Kvinnelig stemmerett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Demonstrasjon for kvinnelig stemmerett i New York i 1912
Den første kvinne avlegger stemme i valglokalet på Akershus festning ved kommunevalget i 1910. Foto i Oslo Museums samlinger.[1]

Kvinnelig stemmerett var en av de første store kampsaker for feministiske bevegelser. Det oppstod mot slutten av det 19. århundre bevegelser i flere land som kjempet for at kvinner skulle få samme stemmerett som menn. Fra århundreskiftet hadde stemmerettsbevegelsen vokst til en stor og godt organisert internasjonal bevegelse, med International Woman Suffrage Alliance (nå International Alliance of Women) som den ledende internasjonale organisasjonen som jobbet for stemmerett.

Målet for de tidlige forkjemperne for kvinnelig stemmerett var først å fremst å få slutt på diskriminering av kvinner i forhold til menn, ikke nødvendigvis å innføre allmenn stemmerett. På dette tidspunktet var stemmeretten i mange land begrenset til menn som betalte skatt av en viss størrelse; noen land hadde en gradert stemmerett avhengig av sosiale og økonomiske kriterier. I noen land, som USA, hadde heller ikke f.eks. svarte stemmerett.

Stemmeretten ble utvidet til å gjelde kvinner på forskjellige tider i forskjellige land, og i mange tilfeller ble den også trukket tilbake etter noen år. Det var også vanlig at kvinner hadde strengere vilkår for å få stemmerett enn menn, for eksempel ved at bare gifte kvinner fikk retten.

Innføringen av kvinnelig stemmerett[rediger | rediger kilde]

I Sverige ble stemmerett for skattebetalende kvinner innført med frihetstiden i 1718, men ble trukket tilbake i 1771. Det første stedet som innførte kvinnelig stemmerett var New Jersey. Der ble det innført i 1776, men trukket tilbake i 1807. Pitcairnøyene var neste sted, i 1838. Deretter kom Sør-Australia i 1861, og så fulgte forskjellige delstater i USA.

Det første politiske systemet der kvinnelig stemmerett ble innført uten begrensninger, var New Zealand, rett før valget i 1893. Dette omfattet bare stemmeretten; det gikk enda noen år før kvinner kunne stille til valg. Sør-Australia var det første stedet som tillot kvinner å stille til valg til den lovgivende forsamlingen, i 1894, 33 år etter at kvinnelig stemmerett i lokalvalg ble innført.

Det første europeiske landet som innførte kvinnelig stemmerett var Finland, som innførte allmenn stemmerett og rett til å stille til valg i 1906. Landet fikk i 1907 verdens første kvinnelige medlemmer av en nasjonalforsamling, da 19 kvinner ble valgt inn i Lantdagen. Danmark innførte kvinnelig stemmerett i lokalvalg i 1908 og i nasjonale valg i 1915.

Under første verdenskrig endret holdningen til kvinners evner og muligheter seg i flere vestlige land, fordi kvinner ble satt inn i tradisjonelle mannsyrker for å fylle opp plassene til de som var sendt til fronten. I 1918 innførte Storbritannia stemmerett etter nesten samme vilkår som for menn (fulle rettigheter ble gitt i 1928), mens kvinner i Tyskland fikk samme rett som mennene. I 1920 ble kvinnelig stemmerett innført i USA, og deretter fulgte de fleste vestlige land frem mot andre verdenskrig. Et unntak var Frankrike, som først kom etter i 1945, samtidig som Japan.

De siste vestlige land hvor kvinner fikk stemmerett var Sveits (på føderalt nivå i 1971 og lokalt nivå i den siste kantonen i 1990) og Liechtenstein (1984). Det er fortsatt noen få land som ikke har kvinnelig stemmerett, de fleste av dem med basis i visse tolkninger av Koranen. Bhutan skiller ikke mellom kvinner og menn, men da landet har et prinsipp om én stemme per eiendom fører dette til at mange kvinner i realiteten ikke har stemmerett.

Norge[rediger | rediger kilde]

Innføringen av kvinnelig stemmerett skjedde gradvis, etter at også menn hadde fått økt stemmerett i årene før. Frem til 1898 hadde menn begrenset stemmerett i Norge, dvs. at bare menn med en viss skattbar inntekt hadde stemmerett. Først da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. Siden ble det innført begrenset kommunal stemmerett og valgbarhet for kvinner i 1901 (for kvinner som selv betalte skatt over en viss størrelse, eller var gift med menn som gjorde dette), deretter begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907, så allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg i 1910 og endelig allmenn stemmerett og valgbarhet for kvinner ved stortingsvalg i 1913. Sentralt i den norske stemmerettskampen stod godt organiserte kvinnesaksorganisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening og ad hoc-organisasjonen Landskvindestemmeretsforeningen, med Gina Krog som sentral pådriver og grunnlegger.[2]

I og med at kvinner ikke kunne stemmes inn på Stortinget før etter 1913, var det menn som måtte stå for grunnlovsforslaget om endring. De fire som sto for det var alle fra Sørlandet.

Liste over innføring av allmenn kvinnelig stemmerett[rediger | rediger kilde]

År Land
1893 New Zealand
1902 Australia
1906 Finland
1913 Norge
1915 Danmark, Island
1917 Sovjetunionen
1918 Østerrike, Tyskland, Polen
1919 Tsjekkoslovakia, Luxembourg, Nederland
1920 Canada, USA
1921 Sverige
1922 Irland
1927 Uruguay
1928 Storbritannia
1929 Ecuador
1930 Sør-Afrika (hvite)
1931 Spania, Sri Lanka
1932 Brasil, Thailand
1934 Cuba, Tyrkia
1935 Burma
1938 Bulgaria, Filippinene
1942 Den dominikanske republikk
1944 Frankrike
1945 Guatemala, Ungarn, Indonesia, Japan, Panama, Trinidad og Tobago
1946 Benin, Italia, Liberia, Romania, Jugoslavia
1947 Argentina, Malta, Togo, Venezuela, Vietnam
1948 Belgia, Israel, Nord- og Sør-Korea
1949 Chile, Costa Rica, India, Syria
1950 Barbados, El Salvador
1951 Nepal
1952 Bolivia, Hellas
1953 Kina, Jamaica, Mexico
1954 Columbia
1955 Etiopia, Ghana, Nicaragua, Peru
1956 Kamerun, Den sentralafrikanske republikk, Tscad, Kongo, Egypt, Gabon, Guinea, Elfenbenskysten, Laos, Madagaskar, Mali, Mauritania, Niger, Pakistan, Senegal, Sudan, Tunis, Burkina Faso
1957 Haiti, Honduras, Libanon, Malaysia
1958 Albania, Algerie, Irak, Somalia
1959 Kypros, Mauritius, Marokko
1960 Nigeria, Zaire
1961 Burundi, Gambia, Paraguay, Rwanda, Sierra Leone, Tanzania
1962 Uganda
1963 Iran, Kenya, Libya
1964 Afghanistan, Malawi, Zambia
1965 Botswana, Singapore
1966 Guyana, Lesotho
1967 Sør-Yemen
1968 Sør-Yemen
1969 Swaziland
1970 Fiji
1971 Sveits
1972 Bangladesh
1974 Jordan
1976 Portugal
1984 Liechtenstein
2005 Kuwait

Land uten kvinnelig stemmerett (per 2006)[rediger | rediger kilde]

Ambox outdated serious.svg
Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon.
Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.

Landene som ikke har stemmerett, eller forskjellige regler for kvinner og menn, er:

  • Brunei – ingen kvinnelig stemmerett
  • Forente arabiske emirater – ingen kvinnelig stemmerett
  • Libanon – kvinner må ha utdannelse for å stemme, menn trenger ikke dette. Det er obligatorisk for menn å stemme og valgfritt for kvinner.
  • Saudi-Arabia – ingen kvinnelig stemmerett

Nylig innført:

  • Kuwait er det siste landet så langt som innførte kvinnelig stemmerett, i 2005.
  • Enkelte lokalsamfunn i sveitsiske kantoner er kjent for frem til 1970-tallet å ha tviholdt på skikken med at stemmegivning ble foretatt ved å løfte sverdet i opp i lufta. Dette ble brukt som et argument mot kvinnelig stemmerett, ettersom kvinner ikke bar sverd.

Markeringer[rediger | rediger kilde]

I 2013 markeres det offentlige Stemmerettsjubileet i Norge, ettersom det er hundre år siden kvinnelig stemmerett ble innført. I den forbindelse blir det fokusert på «fire store» i kvinnesakshistorien på 1800-tallet og under stemmerettskampen: Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «DigitaltMuseum: Første kvinne legger stemmeseddelen i ur...». DigitaltMuseum. Besøkt 27. februar 2012. 
  2. ^ http://snl.no/Stemmerett_for_kvinner_i_Norge
  3. ^ Stemmerettsjubileet 1913–2013, nettsted drevet av Stemmerettskomiteen, markeringens arrangør.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Women's suffrage – bilder, video eller lyd