Sukker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Forstørret bilde av sukkerkrystaller.

Sukker (fra sanskrit शर्करा, sharkara) betegner en gruppe spiselige krystallinske karbohydrater, hovedsakelig sukrose (rørsukker), fruktose (fruktsukker), glukose (druesukker) og laktose (melkesukker). Sukker har søt smak, er energirikt, og fungerer som et viktig drivstoff i livsprosessene. Betegnelsen vanlig sukker brukes ofte om rørsukker, en sukkerart som ekstraheres fra sukkerrør og sukkerbete.

Historie[rediger | rediger kilde]

Brunt rørsukker fra sukkerrør
Hvite sukkerbiter er raffinert sukker fra sukkerroer
Innhøsting av sukkerrør.
Sukkerproduksjon omkring 1600.
En såkalt sukkermølle 1763.
Moderne amerikansk sukkerfabrikk ved Mississippi-elva.

Sukkerrør var opprinnelig den fremste råvaren for produksjon av sukker. Sukkerrør er et tropisk gress som har sitt utgangspunkt i Ny-Guinea. I førhistorisk tid ble det spredt til India, der det ble dyrket vel 500 år f.Kr. I Kina ble det dyrket vel 200 år f.Kr. De første europeerne som oppdaget sukkeret, deltok i Aleksander den stores militære ekspedisjoner til India. De tidligste produksjonsmetodene gikk ut på å presse sukkerrørene for å tvinge ut sukkersaften. Deretter ble saften kokt inn eller slått i grunne kar for å tørke ut i sola. Siste trinn i prosessen var å knuse de tørkede sukkerplatene til sukkerklumper eller sukkerkorn. Fram til dampmaskinens tidsalder ble ulike presse- og knusemetoder tatt i bruk, alt fra hånddrevne innretninger til okse-, vind- eller vanndrevne sukkermøller.

Sukkeret kom for alvor til Europa via berbernes og maurernes inntog i Spania i det 8. århundre. Sukkeret fra India og Midtøsten ble kalt «det hvite gull». Det ble solgt på apotek, veid opp i gram og var uhyre kostbart. På 1390-tallet ble det utviklet en bedre sukkerpresse som fordoblet mengden sukkersaft fra sukkerrørene. Dette gjorde at sukkerrør nå kunne dyrkes med fortjeneste i Andalusia og på Algarve-kysten. På 1420-tallet ble sukker dyrket i noe større grad på Kanariøyene, Madeira, Sicilia, Kapp Verde-øyene og Azorene.

I 1493 tok Christofer Columbus med seg sukkerrør fra Kanariøyene da han la ut på sin andre reise til den nye verden. Sukkerrørene plantet han på Hispaniola, og ble overrasket over hvor godt de vokste. Portugiserne brakte sukkerrør til Brasil som var deres største koloni i Sør-Amerika. Fra det 16. århundre vokste den européiske etterspørselen, og sukkerdyrkningen skjøt i været i de européiske koloniene i Karibia og i Sør- og Mellom-Amerika. Afrikanske slaver ble importert i enorme mengder for å håndtere planting, innhøsting, transport, rensing og raffinering ved et stadig voksende antall sukkerplantasjer.

På midten av 1700-tallet var Karibia blitt verdens største sukkerprodusent med Saint-Domingue (dagens Haiti) som den klart største. Både Haiti og den dominikanske republikk, Jamaica, Guadaloupe, Barbados og Cuba var i stand til å produsere sukker til lavere priser enn prisen på européisk import fra Asia. På 1700-tallet var sukker den viktigste importvaren i Storbritannia. Det ble brukt både som søtnings- og konserveringsmiddel, og en entusiastisk lege, Frederick Slare, anbefalte sukker til tannpuss![1]

Gjennom hele det 17. århundre ble sukkeret tatt i bruk på stadig flere områder i européiske husholdninger, og i kraft av økende etterspørsel vokste også produksjonen i Karibia. Med tanke på slavenes umenneskelige slit på karibiske plantasjer, ble te søtet med sukker beskrevet som «en drikk søtet med blod». Siden vedlikeholdsarbeid av presseutstyret som oftest ble utført av mannlige slaver (snekring, muring), var de fleste som slet på sukkermarkene, kvinner.[2] I 1791 gjorde slavene på i den franske kolonien Saint-Domingue (dagens Haiti) opprør under ledelse av Toussaint L'Ouverture. Under gjentatte angrep fra den franske kolonimakten og med støtte fra USA som i 1806 innførte handelsblokade mot opprørerne på Haiti, ble sukkerproduksjonen lagt i ruiner. Dette medførte at Cuba gradvis tok over og i løpet av 1820-tallet ble verdens største sukkerprodusent (Galeno 1979).

Prisen på sukker i Europa falt utover i det 17. og 18. århundre etter hvert som sukkerproduksjonen økte i europeiske kolonier i den nye verden og dels også i kolonier i Afrika og Oseania.

Utarming og fattigdom[rediger | rediger kilde]

Enorme land- og skogsområder ble ryddet for sukkerproduksjon. Ettersom sukkerrørene er svært «egenkjærlige»,[bør utdypes] tiltok utarmingen og erosjonen av jorda i omfang. Et eksempel er det nordøstlige Brasil, der tropiske skoger forsvant og svært dyrkbar jord ble forvandlet til utarmet savanneland på 1600-tallet. Området var som skapt for produksjon av mat, men endte i stedet opp som en hungerregion med omfattende fattigdom.

1960-tallet ble ikke mer enn en femtedel av jorden brukt til sukkerdyrkning. De øvrige områdene var udyrkbare både for sukkerrør og andre nyttevekster (de Castro 1968). Utarmingen økte rikdommen i de européiske kolonimaktene, samtidig som fattigdommen økte i koloniene. Utarmingen førte i tillegg til at plantasjeeierne stadig trengte inn på nye arealer og fortrengte befolkningen der. Gjødsling og ny teknologi i de 19. århundre bremset opp ødeleggelsene, men på dette tidspunktet var store deler av arealene allerede ødelagt.

Produksjon av sukker[rediger | rediger kilde]

Sukker utvinnes fra spesielt sukkerrike planter, blant annet sukkerrør og sukkerroe. De viktigste sukkerproduserende landene er Australia, Brasil og Thailand. I 2002 ble det produsert 134,1 millioner tonn sukker på verdensbasis.

Hvor mye sukker spiser et menneske i løpet av året?[rediger | rediger kilde]

[trenger referanse]

Det er avhengig av alder, men f.eks. en 4-åring får i seg 20 kilo sukker, mens en ungdom/voksen får i seg 35-40 kg sukker hvert år. Kroppen kan lage alt sukkeret den trenger fra fett (glyserol) og protein (56 % kan omdannes til glukose). Alle karbohydratholdige matvarer inneholder sukker som kroppen enten direkte (glukose fra stivelse og andre kilder) eller indirekte (fruktsukker og andre sukkerarter som i kroppen omdannes til glukose) bruker. Mennesker trenger ikke tilføring av sukker via matvarer. Det er imidlertid hensiktsmessig å innta det kroppen trenger av sukker, dvs. ca. 30-40 g per dag eller totalt omkring 10 kg per år, fra alle karbohydratkilder (brød, pasta, grønnsaker, frukt, hvitt sukker, osv.).

Kjemi[rediger | rediger kilde]

Innenfor biokjemi er sukker et av de enkleste molekylene blant karbohydratene. De fleste sukker har formelen (CH2O)n hvor n ligger mellom 3 og 7.

Noen vanlige sukkerformer er sukrose, fruktose, glukose (druesukker), laktose (melkesukker), maltose og mannose.

Sukrose kan konverteres til fruktose og glukose ved hjelp av hydrolyse. Dette produktet er søtere enn den opprinnelige sukrosen og brukes som søtningsmiddel i ulike produkter.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s.223), Pax forlag, Oslo 2006, ISBN 82-525-6292-2
  2. ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 84)
  • de Castro, Josué (1968) The black book of hunger, Funk & Wagnalls, ASIN B0006BRV4G
  • Galeno, Eduardo (1979) “Latinamerikas åpne årer”, Pax Forlag, ISBN 82-530-1007-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:sugars – bilder, video eller lyd