Jerv

Jerv
Vitenskapelig(e) navn:	Gulo gulo L., 1758
Norsk(e) navn:	jerv
Hører til:	Mårfamilien, mårlignende rovpattedyr, rovpattedyr
Rødlistestatus:	Nær truet
Habitat:	fjellområder og tundra
Utbredelse:	se kartet
Jervens utbredelsesområde på den nordlige halvkule

Skinn av jerv, fra Sibir (v) og Alaska (h).

For fotballklubben, se: Fotballklubben Jerv

Jerv (Gulo gulo, dansk: jærv, svensk: järv) er det største medlemmet i mårfamilien foruten kjempeoter og havoter. Jerv finnes i spredte bestander sirkumpolart i nordlige fjellområder.

På engelsk heter «jerv» wolverine, dette stammer opprinnelig fra wolvering som sannsynligvis betyr «en som oppfører seg som ulv». På tysk heter «jerv» Vielfraß (= storeter) som er folkeetymologisk omdannet fra norrønt «fjellfras» eller «fjellfross» (= fjellkatt).

Det er en viss uenighet omkring arter og underarter. I øyeblikket regner de fleste jervene på alle kontinenter som samme art. Den eurasiske («G. g. gulo») og den nordamerikanske («G. g. luscus») jerven har til i våre dager blitt regnet som to distinkte kontinentale underarter, og enda flere underarter er beskrevet, men også dette hersker det tvil om i dag.

Jerven er i dag fredet i mange land; den står på Bernkonvensjonens «Liste II», som trådte i kraft i 1982. Den ble fredet i Sverige i 1968 og i Sør-Norge i 1973.

Anatomi

Jerven er det største medlemmet av mårfamilien. Dens kraftige kroppsbygning gjør at den ligner en liten bjørn. Kroppen er smidig, og den beveger seg lett omkring i bratte dalsider og gjennom trange åpninger i steinurer. Jerven kan bli ca. en meter lang (fra snute til halerot), og hannen kan veie opptil 18 kg, hunnen ca. 10 kg. Den er svært solid bygd og sterk etter størrelsen. Bittet er kraftig slik at den kan spise frossent kjøtt og knuse knokler fra store dyr for å få tak i beinmargen. Jerven kan dra med seg byttedyr flere ganger større enn seg selv som den vinterlagrer i myrhull, bekker osv. Jerven har store labber og flyter godt, selv i løs snø. Føttene er korte, men med lange klør slik at den er flink til å klatre. Hodet er grovt og avrundet, med små øyne og små, avrundede ører. Pelsen er glatt og tykk og finnes i fargevarianter fra mørk brun til sort. Den har ofte en tydelig bred gulgrå stripe som går fra skuldrene og bakover langs begge sider til overkanten av halen. Jerven markerer sitt revir med duftmarkeringer fra analkjertler.

Jerven har forsinket fosterutvikling. Det betyr at det befruktede egget ikke må utvikles med én gang, men at utviklingen kan utsettes inntil forholdene (f.eks. mattilgangen) er gunstige, hvorpå den befruktede eggcellen fester seg til livmoren og begynner fosterutviklingen. Dette kalles embryonisk diapause.

Adferd

En jerv har et revir på 40–900 km². Hunnene har de minste områdene på 40–140 km², mens hanner gjerne har mye større områder. Ungdyr og svært gamle individer kan streife over områder på flere tusen kvadratkilometer. Bruken av leveområdene varierer med årstiden. Om vinteren drar dyrene gjerne til lavereliggende terreng fordi det gir rikere tilgang på byttedyr og åtsler.

Jerven lager hi i snøskavler langs bratte fjell. I skogsområder kan hiet være under røtter av store trær som er falt overende eller i en hul trestamme. Ofte kan det være lange tunneler i et slikt hi. De to-tre ungene fødes i februar/mars. Ungene er ved fødselen blinde og har lys gulaktig pels. De er ca. 12 cm lange og veier 80–90 gram. Fra slutten av april til begynnelsen av juni forlates hiområdet. Ungene kan nå bevege seg og følger mora rundt i hennes jaktområde, eller til matlagre hun har lagt opp i forveien. Mens mora jakter, gjemmer ungene seg i hulrom under steinblokker eller i steinurer. Allerede i september er de nesten helt utvokst, og klarer seg selv. Noen unger blir værende i det samme området som moren, men vanligvis vandrer de ut når de er ett år gamle. Hannene blir kjønnsmodne etter 14 måneder, men oppnår sjelden å pare seg før etter 3–4 år. Hunnene får unger opp til de er ca. 8 år. Levealder for jerven er 10–12 år, og opp til 17 år i fangenskap.

Om vinteren er jervens hovedføde rein. Jerven er imidlertid ingen spesielt god jeger, men er avhengig av åtsel og det vinterlageret den har lagt seg opp. Sommerdietten er mer variert, med fugler, små og mellomstore pattedyr og planter på menyen. Jerven har en fabelaktig luktesans og kan lukte seg fram til et åtsel fra lange avstander. Har jerven fått tak i et byttedyr det ikke klarer å spise opp med det samme, stykkes dette opp og gjemmes på forskjellige steder i terrenget. Den kan dra slike rester flere kilometer til hiet hvis det skulle være nødvendig.

Jervens utbredelse har sammenheng med utbedelsen til reinsdyr i Skandinavia og caribou i Canada.

Jerven kan drepe dyr som er mye større enn den selv. Faktisk har det vært tilfeller hvor jerv har drept elg. Jerven volder skade når den begynner å drepe tamrein og sau. Jerven er det rovpattedyret i Norge som forårsaker de største utbetalingene av erstatning for tap av sau og villrein. Årlig erstattes 5–10 000 rein og 12–15 000 sau av det offentlige som jerv drepte.

Jerv i Norge

I Norge finnes jerven særlig i fjellområdene langs grensa til Sverige og Finland fra Sør-Trøndelag og nordover. Det finnes også en del jerv i høyfjellsområdene i Sør-Norge. Tidligere fantes jerven over større områder og i mye større antall, men fra midten av 1800-tallet ble det innført skuddpremie på den, noe som førte til at arten gikk kraftig tilbake. Den ble da etter hvert fredet, i Sør-Norge i 1973 og i Nord-Norge i 1982, og siden har bestanden økt.

Bestanden av jerv i Norge anslås pr 2009 til ca 300, og disse lever i tre genetisk og geografisk adskilte grupper: i Troms og Finnmark, i Sør-Norge vest for Glomma og i Sør-Norge nord og øst for Glomma. Det var i årene 2005-07 ca. 360 jerv i Norge.. Jerven er ført opp som sterkt truet på Nasjonal rødliste, likevel drives jakt på jerv ved hiuttak og lisensfelling. Åtejakt og hagle er tillatt . Denne jakten tillates fordi jerven er det fredede rovpattedyret som tar flest tamsau i Norge. I 2008 fikk norske sauebønder erstatning for 10 400 sau og lam drept av jerv, mens gaupa tok 9 900 og brunbjørnen 5 300.

Arten er representert i Kristiansand dyrepark, Namsskogan Familiepark og Polarzoo.

Eksterne lenker

Commons: Gulo gulo – bilder, video eller lyd

Wikispecies: Gulo gulo – detaljert artsinformasjon

• Det norske jerveprosjektet - god informasjon
• Artsfakta om jerv - fra NINA
• Miljøstatus i Norge: Jerv