklet i 1975, etter en årrekke med forskjellige poengsystemer. (Mellom 1949 og 1971 ble seks forskjellige systemer benyttet, og fra 1972 ble poengsystemet endret hvert år).

Bob Latford, en tidligere ansatt hos Lowe's Motor Speedway, foreslo det nye poengsystemet, som ble innført i 1975. Her fikk vinneren 175 poeng, 2. plass 170 poeng, og så videre, som i dagens poengsystem. Ett problem med dette systemet var at en fører kunne komme på 2. plass og fortsatt få flest poeng, om han hadde ligget i ledelse flest antall runder i løpet. Dette ble løst i 2004 ved å legge til fem poeng til vinneren.

Sikkerhet[rediger | rediger kilde]

Jeff Gordon (#24) og Jamie McMurray (#26)
HANS-enheten som gir støtte for hode og nakke ble påbudt i NASCAR-løp i 2001. Bildet viser føreren Ken Schrader med en slik enhet på seg.

Frem til for få år siden fikk NASCAR mye kritikk for mangel på sikkerhet. Mange sikkerhetsforanstaltninger var ikke obligatoriske, som i annen motorsport, kun valgfri og anbefalt. NASCAR endret dette etter at en av de mest populære førerne, Dale Earnhardt, ble drept i en ulykke i siste runde av Daytona 500 i 2001.

Seter[rediger | rediger kilde]

Setene som brukes har utviklet seg i løpet av de senere år. De fleste setene som brukes i dag strekker seg frem på sidene, og støtter dermed førerens overkropp i en eventuell kollisjon ved å spre kreftene ut over hele brystkassen, i stedet for at kreftene konsentreres over et lite område.

Belter[rediger | rediger kilde]

Beltene er svært viktige, og er sterkere enn vanlige setebelter. Beltene som brukes er fem- eller sekspunktsbelter, som består av to stropper over førerens skuldre, to stropper rundt livet, og en eller to stropper mellom bena. Etter en rekke ulykker i 2000 og 2001, som tok livet av Adam Petty, Kenny Irwin, Tony Roper og Dale Earnhardt, ble det påbudt med HANS-enhet. Tidligere var også et annet system tillatt, Hutchens-enhet, men siden 2001 har HANS vært det eneste systemet for hode- og nakkestøtte tillatt i NASCAR.

Luftrestriktor[rediger | rediger kilde]

Som en sikkerhetsforanstaltning for å redusere hastigheten må en luftrestriktor plasseres mellom forgasseren og luftinnsuget, for å begrense gjennomstrømningen av luft og bensin, og dermed kreftene. Dette har redusert hastighetene på de største banene (som Daytona og Talladega), noe som har sørget for at hastighetene har økt på andre baner hvor restriktorer ikke er påbudt. Uten en slik restriktor yter NASCAR-bilene omkring 750 hestekrefter, og kan kjøre i hastigheter over 320 km/t. Rusty Wallace kjørte en test for NASCAR på Talladega-banen uten restriktor, og oppnådde hastigheter nær 370 km/t.

Takspoilere[rediger | rediger kilde]

I 1994 ble takspoilere påbudt. Disse er designet slik at de vil foldes ut på bilens tak når bilen snurrer i høy nok hastighet, og på den måten hindre bilen fra å tippe og potensielt rulle over banen. Spoilerne fungerer ved at de avbryter luftstrømmen over taket, og dermed genererer marktrykk nok til å eliminere et eventuelt løft.

Barrierer[rediger | rediger kilde]

Fra 2000 har de fleste banene installert barrierer eller mykere vegger langs banen, kalt SAFER (Steel And Foam Energy Reduction). Myke vegger bygges vanligvis av stål og skumgummi, materialer som kan absorbere kreftene ved en kollisjon i høy hastighet, i motsetning til en betongvegg som absorberer få eller ingen krefter i en kollisjon.

Sikkerhet i serviceområdet[rediger | rediger kilde]

Jeff Gordon (#24) inne til service

Sikkerhet langs veien inn til serviceområdet har vært et fokus de siste årene. Ved hver bane har bilene forskjellige fartsgrenser som må overholdes, bestemt etter banens størrelse og bredden på veien inn til serviceområdet. NASCAR har et elektronisk system som måler bilenes hastighet på denne veien, ved å måle tiden de bruker fra punkt til punkt. Fordi bilene ikke er utstyrt med speedometer (hastighetsmåler) kjører bilene i oppvarmingsrundene etter en pace car, i den hastighet som er tillatt inne i serviceområdet, slik at de kan merke seg hastigheten på bilens turteller.

Medlemmer av serviceteamet må være utstyrt med hjelmer, branndrakter og hansker; mens den som skifter dekk i tillegg må være utstyrt med sikkerhetsbriller.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Vanskelighetsgrad i forhold til andre typer motorsport[rediger | rediger kilde]

NASCAR får mye kritikk for vanskelighetsgraden, fordi de fleste banene er ovale. Dette har ledet til en uttalelse om at NASCAR ikke er annet enn «å svinge til venstre i 500 miles». Det blir hevdet at NASCAR krever mindre ferdigheter enn andre typer motorsport, som for eksempel Formel 1. Også i NASCAR kjøres det på teknisk krevende baner, men disse utgjør en svært liten del av sesongens løp, og til tross for at de fleste faste førerne kjører også disse løpene henter noen team inn egne førere for disse løpene. NASCARs tilhengere poengterer at NASCAR ikke er den eneste motorsporten som utøves på store, ovale baner, og peker på Indy Racing League, som bruker samme type baner, men det er vanskelig å se hvordan dette er et argument for NASCARs vanskelighetsgrad, og ikke tvert imot – mot Indy Racing.

NASCARs tilhengere peker også på at NASCAR har et høyere antall biler i hvert enkelt løp, samt en mer intensiv sesong enn mange andre typer motorsport. I NASCARs Nextel Cup starter 43 biler i hvert løp, sammenliknet med 22 biler i Formel 1 og 15-20 biler i IndyCar, og teamene må gjennom en 36-løps sesong over 41 uker, på svært varierte baner, med ulike strategier og oppsett på bilene for hver enkelt bane. Vanligvis har teamene kun fem dager å forberede seg på før løpene. Den intensive sesongen er blant de mest krevende i motorsport, og har sørget for at mange førere, blant annet Rusty Wallace, har trukket seg ut av sporten fordi de ikke ønsker å forplikte seg til en så krevende sesong.

Det er også verdt å merke seg at flere førere som har gjort stor suksess i andre typer motorsporter, som Scott Pruett og Christian Fittipaldi, ikke har klart å gjøre den samme suksessen i NASCAR.

Da Jeff Gordon testkjørte Juan Pablo Montoyas Formel 1-bil under USAs Grand Prix i 2006 uttalte han etter kjøringen at han var sjokkert over bilens hastighet, bremser og kjøreegensakper, og at det å kjøre en Formel 1-bil var på et helt annet ferdighetsnivå enn NASCAR.

Teknologi[rediger | rediger kilde]

Kritikere peker også på at 1950-tallets teknologier som ble brukt i stock cars, som forgassere, støpte motorblokker og blyholdig bensin, har svært få paralleller til dagens moderne biler. Moderne NASCAR-biler har svært få likheter med sine respektive gatemodeller, for eksempel har produksjonsmodellen av Chevrolet Monte Carlo en V6-motor og forhjulstrekk, mens NASCARs Monte Carlo er utstyrt med en åttesylindret motor og bakhjulstrekk. Tilhengerne sier dette er et moderne fenomen, og at NASCAR-bilene i begynnelsen var svært like produksjonsmodellene, men at moderne sikkerhetskrav har gjort det nødvendig med spesialbygde racingmodeller. De peker også på at de strenge utstyrsreglene gjør at det er færre forskjeller på kjøretøyene, og at førernes ferdigheter dermed blir viktigere for hvem som lykkes.

Forretningsstruktur og avgjørelser[rediger | rediger kilde]

NASCARs forretningsmodell har også blitt kritisert. Siden stiftelsen i 1947, av William France Senior, har NASCAR-organisasjonen hovedsakelig vært eid av France-familien, noe som har sikret at familien har kontrollen på de enorme inntektene generert av sporten (sammenliknet med andre typer sport, hvor eiere og deltakere deler inntektene). NASCAR blir også kritisert for sin motvilje til å fremme sikkerhetstiltak organisasjonen må betale for (som frakt av sikkerhetspersonell), samt andre påståtte monopolforhold som merchandising og eierskap av banene. I tillegg, på grunn av sin innflytelse og mangel på demokrati, har NASCAR blitt anklaget for å være diktatorisk av enkelte analytikere. Eksempler på en slik styring er avlysningen av TV-kanalen SPEED Channels program Pit Bull (som regelmessig kritiserte mange av NASCARs avgjørelser), og opprettelsen av spontane regler, særlig midtveis i løp. NASCAR har i løpet av de siste årene begynt å straffe med bøter, minuspoeng eller ekstrarunder for førere eller mekanikere som bruker obskøne ord i intervjuer med media.

Deltakelse i flere serier samtidig[rediger | rediger kilde]

NASCAR har lenge tillatt førere å delta i så mange serier og løp som de ønsker, med få begrensninger. I løpet av de senere årene har førere i Nextel Cup deltatt i, og dominert, løp i Busch Series jevnlig, noe som har gitt dem tilnavnet Buschwhackers. Situasjonen tilspisses ved tettheten mellom løp i de to seriene – en typisk NASCAR-helg har et Busch-løp på lørdag og et Nextel Cup-løp på søndag, på samme bane. Mange har undret seg hvorfor Nextel-førerne tillates å delta i løp i lavere serier. Sportskommentator Bob Margolis uttalte at mye av dette kommer av likheten mellom bilene i de to seriene (de er omtrent helt like, med unntak av motorene), og Nextel-førernes ønske om å få så mye løpstid på banen som mulig, for å lære seg banen og hvilke innstillinger som burde gjøres på bilen, før hovedløpet i Nextel Cup. De ekstra ferdighetene, og ikke minst pengene, som førerne i Nextel Cup tjener gjør ofte at de dominerer fullstendig, og ligger langt foran førere som kun konkurrerer i Busch Series.

Miljøhensyn[rediger | rediger kilde]

Bensinforbruk[rediger | rediger kilde]

Ifølge NASCAR selv forbrennes omkring 23 000 liter bensin i løpet av én typisk løpshelg. I sesongen 2006, som besto av 36 løp, ble totalen for sesongen omkring 817 700 liter. En kritiker hevdet nylig at NASCARs bensinforbruk i én sesong, totalt for alle serier, var omkring 7,5 millioner liter bensin.

Utslipp og forurensning[rediger | rediger kilde]

Bensinforbruket forteller lite om miljøfølgene med tanke på utslipp. NASCAR-biler har ingen katalysator eller andre enheter som kontrollerer og begrenser utslippet. NASCAR har også blitt kritisert for å bruke blyholdig bensin, som mange mener representerer en økt helsefare for publikummere som utsettes for gasser fra bilene. Dette har ført til at NASCAR vil skifte til blyfri bensin innen 2007 for alle løp med unntak av Daytona 500. Enkelte løp kjøres allerede på blyfri bensin.

Deltakelse fra ikke-amerikanske bilprodusenter[rediger | rediger kilde]

I NASCARs barndom deltok en rekke utenlandske bilprodusenter, som Aston Martin, Citroën, Jaguar, Porsche, Renault og Volkswagen med fler. Siden 1960-tallet har NASCAR kun godtatt deltakelse fra amerikanske bilmerker, helt frem til sesongen 2004 da Toyota fikk delta i Craftsman Truck Series. Begrunnelsen var at modellen Toyota Tundra er en amerikansk bil selv om Toyota er japansk, fordi den bygges i USA. Kritikere har påpekt at de «amerikanske» bilene man har brukt ofte bygges og monteres i Canada eller Mexico.

Tilhengere har kritisert deltakelsen av en utenlandsk bilfabrikk i det man betegner som en amerikansk motorsport, mens førere og teameiere har uttrykt bekymring for at Toyotas gode økonomi og villighet til å satse penger vil føre til at kostnadene for de andre teamene også vil øke.

NASCAR annonserte i 2006 at Toyota også fikk kjøre både Busch Series og NEXTEL Cup Series i 2007-sesongen. Toyota støtter denne sesongen tre lag i NEXTEL Cup, som til sammen opererer syv biler. Blant de kjente førerne som denne sesongen kjører Toyota Camry finner vi blant andre Dave Blaney, Michael Waltrip og Dale Jarrett.

Fire Camry-biler kvalifiserte seg til og deltok i 2007 Daytona 500, og ble dermed de første utenlandske bilene som deltok i et løp i NASCARs øverste serie siden britiske MG i 1962. Dessverre ble Toyotas debutløp i NEXTEL Cup historisk på en annen måte enn fabrikken kanskje hadde håpet, da teamsjef og -eier, Michael Waltrip, var involvert i det som kan være den største fuskeskandalen sporten noensinne har sett.[2]

Toyotas inntreden i NASCAR i 2004 har på en annen side ført med seg et en positiv virkning når det gjelder teknologien. Siden Toyota ikke hadde en senter-kammet V8 i sitt motor program, så ble de tilatt av NASCAR å designe en fra bunnen av. Denne nye V8ern hadde flere fordeler over de andre motorene i NASCAR. Chevrolets SB2-motor hadde sine aner tilbake til 1955 da deres nye 265ci Small-Block. Fords motor var en Ford Windsor, med modifiserte topper fra en Ford Cleveland V8. Disse to motorne var nye i hendholsvis 1962 og 1970. Dodges motor var en modifisert LA engine, fra 1964, som var basert på A engine fra 1956. Derfor ble de andre aktørene tillatt å konstruere nye motorer.[3]
Dodge var raskt ute med en ny motor, R5/P7, som i 2009 ble videreutviklet til en ny versjon, R6/P8. Chevrolet kom med en ny motor i 2007, kalt R07. Ford var den siste til å bytte ut sin gamle Ford Windsor. De hadde den nye motoren, FR9, klar til 2009 sesongen, men den ble ikke tatt i bruk av alle Ford teamene før et stykke ut i 2010 sesongen, fordi Windsor motoren fortsatt var en vinnende motor. Matt Kenseth vant de to første løpene av 2009 sensongen med Windsor motor. Da var feltet fullpakket av nye motorer fra konkurentene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I de første årene hadde NASCAR flere klasser.
  2. ^ David Newton (15. februar 2007). «Waltrip's team will fire crew chief in wake of suspension». ESPN. Besøkt 11. juli 2007.   Engelskspråklig
  3. ^ HOT ROD Magazine, November 2009. s.92-97. [1]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]