The Washington Post

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
The Washington Post
Type Dagsavis
Format Fullformat
Grunnlagt 1877
Eiere The Washington Post Company
Utgiver Katharine Weymouth
Redaktør(er) Marcus Brauchli
Opplag 507 465 daglig
846 019 søndager (2011)[1]
Hovedkvarter 1150 15th Street, N.W.
Washington, D.C.
USA
Hjemmeside Offisielt nettsted

The Washington Post er den største og eldste avisen i Washington, D.C., grunnlagt i 1877. Avisen ble verdenskjent på 1970-tallet gjennom Watergate-skandalen, da journalistene Bob Woodward og Carl Bernstein avslørte skittent spill i valgkampanjen til president Richard Nixon.

Pr. 30. september 2003 hadde The Washington Post et daglig opplag på 768.023. Den er USAs femte største avis etter opplag.

Avisen eies av The Washington Post Company, som også eier nyhetsmagasinet Newsweek.

Historie[rediger | rediger kilde]

1877-1933[rediger | rediger kilde]

Avisen ble grunnlagt i 1877 av Stilson Hutchins. I 1880 kom søndagsutgaven, og avisen ble dermed den første i byen til å komme ut syv dager i uken. I 1889 solgte Hutchins avisen til Frank Hatton, en tidligere Postmaster General, og til Beriah Wilkins, en tidligere kongressmann for Demokratene i Ohio. For å markedsføre avisen spurte de nye eierne lederen av United States Marine Band, John Philip Sousa, om å komponere en marsj til premieutdelingen for avisens essaykonkurranse. Sousa skrev marsjen The Washington Post, og denne er fortsatt en av hans mest kjente verker.

Under den spansk-amerikanske krigen i 1899 trykte The Post Clifford K. Berrymans klassiske illustrasjon Remember the Maine, og tittelen på illustrasjonen ble krigsropet til amerikanske sjøfolk under krigen. Berryman trykte i 1902 den kjente vitsetegningen i The Post — «Drawing the Line in Mississippi». Tegningen viser President Theodore Roosevelts medfølelse for en liten bjørneunge, og karrikaturen ga butikkeier Morris Michtom i New York inspirasjon til å lage og selge teddybjørner.[2]

Wilkins overtok Hattons andel av avisen i 1894, da Hatton døde. Etter Wilkins' død i 1903 drev hans to sønner, John og Robert, The Post i to år før de solgte avisen i 1905 til John Roll McLean, eier av Cincinnati Enquirer. Under Woodrow Wilsons presidentperiode ble The Post kreditert med den «mest berømte trykkfeilen i en avis» i Washingtons historie, i følge tidsskriftet Reason; The Post hadde ment å skrive at President Wilson hadde «entertaining» (underholdt, middagsselskap, el.l.) hans fremtidige kone fru Galt, men i stedet ble det skrevet «entering Mrs. Galt» («gå inn i» fru Galt).[3][4] Da John McLean døde i 1916 ble avisen overført til en trust. MacLean hadde hatt liten tro på at hans playboysønn Edward «Ned» McLean kunne administrere arven. Ned gikk rettens vei for å bryte trusten, og under hans ledelse ble avisen ruinert.

1933-1996[rediger | rediger kilde]

The Washington Post ble kjøpt i en konkursauksjon i 1933 av et av medlem av Federal Reserves styre, Eugene Meyer. Han gjenopprettet avisens finansielle helse og dens rykte. I 1946 ble Meyer etterfulgt som utgiver av svigersønnen Philip Graham.

I 1954 konsoliderte The Post sin posisjon ved å kjøpe opp og fusjonere med sin siste morgenavisrival, Washington Times-Herald. (Den fusjonerte avisen hadde offisielt navnet The Washington Post and Times-Herald frem til 1973, selv om Times-Herald-delen av navnetittelen ble mindre og mindre fremtredende etter 1950-årene.) Fusjonen førte til at The Post hadde to gjenværende konkurrenter, aftenavisene Washington Star (Evening Star) og The Washington Daily News. Disse to avisene fusjonerte i 1972 og opphørte i 1981. The Washington Times, etablert i 1982, har vært en lokal rival, med et opplag på omtrent en syvendedel av opplaget til The Post.[5]

Mandag 21. juli 1969 utgaven, med overskriften «'The Eagle Has Landed' — Two Men Walk on the Moon.»

Etter Grahams død i 1963 ble kontrollen av The Washington Post Company overført til Katharine Graham, hans kone og Meyers datter. Ingen kvinne hadde tidligere drevet en nasjonalt fremtredende avis i Amerikas forente stater. I en selvbiografi beskriver hun sin egen uro og mangel på selvtillit som kvinne. Hun ga ikke sin datter oppgaver i avisen, slik som hun gjorde for sin sønn. Hun var avisens utgiver fra 1969 til 1979 og ledet The Washington Post Company frem til tidlig på 1990-tallet som styreleder og CEO. Etter 1993 beholdt hun tittelen som leder av formannskapet frem til sin død i 2001.

Under Katharine Grahams periode i The Post har avisen økt i nasjonal anseelse gjennom grundig undersøkende journalistikk. Det er verd å merke seg at avisen dekket saker som The Pentagon Papers og Watergate-skandalen minst like godt som The New York Times. Sjefredaktøren Ben Bradlee brukte avisens omdømme og ressurser til å støtte journalistene Bob Woodward og Carl Bernstein, da disse i en lang serie med artikler i avisen avslørte historien bak 1972-innbruddet i kontorene til Democratic National Committee i Watergate-hotellkomplekset i Washington. Den utholdende dekningen av saken ble et viktig bidrag i prosessen som førte til at president Richard Nixon gikk av og førte til at The Post ble tildelt Pulitzerprisen i 1973.

I 1972 ble «Book World»-seksjonen introdusert med den Pulitzerprisvinnende kritikeren William McPherson som den første redaktør.[6] Blant de fremtredende skribentene var Pulitzerprisvinnende kritikere som Jonathan Yardley og Michael Dirda, hvorav Dirda skapte seg en karriere som kritiker ved The Post. «Book World» sitt liv som en egen avis i avisen tok slutt i 2009, etter 37 år. Den siste utgave kom søndag 15. februar 2009.[7] Kritikker av bøker blir dog fortsatt trykket, men nå i «Outlook»-seksjonen på søndager og i «Style»-seksjonen resten av uken, i tillegg til online i nettavisen.[7]

I 1980 publiserte The Post den dramatiske historien «Jimmy's World»,[8] som beskrev livet til en 18 år gammel heroinmisbruker i Washington. Journalisten Janet Cooke vant både berømmelse og en Pulitzerpris for artikkelen. Senere undersøkelser viste imidlertid at historien var oppspinn, og Pulitzerprisen ble returnert.

Donald Graham, Katharines sønn, etterfulgte henne som utgiver i 1979. Tidlig på 1990-tallet ble han både CEO og styreleder. Han ble etterfulgt i 2000 som utgiver og CEO av Boisfeuillet Jones, Jr., med Graham fortsatt som styreleder.

Fra 1996[rediger | rediger kilde]

I 1996 etablerte avisen sin egen nettside.[9]

I 2010 hadde avisen sin første forsidereklame, med sitt lokale fokus som hovedårsaken: Capital One-reklamen ble kjørt for å markere omdøpingen av Chevy Chase Bank, en bank Capital One kjøpte i 2009. I følge avisens reklamesjef var reklamen «en type kampanje med særs lokalt viktig informasjon for våre lesere».[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «eCirc for Newspapers». Audit Bureau of Circulations. 30. september 2011. 
  2. ^ Clifford K. Berryman Cartoon Collection, Special Collections Research Center, Estelle and Melvin Gelman Library, The George Washington University
  3. ^ Charles Paul Freund (July 2001). «D.C. Jewels: The closing of a historic shop is a triumph of meaning over means». Reason. Besøkt 5. november 2009. «...Mrs. Edith Galt, who became the second wife of Woodrow Wilson ... She also figures in the most famous newspaper typo in D.C. history. The Washington Post ... Intending to report that Wilson had been entertaining Mrs. Galt in a loge at the National, early editions instead printed that he was seen entering her there.» 
  4. ^ Gene Weingarten (11. juli 2006). «Chatological Humor* (Updated 7.14.06)». The Washington Post. Besøkt 5. november 2009. «The Post said that the President spent the afternoon "entertaining" Mrs. Galt, but they dropped the "tain" in one edition. Wilson LOVED it.» 
  5. ^ «Times circulation climbs to buck trend». The Washington Times. 18. mai 2005. Besøkt 4. april 2009. 
  6. ^ Arana-Ward (then-deputy editor of "Book World"), Marie (1. juni 1997). «Views From Publisher's Row». The Washington Post. 
  7. ^ a b Letter from the editor, The Washington Post, Sunday, February 15, 2009; Page BW02
  8. ^ Janet Cooke (28. september 1980). «Jimmy's World». Uncp.edu. Besøkt 4. april 2009. 
  9. ^ Kurtz, Howard (7. juli 2008). «The Post's New Executive Editor Once Headed Wall Street Journal». The Washington Post. Besøkt 7. juli 2008. 
  10. ^ «Washington Post Front-Page Ad: A First, for Now». Editor & Publisher. 14. september 2010. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]