Angrepet på Pearl Harbor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Angrepet på Pearl Harbor
Konflikt: Andre verdenskrig
Angrepet på Pearl Harbor
Slagskipet USS «Arizona» i brann
Koordinater 21°21′43″N 157°57′13″V
Dato 7. desember 1941
Sted Øya OahuHawaii i Stillehavet
Resultat
Taktisk japansk seier
USA erklærer Japan krig
Tyskland og Italia erklærer USA krig
Parter
USA USA Japan Japan
Kommandanter
USA H. Kimmel USN
USA W. Short USA
Japan Chuichi Nagumo
Styrker
8 slagskip
8 kryssere
29 jagere
9 ubåter
50 støtteskip
390 landbaserte fly
6 hangarskip,
2 slagskip, 3 kryssere
9 jagere
8 tankskip
23 ubåter
5 miniubåter
414 hangarskipsfly
Tap
4 slagskip senket
4 slagskip skadet
3 kryssere skadet
3 jagere senket
2 andre skip senket
188 fly ødelagt
155 fly skadet
2 335 militære drept
68 sivile drept
55 piloter og 9 ubåtmannskap drept
29 fly
5 miniubåter
Stillehavskampanjen 1941-43
Pearl Harbor - Malaya - Singapore - Wake Island - Thailand - Hongkong - Filippinene - Borneo - Rabaul - Balikpapan - AmbonSingaporeMakassarstredetPalembangDarwinBadungstredetTimorJavahavetJavaIndiske havBataanDoolittle-raidetKorallhavetCorregidorSydneyMidwayKapp St. George

Angrepet på Pearl Harbor var et japansk angrep mot den amerikanske marinebasen Pearl Harbor, søndag den 7. desember 1941. Angrepet ble gjennomført av fly og miniubåter fra den japanske marinen, kommandert av viseadmiral Chuichi Nagumo, uten at Japan hadde erklært krig mot USA. Angrepet var rettet mot USAs Stillehavsflåte, og tilhørende fly og marineinfanteristyrker på øya. Den amerikanske opinionen så angrepet som en forrædersk handling, og fordømmelsen av Japan førte til at USA ble med i andre verdenskrig.

Angrepet skadet eller ødela 21 amerikanske krigsskip, 188 fly og drepte 2 335 amerikanske soldater og 68 sivile. Stillehavsflåtens tre hangarskip var imidlertid ikke i havnen og kom fra hendelsen uskadet. Pearl Harbors viktige oljedepot, verft og verksteder ble heller ikke skadet, og disse ressursene var viktige da USA ett halvår etter angrepet gikk på offensiven mot Japan, noe som var avgjørende for det videre forløpet av andre verdenskrig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter «Meijirestaurasjonen» i 1868 gikk Japan inn i en periode med betydelig økonomisk, politisk og militær ekspansjon. Hensikten var å oppnå likeverd med de vestlige maktene som hadde innflytelse eller kolonier i Øst-Asia eller i Stillehavsområdet. For å finansiere denne ekspansjonen gjorde det ressursfattige Japan en rekke fremstøt som brakte landet i konflikt med nabostatene. Dette inkluderte den første kinesisk-japanske krig hvor Japan i 1894 okkuperte Taiwan, og den russisk-japanske krig i 1904 hvor Japan vant territorium i deler av Kina og på den koreanske halvøy. I 1910 okkuperte Japan hele Korea, og i 1931 etablerte landet en marionettregjering i kinesisk Mandsjuria. Etter videre japansk opprustning, angrep landet Kina i 1937 hvor blant annet Nanjing-massakren fant sted.

USA og Storbritannia fordømte Japans invasjon og svarte med diplomatisk press. Japan vek ikke for presset og fortsatte sin militære ekspansjon i Kina; i 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia og dannet aksemaktene. USA svarte med utvidete økonomiske sanksjoner, blant annet delvis stopp i eksport av skrapmetall og olje, sa opp tidligere handelsavtaler mellom landene og stengte Panamakanalen for japanske skip. Japan lot seg ikke stoppe og invaderte det nordlige Indokina. USA svarte med å fryse japanske midler og iverksette full stans i eksporten av olje.

Japan var svært sårbar for en total amerikansk oljeembargo, da all olje landet trengte måtte importeres, og omtrent 90 % av den kom fra USA. Diplomatiske forhandlinger kulminerte med en note, den såkalte «Hull-noten», fra den amerikanske utenriksminister Hull den 26. november 1941, som den japanske statsminister Hideki Tojo beskrev som et ultimatum. Japan hadde nå tilsynelatende bare to valgmuligheter, enten å godta USAs krav og avslutte sin aggressive militære ekspansjon i Kina; eller å gå til krig mot USA og dets allierte. Besatt av tanken på å miste sin internasjonale prestisje, og bekymret over mulighetene for ytterligere vestlig press, valgte Japan krig mot USA.

Japanske forberedelser[rediger | rediger kilde]

Japanerne hadde studert admiral Andrew Cunninghams angrep på den italienske flåtebasen under Taranto, hvor 20 gamle torpedofly påførte den italienske marinen alvorlig skade. Sjefen for den keiserlige japanske marine, admiral Isoroku Yamamoto sendte en gruppe japanske marineoffiserer til Italia, de konkluderte med at en større versjon av britenes angrep kunne tvinge den amerikanske flåten tilbake til California[trenger referanse]. En slik amerikansk retrett ville gi japanerne kontroll over oljeressursene i Nederlandsk Øst-India, med en forsvarbar buffer rundt området. Den japanske gruppen fikk også med seg hemmeligheten med de britiske torpedoene som fungerte selv på grunt vann.

Japanske strateger kan ha vært påvirket av manøvrene til admiral Harry Yarnell under fellesøvelsen mellom US Navy og US Army i 1932. Som sjef for angrepsstyrken seilte Yarnell sine hangarskip nordvest av øya Oahu og startet et angrep mot Pearl Harbor. Stridsdommere ved øvelsen fant at Yarnells fly påførte forsvarerne alvorlig skade, uten at de klarte å lokalisere hans styrker. Gjeldende doktrine for den amerikanske marinen dikterte imidlertid at en angripende styrke ville bli møtt og nedkjempet av slagskip og avfeide Yarnells strategi som upraktisk i den virkelige verden.

Oversikt over den japanske flåtens seilas mot Pearl Harbor, og retur til Japan

Hensikten med angrepet mot Pearl Harbor var å nøytralisere USAs Stillehavsflåte, mens koordinerte, japanske angrep ble gjennomført mot flere land. Admiral Yamamotos vurdering var imidlertid at selv et vellykket angrep bare ville gi Japan et pusterom. Innledende planlegging av angrepet startet i januar 1941 og trening av mannskapene begynte sommeren 1941. Angrepet var avhengig av torpedoer, men de eksisterende japanske torpedoene krevde dypt vann ved bruk fra fly. I løpet av sommeren 1941 ble det testet en modifisert torpedo, som fungerte på grunt vann. Japanske våpenteknikere bygget også panserbrytende bomber, ved å montere finner på 14 og 16 tommers panserbrytende granater fra slagskipkanoner. Disse granatbombene klarte da å trenge gjennom de pansrede dekkene på slagskip og kryssere når de ble sluppet fra 3 000 meters høyde.

Den 26. november 1941 seilte en flåtestyrke med seks japanske hangarskip under kommando av viseadmiral Chuichi Nagumo fra Hitokappubukten i Kurilene med kurs for Hawaii. Eskorte var to slagskip, to tunge kryssere, en lett krysser, ni jagere, tre undervannsbåter og åtte tankskip. Totalt hadde styrken 423 fly, blant disse Mitsubishi Zero jagerfly, Nakajima Type 97 «Kate» torpedobombere og Aichi Type 99 «Val» stupbombere. I tillegg til hovedstyrken var det en fortropp med 20 undervannsbåter og 5 to-manns miniundervannsbåter; de skulle samle etterretning og senke amerikanske krigsskip som forsøkte å unnslippe Pearl Harbor under angrepet.

USAs beredskap[rediger | rediger kilde]

Rekken med slagskip i «Battleship Row» var en attraktiv samling av mål (selve bildet er nylig tatt, og kun brukt for å antyde plasseringen av de største fartøyene under angrepet)

USAs sivile og militære etterretning hadde gjennom sommeren og høsten 1941 mottatt mye informasjon som antydet videre japansk aggresjon. Ikke noe av det pekte spesielt mot et angrep på Pearl Harbor. Reportasjer i pressen, inkludert aviser på Hawaii, hadde omfattende artikler om spenningen og utviklingen i Stillehavsområdet. I november ble alle amerikanske kommandoer i området, inkludert US Navy og US Army på Hawaii, advart om at krig med Japan ble ansett som nært forestående.

Selve dagen angrepet fant sted sendte general Marshall et telegram om snarlig krigsutbrudd. På Hawaii var det flere indikasjoner om et forestående angrep, men ingen av dem førte til høynet beredskap. Det japanske angrepet fant sted mot et Pearl Harbor som var uforberedt; antiluftskyts var ikke bemannet, ammunisjon var låst inne, antiubåt-tiltak var ikke satt i verk, ingen jagerfly fløy patruljer og ingen speiderfly var på vingene.

Amerikansk signaletterretning fanget opp japansk, diplomatisk trafikk og hadde brutt mange av de japanske kodene. Distribusjonen av denne informasjonen var imidlertid uorganisert. På det beste var informasjonen stykkevis, med motstridende fakta. På tross av den økende informasjonsmengden som tydet på en ny fase i Japans aggresjon, ble lite informasjon sendt spesielt til Pearl Harbor.

Amerikanske militære sjefer ble advart om at tester hadde vist at torpedoer kunne slippes fra luften mot grunne havner, men ingen med myndighet på Pearl Harbor forsto rekkevidden av dette. I det man trodde at Pearl Harbor, med sitt relativt grunne havnebasseng, hadde et naturlig forsvar mot torpedoangrep, ble det ikke lagt ut torpedonett.

Forhandlingsbrudd[rediger | rediger kilde]

Japanske bombefly klar for å ta av fra et hangarskip

En del av den japanske planen var å bryte forhandlingene med USA 30 minutter før angrepet. Japanske diplomater i Washington hadde ført omfattende samtaler med USAs utenriksdepartement i forbindelse med Japans innmarsj i Indokina.

I dagene før angrepet ble det fra japansk UD sendt et langt, kryptert telegram, med ordre om at det skulle leveres klokken 13 Washington-tid. Den siste delen av telegrammet, som brøt forhandlingene, slo fast at:

«Det er tydeligvis USAs hensikt å sammensverge seg med Storbritannia og andre land for å hindre Japans anstrengelser for fred gjennom å etablere en nyordning av Øst-Asia... Følgelig har den japanske regjerings oppriktige håp om å justere de japansk-amerikanske forbindelser og å bevare og fremme fred i Stillehavsområdet gjennom samarbeid med den amerikanske regjering endelig blitt oppgitt»

Den siste delen av meldingen ankom sent og tok lang tid å dekode og ble derfor ikke levert amerikansk UD før etter angrepet.

Amerikansk signaletterretning hadde dekodet den siste delen av meldingen før den japanske ambassaden hadde klart det, og det var denne meldingen som fikk general Marshall til å sende sitt berømte varslingstelegram til Hawaii, om morgenen den 7. desember. Meldingen ble av flere grunner forsinket og ble levert general Walter Short flere timer etter angrepet, ironisk nok av et japansk-amerikansk sykkelbud.

Japanske kilder viser at Japan først skrev en krigserklæring etter at angrepet mot Pearl Harbor ble offisielt kjent. Krigserklæringen på to linjer ble levert USAs ambassadør i Tokyo om lag 10 timer etter angrepet. Han fikk tillatelse til å sende det til Washington hvor det ble mottatt sent på kvelden.

Angrepet[rediger | rediger kilde]

Eksplosjoner fra torpedotreff mot USS «West Virginia», fotografi tatt fra et japansk fly

De første amerikanske skuddene som ble avfyrt i annen verdenskrig og de første tapene under angrepet mot Pearl Harbor kom da jageren USS «Ward» angrep og senket en japansk miniubåt klokken 06:37. Fem japanske miniubåter var satt inn for å angripe amerikanske skip etter at bombingen hadde startet. Ingen av ubåtene klarte å unnslippe etter angrepet, og av de ti besetningsmedlemmene overlevde bare én, Kazuo Sakamaki, som ble den første japanske krigsfangen i USA. En av miniubåtene klarte å komme inn i havnen og traff slagskipet USS «West Virginia» med en torpedo; denne miniubåten har aldri blitt funnet.

De innkommende, japanske flyene ble oppdaget av US Armys radarstasjon på Opana Point, men flyene ble forvekslet med amerikanske B-17 som var ventet fra fastlandet, og ledelsen ble derfor ikke varslet. Flere amerikanske fly ble skutt ned idet angrepsstyrken nærmet seg, et av disse sendte en usammenhengende varsling over radio. Andre tegn på at noe ekstraordinært skjedde ble fremdeles behandlet eller ventet på bekreftelse da angrepet startet.

Angrepet på Pearl Harbor startet 07:53 og de japanske flyene angrep i to bølger, totalt nådde 353 fly Oahu. De sårbare, langsomtflyvende torpedobomberne ledet første angrepsbølge med 183 fly. Hensikten var å utnytte overraskelsen til å angripe US Navys hangarskip og slagskip, mens stupbombere angrep US Armys flybaser. Den største flybasen var «Hickam Field», mens «Wheeler Air Field» var den viktigste jagerflybasen. De 170 flyene i den andre bølgen angrep «Bellows Field» og «Ford Island», en marinebase og en flybase for marinens flyvåpen midt i Pearl Harbor. Den eneste motstanden kom fra noen P-36 og P-40 som fløy 25 oppdrag, fra marinens antiluftskyts og en liten gruppe SBD Dauntless fra USS «Enterprise» (CV-6).

De to japanske angrepsbølgene kom fra to ulike retninger. Den amerikanske radaren som oppdaget de på 200 nautiske mil var plassert øverst på dette kartet

Skipsmannskapene våknet av bombeeksplosjonene og rop om innsats for brann- og redningslag. På tross av mangel på forberedelse, var det deler av det amerikansk personellet som gjorde en stor innsats under angrepet. Kontreadmiral Isaac C. Kidd og kommandør Franklin Van Valkenburgh, skipssjef på slagsskipet USS «Arizona», var begge på broen og ledet forsvaret av skipet, inntil de ble drept av en eksplosjon i skipets forre ammunisjonsmagasin. Nesten halvparten av alle de omkommne under angrepet på Pearl Harbor befant seg om bord på "USS Arizona".

Menig Joe Taussig fikk opp trykket på den ene kjelen slik at slagskipet USS «Nevada» kunne seile ut fra angrepsområdet. En destroyer seilte ut med kun fire offiserer ombord, resten var menige mannskap hvorav ingen hadde mer enn ett års sjøtjeneste. Kommandør Mervyn Bennion på slagskipet USS «West Virginia» ledet mannskapet inntil han ble dødelig såret av splinter fra en bombe som traff slagskipet USS «Tennessee».

Den kanskje mest kjente, amerikanske helten fra angrepet var Doris «Dorie» Miller, en farget amerikaner som tok over en ubemannet luftvernkanon. Han hadde ikke blitt trenet til å bruke skytset, men klarte tross det å skyte ned minst ett fiendtlig fly mens bomber traff skipet hans. I alt fikk 14 menige og offiserer medaljen «Medal of Honor» for sin innsats under angrepet.

Angrepet varte i 90 minutter, da det sluttet var 2 403 drept, av dem 68 sivile, de fleste av dem drept av amerikanske luftverngranater som falt ned over Honolulu. 1 178 var skadet, 18 skip hadde blitt senket, blant dem 5 slagskip.

Nesten halvparten av de amerikanske tapene, 1 102 mann, kom fra senkingen av USS «Arizona». Skipet eksploderte da en modifisert 40 cm panserbrytende granat ble sluppet fra stor høyde, gikk gjennom to armerte dekk og traff forre ammunisjonsmagasin. «Arizona» ble senere et minnesmerke over dem som døde den dagen, mange av dem fremdeles i vraket.

Slagskipet USS «Nevada» forsøkte å sette til sjøs, men ble beordret strandsatt for å unngå å blokkere innseilingen til havnen. Allerede skadet av et torpedotreff, og med brann forut ble skipet et mål for flere japanske bombefly mens det seilte vekk, og fikk flere treff under strandsettingen.

Vraket av en japansk miniubåt

Slagskipet USS «California» ble truffet av to bomber og to torpedoer. Tross det kunne skipets besetning muligens holdt henne flytende om de ikke hadde blitt beordret å gå fra borde, idet brennende olje fra «Arizona» og «West Virginia» drev ned mot henne. Slagskipet USS «Utah» ble truffet av to torpedoer, mens USS «West Virginia» ble truffet av hele syv torpedoer, den siste sprengte vekk roret. Slagskipet USS «Oklahoma» ble truffet av fire torpedoer, de siste to traff over armeringen på siden og gjorde at hun gikk rundt, som det eneste slagskipet under angrepet. Slagskipet USS «Maryland» ble truffet av to, modifiserte, 40 cm granater, men ingen av dem gjorde noe alvorlig skade.

Selv om de japanske angriperne konsentrerte seg om slagskipene, ignorerte de ikke andre mål. Den lette krysseren USS «Helena» ble torpedert, og rystelsen fra eksplosjonen fikk mineleggeren USS «Oglala» til å gå rundt. To jagere i tørrdokk ble ødelagt idet bomber trengte inn i drivstofftankene. Oljen lakk ut, tok fyr, og da tørrdokkene ble fylt med vann fikk det bare den brennende oljen til å stige; resultatet var to fullstendig utbrente skip. Den lette krysseren USS «Raleigh» ble truffet av en torpedo, den lette krysseren USS «Honolulu» ble også skadet, men ble senere reparert og satt i tjeneste. Jageren USS «Cassin» kantret, og jageren USS «Downes» ble sterkt skadet. Redningsfartøyet USS «Vestal» ble sterkt skadet og strandsatt. Et hjelpefartøy for sjøfly, USS «Curtiss», ble skadet.

Nesten alle de amerikanske flyene som ble ødelagt og skadet (188 og 155), ble truffet på bakken. Angrep på boligbrakkene drepte piloter som var der. 55 japanske flygere ble drept under angrepet. Av de 353 flyene som deltok i angrepet gikk 29 tapt (9 i første angrepsbølge og 20 i andre). 74 japanske fly ble skadet av amerikansk beskytning, av dem var om lag 20 av flyene som returnerte til hangarskipene kondemnerbare.

Nagumo trekker seg tilbake[rediger | rediger kilde]

Forre magasiner på slagskipet USS «Arizona» eksploderer etter treff av en japansk bombe

Noen av de ledende offiserene i den japanske hangarskipsstyrken oppfordret Nagumo til å beordre et tredje angrep for å ødelegge oljedepoter, verksteder og tørrdokker ved Pearl Harbor. USA hadde vurdert oljedepotenes sårbarhet og hadde i hemmelighet begynt konstruksjon av bombesikre depoter før det japanske angrepet.

Ødeleggelse av disse anleggene ville ha økt US Navys problemer, da de nærmeste anleggene var på USAs vestkyst, tusener av nautiske mil unna. Noen militærhistorikere har anslått at et slikt tredje angrep ville skadet US Navy mer enn tapet av slagskipene. Nagumo valgte å trekke seg tilbake, av følgende grunner:

  • De to angrepsbølgene hadde stort sett fullført oppdraget; å nøytralisere den amerikanske stillehavsflåten.
  • Amerikansk antiluftskyts var mer omfattende under andre angrepsbølge, og forårsaket 2/3 av de japanske flytapene. Et tredje angrep ville sannsynligvis ført til enda større tap.
  • De to første angrepsbølgene hadde gjort bruk av alle de klargjorte flyene, en tredje angrepsbølge ville derfor ta noe tid å klargjøre. Det kunne gi amerikanerne tid til motangrep mot de japanske hangarskipene. Nagumo kjente heller ikke de amerikanske hangarskipenes posisjon.
  • De japanske pilotene hadde ikke øvd på angrep mot disse anleggene, og organiseringen av det ville også tatt tid; på tross av det var flere av lederne stemt for et slikt angrep.
Drivstoffdepotene til venstre og ubåtbasen i senter, mot høyre, bilde tatt i oktober 1941
  • Styrkens drivstoffsituasjon tillot ikke at man ble særlig lenger i området.
  • Et tredje angrep ville startet så sent at flyene sannsynligvis ville returnert etter solnedgang. Nattoperasjoner fra hangarskip var nytt og lite øvd i 1941, og sjansene for tap av fly var stor.
  • Hangarskipene trengtes for å støtte det japanske hovedstøtet mot det «sørlige ressursområde», Filippinene, Nederlandsk Øst-India, Britisk Malaya og Burma for å sikre tilførsel av olje og andre viktige ressurser. Den japanske regjeringen hadde vært skeptisk til å utføre angrepet i det hele tatt, siden det tok flystøtte fra fremstøtet mot sør, og Nagumo hadde klare instrukser om å ikke ta unødvendig risiko. Krigsspillene under planleggingen av angrepet hadde anslått at mellom to til fire hangarskip kunne gå tapt; Nagumo hadde følgelig vært svært heldig og ønsket ikke å utfordre sitt hell.

Dagene etter angrepet[rediger | rediger kilde]

President Franklin D. Roosevelt undertegner krigserklæringen mot Japan dagen etter angrepet mot Pearl Harbor

Nitti minutter før angrepet på Pearl Harbor invaderte japanske tropper Britisk Malaya. Dette ble fulgt av et angrep mot Hongkong og i de nærmeste dagene angrep mot Filippinene, Wake Island og Thailand.

Den 8. desember 1941 erklærte USAs Kongress krig mot Japan. USAs befolkning var rasende over angrepet og over den forsinkede diplomatiske noten som avbrøt forhandlingene; det siste ble ansett som særlig forrædersk. President Roosevelt undertegnet erklæringen samme dag og kalte dagen for angrepet «a date which will live in infamy» (en dag som vil minnes i skjensel).

Angrepet på Pearl Harbor virket umiddelbart samlende på en splittet nasjon; knapt noe annet kunne på samme måte ha mobilisert USA for krig. Noen historikere anser at angrepet forseglet Japans nederlag, fordi det «vekket den sovende kjempen». USAs industrielle og militære kapasitet, når det ble mobilisert, evnet å sette overveldende ressurser inn både i krigen mot Japan og mot Tyskland.

Oppfatningen om at angrepet var utført på en forrædersk måte ga grunnlag for redsel for sabotasje og spionasje fra japansk-amerikanere. Presidenten bestemte at alle japansk-amerikanere måtte møte for å arresteres og interneres, en avgjørelse som etter krigen ble kritisert av mange.

Tyskland erklærte krig mot USA den 11. desember 1941, fire dager etter det japanske angrepet. Hitler var ikke forpliktet til å gjøre dette, siden USA ikke hadde angrepet Japan, og årsaken til den tyske krigserklæringen er omstridt. Den tyske krigserklæringen opphisset amerikanerne ytterligere, og president Roosevelt erklærte Tyskland krig med bred støtte fra befolkningen. Etter samtaler med Hitler, gikk Mussolini med på å erklære at også Italia var i krig med USA fra samme dato. Det medførte at USA aktivt ble dratt inn i den krigen som hadde rast i Europa siden 1. september 1939, og gjorde at denne ble en virkelig verdensomspennende krig, kalt andre verdenskrig.

Slagskipet USS «Utah» etter å ha blitt truffet av en torpedo

President Roosevelt utnevnte en kommisjon, ledet av en høyesterettsdommer, for å utrede angrepet på Pearl Harbor. Både den lokale sjefen for US Navy, kontreadmiral Husband E. Kimmel og hærsjefen, generalløytnant Walter Short, ble fjernet fra sine stillinger rett etter angrepet. De ble anklaget for pliktforsømmelse av kommisjonen, for å ikke ha tatt tilstrekkelige forholdsregler.

I forhold til sine mål var angrepet på Pearl Harbor en taktisk suksess som langt overskred planleggernes forventninger. I gjennomføringen har det få paralleller i militærhistorien. Selv britenes overraskende angrep på den italienske marinebasen i Taranto var ikke så ødeleggende materielt sett, selv om det angrepet hadde større strategisk betydning. På grunn av tapene ved Pearl Harbor og den påfølgende japanske invasjonen av Filippinene, var USAs Stillehavsflåte ikke i stand til å forhindre Japan i å erobre Sørøst-Asia, de sørvestlige øyene i Stillehavet og følgelig dominere deler av det Indiske hav.

Japansk syn på angrepet[rediger | rediger kilde]

Admiral Isoroku Yamamoto, bilde tatt etter 1940, mens han var øverstkommanderende for den keiserlige japanske marine

De japanske militære lederne var splittet i synet på angrepet. Yamamoto var misfornøyd med forkludringen av forhandlingsavslutningen, i en tidligere samtale med statsminister Fumimaro Konoe hadde han advart om konsekvensene av krig med USA:

Jeg kan garantere at jeg vil være en tøff motstander de første seks månedene, men jeg har absolutt ingen tillit til hva som vil skje om krigen varer i to eller tre år... Jeg håper du vil gjøre alt for å unngå krig med USA.

Yamamoto hadde studert i USA, hadde vært marineattaché i Washington og kjente godt til USAs overlegne, industrielle kapasitet.

Selv om den japanske regjeringen hadde gjort noen forsøk på å forberede den japanske befolkningen på krig med USA, virket det som de fleste japanere var overrasket og bekymret over utviklingen. Den japanske befolkningen aksepterte og støttet krigføringen inntil landet kapitulerte i 1945.

Det japanske lederskapet anså at krig mellom USA og Japan var uunngåelig. I 1942 holdt Saburo Kurusu, tidligere japansk ambassadør til USA en tale hvor han erklærte «the historical inevitability of the war of Greater East Asia». Hans påstand var at krigen var en reaksjon på USAs langsiktige aggresjon mot Japan, gjennom USAs rasistiske behandling av japanske immigranter, og til sist med den aggressive boikotten av Japan. Om selve angrepet sa han at det kom som et direkte svar på utenriksminister Hulls ultimatum, og at overraskelsesangrepet ikke var forrædersk siden USA måtte forvente det.

Konsekvenser av angrepet[rediger | rediger kilde]

Angrepet på Pearl Harbor provoserte amerikanerne

Selv om angrepet taktisk sett var en enorm suksess tapte US Navy bare to skip, slagskipene USS «Arizona» og USS «Oklahoma» (et tredje skip, USS «Utah» var i ferd med å utrangeres). Fire skip som sank under angrepet ble hevet og reparert, de viktigste var slagskipene USS «California», USS «West Virginia» og USS «Nevada».

I et strategisk perspektiv var angrepet en katastrofe for Japan. De amerikanske hangarskipene hadde ikke blitt ødelagt, og de skulle seks måneder etter gi den japanske marinen dens første knusende nederlag i slaget ved Midway. Amerikanske ubåter kom også til å spille en viktig rolle, ved massive senkninger av japanske handelsfartøy tvang US Navys ubåter Japans økonomi i kne.

Det viktigste resultatet av angrepet var dog at det feide vekk sterke, isolasjonistiske stemninger som arbeidet for å holde USA utenfor krigen. Den britiske statsministeren Winston Churchills kommentar etter han hadde hørt om angrepet var:

«Being saturated and satiated with emotion and sensation, I went to bed and slept the sleep of the saved and thankful»

Angrepet på Pearl Harbor markerte fremveksten av hangarskipet som det sentrale instrument for sjømakt, til fortrengsel for slagskipet. Den allierte seieren og USAs senere dominans skulle komme til å prege internasjonal politikk frem til våre dager.

En inntil nylig lite kjent konsekvens av angrepet var at det førte til slaveriets endelige avskaffelse i USA. I sørstatene var det etter borgerkrigen systematisk bruk av fanger som arbeidskraft på slavevilkår, dette ble nå endelig avskaffet av frykt for at Japan ville benytte det i sin krigspropaganda.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jensen, Ole Helmer, til norsk ved Lange, Stephan, (1969), (1984) 2. verdenskrig. Hvem, hva, hvor. – , Chr. Scibsteds forlag, ISBN 82-516-0973-9
  • Prange, Gordon W., Goldstein, Donald M. og Dillon, Katherine V, (1991), At Dawn We Slept : The Untold Story of Pearl Harbor; Revised Edition, Penguin (Non-Classics), paperback, 912 sider, ISBN 0-14-015734-4
  • Prange, Gordon W., Goldstein, Donald M. og Dillon, Katherine V, (2001), Pearl Harbor: The Verdict of History, Penguin (Non-Classics), paperback, 699 sider, ISBN 0-14-015909-6
  • Reynolds, David, (2002), From Munich to Pearl Harbor : Roosevelt's America and the Origins of the Second World War, Ivan R. Dee, Publisher, paperback, 224 sider, ISBN 1-56663-390-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Pearl Harbor – bilder, video eller lyd