Hank Williams

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hank Williams

Hank Williams (født 17. september 1923 i Alabama, død 1. januar 1953 i West Virginia) var en amerikansk countrymusiker og låtskriver. Blant hans mest kjente sanger er «Hey, Good Lookin'», «Jambalaya (On the Bayou)» og «You Win Again». Williams regnes som en av tidenes viktigste og mest innflytelsesrike artister, uansett sjanger.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Hank Williams ble født i Georgiana, Alabama i 1923. Hans foreldre het Elonzo Williams og Jessie Lillybelle. Hans udiagnostiserte fødselsykdom spina bifida occulta gav ham smerter hele hans korte liv. Denne sykdommen ble en faktor i hans alkohol og narkotikamisbruk. Hank lærte seg å spille gitar av en bluessanger som het Rufus Payne. Han opptrådte allerede som tenåring, gjennom Alabama. På denne tiden startet han et band som kalte seg for Drifting Cowboys. Han forlot skolen uten å fullføre. I 1941 begynte Williams å jobbe for et lokalt radioselskap som het WSFA.

Hank Williams ble oppkalt etter Hiram I, men på fødselsattesten var navnet stavet feil: fornavnet var forandret til «Hiriam».

Ekteskap og kommersiell suksess[rediger | rediger kilde]

I 1943 møtte Williams Audrey Sheppard som han giftet seg med etter noen få år. Audrey ble også hans manager når karrieren hans begynte å ta av og han ble en lokal kjendis. I 1946 spilte Williams inn to singler for Sterling Records, Newer Again og Honky Tonkin, som ble store suksesser. Det tok ikke lang tid før Williams signerte med MGM Records og ga ut Move It On Over som ble en stor countryhit. Williams ble med i Louisiana Hayride—som hadde sine sendinger i Shreveport i Louisiana—som overtalte ham til å bo på rom over hele sydøstområdet. Etter flere moderate hits utgav Williams sin egen versjon av Rex Griffins Lovesick Blues i 1949 som også ble en stor countryhit, og i 1949 sang Williams denne sangen på Grand Ole Opry. Han hadde med seg Bob Mcnett på gitar, Hillous Butrum på bassgitar, Jerry Rivers på fele og Don Helms på steelgitar. han begynte også på den berømte versjonen av Drifting Cowboys i 1949. Dette året fødte Hank og Audrey også en sønn som de kalte Randall Hank Williams. I 1949 utgav han også syv hits etter Lovesick Blues, blant annet Wedding Bells, Mind Your Own Business, You’re Gonna Change og My Bucket’s Got a Hole in It.

I 1950 begynte Williams å spille inn sanger som Luke the Drifter, et navn som ble gitt til Williams for å bruke i hans mer religiøse og moralistiske sanger. Engstelige for at Dj’er og Jukebox operatører ikke skulle akseptere denne nye stilen fra Hank Williams, og at det skulle skade Williams-navnet, ble navnet etter hvert kuttet ut. Williams gav ut flere sanger som My Son Calls Another Man Daddy, They’ll Never Take Her Love from Me, Why should We Try Anymore?, Nobody’s Lonesome for Me, Long Gone Lonesome Blues, Why Don’t You Love Me?, Monain the Blues og I Just Don’t Like This Kind of Livin. I 1951 kom Dear John som ble en hit, men på B-siden. Cold, Cold Heart er kanskje den mest kjente sangen av Hank Williams: denne kom ut i 1951 og dette var den første av mange sanger utenfor countrygenren fra Williams.

Slutten[rediger | rediger kilde]

Hank Williams hadde et turbulent liv med alkohol og narkotika. Han hadde store deler av sitt liv problemer med ryggen og dette var en av grunnene til at han begynte med alkohol og smertestillende. Nyttårshelgen 1952–3 ble Hank Williams hentet inn på to spillejobber, i henholdsvis Charleston, West Virginia og Canton, Ohio. Grunnet dårlig vær kunne han ikke fly. Han leide en Cadillac og fikk en 17–åring ved navn Charles Carr til å være sjåfør. Underveis stoppet de på et motell i Knoxville der Hank ble dårlig, og en heksedoktor ga ham to doser med morfin. Klokken var nå blitt så mye at Hank ikke ville klare å rekke fram til den første spillejobben, og en drøy time før midnatt satte Charles Carr kursen mot Canton. Under en trafikkontroll kommenterte konstabelen at han synes personen i baksetet så død ut, men Carr sa det skyldtes smertestillende medisiner. Senere fant Carr ut at Williams var død. Hank Williams ble 29 år, dødsårsaken var et hjerteinfarkt etter overdose med alkohol og narkotika. Noen måneder tidligere hadde han skilt seg fra Audrey og giftet seg med Billy Jean Jones, og like etter hans død fikk de en datter som heter Jett Williams. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Singler[rediger | rediger kilde]

  • 1947 "Never Again (Will I Knock on Your Door)" "Calling You"
  • 1947 "Wealth Won't Save Your Soul" — "When God Comes and Gathers His Jewels"
  • 1947 "My Love for You (Has Turned to Hate)" — "I Don't Care (If Tomorrow Never Comes)"
  • 1947 "Pan American" — "Honky Tonkin'"
  • 1947 "Move It On Over" #4 "I Heard You Crying in Your Sleep"
  • 1947 "On the Banks of the Old Pontchartrain" — "Fly Trouble"
  • 1948 "My Sweet Love Ain't Around" — "Rootie Tootie"
  • 1948 "Honky Tonkin'" #14 "I'll Be a Bachelor 'Til I Die"
  • 1948 "I'm a Long Gone Daddy" #6 "The Blues Come Around"
  • 1948 "I Saw the Light" — "Six More Miles (To the graveyard)"
  • 1948 "A Mansion on the Hill" — "I Can't Get You Off of My Mind"
  • 1949 "Lovesick Blues" #1 "Never Again (Will I Knock on Your Door)"
  • 1949 "Never Again (Will I Knock on Your Door)" #6 b-side of "Lovesick Blues”
  • 1949 "Wedding Bells" #5 "I've Just Told Mama Goodbye"
  • 1949 "Mind Your Own Business" #5 "There'll Be No Teardrops Tonight"
  • 1949 "You're Gonna Change (Or I'm Gonna Leave)" #4 "Lost Highway"
  • 1949 "I'm So Lonesome I Could Cry" #1 "My Bucket's Got a Hole In It"
  • 1949 "My Bucket's Got a Hole In It" #2 b-side to "I'm So Lonesome I Could Cry”
  • 1950 "I Just Don't Like This Kind of Living" #5 "May You Never Be Alone"
  • 1950 "Long Gone Lonesome Blues" #1 "My Son Calls Another Man Daddy"
  • 1950 "My Son Calls Another Man Daddy" #9 b-side to "Long Gone Lonesome Blues”
  • 1950 "Why Don't You Love Me?" #1 "A House Without Love"
  • 1950 "Why Should We Try Anymore?" #9 "They'll Never Take Her Love from Me"
  • 1950 "They'll Never Take Her Love from Me" #4 b-side to "Why Should We Try Anymore?”
  • 1950 "Moanin' the Blues" #1 "Nobody's Lonesome for Me"
  • 1950 "Nobody's Lonesome for Me" #9 b-side to "Moanin' the Blues”
  • 1951 "Cold, Cold Heart" #1 "Dear John"
  • 1951 "Dear John" #6 b-side to "Cold, Cold Heart”
  • 1951 "I Can't Help It (If I'm Still in Love with You)" #2 "Howlin' at the Moon"
  • 1951 "Howlin' at the Moon" #3 b-side to "I Can't Help It”
  • 1951 "Hey Good Lookin'" #1 "My Heart Would Know"
  • 1951 "(I Heard That) Lonesome Whistle" #9 "Crazy Heart"
  • 1951 "Crazy Heart" #2 b-side to "Lonesome Whistle”
  • 1951 "Baby, We're Really in Love" #4 "I'd Still Want You"
  • 1952 "Honky Tonk Blues" #2 "I'm Sorry for You, My Friend"
  • 1952 "Half as Much" #2 "Let's Turn Back the Years"
  • 1952 "Jambalaya (On the Bayou)" #1 "Window Shopping"
  • 1952 "Settin' the Woods on Fire" #3 "You Win Again"
  • 1952 "You Win Again" #7 b-side of "Settin' the Woods on Fire”
  • 1952 "I'll Never Get Out of This World Alive" #1 "I Could Never Be Ashamed of You"
  • 1953 "Kaw-Liga" #1 "Your Cheatin' Heart"
  • 1953 "Your Cheatin' Heart" #1 b-side to "Kaw-Liga”
  • 1953 "I Won't Be Home No More" #4 "Take These Chains from My Heart"
  • 1953 "Take These Chains from My Heart" #1 b-side to "I Won't Be Home No More”
  • 1953 "Weary Blues from Waitin'" #7 no b-side
  • 1955 "Please Don't Let Me Love You" #9 no b-side
  • 1966 "I'm So Lonesome I Could Cry" #43 re-release
  • 1976 "Why Don't You Love Me" #61 re-release
  • 1989 "There's a Tear in My Beer" #7 dubbed recording with Hank Williams, Jr.