Kvinnelig stemmerett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kvinnelig stemmerett var en av de første store kampsaker for feministiske bevegelser. Det oppstod mot slutten av det 19. århundre bevegelser i flere land som kjempet for at kvinner skulle få samme stemmerett som menn. Deres mål var først å fremst å få slutt på diskriminering av kvinner i forhold til menn, ikke nødvendigvis å innføre allmenn stemmerett ved å fjerne diskriminering basert på økonomiske, religiøse eller rasemessige forhold.

Stemmeretten ble utvidet til å gjelde kvinner på forskjellige tider i forskjellige land, og i mange tilfeller ble den også trukket tilbake etter noen år. Det var også vanlig at kvinner hadde strengere vilkår for å få stemmerett enn menn, for eksempel ved at bare gifte kvinner fikk retten.

I Sverige ble stemmerett for skattebetalende kvinner innført med frihetstiden i 1718, men ble trukket tilbake i 1771. Det første stedet som innførte kvinnelig stemmerett var New Jersey. Der ble det innført i 1776, men trukket tilbake i 1807. Pitcairnøyene var neste sted, i 1838. Deretter kom Sør-Australia i 1861, og så fulgte forskjellige territorier i USA.

Det første landet som innførte kvinnelig stemmerett uten begrensninger var New Zealand, rett før valget i 1893. Dette omfattet bare stemmeretten; det gikk enda noen år før kvinner kunne stille til valg. Sør-Australia var det første stedet som tillot kvinner å stille til valg til parlamentet, i 1894, 33 år etter at kvinnelig stemmerett ble innført.

Det første europeiske landet som innførte kvinnelig stemmerett var Finland, som innførte allmenn stemmerett og rett til å stille til valg i 1906. Landet fikk i 1907 verdens første kvinnelige medlemmer av en nasjonalforsamling, da 19 kvinner ble valgt inn i riksdagen. Danmark innførte kvinnelig stemmerett i lokalvalg i 1908 og i nasjonale valg i 1915, mens Norge innførte det for alle valg i 1913.

Under første verdenskrig endret holdningen til kvinners evner og muligheter seg i flere vestlige land, fordi kvinner ble satt inn i tradisjonelle mannsyrker for å fylle opp plassene til de som var sendt til fronten. I 1918 innførte Storbritannia stemmerett etter nesten samme vilkår som for menn (fulle rettigheter ble gitt i 1928), mens kvinner i Tyskland fikk samme rett som mennene. I 1920 ble kvinnelig stemmerett innført i USA, og deretter fulgte de fleste vestlige land frem mot andre verdenskrig. Et unntak var Frankrike, som først kom etter i 1945, samtidig som Japan.

De siste vestlige land hvor kvinner fikk stemmerett var Sveits (1971) og Liechtenstein (1984). Det er fortsatt noen få land som ikke har kvinnelig stemmerett, de fleste av dem med basis i visse tolkninger av Koranen. Bhutan skiller ikke mellom kvinner og menn, men da landet har et prinsipp om én stemme per eiendom fører dette til at mange kvinner i realiteten ikke har stemmerett.

[rediger] Land uten kvinnelig stemmerett per 2006

Landene som ikke har stemmerett, eller forskjellige regler for kvinner og menn, er:

• Bhutan – én stemme per eiendom, hvilket i praksis fratar de fleste kvinner stemmeretten
• Brunei – ingen kvinnelig stemmerett
• Forente arabiske emirater – ingen kvinnelig stemmerett
• Libanon – kvinner må ha utdannelse for å stemme, menn trenger ikke dette. Det er obligatorisk for menn å stemme og valgfritt for kvinner.
• Saudi-Arabia – ingen kvinnelig stemmerett
• Vatikanstaten er et at Europas to enevelder, har således ikke stemmerett. Men har heller ikke kvinnelige borgere, stemmerett for menn eller noen valg å stemme i, og faller derfor i en annen kategori.

Nylig innført:

• Kuwait er det siste landet så langt som innførte kvinnelig stemmerett, i 2005.
• Enkelte lokalsamfunn i sveitsiske kantoner er kjent for frem til 1970-tallet å ha tviholdt på skikken med at stemmegivning ble foretatt ved å løfte sverdet i opp i lufta. Dette ble brukt som et argument mot kvinnelig stemmerett, ettersom kvinner ikke bar sverd.