Kabel-TV

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kabel-TV er en betegnelse på TV-signaler som overføres i en koaksialkabel enten i bakken eller i luftspenn mellom stolper. En koaksialkabel brukt i et Kabel-TV-nett er som regel laget av kobber og/eller aluminium.

I starten var denne tjenesten kun analog, og etter hvert også digital (se Historisk utvikling av kabel-tv i Norge lenger ned på siden).

Mange nyere/oppgraderte Kabel-TV-nett bruker også fiberkabel i første ledd. Dette kalles for HFC-nett (Hybrid Fiber Coaxial), og det åpner for toveis kommunikasjon som internett/bredbånd via Kabel-TV kabelen.

Det fine med HFC-nett i forhold til rene fibernett, er at man får høyhastighets bredbånd uten at det har innvirkning på TV signalene i samme kabel, samt muligheten for både analog og digital TV.


Teknologien[rediger | rediger kilde]

Kabel-tv er et teknisk nettverk for leveranse av tv-signaler via radiofrekvenser på optiske fiberkabler og koaksialkabler, til fjernsynsapparater hos abonnentene. I tradisjonell kringkasting benyttes trådløs overføring av tv-signaler, fra en senderantenne til en mottakerantenne hos seeren, mens kabel-tv benytter kabel infrastruktur for denne overføringen.

Begrepet kabel-tv er ikke lenger dekkende for det tilbud man får over kabelen, fordi det er så mye mer enn bare tv: både bredbånd (Internett) og telefoni (trippel play), og alle tjenester som kan knyttes til dette, er i dag vanlige over kabel-tv-nettet.

Et moderne kabel-tv-nett kalles et HFC-nett (Hybrid Fiber Coaxial nett), der det benyttes både fiberkabler og koaksialkabler til overføringen. I et HFC-nett overføres sendingene på andre frekvenser på kablene enn de som benyttes ved trådløs kringkasting. Mens kabel-tv-nett tidligere hadde enveis overføring (fra hovedsentralen til abonnentene), er HFC-nett bygget for toveis trafikk, der returretningen benyttes bl.a. ved bredbåndskommunikasjon. HFC-nett fra A til Å  : Det begynner med Head End , hvor de forskjellige signalkilder samles og "pakkes" i formater og legges inn i et frekvensspekter og der etter "moduleres" inn på en Lasersender (lyssender) som så , mater dette inn på en fiber "ring" som er regionalt , nasjonalt og globalt , orientert!Her sitter det da hub`s (hjulnav)som videre deler ut til lokale noder . Pr. dato er det bare digitale signaler som kommer til Hub`n , her blir de analoge signalene lagt til ( som går til noder ). Ettersom utviklingen går framover så , så kan vel denne "omformingen" flyttes til noden !Da frigjør man plass i hovednettet !Og det er et kontinuerlig arbeid/forskning . I dag dag splitter man opp lyset vha. prismer , isteden for "hvitt" lys , bruker man flere farger ! I samme fiber og dobler opp kapasiten. Det er også slik at det er flere "vinduer" frekvenser som man kan benytte , men !!! de har forskjellig dempingskakteristikk ( hvor langt kommer de), det er : ca. 850,1350, 1650 µHz . Den siste går lengst og kan også "reforsterkes" og benyttes hovedsakelig .Det er også flere typer fiber typer "modus" som har hver sine egenskaper "singelmodus" har de beste egenskaper for å nå langt , og !! ikke deformere signalet .

Tjenestetilbudet - tv[rediger | rediger kilde]

I et moderne HFC-nett tilbys langt over hundre digitale tv-kanaler, samt et bredt utvalg av analoge tv-kanaler. For det digitale tv-tilbudet må man ha en dekoder (på fagspråket STB, Set Top Box) for hvert tv-apparat eller benytte et IDTV kort. Kortet kan settes rett inn i en liten kortleser på tv-en og man kan se digital-tv uten ekstra boks og kabler. Innenfor det digitale tilbudet er det typisk en grunnpakke, et utvalg av tilleggspakker (betal tv !), valgfri sammensetning av pakker, og tilbud om premium pakker med sport og filmkanaler. I tillegg kan man hos noen operatører få tilbud om video on demand, dvs. bestille filmer enkeltvis bare for eget bruk.

Noen operatører tilbyr digitale dekodere som også har PVR (Personal Video Recorder) som man kan gjøre opptak av programmer med. Denne boksen kan også sette programmet på pause hvis man vil gjøre et opphold i tv-tittingen i løpet av sendingen. Det finnes også PVR dekodere som har innebygget kabelmodem, slik at man kan få bredbåndstilgang gjennom dekoderboksen og snart også Internett rett inn på tv’en.

Analog og digital tv-overføring[rediger | rediger kilde]

I et HFC-nett overføres som nevnt både analoge og digitale fjernsynskanaler. Kanaler som sendes i analogt format, kan tas inn på tv-apparatene uten bruk av dekodere.

Mens alle andre overføringsplattformer for fjernsyn (satellitt, fibernett og bakkenett) nå er blitt heldigitaliserte, har kabel-tv-abonnenten fremdeles valget mellom de to formatene, og kan derfor benytte flere tv-apparater i hjemmet uten at det er behov for en dekoder pr tv apparat. Dette kan være praktisk når man har tv på kjøkkenet, barnerommet, i peisestuen osv., og man slipper da utgifter til ekstra dekodere. Det analoge tv-tilbudet er ikke like omfattende som det digitale, men det inneholder oftest de mest populære tv-kanalene. Det må tilføyes at analoge signaler er mer sårbare for nivåforandringer og støy (dårlgere billedkvalitet )Mens digitaler signaler "fungerer/fungerer ikke" Det antas at analog overføring vil fortsette ennå i lang tid fremover, men at behovet for mer kapasitet til digital overføring vil medføre en gradvis reduksjon i dette tilbudet.

Tjenestetilbudet - andre tjenester[rediger | rediger kilde]

Kabel-tv-nett og HFC-nett benyttes også til overføring av FM radio analogt og digitale audio musikk kanaler samt FM radiosendinger til TV apparatet gjennom dekoderen, samt toveis tjenester som VOD (video on demand) høyhastighets bredbånd (Internett), og telefoni. Toveisforbindelsen i en koaksialkabel sikres ved at den nedre delen av frekvensspekteret (opp til ca. 60 MHz) benyttes til retursignalering, mens resten av spekteret brukes i foroverretningen.

Bredbånd[rediger | rediger kilde]

Bredbånd over kabel-tv oppnås ved å bruke modemer som omdanner datastrømmer fra Internett til et digitalt signal som kan overføres på kabelnettet. I løpet av de siste årene er det introdusert en ny overføringsstandard som kalles EuroDocsis, som gir en dramatisk økning i overføringskapasiteten, slik at den enkelte abonnent kan få mer enn 100 Mbit/s nedlastingshastighet.

Overføringskapasitet[rediger | rediger kilde]

Koaksialkabelen har en maksimal overføringskapasitet som tilsvarer ca. 6 Gbit/s. Det er bare en liten del av denne kapasiteten som foreløpig utnyttes. Allikevel har dagens HFC-nett kapasitet til samtidig overføring av mer enn ett hundre og femti digitale fjernsynskanaler, samt høyhastighets bredbånd, radiosendinger og telefonitjenester til abonnentene. Det amerikanske Cable Labs arbeider med utvikling av ny teknologi som skal gjøre det mulig å mangedoble dagens bredbånds hastigheter ved å ta i bruk enda mer av kapasiteten i koaksialkabelen.

Større overføringskapasitet[rediger | rediger kilde]

Etter hvert som behovet for overføringskapasitet øker, blir fiberkablene i et HFC-nett strukket stadig nærmere abonnentene. Fiberkablene går til såkalte noder, som "omformere" som konverter optisk (lys) til elektrisk signal i koaksialnettet og sørger for tjenestetilbudet til et visst antall abonnenter, typisk noen hundre, via aksessnettet. Den økte kapasiteten i aksessnettet oppnås derfor ved å strekke fiberkabelen enda lenger ut, og sette opp flere noder.

Den store fordelen ved denne byggemåten er at de eksisterende koaksialkablene, som danner det siste leddet i nettet inn til abonnentene, fortsatt kan benyttes. Derved unngås svært store kostnader ved å bygge et nytt aksessnett, noe som ville medført mye graving og nye kabler og annet utstyr.

Kabel-tv i andre land[rediger | rediger kilde]

Det finnes i dag godt utbygde kabel-tv-nett i Europa, Nord-Amerika, Australia og det fjerne Østen, samt Sør-Amerika og Midtøsten.

Historisk utvikling av kabel-tv i Norge[rediger | rediger kilde]

De første spede kabelnettene i Norge var de såkalte fellesantenneanleggene (for hver enkelt blokk), som ble bygget helt tilbake på 1950-tallet for å overføre radiosignaler til leielighetene i blokkbebygelsen i byene. Da NRK startet tv-sendinger i 1960 ble disse anleggene ombygget til også å kunne overføre fjernsyn. Sveriges Television startet også sine sendinger i 1960 "SvT1", og i deler av østlandsområdet kunne man ta inn denne sendingen, om enn med redusert bildekvalitet. Med dette begynte det egentlige fellesantenneanlegg/kabeltv. Uansett var det mange som syntes det var fint med et alternativ til NRK. I Oslo var særlig 3 aktører: Janco Elektronic med Robert Bosch som leverandør , Odd Rygh & co med Hirsmann og Norske fjernsyns Antenner (Biong Nielsen) med Siemens. Janco konsentrerte seg om boretslagene på østsiden, Rygh med kommunale leiligheter (kvartaler) private/selveiere og småhusbebygelse på vestsiden som f.eks.Røa-området. NFA hadde mindre lokale anlegg men teknisk gode.

Men særlig da SVT2 begynte sendingene i 1973, utviklet det seg et større marked for mer avanserte mottakeranlegg, og ikke minst å binde sammen de ulike blokkene og borettslagene i et felles kabelnett. Kabeloperatørene måtte også plassere sine mottakerantenner på høyder i terrenget, der tv-signalene fra Sverige var mye sterkere, dette for å øke bildekvaliteten. Dette kom særlig godt med da masten på Sunne-senderen i Sverige blåste ned nyttårsaften 1982 (må verifiseres), og signalene først var helt bort i lengre tid bortsett fra Rygh som hadde reserveanlegg mot Beckefors og var drift etter 24 timer , Janco etter 6 dager , Det skyldtes valgt antenneposisjon ,Holmenkollen og Grefsenkollen og meget dyktige/entuiasiske teknikere Det var da mange steder ikke lenger mulig å få brukbare bilder fra Sverige, annet enn via kabelnettene. Senere kom Sunnesenderen tilbake med redusert styrke .

Inntil 1970 var det mest såkalte kanalsett som ble brukt som forsterkere i kabelnettene, men tidlig på 1970-tallet ble de første bredbåndsforsterkere tatt i bruk med bla. av Janco/BOSCH. Derved kunne kanaltallet økes uten at forsterkerne måtte bygges om for hver ny kanal. Oppstarten av Sky Channel via satellitt i mars 1983 var innledningen til enda en ny epoke for kabel-tv, med et stadig større kanaltilbud.Kultur dept. Bestemte da at kabelnett som skulle distribuere flere tv-kanaler enn 6 tv-kanaler måtte være dvs. bredbånd med et frekvensområde fra 40 til 230 Mhz , dette var politisk styrt TV3 startet sine satellittsendinger i 1984, og TVNorge i 1988. I 1992 kom TV2 som den første norske riksdekkende kommersielle allmennkringkaster. Uten kabel-tv hadde disse tv-kanalene ikke hatt noe marked.

Betal-tv med bruk av dekoder ble første gang lansert av Norkabel og Janco Kabel-TV i 1989. De første digitale tv-sendingene startet i 1992 over Telenors THOR-satellitt. Ti år senere, i 2002, kom de første digitale sendingene i kabel-tv-nettene. Dette ga en betydelig økning i overføringskapasiteten, noe som var nødvendig for å holde tritt med økningen i programtilbudet, og gi plass til nye tjenester.

Først ute med bredbånd og telefoni over kabel-tv-nettet så kaldt trippel play var UPC, som etablerte disse tjenestene i 1998, samtidig som det gamle telemonopolet ble opphevet, og Telenor fikk konkurranse på sine telefonitjenester.

Kabel-tv-bransjen i Norge har siden 1990 vært gjenstand for en betydelig konsolidering. På slutten av 1980-tallet hadde Kabel Norge ca. 120 medlemmer. Norkabel, som ble etablert i 1988, kjøpte opp en rekke kabelnett på øst- og sørlandet, og fusjonerte senere 1997 med Janco i Oslo, som allerede hadde tatt opp i seg Odd Ryghs anlegg på vestsiden av byen. Dette selskapet ble senere til UPC Norge, som senere igjen er blitt til Get. Pr. oktober 2010 har Get 420.000 abonnenter.

Omtrent samtidig med Norkabel etablerte Telenor sitt selskap TBK, som fikk en egen kabel-tv-divisjon, som kjøpte opp mange kabelnett i sør-, midt- og nord-Norge. Dette selskapet er nå Canal Digital Kabel TV. Pr. juni 2012 har CDK 511.000 abonnenter.

Antall

Innen utgangen av 2001 var over 900 000 husstander tilknyttet kabel-TV i Norge. Ytterligere 820 000 husstander hadde parabolantenne.[1]

Kabel-tv-leverandører i Norge[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten morgen - Norske TV-seere kan velge alt (7.2.2002, s.20)