USAs historie (1865–1918)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Da den amerikanske borgerkrigen sluttet, var landet fremdeles bittert delt. I sør fortsatte føderale styresmakter rekonstruksjonspolitikken i et tiår før den endte, og mange av borgerrettslovene som ble satt i verk umiddelbart etter krigen ble raskt forlatt. I vest fortsatte landet å ekspandere, drevet av en flom av nye immigranter som førte til mange konflikter med innfødte sioux- og apache-stammer, og etter hvert ble mye av den innfødte befolkningen forflyttet. Amerikansk industri ekspanderte raskt gjennom hele perioden. På begynnelsen av det 20. århundret var landet den dominerende økonomiske makten og godt på vei mot å ta sin plass blant stormaktene. Denne økonomiske eksplosjonen ble fulgt av oppkomsten av populisme og den amerikanske arbeiderbevegelsen. Til slutt ble perioden avsluttet av USAs involvering i første verdenskrig.

Rekonstruksjon[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Rekonstruksjonsperioden i USA
USA i 1870

Rekonstruksjonen var perioden etter den amerikanske borgerkrigen da de sørlige statene av den beseirede Konføderasjonen, som hadde gått ut fra USA, ble reintegrert inn i unionen. Ødeleggelsene etter unionens invasjon, angrep på sivile mål og ødeleggelse av infrastruktur, ble fulgt opp av utnyttende økonomisk politikk i den beseirede regionen etter krigen, noe som førte til varig bitterhet blant sørstatsborgerne mot den føderale styresmakten. Abraham Lincoln hadde godkjent en tolerant plan for gjenoppbyggingen, men den enorme menneskelige prisen som krigen kostet og de sosiale forandringene den førte til fikk kongressen til å motsette seg å slippe opprørsstatene inn igjen uten først å innføre betingelser. En rekke lover som ble innført av den føderale styresmakten, etablerte tilstanden og prosedyrene for å reintegrere sørstatene.

Mye av den drivende kraften for rekonstruksjonen involverte spørsmålet om borgerrettigheter for de frisatte slavene i sørstatene. I respons til sørstatenes forsøk på å nekte de frisatte slavene sivile rettigheter, innførte kongressen en lov om borgerrettigheter i 1866 (og igjen i 1875). Dette førte til konflikt med president Andrew Johnson som la ned veto mot Borgerrettighetsloven av 1866. Men hans veto ble overstyrt. Den føderale styresmaktens mislykkede forsøk på å effektivt gjenforene landet førte til regjeringens feilslåtte forsøk i mange tiår på å gjennomføre borgerrettighetene til afro-amerikanerne i sør i praksis.

Etter solide fremskritt for republikanerne i mellomperiodens valg, ble den første rekonstruksjonsloven godkjent 2. mars 1867, den siste 11. mars 1868. Den første loven delte ti konfødererte stater (alle unntatt Tennessee som hadde blitt gjenopptatt i 1866) i fem militærdistrikter. Styresmakter som hadde blitt etablert under Abraham Lincolns plan ble avskaffet. Den første loven sa at «ingen lovlige statsstyresmakt eller adekvat beskyttelse for liv eller eiendom eksisterer nå i opprørsstatene.»

Under perioden med rekonstruksjon var der betydelig uro i de sørlige samfunnene. Mennesker fra nord som flyttet sør for å delta i sørstatenes styre ble kalt carpetbaggers (teppesekker) av innbyggerne i sør, og ble vidt sett på som motiverte av korrusjon og bestikkelser, mens lokale som deltok i disse styrene ble kalt scalawags (omstreifere eller gårdsgutter). Republikanerne tok kontroll over alle guvernørene og statslovgivningen, og innsatte ofte svarte i maktposisjoner. Disse hendelsene førte til dannelsen av den opprinnelige Ku Klux Klan i 1866, men som bare varte i tre år.

Tre konstitusjonelle tillegg ble innført i etterskjelvet av borgerkrigen: det 13. som avskaffet slaveriet, det 14. som gav borgerrettigheter til afro-amerikanere og det 15. som utvidet stemmeretten til frisatte borgere. Det 14. tillegget møtte motstand fra sørstatene, og som en betingelse for å slippe inn i unionen igjen, ble det krevd at de skulle akseptere den (eller den 15. dersom de stod over den 14.)

Slutten på rekonstruksjonen[rediger | rediger kilde]

Alle sørstatene ble gjenopptatt innen 1870, men rekonstruksjonen fortsatte til 1877, da presidentvalget ble avgjort til fordel for Rutherford B. Hayes, støttet av nordstatene over hans motstander Samuel J. Tilden. Noen historikere har ment at valget ble gitt til Hayes i bytte mot en avslutning av rekonstruksjonen. Denne teorien karakteriserer avtalen i valget som «kompromisset i 1877». Ikke alle historikere er enig med denne teorien, men uansett hva som forårsaket den, rekonstruksjonen endte.

Slutten på rekonstruksjonen markerte tydelig slutten på en kort periode med sivile rettigheter for afro-amerikanerne. Innen få år etter rekonstruksjonens slutt, skapte sørstatene et segregert samfunn der hvite og svarte gikk hver sine veier, og med de hvite i sikker politisk kontroll. Nord tillot hvitt herredømme og oppmuntret hvite tidligere konfødererte til å gjenoppta sin normale plass med fulle borgerrettigheter i bytte mot at de hvite ble reintegrert i unionen. Nå som afro-amerikanerne hadde fått sin frihet for prisen av 600 000 hvite døde, var der få krav om videre militær intervensjon i sør. Den innledende nervøse agitasjonen for borgerrettigheter ble raskt tonet ned. Mye av borgerrettighetslovene ble kastet av høyesteretten nær slutten av det 19. århundre. I 1883 dømte f.eks. høyesterett (109 US 3 1883) at det 14. tillegget, som etablerte statsborgerskapet til afro-amerikanerne, nå kunne brukes på en samling av mennesker som regnes som en, fremfor afro-amerikanere. En sørlig-kontrollert kongress stengte seg fra å hindre private forretninger å skille svarte og hvite borgere på offentlige plasser, og kastet dermed borgerrettighetslovene fra 1875. Plessy mot Ferguson (163 US 537 1896) gikk enda lenger, og gav grunnlaget for statssegregering som lovlig så lenge den sørget for «separate men like» fasiliteter. «Like» ble tolket løst, men denne forordningen gav til slutt en institusjonalisert basis for afro-amerikansk politisk mobilisering og organisering i midten av det 20. århundre.

Brown mot utdanningsstyret i Topeka (347 US 483 1954) var et landmerke i det 20. århundres saker der høyesterett reverserte seg i saken om segresjon. Men det var ikke før sjokket fra den sosiale bevegelsen i midten av det 20. århundre at de føderale styresmaktene formelt slo ned segresjon i alle offentlige fasiliteter, og i borgerrettighetsloven av 1964 ble Plessy formelt reversert. Denne loven, sammen med stemmerettsloven av 1965, la endelig veien åpen for en slutt på offisielt sanksjonerte rasedeling i USA.

Videre omplassering av innfødt befolkning[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Indianerkrigene

Bestemt på å lede deres folks motstand mot hvit overtagelse av deres land, dannet Crazy Horse (muligens mannen på fotografiet ovenfor) og Sitting Bull en koalisjon av innfødte krigere og knuste fem enheter av general George A. Custers kavaleri i Slaget ved Little Big Horn.

Ekspansjon på slettene og fjellene av bergverksfolk, ranchere og nybyggere førte til konflikt med indianerne. Mange stammer, fra Utene i Great Basin til Nez Percene i Idaho, kjempet mot de hvite en eller annen gang. Men siouxene på den nordlige prærien og apachene i sørvest ytet sterkest motstand. Ledet av faste og stridsvante høvdinger som Red Cloud og Crazy Horse var siouxene dyktige i rask krigføring til hest. Siouxene var nyankomne på slettene, tidligere hadde de vært fastboende jordbrukere nærmere de store innsjøene. Da de hadde lært seg å fange og ri hester flyttet de vestover, feide unna andre indianerstammer på deres vei og ble fryktede krigere. Apachene baserte seg på å angripe og utplyndre spanske jordbrukere og andre indianerstammer. De var like dyktige, de kjempet i på sin egen hjemmebane med dens ørkener, daler og fjell .

Konflikter med prærieindianerne fortsatte gjennom borgerkrigen. I 1876 brøt den siste større siouxkrigen ut, da gullrushet i Dakota nådde frem til Black Hills. Hæren holdt ikke gullgravere unna siouxenes jaktmarker. Da de ble beordret til å gjøre noe mot gruppene av siouxer som jaktet i fjellene i pakt til sine avtalefestede rettigheter, grep hæren sterkt og aktivt inn.

Etter flere sammenstøt i 1876 som ikke førte til noen avgjørelse, fant general George A. Custer hovedleiren til siouxene og deres allierte ved elven Little Bighorn. Custer og hans menn angrep uten å vente på hovedstyrken, og ble drept av de langt mer tallrike indianerne.

Mange år senere førte et spøkelsesdansritual i det nordlige sioux-reservatet ved Massakren ved Wounded Knee i South Dakota i 1890 til et opprør der siouxene angrep hæren, som svarte med Gatling-maskingevær og drepte hundreder av indianere inkludert Big Foot, Sitting Bulls halvbror. Siouxene slo seg ned til en fredelig eksistens i det enorme, men fattige reservatet.

Lenge før dette hadde grunnlaget for livsopphold og samfunnene til den innfødte befolkningen på prærien blitt ødelagt av slaktingen av amerikansk bisonen som nesten ble drevet til utryddelse i tiåret etter 1870 av jakt av både hvite og indianere. Imens fortsatte apache-raid mot landsbyer i sørvest til Geronimo, den siste viktige høvdingen, ble fanget i 1885.

Den føderale styresmaktens politikk siden James Monroe-administrasjonen hadde vært å flytte innfødt befolkning utenfor rekkevidden av den hvite grensen. Hvite «reformister» mente at den innfødte befolkningen skulle assimileres med tvang inn i den hvite kulturen. Den føderale styresmakten satte til og med opp en skole i Carlisle, Pennsylvania, i et forsøk på å innføre verdiene og troen til den hvite amerikanske befolkningen på innfødte ungdommer.

I 1887 reverserte Dawes-loven amerikansk politikk overfor indianerne og gav tillatelse til presidenten til å dele opp stammeland og dele ut 0,65 km² til hvert familieoverhode. Slike forsøk skulle holdes i 25 år, da eieren fikk fullt eierskap og borgerskap. Land som ikke ble delt ut, ble lagt ut for salg til bosettere. Denne politikken resulterte tilslutt i overtagelse og salg av over halvparten av indianernes land. Den ødela også mye av den kommunale organiseringen av stammene, og forstyrret videre den tradisjonelle kulturen til den overlevende innfødte befolkningen. I 1934 ble den amerikanske politikken reversert igjen av indiansk reorganiserings-loven, som forsøkte å beskytte stammene og kommunalt liv i reservatene. Dawes-loven var et forsøk på å integrere indianere i hovedstrømmen, majoriteten aksepterte integrasjon og ble absorbert i det amerikanske samfunnet, og etterlater seg spor av indiansk opphav i millioner av familier. De som nektet å assimileres forble i reservatene, støttet av føderal mat, medisin og skolegang.

Industrialisering og immigrasjon[rediger | rediger kilde]

Industrialisering[rediger | rediger kilde]

Fra 1865 til rundt 1900 ble USA verdens ledende industrielle nasjon og så enorm ekspansjon i farten og skalaen av produksjon. Tilgangen på land, variasjonen i klima og den følgende økonomiske variasjonen, tilgangen til seilbare kanaler, elver og kystveier som oppfylte transportbehovene til den gryende industrielle økonomien og overfloden av naturressurser skapte den billige utvinningen av energi, rask transport og tilgangen på kapital som drev denne andre industrielle revolusjonen.

Bosetterne ble stadig mer avhengige av jernbanen for å få sine varer ut til markedet.

Hvor den første industrielle revolusjonen flyttet produksjonen fra håndverkere til fabrikker, gikk USA foran i en ekspansjon i organisering, koordinering og skala av industri drevet fram av teknologi og transport. Jernbanene åpnet enorme markeder, noe som forklarer jevn vekst i samlet etterspørsel. Den transkontinentale jernbanen bygget av irske, kinesiske og japanske immigranter, gav tilgang til tidligere avsidesliggende landområder. Jernbanebyggingen drev opp behovet for kapital, kreditt og førte til rask økning i landverdiene.

Teknologiske fremskritt innen produksjon av jern og stål, som Bessemer-prosessen og ovner med åpne gulv, kombinert med lignende oppfinnelser i kjemi og andre vitenskaper hjalp i stor grad til med å forbedre produktiviteten og effektiviteten i industrien. Nye kommunikasjonsverktøy som telegrafen og telefonen tillot at foretak kunne koordineres over store avstander. Fremskritt skjedde også i hvordan arbeid ble organisert, som da Henry Ford utviklet løpebåndet eller da Fredrick Taylor formaliserte ideene til vitenskapelig ledelse.

Industrien lærte hvordan de skulle koordinere variasjonen av økonomisk aktiviteter over store geografiske områder. For å finansiere slike foretak i stor skala, dukket korporasjonen opp som den dominerende formen for forretningsorganisasjon. Korporasjonene vokste også ved å slå seg sammen til trust og skapte enkle firma ut av konkurrerende firma. Forretningsledere støttet styresmaktenes laissez-faire-politikk. Høye tariffer beskyttet amerikanske fabrikker og arbeidere fra utenlandsk konkurranse (som knapt hadde eksistert etter 1880). Føderale jernbane-subsidier beriket investorene, jordbrukerne og jernbane-arbeiderne og skapte hundrevis av landsbyer og byer og alle grener i styresmakten på alle nivåer forsøkte generelt å stoppe organisert arbeid fra å bruke vold for å vinne streiker. Mektige industrialister som Andrew Carnegie og John D. Rockefeller hadde stor rikdom og makt. Deres ansatte var de best betalte i verden. I denne konteksten av knallhard konkurranse for akkumulering, forsvant den gammeldagse enkle håndtverkeren til fordel for godt betalte og dyktige arbeidere og ingeniører etter som nasjonen styrket sin teknologiske base. Imens opprettholdt en jevn strøm av immigranter muligheten for billig arbeidskraft, særlig i gruvedrift og produksjons-sektorene.

Immigrasjon[rediger | rediger kilde]

Fra 1840 til 1920 kom en variert strøm av immigranter til USA i en grad som ikke hadde blitt sett før, omtrent 37 millioner mennesker totalt. De kom fra mange forskjellige steder, 6 millioner fra Tyskland, 4,75 millioner italienere, 4,5 millioner irer, 4,2 millioner fra England, Skottland og Wales, 4,2 millioner fra Østerrike-Ungarn, 2,3 millioner skandinaver og 3,3 millioner fra Russland (hovedsakelig jøder, polske katolikker og litauiske katolikker). De fleste kom gjennom havnene til New York City, men forskjellige grupper slo seg ned på forskjellige steder. New York og de største byene på østkysten var hjemmet til store jødiske, irske og italienske befolkninger, mens mange tyskere og sentral-europeere flyttet til midtvesten og tok arbeid i industri og gruvedrift.

Immigrantene kom av mange forskjellige grunner, som strakte seg fra økonomiske muligheter til letingen etter jordbruksland til flukt fra religiøs eller politisk forfølgelse, særlig konservative lutheranere fra Sachsen (Tyskland) og jøder fra Russland og Østerrike-Ungarn sent på 1800-tallet. Selv i USA ble disse nye immigrantene utsatt for diskriminering og for de farlige og utnyttende arbeidsforholdene som preget det meste av USA. På 1800-tallet eksisterte det også partier slik som Know-Nothingpartiet som ville begrense innvandringen av ikke-protestanter.

Immigrasjon fra Norge[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Utvandringen fra Norge til USA

Mellom 1825 og 1960 utvandret rundt 825 000 mennesker fra Norge til USA og Canada. Prosentmessig gjorde dette Norge til landet med flest utvandrere i forhold til befolkningen etter Irland. 25 % av disse vendte tilbake til Norge og tok med seg det de hadde lært, 70–80 % av dem som reiste, hadde tenkt å dra tilbake.

De fleste som reiste var mellom 18 og 25 år gamle og hovedgrunnen for at de flyttet var som oftest ønske om å tjene penger, eventyrlyst og muligheten for å lære et nytt språk og få seg en utdannelse.

Kjerneområdene til nordmenn i USA var Minnesota, North Dakota, South Dakota og Wisconsin. I North Dakota hadde en tredjedel av befolkningen tilknytning til Norge i 1990.

Problemer i landbruket, populisme og organisert arbeid[rediger | rediger kilde]

Bøndene og oppkomsten av populismen[rediger | rediger kilde]

Til tross for deres bemerkelsesverdige fremskritt, opplevde de amerikanske bøndene på 1800-tallet gjentatte harde perioder. Flere grunnleggende faktorer var involvert, utmattelse av jorden, en nedgang i selvberging og mangelen på god beskyttelse og støtte av lovverket, men viktigst var kanskje overproduksjon.

Sammen med de mekaniske forbedringene som i stor grad økte avkastningen per arealenhet, vokste mengden med kultivert land raskt gjennom den siste halvdelen av århundret, ettersom jernbanene og den gradvise forflytningen av prærie-indianerne åpnet opp nye arealer for vestlig bosetning. En lignende ekspansjon av landbruksjord i land som Canada, Argentina og Australia gjorde disse problemene store i det internasjonale markedet, hvor mye av Amerikas landbruksproduksjon nå ble solgt.

Bomullsplukkere i det sørøstlige USA på begynnelsen av det 20.århundre

Dess lenger vest bosetterne reiste, dess mer avhengig ble de av jernbanen for å transportere varene sine til markedet. Samtidig betalte bøndene høye kostnader for foredlede varer som resultat at beskyttende tariffer som kongressen, støttet av østlige industrielle interesser, lenge hadde støttet. Over tid ble bøndene i midtvesten og vesten tynget av stadig mer gjeld til bankene som holdt deres pant.

I sør førte fallet til konføderasjonen til betydelige forandringer i landbrukspraksisen. Den mest betydningsfulle av disse var deling av avlinger, hvor leietagende bønder «delte» opp til halvparten av avlingen sin med landeierne i bytte mot frø og essensielle forsyninger. Anslagsvis 80% av afro-amerikanske bønder og 40% av dens hvite befolkning levde under dette nedverdigende systemet etter borgerkrigen.

De fleste bøndene som delte avlingene var låst i en syklus av gjeld, fra hvor det eneste håpet om å slippe unna var økt beplantning. Dette førte til overproduksjon av bomull og tobakk, som igjen førte til synkende priser og videre utmatting av jorden. Det første organiserte forsøket på å ta tak i generelle landbruksproblemer var låve-bevegelsen. Den ble satt i gang i 1867 av ansatte i landbruksdepartementet og fokuserte innledningsvis på sosiale aktiviteter for å motvirke isolasjonen de fleste bondefamiliene møtte. Kvinners deltagelse ble aktivt oppmuntret. Drevet av panikken i 1873 vokste låve-bevegelsen snart til 20 000 avdelinger og en og en halv millioner medlemmer.

Selv om de fleste til slutt mislyktes, satte bevegelsen opp sine egne markedssystemer, lager, produksjonsfabrikker og kooperativer. Den nøt også noe politisk suksess i 1870-årene. Noen få stater innførte «låve-lover», som begrenset avgiftene på jernbanen og lagrene.

I 1880 begynte bevegelsen å gå nedover og ble erstattet av bøndenes allianser. I 1890 hadde alliansene medlemmer fra New York til California og talte rundt 1,5 millioner. En parallell afro-amerikansk organisasjon, fargede bønders nasjonalallianse hadde over en million medlemmer.

Fra begynnelsen var bøndenes allianser politiske organisasjoner med kompliserte økonomiske program. Ifølge en tidlig plattform var dens formål å «samle bøndene i Amerika for deres beskyttelse mot klasselovgivning og innlemmelse av konsentrert kapital.» Deres program ønsket også reguleringer, om ikke direkte nasjonalisering, av jernbanene, valutaens inflasjon for å sørge for gjeldslettelse, senking av tariffen og etablering av føderalt eide lager og lånefasiliteter med lav rente.

Sent i 1880-årene ødela en serie med tørker den vestlige prærien. Vest Kansas mistet halve befolkningen under en fireårsperiode. For å gjøre det verre, var McKinley-tariffen av 1890 en av de høyeste landet noen gang hadde sett.

I 1890 var nivået på landbruksuroen rekordhøy. Bøndenes allianser arbeidet med sympatiske demokrater i sør eller små tredjeparter i vest for å forsøke å få mer politisk makt. Fra disse elementene steg et tredje politisk parti frem, kjent som populistpartiet. Aldri før i amerikansk politikk hadde der vært noe som den populistiske lidenskapen som sveipet prærien og bomullsområdene. Valget i 1890 førte det nye partiet i koalisjoner som kontrollerte deler av statsstyresmaktene i et dusin sørlige og vestlige stater, og sendte en mengde populistsenatorer og representanter til kongressen.

Dens første konvensjon var i 1892 da delegater fra landbruks, arbeider og reformorganisasjoner møttes i Omaha, Nebraska, bestemt på å sette preg på det amerikanske politiske systemet de så på som håpløst og korrumpert av pengeinteresser til industrielle og kommersiell truster.

Maleri av Grover Cleveland av Anders Zorn i 1899.

Den pragmatiske delen av deres plattform fokuserte på saker som land, transport og finans, inkludert den ubegrensede sølvmynten. Populistene viste imponerende styrke i vest og sør i presidentvalget i 1892, og deres presidentkandidat fikk mer enn en million stemmer. Men det var valutaspørsmålet, kamplystne advokater for sølv mot de som foretrakk gull, som snart overskygget alle andre saker. Landbrukstalsmenn i vest og sør krevde at en gikk tilbake til ubegrensede sølvmynter. Overbevist om at deres problemer kom fra en mangel av penger i sirkulasjon, argumenterte de at økende pengevolum indirekte ville heve prisene for landbruksprodukter og drive opp industrilønningene. Dermed kunne gjeld bli betalt med øket valuta. Konservative grupper og finansklasser, på den andre siden, trodde at en slik politikk ville være katastrofal og insisterte på at inflasjon , når den først hadde startet, ikke kunne stoppes. Jernbane-obligasjoner var det viktigste finansielle instrumentet, de kunne løses inn i gull. Men dersom billetter og fraktratene skulle settes i halv pris i sølv-dollar, ville hver jernbane gå konkurs i løpet av uker, gjøre hundretusenvis av menn arbeidsledige og ødelegge den industrielle økonomien. Bare gullstandarden, sa de, tilbød stabilitet.

Den finansielle panikken i 1893 hevet spenningen i denne debatten. Bankenes nederlag florerte i sør og midtvesten. Arbeidsledigheten dominerte og avlingsprisene sank kraftig. Krisen, og president Grover Clevelands manglende evne til å løse den, knekket nesten det demokratiske partiet. Demokratene som var sølv-tilhengere absorberte restene av den populistiske bevegelsen ettersom presidentvalget i 1896 nærmet seg.

Demokratenes konvensjon det året så en av de mest berømte talene i amerikansk politisk historie. William Jennings Bryan, den unge forkjemperen for sølv fra Nebraska, bønnfalte konvensjonen om ikke å «korsfeste menneskeheten på et kors av gull» og vant demokratenes presidentnominasjon. Populistene godkjente også Bryan. Deres makt var sterkt nedadgående og det beste de kunne håpe på var å ha en stemme innenfor Bryan-bevegelsen. Til tross for at han vant i sør og hele vesten unntatt California og Oregon, tapte Bryan det mer folkerike, industrielle nord og øst, og valget, til republikanernes William McKinley.

Året etter begynte landets finanser å bli bedre, først og fremst pga gjenopprettet tro på forretning. Sølvforkjempere, som ikke innså at de fleste transaksjonene ble håndtert av banksjekker, ikke sekker av gull, hevdet at den nye fremgangen var på grunn av funnet av gull i Yukon. I 1898 trakk den spansk-amerikanske krig nasjonens oppmerksomhet lenger vekk fra populistenes saker. Dersom bevegelsen var død, var ideene ikke det. Når først populistene hadde støttet en idé ble den flekket slik at flertallet av politikere ville forkaste den, men bare noen år senere etter at flekken hadde blitt glemt var det mulig å ha f.eks. direkte valg av senatorer.

Arbeidernes kamp[rediger | rediger kilde]

Livet til en amerikansk arbeider i det 19. århundre var langt fra enkelt. Selv i gode tider var lønningene lave, timene lange og arbeidsforholdene farlige. «Kullgruve-arbeidere puster i denne atmosfæren til deres lunger vokser tunge og syke av den» for bare «femti-fem cents til dagen hver.» (McClure's Magazine i 1894) Lite av rikdommen som ble skapt gikk til proletariatet. Situasjonen var verre for kvinner og barn som utgjorde en høy prosentandel av arbeiderstyrken i noen industrier og ofte fikk en brøkdel av lønnen en mann kunne tjene. Periodiske økonomiske kriser sveipet over nasjonen og førte til enda lavere industrilønner og produserte høye nivåer av arbeidsledighet.

Eliminasjonen av konkurranse, og opprettelsen av monopol, tvang ofte arbeidere til å arbeide for spesifikke selskaper. Selv om Sherman antitrust-loven av 1890 forbød monopoler, fant store korporasjoner smutthull som tillot dem å fortsette å kontrollere nasjonal industrier. Selskapene krevde vanligvis lange timer av utmattende arbeid for lav lønn.

Samtidig fortsatte teknologiske forbedringer, som la til så mye av nasjonens produktivitet, å redusere behovet for kvalifisert arbeidskraft. Likevel vokste mengden av ukvalifiserte arbeide ettersom stadig flere immigranter, 18 millioner mellom 1880 og 1910, ankom landet, ivrig etter å arbeide.

Før 1874, da Massachusetts godkjente nasjonens første lov som begrenset antallet timer kvinner og barn kunne arbeide på fabrikkene til 10 timer per dag, fantes i realiteten ingen arbeidslovgivning i landet. Det var ikke før 1930-årene at de føderale styresmaktene ble aktivt involverte. Frem til da, var feltet overlatt til staten og lokale autoriteter, få av dem var like lydhøre overfor arbeiderne som de var overfor rike industrialister.

Laissez-faire kapitalismen som dominerte den andre halvdelen av det 19. århundre og fostret store konsentrasjoner av rikdom og makt, ble støttet av et rettsystem som igjen og igjen dømte mot dem som utfordret systemet. I dette fulgte de stort sett den rådende filosofien på den tiden. Som John D. Rockefeller skal ha sagt: «veksten av stor forretning er stort sett overlevelsen til den sterkeste.» Denne «sosialdarwinismen», som den var kjent som, hadde mange tilhengere som argumenterte med at etthvert forsøk på å regulere forretninger var lik den naturlige evolusjonen av arter.

Likevel var kostnadene av slik forskjell høy for offrene for kapitalen. Millioner hadde dårlige leve- og arbeidsforhold, og håpet var lite for å unnslippe et liv i fattigdom. At industrialiseringen strammet nettet av fattigdom rundt Amerikas arbeidere ble til og med innrømmet av korporasjonsledere, som Andrew Carnegie som merket seg «kontrasten mellom palasset til millionærene og hytten til arbeiderne.» Så sent som år 1900 hadde USA den høyeste arbeidsrelaterte dødelighetsraten i noe industrialisert nasjon i verden. De fleste industriarbeiderne arbeidet fremdeles 10-timers dager (12 timers i stålindustrien), men tjente mellom 20 og 40% mindre enn minimumsgrensen for et anstendig liv. Situasjonen var bare verre for barn, viss antall i arbeid ble fordoblet mellom 1870 og 1900.

Arbeiderorganisering[rediger | rediger kilde]

Det første alvorlige forsøket på å organisere nasjonale arbeidergrupper dukket med Knights of Labor i 1869. Opprinnelig var den et hemmelig, rituelt samfunn organisert av klesarbeidere i Philadelphia og var åpen for alle arbeidere, inkludert afro-amerikanere, kvinner og bønder. Ridderne vokste sakte til de lyktes i å seire mot den store jernbanebaronen Jay Gould i en streik i 1885. Innen et år la de ytterligere 500 000 arbeidere til sine rekker.

Knights of Labor gikk derimot raskt nedover, og deres sted i arbeiderbevegelsen ble gradvis overtatt av den Amerikansk arbeiderføderasjon (AFL). Istedet for åpent medlemskap til alle, fokuserte AFL, under tidligere sigarunionens embetsmann Samuel Gompers, på kvalifiserte arbeidere. Hans mål var «rene og enkle»: høyere lønn, redusert arbeidstid og forbedrede arbeidsforhold. På denne måten hjalp Gompers arbeiderbevegelsen å snu seg fra sosialistiske syn tidligere arbeiderledere hadde vært talsmenn for.

Barnearbeidere i tekstilfabrikkene. Lawrence-tekstilstreik var en streik blant immigrantarbeidere i Lawrence, Massachusetts, i 1912 ledet av IWW.

Men arbeideres mål, og kapitalens uvillighet til å innfri, resulterte i den mest voldelige arbeidskonflikten i nasjonens historie. Den første av disse var den store jernbanestreiken i 1877, da jernbanearbeidere over hele nasjonen gikk ut i streik i respons mot et 10% lønnskutt. Forsøk på å bryte streiken førte til arbeideropprør i full skala i flere byer: Baltimore, Chicago, Pittsburgh, Buffalo og San Francisco.

Militæret ble kalt inn som et sikringstiltak på flere steder før en streik for å frustrere opprørsarbeidere. Haymark Square-tilfellet fant sted i 1886 da noen kastet en bombe på politiet som spredte en sammenkomst som var kalt sammen for å protestere på drapet av to arbeidere som ble skutt og drept av politiet under en streik ved McCormick Harvester Company i Chicago. Elleve mennesker ble drept sammen med et ukjent antall skadde. Så kom urolighetene i 1892 ved Carnegies stålverk i Homestead, Pennsylvania.

En gruppe på 300 Pinkerton-detektiver som selskapet hadde leid inn for å bryte en bitter streik av Amalgamated Association of Iron, Steel and Tin Workers ble skutt på og ti menn ble drept. Nasjonalguarden ble kalt inn som resultat for å knuse de streikende arbeiderne. Uorganiserte arbeidere ble ansatt og streiken brutt. Unionen ble ikke sluppet inn i fabrikken før 1937. To år senere førte lønnskutt ved Pullman Palace Car Company rett utenfor Chicago til en streik som med støtte fra den amerikanske jernbaneunionen, snart stoppet nasjonens jernbaneindustri. Som vanlig steppet den føderale styresmakten inn så snart som arbeidere utøvet sin enorme makt over kapitalen og la sin tyngde på siden til kapitalen. Den amerikanske justisministeren Richard Olney, selv en tidligere advokat for jernbaneindustrien, satte inn 3000 menn i et forsøk på å holde jernbanene åpne. Dette ble fulgt av en føderal domstols advarsel mot arbeiderunionens innblanding med togene.

Da arbeidere nektet å knele for manøvrene til jernbaneindustrien og deres agenter i den føderale styresmakten sendte Cleveland igjen inn føderale tropper og streiken ble til slutt brutt. Den mest militante arbeiderklasse-organisasjonen på den tiden var Verdens industrielle arbeidere (IWW). IWW, eller «wobblies» som de vanligvis ble kalt, ble dannet av en sammenslutning av unioner som kjempet for bedre forhold i vestens gruveindustri og fikk særlig viktighet fra gruvesammenstøtene i Colorado i 1903 og den brutale måten som de ble slått ned. Wobbliene kalte til klassekrigføring og fikk mange tilhenger etter at de vant en vanskelig streik i tekstilfabrikkene i Lawrence, Massachusetts i 1912. Deres oppfordring for nedleggelse av arbeidet i midten av første verdenskrig, førte til alvorlige tiltak fra styresmaktene i 1917 som til slutt ødela dem.

Oppkomsten av amerikansk imperialisme[rediger | rediger kilde]

Kart fra tiden etter den spansk-amerikanske krigen over «Greater America» som inkluderer Cuba og Filippinene.

Tilstanden i folketellingen i 1890 førte til frykt for svinnende naturressurser. Panikken i 1893 og den etterfølgende depresjonen fikk også noen forretningsfolk og politikere til å trekke den samme konklusjonen som innflytelsesrike europeiske imperialister (f.eks. Leopold II av Belgia, Jules Ferry, Benjamin Disraeli, Joseph Chamberlain og Francesco Crispi) hadde kommet til nesten en generasjon tidligere i Europa: at industrien antagelig hadde over-ekspandert, og produserte mer varer enn konsumenter i landet kunne kjøpe.

Som den lange depresjonen i Europa, som førte til tvil om voksende styrke av politisk motstand mot verdens kapitalisme, inkluderte hovedtrekkene i panikken i 1893, deflasjon, nedgang i landbruket, og arbeidsledighet (indikasjon på under-konsumering) som styrket de bitre sosiale protestene i Gilded-alderen, populist-bevegelsen, korstoget for fritt sølv og voldelige arbeidskonflikter som Pullman-streiken.

På lignende måte så Europa etter 1873 at langt mer militante arbeiderklasse-organisasjoner dukket opp igjen, og sykluser av store streiker. Den raske vendingen til «nyimperialisme» sent i det 19. århundre kan ses i sammenheng med sykliske økonomiske depresjoner som berørte mange elite-grupper. Som den lange depresjonen bidro panikken i 1893 til knallhard konkurranse over markeder i den voksende «innflytelsessfæren» til USA, som hadde en tendens til å overlappe med Storbritannias, særlig i Stillehavet og Sør-Amerika.

Noen amerikanske politikere som Henry Cabot Ladge, William McKinley og Theodore Roosevelt, talte for en mer aggressiv utenrikspolitikk, og en politikk som skulle trekke USA ut av depresjonen i den andre Grover Cleveland-administrasjonen.

Akkurat som det tyske riket reagerte mot depresjonen med innføring av beskyttelsestoll i 1879, ville USA gjøre det samme gjennom den overveldende presidentvalgseieren til William McKinley, som hadde steget til nasjonal viktighet seks år tidligere med godkjennelsen av McKinley-tariffen av 1890.

Da Tyskland dukket opp som en stormakt etter seier i den fransk-prøyssiske krig, som fullførte samlingsprosessen, ville USA dukke opp som stormakt etter seier i borgerkrigen. Som nylig industrialisert stormakt innførte USA proteksjonisme, tok seg et eget koloni-imperium (1898), og bygde en mektig marine (den «store hvite marine)». I Stillehavet ville Japan etter Meijirestaurasjonen følge et lignende utviklingsmønster, og fulgte den vestlige ledelsen i industrialisering og militarisme, noe som gjorde at landet fikk et fotfeste eller innflytelsessfære i Qing-Kina.

Selv om amerikanske kapitalinvesteringer innen Filippinene og Puerto Rico var relativt små, var disse koloniene strategiske utposter for ekspanderende handel med Asia, særlig Kina og Latin-Amerika.

Amerikansk imperialisme var preget av bekreftelsen av Monroe-doktrinen, formalisert av Roosevelts oppfølging av Monroe-doktrinen i 1904.

Den filippinsk-amerikanske krig[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Den filippinsk-amerikanske krig
Emilio Aguinaldo ledet motstanden mot USA fra begynnelsen i 1898 til han ble fanget av amerikanske okkupasjonsstyrker i 1901.

USA fant seg i en lignende kolonirolle da de trykket ned en væpnet uavhengighetsbevegelse i Filippinene i det første tiåret av okkupasjonen. Under den følgende (og stort sett glemte) filippinsk-amerikanske krig ble 4234 amerikanske soldater drept og tusenvis ble såret. Filippinernes militære dødsfall ble anslått til rundt 20 000. Sivile tap er ukjent, men noen anslag plasserer dem så høyt som én million.

Amerikanske angrep på landsbygda inkluderte ofte kampanjer med «brent jords taktikk» hvor hele landsbyer ble brent og ødelagt, tortur (vann-kuren, og konsentrasjon av sivile i «beskyttede soner». Mange av disse sivile tapene kom av sykdom og sult. Rapporter om henrettelser av amerikanske soldater som ble tatt til fange av filippinerne, førte til hevnaksjoner ute av proporsjon fra amerikanske styrker. Mange amerikanske offiserer og soldater kalte krigen en «nigger killing business».

Under den amerikanske okkupasjonen ble engelsk erklært som det offisielle språket, selv om språkene til det filippinske folket var spansk, cebuano, tagalog, ilokano og andre innfødte språk. Seks hundre amerikanske lærere ble importert ombord i USS Thomas. Den katolske kirke ble avviklet som nasjonalkirke, og en betydelig mengde av kirkens land ble kjøpt og redistribuert.

I 1914 beskrev Dean C. Worcester, den amerikanske innenriksministeren for Filippinene (1901–1913), «sivilisasjonens regime og forbedring som startet med amerikansk okkupasjon og resulterte i å utvikle nakne hedninger til kultiverte og utdannede menn.»

Mange amerikanere motsatte seg dypt amerikansk involvering i Filippinene, som førte til at en gikk vekk fra forsøk på å konstruere en permanent marinebase og bruke den som et ankomstpunkt mot det kinesiske markedet. I 1916 garanterte kongressen uavhengigheten til Filippinene innen 1945. Med noe forsinkelse, på grunn av den japanske okkupasjonen under andre verdenskrig, ble dette realisert i 1946.

Den «progressive» epoken[rediger | rediger kilde]

Barnearbeider, Newberry, South Carolina. 1908.

Presidentvalget i 1900 gav USA muligheten til å dømme McKinley-administrasjonen, særlig dens utenrikspolitikk. Republikanerne møttes i Philadelphia og uttrykte jubel over suksessen i krigen mot Spania, gjenopprettelsen av gode økonomiske tider og forsøket på å skaffe seg nye markeder gjennom «åpen dør-politikken». McKinleys gjenvalg var bestemt på forhånd.

Men presidenten fikk ikke nyte seieren sin lenge. I september 1901, mens han deltok på en utstilling i Buffalo, New York, ble McKinley skutt av en attentatmann. Han var den tredje presidenten som ble myrdet siden borgerkrigen. Theodore Roosevelt, McKinleys vise-president, overtok presidentskapet.

Roosevelts overtagelse sammenfalt med en ny epoke i amerikansk politisk liv, innenrikspolitisk så vel som utenrikspolitisk. Kontinentet var befolket av ikke-innfødte, grenselandet var i ferd med å forsvinne. Landets politiske fundament hadde holdt ut forandring i omstendighetene i utenlandske kriger og borgerkrig, bølger med gode økonomiske perioder og depresjoner. Enorme fremskritt hadde blitt gjort i agrikultur og industri.

Men innflytelsen til de store selskapene var nå mer befestet enn noen gang, og lokale styresmakter var ofte i hendene på korrupte politikere. En ny tidsånd kjent som «progresjonisme» dukket opp fra rundt 1890 til den amerikanske involveringen i første verdenskrig i 1917.

Mange selvproklamerte progresjonister så deres arbeid som et korstog mot urbane politiske sjefer og korrupte røverbaroner. Epoken så øket behov for effektive reguleringer av forretningsdrift, et fornyet løfte til offentlige tjenester og ekspansjon av styresmaktenes ansvar for å sikre velferden og interessene til landet ettersom grupper som presset på for å få disse kravene innfridd så seg tjent med. Nesten alle de betydelig figurene i perioden, enten det var i politikk, filosofi, forskning eller litteratur, var tilknyttet, i det minste delvis, med reformbevegelsen.

År tidligere i 1873, hadde den feirede forfatteren Mark Twain avslørt det amerikanske samfunnet i kritisk analyse i «The Gilded Age». Nå begynte bestemte artikler som tok for seg trustene, finansielle transaksjoner som involverte høye summer, uren mat og misbruk i jernbanepraksisen å dukke opp i dagligpressen og i populære magasiner som McClure's og Collier's. Deres forfattere, som journalisten Ida M. Tarbell som førte korstog mot Standard Oil-trusten, ble kjent som «muckrakers». I hans sensasjonelle roman, The Jungle, avslørte Upton Sinclair usanitære forhold i store kjøttpakkings-hus i Chicago og grepet til kjøtt-trusten på nasjonens kjøtt-forsyninger.

Innvirkningen til progresjonalist-epokens forfatteres forsterket målene til visse sektorer av befolkningen, særlig en middelklasse fanget mellom arbeidere og kapital, om å ta politiske tiltak. Mange stater innførte lover for å forbedre forholdene som mennesker levde og arbeidet under. På oppfordring av prominente sosiale kritikere som Jane Addams ble barnearbeids-lover styrket og nye ble innført som hevet aldersgrensene, forkortet arbeidstimene, satte restriksjoner på nattarbeid og krevde at barna skulle møte på skolen.

Roosevelts presidentskap[rediger | rediger kilde]

Etter tiår med problemer åpnet Panama-kanalen endelig i 1914.

På begynnelsen av det 20. århundre hadde de fleste store byene og mer enn halvparten av statene etablert åtte-timers dag i offentlig arbeid. Like viktig var arbeidernes kompensasjonslover som gjorde arbeidsgiverne lovlig ansvarlig for skader påført ansatte i arbeidet. Nye inntektsskatter ble også innført, som ved å skattlegge arv la grunnlaget for dagens føderale inntektsskatt.

Roosevelt ønsket en «Square Deal» (utlignet avtale) og satte i gang en politikk av økt føderalt overoppsyn i gjennomføringen av antitrust-lovene. Senere førte utvidelsen av styresmaktenes overoppsyn til godkjennelse av betydelige reguleringslover. En av lovene gjorde offentliggjorte renter lovlig standard og skipsfarten like ansvarlige som jernbanene.

Hans presidentvalg i 1904 var sikret. Oppmuntret av en brakseier tok Roosevelt til orde for en enda mer drastisk jernbaneregulering, og i juni 1906 godkjente kongressen Hepburn-loven. Denne gav den interstatlige kommersielle kommisjonen reell autoritet i å regulere billettpriser, utvidet den dømmende makten til kommisjonen og tvang jernbanene til å oppgi deres sammenfallende interesser i dampbåtselskaper og kullkompanier.

Imens hadde kongressen skapt et nytt departement for handel og arbeid med medlemskap i presidentens kabinett. Et byrå av det nye departementet som hadde makt til å etterforske affærene til store forretningsforetak, oppdaget i 1907 at det amerikanske sukkerraffineringsselskapet hadde svindlet regjeringen for en stor sum i importtoll. Etterfølgende operasjoner avdekket mer enn $4 millioner og dømte flere selskapsledere.

Konservering av landets naturressurser var blant de andre aspektene ved Roosevelt-epoken. Presidenten hadde talt for et langtrekkende og integrert program for konservering, reklamering og irrigasjon så tidlig som 1901 i hans første årlige tale til kongressen. Hvor hans forgjengere hadde satt til side 188 000 km² av skog områder for preservering og parker, økte Roosevelt området til 592 000 km² og begynte systematiske forsøk på å hindre skogbranner og å bebplante nedhogde trakter.

Taft og Wilson[rediger | rediger kilde]

USA i 1900

Roosevelts popularitet var på sitt høyeste da kampanjen for presidentvalget i 1908 nærmet seg, men han var ikke villig til å bryte tradisjonen om at ingen presidenter hadde tjent i mer enn to perioder. Istedet støttet han William Howard Taft som vant valget og søkte å fortsette hans forgjengers reformprogrammer. Taft, en tidligere dommer, den første (og likte) koloniguvernøren i Filippinene og administrator av Panama-kanalen, gjorde noe fremgang.

Han fortsatte forfølgelsen av trustene og styrket ytterligere den interstatlige kommers kommisjonen, etablerte en postsparebank og et pakkepostsystem, ekspanderte de sivile tjenestene og sponset gjennomføringen av to tillegg til konstitusjonen. Det 16. tillegget autoriserte en føderal inntektsskatt og det 17. tillegget, ratifisert i 1913, gav mandat til det direkte valget av senatorer av folket og erstattet systemet hvor de ble valgt av statlige forsamlinger.

Balansert mot disse bedriftene var Tafts aksept for en tariff med beskyttende planer som gjorde den liberale opponionen rasende, hans motstand mot Arizonas innlemmelse i unionen pga dens liberale konstitusjon og at han i større grad stolte på den konservative grenen av sitt parti. I 1910 var Tafts parti delt, og et overveldende valg gav demokratene tilbake kontrollen i kongressen.

To år senere stilte demokraten Woodrow Wilson, den progressive guvernøren i staten New Jersey, mot Taft, den republikanske kandidaten og mot Roosevelt som, etter å ha blitt avslått som kandidat av republikanernes konvensjon, hadde organisert et tredje parti, de progressive.

Wilson beseiret begge rivalene. Under hans lederskap gjennomførte kongressen en av de mest bemerkelsesverdige kongressprogrammene i amerikansk historie. Dens første oppgave var revisjon av tariffen. «Tariff-avgiftene må endre,» sa Wilson. «Vi må avskaffe alt som bærer preg av privilegier.» Underwood-tariffen, signert 3. oktober 1913, gav betydelig reduksjonsrater på importerte råmaterialer og matvarer, bomull og ullvarer, jern og stål og fjernet tollen fra mer enn hundre andre gjenstander. Selv om loven beholdt mange beskyttende elementer, var den et genuint forsøk på å senke levekostnadene.

Den andre saken på demokratenes program var for lengst klar for å gjøres noe med, en nøye reorganisering av det ufleksible bank og valutasystemet. «Kontroll,» sa Wilson, «må være offentlig, ikke privat, og må bli gitt til styresmakten, slik at bankene kan være instrumenter, ikke herrer, for forretning og for individuelle foretak og initiativ.» Den føderale reserve-loven av 23. desember 1913 var en av Wilsons lengstlevende lovbedrift. Den påla banksystemet en ny organisering som delte landet i 12 distrikter, med en føderal reserve-bank i hver, alle med overoppsyn av det føderale reserve-styret. Disse bankene skulle tjene som lager for valutareservene i de bankene som sluttet seg til systemet. Inntil den føderale reserve-loven hadde den amerikanske styresmakten overlatt kontrollen av valuta-forsyningene stort sett til uregulerte private banker. Mens det offisielle byttemediet var gullmynter, ble de fleste lån og betalinger utført med banknoter, støttet av løftet om innfrielse i gull. Problemet med dette systemet var at bankene var fristet til å gå utenfor sine pengereserver, noe som ga panikk i perioder hvor de som hadde penger i banken skyndte seg til sin bank for å bytte papirene inn i mynter.

Med godkjennelse av loven, ble større fleksibilitet i pengestrømmen sikret, og provisjoner ble gjort for å utstede føderale reservepapirer som møtte forretningenes krav. Den neste oppgaven var trust-regulering og etterfoskning av misbruk av korporasjoner. Kongressen autoriserte en føderal handelskommisjon for å gi ordrer som forhindret «urettferdige metoder i konkurranse» som gjaldt forretninger i interstatlig handel.

En annen lov, Clayton antitrust-loven forbød many korporasjonspraksiser som til da hadde unnsluppet fordømmelse, sammenlåste direktorater, prisdiskriminering blant kjøpere, bruk av ordrer i arbeidskonflikter og eierskap av en korporasjon i lignende foretak.

Den føderale arbeiderens kompensasjonslov i 1916 autoriserte lønn til sivile tjenesteansatte som var arbeidsufør etter ulykker i arbeidet. Adamson-loven samme år etablerte en åtte-timers dag for jernbanearbeidere. Rekorden i gjennomslag vant Wilson en sikker plass i amerikansk historie som en av landets fremste politiske reformatorer. Men hans innenriksrykte ble snart overskygget av hans rykte som krigstids-president som ledet landet sitt til seier, men som ikke kunne holde støtten i sitt folk i freden som fulgte.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Første verdenskrig
Woodrow Wilson

USA fastholdt sin nøytralitet da første verdenskrig begynte i 1914, men gikk inn i krigen mot Tyskland etter at tyske ubåter annonserte at ubegrenset ubåtkrig ville fortsette mot nøytral skipsfart og det ble oppdaget at tyskerne hadde forsøkt å få Mexico til å gå til krig mot USA dersom USA gikk til krig mot Tyskland. Sympatien blant mange politiske og industrielle amerikanere hadde vært hos Storbritannia og Frankrike helt fra starten, men et betydelig antall innbyggere var sterkt imot USAs involvering i den europeiske konflikten, og avstemningen i kongressen 6. april 1917 for å erklære krig var langt fra enstemmig.

Hjemme ble alt tysk, inkludert språk og kultur skydd i krigstiden (sauerkraut ble f.eks. kalt «frihetskål»). Noen tysk-amerikanere som talte mot krigen eller på annen måte var misfornøyd med at deres medborgere ble underlagt trakasering eller arrestasjoner, og et ukjent antall tysk-amerikanere kan ha anglifisert sine navn og gjemt deres kulturelle røtter i denne perioden for ikke å stikke seg ut fra hovedstrømmen.

På slagmarkene i Frankrike viste de ankomne friske amerikanske divisjonene seg avgjørende i å løfte de trette allierte hærene i det de vendte de sterke endelige tyske offensivene sommeren 1918. Da seieren over Tyskland var sikret noen få måneder senere, innførte Storbritannia, Frankrike og Italia alvorlige økonomiske straffer på Tyskland i Versailles-traktaten. USAs senat ratifiserte ikke traktaten, istedet signerte USA en separat fredsavtale med Tyskland og hennes allierte. Senatet nektet også å gå inn i den nylig opprettede folkeforbundet på Wilsons premisser, og Wilson avslo senatets kompromiss-forslag.

Til tross for Wilsons oppfordring til rimelige krav, var den økonomiske innvirkningen som ble påført Tyskland av Versailles-traktaten alvorlig. Takket være den amerikansk-sponsede Dawes-planen, fikk Tyskland tilbake økonomisk vekst i midten av 1920-årene og så ut til å være på vei mot å bli et stabilt demokrati. Oppkonsten av de nazistiske og kommunistiske partiene, som brukte vold som deres hovedinstrument, kombinert med effekten av den store depresjonen etter 1929, førte til valget av Adolf Hitler i Tyskland i 1933.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]