Veto
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ordet Veto kommer fra Latin og betyr «jeg forbyr» og er en spesiell form for stemme som har oppsettende effekt. Hvis noen har vetorett, hjelper det ikke om det er flertall for det det stemmes over.
Innhold |
[rediger] Sikkerhetsrådet i FN
De fem faste medlemslandene (Kina, Russland,Frankrike, Storbritannia og USA) i Sikkerhetsrådet har vetorett. I Sikkerhetsrådet er det slik at hvis et forslag skal bli vedtatt, må ni av landene i Sikkerhetsrådet stemme for. Vetorett betyr derimot at dersom en av de faste medlemslandene stemmer imot, nedlegger veto, blir forslaget ikke godkjent, selv om alle de andre landene stemmer for.
[rediger] Norske kongers bruk av sin vetorett
[rediger] Vetostriden
Kong Oscar II la ned veto fire ganger mot at Stortinget kunne kreve at en statsråd eller statsministeren skulle møte og redegjøre for saker i Stortinget. Se Statsrådsaken.
- Kongen hadde på 1880-tallet utsettende veto på grunnlovssaker (det var denne som ble fulgt). Utsettende veto vil si at kongen må godkjenne en lov hvis tre ulike storting presenterer samme lovforslag, med samme ordbruk, tre ganger.
- Kongen hadde ikke veto på grunnlovssaker
- Kongen hadde fullstendig veto på grunnlovssaker
Kongen la ned veto fire ganger i Statsrådsaken men de hadde ulik ordlyd.
[rediger] Nyere tid
Ingen av kongene i det nåværende norske kongehus har benyttet personlig vetorett. Da Kong Haakon VII nektet å utnevne en tyskvennlig regjering i 1940, var dette en abdikasjonstrusel. Veto er sanksjonsnektelse. Kongelig sanksjon ble gitt grunnlovsendringer frem til 1913. Da ble dette erstattet med "kunngjøring ved trykken". Det er kun utsettende veto overfor alminnelig lovgivning, og siden en grunnlovsendring i 1911 har vetoretten tilhørt Regjeringen
Kongen kan personlig i teorien nekte å følge et råd fra sin Regjering, det være seg når det gjelder statsrådutnevnelser eller andre saker, men gjelder saken ikke lovsanksjon, omtales dette vanligvis ikke som veto.
Man kan allikevel si at kong Harald V våren 2008 gjorde bruk av sin vetorett, da han gikk imot det politiske flertallet på Stortinget angående endringen av grunnlovens paragraf 4, som ville gi kongen religionsfrihet. Etter å ha innkalt kirkestatsråden til audiens og lagt frem sitt syn, bøyde stortinget av. Den norske konge må dermed fremdeles bekjenne seg til den evangelisk lutherske tro.
