Oter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Oter
 Foto: Bernard Landgraf
Vitenskapelig(e)
navn
:
Lutra lutra
L., 1758,
Mustela lutra
Viverra lutra
Lutra nippon
Norsk(e) navn: oter,[1]
europeisk oter,
eurasisk oter
Hører til: otere,
mårfamilien,
mårlignende rovpattedyr
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet

Nasjonal rødliste (Norge): [3]
Regionalt utryddet Regionalt utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 reg-VU-no.svg

VU — Sårbar

Habitat: semi-akvatisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for oter
Oterens utbredelsesområde

Oter (Lutra lutra) er et semi-akvatisk rovpattedyr i mårfamilien som tilhører gruppen otere (Lutrinae). Arten er representert i Skandinavia og regnes som en kritisk komponent for fullstendige og godt funksjonerende akvatiske og semi-akvatiske økosystemer. Globalt finnes det flere oterarter, i hovedsak langs kystene av den nordlige halvkule.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Lekende otre

Biologi[rediger | rediger kilde]

Oteren er et smidig, langstrakt dyr med korte, kraftfulle lemmer, bredt hode og lang, muskuløs hale. Den har en lengde på 50-100 cm, halens lengde er 28-55 cm og vekten ligger omkring 3-12 kg hos den europeiske varianten. Hannen er tyngre enn hunnen. Den tyngste hannen som er registrert her i landet, veide cirka 15 kg.[4]

Oterens anatomi er tilpasset semi-akvatiske forhold. Blant annet kan neseborene lukkes under dykking og den har svømmehud mellom tærne. Den vannavstøtende pelsen er lysebrun og dyret har en nesten hvit hakeflekk, men den kan være vanskelig å oppdage om pelsen er våt. Arten har en av de tykkeste pelsene i hele dyreriket, og kan ha opptil 100 000 hår per cm².[trenger referanse] Pelsehårene danner isolerende luftlommer som beskytter dyret mot nedkjøling. Derfor kan den overleve i svært kaldt vann, uten å ha et tykt, isolerende fettlag.

Underarter[rediger | rediger kilde]

Minst sju underarter er beskrevet.[2] Navnene i parentes er ikke offisielle.

  • L. l. lutra (europeisk oter), Europa, Lilleasia, Midtøsten (Israel, Jordan, Irak og Iran), Sibir og det nordvestre Nord-Afrika
  • L. l. nair (sørindisk oter), det sørlige India og Sri Lanka
  • L. l. monticola (nordindisk oter), Nord-India (Himachal Pradesh, Sikkim og Assam), Nepal, Bhutan og Myanmar, Alternativt oppført som L. l. monticolus
  • L. l. kutab (Kashmiroter), Nord-India (Kashmir)
  • L. l. aurobrunnea (Himalayaoter), Nord-India (Garhwal Himalaya) og høyereliggende deler av Nepal
  • L. l. barang (sørøstasiatisk oter), Sørøst-Asia (Thailand, Indonesia og Malaysia)
  • L. l. chiensis (kinesisk oter), Sør-Kina og Taiwan

I tillegg til ovenfornevnte sju underarter oppgir noen også disse fire, som imidlertid mangler generell støtte og trolig regnes som varianter av en av de ovenfornevnte underartene:

  • L. l. angustifrons, Marokko
  • L. l. hainana, Hainan, Kina
  • L. l. meridionalis, Armenia
  • L. l. seistanica, Kasakhstan

Imaizumi og Yoshiyuki (1989) behandlet den nå utdødde japanske oteren (Lutra nippon) som en egen art, noe Wozencraft støttet under Wilson og Reeder (2005).[5] Japansk oter, som trolig døde ut på 1990-tallet,[6] savner imidlertid internasjonal støtte som egen art. Den nevnes imidlertid av IUCN.[2]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Oter (Lutra lutra) er utbredt over hele Europa og østover i et belte gjennom Russland, Sibir og nordlige deler av Asia til Stillehavskysten og Sørkinahavet. Det er også bestander i deler av Sentralasia, India og Sørøst-Asia, inkludert noen av de øyene utenfor. Likeledes er arten representert i det nordvestre hjørnet av Nord-Afrika (Marokko, Algerie og Tunisia)

Habitat[rediger | rediger kilde]

Oter finnes i hovedsak i tre habitattyper; kyst, elv og innsjø. Den trives i langsomtflytende elver med lav vannstand og vekster i vannkanten, langs havstrender og i innsjøer. Den holder seg alltid nært vann, og bare i sjeldne tilfelle beveger den seg lange strekninger på land ; da gjerne for å forflytte seg til et annet elve- eller fjordsystem.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Otre er nøye med pelsstellet
Oter som nyter en fisk
Oter har karakteristiske værhår

Oteren er i hovedsak solitær og nattaktiv, men i områder der den ikke blir forstyrret kan den være døgnaktiv. Den svømmer meget godt og kan dykke i opptil 5 minutter av gangen, selv om dykk på cirka 30 sekunder er mer typisk. Den kan svømme minst 400 m under vann uten å puste, og da kan farten komme opp i 11-14 km/t (6-8 knop).

Oteren innretter hiet sitt i huler i strandkanten, gjerne med inngang under vann. Den kan selv grave ut et hi, men det er sjeldent. Oteren danner revir. Hannens revir kan være opp til 20 km langs en elv eller strand. Hunnens revir er mindre, og ligger vanligvis innen reviret til en hann. Revirets grenser markeres ved sekret fra analkjertlene.

Oteren kan pare seg året rundt. Etter cirka 60 dagers drektighet føder hunnen 2-3 unger (i sjeldne tilfeller 6 unger). Ungene er blinde og tannløse ved fødselen, med sølvgrå pels. De er svømmedyktige etter to-tre måneder, og da har de fått sin vanntette pels. Ungene blir hos hunnen fra et halvt til ett år. I denne tiden lærer de effektiv byttefangst. Hunner og hanner er like store ved fødselen, men fra 6 måneders alderen begynner størrelsesforskjellen å tre fram. Etter 2-3 år er ungene kjønnsmodne. Oteren kan bli opptil 22 år gammel i fangenskap, men i vill tilstand blir de sjeldne eldre enn 15 år.

Oteren gir lite lyd fra seg, unntatt i paringstiden og når den har unger.

Oterens diett består i hovedsak av fisk, krepsdyr, muslinger, amfibier, fugler, smågnagere og haredyr. Dietten kan variere mye med utbredelsen. Noen steder er fisk hovedretten, andre steder muslinger og krepsdyr. Det har blitt påvist at europeisk oter kan ta fisk på opp mot 9 kg.[2] Oterens preferanse for oppdrettslaks gjør at den ofte kommer i konflikt med fiskeoppdrettere.

Bestandsutvikling[rediger | rediger kilde]

Verdifull pels og skuddpremier satte oterbestanden i fare. Den har gått sterkt tilbake i Europa siden 1950-tallet. Dette skyldes både miljøgifter, vannreguleringer, jakt på grunn av pelsen og påkjørsel av biler når oteren krysser veier. Noen zoologer mener at spredning av mink siden 1950-åra har påvirket oterens bestand, men dette er ikke avklart.

Arten var jaktbar fram til 1970, men ble ble fredet i 1972 på Østlandet og Agder, i 1979 på Vestlandet. I 1982 ble oteren totalfredet, gjennom ratifiseringen av Bernkonvensjonen. Da fantes det nesten ikke oter sør for Nordland. Siden har arten restituert seg, og den norske oterbestanden var i fremgang fram mot 1995, , særlig fra Møre og Romsdal og nordover, for deretter å flat ut mot tusenårsskiftet. Etter det har bestanden hatt en litt negativ trend, spesielt i perioden 2006–2010. Hvor mange dyr som finnes her vet ingen med særlig stor grad av sikkerhet, men den negative trenden kan ha snudd.

Den norske oterbestanden er svært betydningsfull og utgjør cirka 25 prosent av den europeiske totalbestanden. Derfor har Norge et spesielt forvaltningsansvar for oteren, som både omfattes av Bernkonvensjonen og Washingtonkonvensjonen. I Norge ble det i 2012 startet opp et pilotprosjekt for å kartlegge innlandsoteren i regi av NINA.[7]

Tidligere ble oteren jaktet på, først og fremst på grunn av pelsen, men også fordi fiskerne anså den som et skadedyr i konkurranse om fisken. Oterjakt med hunder har også blitt sett på som en sport.

Annet[rediger | rediger kilde]

Arten er representert i Kristiansand dyrepark og Namsskogan Familiepark

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • H. Kruuk: Wild otters: predation and populations. Oxford University Press 1995.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Lutra lutra – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Lutra lutra – detaljert artsinformasjon