Gerald Ford

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gerald Ford
Gerald Ford
Født 14. juli 1913
Omaha, Nebraska
Død 26. desember 2006 (93 år)
Rancho Mirage, California
Ektefelle Betty Bloomer († 2011)
Yrke Advokat
Parti Det republikanske parti
USAs 38. president
9. august 1974–20. januar 1977
Visepresident Nelson Rockefeller
Forgjenger Richard Nixon
Etterfølger Jimmy Carter
USAs 40. visepresident
6. desember 1973–9. august 1974
President Richard Nixon
Forgjenger Spiro Agnew
Etterfølger Nelson Rockefeller
Kongressrepresentant
3. januar 1949–6. desember 1973
Valgkrets Michigans 5. distrikt
Forgjenger Bartel J. Jonkman
Etterfølger Richard Vander Veen
Signatur
Gerald Ford sin signatur

Gerald Rudolph Ford jr. (født Leslie Lynch King jr. 14. juli 1913 i Omaha, Nebraska, død 26. desember 2006 i Rancho Mirage, California) var en amerikansk republikansk politiker. Han var USAs 40. visepresident 1973–1974 og 38. president 1974–1977. Ford var den første personen som ble valgt til visepresident gjennom det 25. tillegg i USAs grunnlov, og ble president da Richard Nixon trakk seg som følge av Watergate-skandalen i 1974. Ford var den femte presidenten i USAs historie som ikke hadde blitt valgt til embetet, og er den eneste som ikke har blitt valgt av folket som hverken visepresident eller president. Han var også den lengstlevende presidenten i USAs historie, og døde 93 år gammel.

Før han ble oppnevnt til visepresident, var Ford kongressrepresentant fra Michigans 5. distrikt i nesten 25 år, og i åtte av dem var han republikanernes minoritetsleder i Representantenes hus. Som president signerte han Helsingfors-erklæringen, som markerte et steg mot avspenningspolitikk under den kalde krigen. Sammenlignet med sine forgjengere, var Fords politikk mindre rettet mot Vietnamkrigen, og i løpet av Fords regjeringstid trakk USA alle styrker ut av Vietnam. Den amerikanske økonomien led av voksende inflasjon og resesjon. En av Fords mer kontroversielle avgjørelser var å benåde tidligere president Nixon for hans rolle i Watergate-skandalen. I presidentvalget i 1976 vant Ford primærvalgene i Det republikanske parti, mot Ronald Reagan, men ble slått av Jimmy Carter med knapp margin i det endelige valget.

Ford forble aktiv i Det republikanske partiet også etter sin tid som president. Etter å hatt helseplager, og vært på sykehus fire ganger i 2006, døde Gerald Ford i sitt hjem i California den 26. desember samme år.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Barndom[rediger | rediger kilde]

Ford ble født som Leslie Lynch King jr. den 14. juli 1913 i 3202 Woolworth Avenue i Omaha i Nebraska, hvor hans foreldre bodde sammen med farens foreldre. Barnefaren var ullhandler Leslie Lynch King sr., sønn av bankier Charles Henry og Martha King. Moren var Dorothy Ayer Gardner, som separerte seg fra sin alkoholiserte og voldelige ektemann seksten dager etter fødselen. Hun tok med seg sønnen til Oak Park i Illinois, hvor hennes søster, Tannisse, bodde sammen med sin ektemann, Clarence Haskins James. Videre flyttet hun til sine foreldre, Levi Addison og Adele Augusta Ayer, i Grand Rapids i Michigan. Det ble tatt ut en formell skilsmisse mellom Dorothy og Leslie King i desember 1913, og hun fikk eneansvaret for deres felles sønn. Charles Henry King betalte barnebidrag frem til en gang i 1930, kort tid før sin død.

Leslie Lynch King jr., senere kjent som Gerald Ford, i treårsalderen.

Gerald Ford sa senere at hans biologiske far hadde slått hans mor gjentatte ganger.[1] James M. Cannon, et medlem i Ford-administrasjonen, skrev i en biografi om Ford at skilsmissen mellom Dorothy og Leslie King sr. var utløst av en episode noen dager etter at Ford var født, da Leslie King truet Dorothy med en kjøttøks, og truet med å drepe henne, babyen og babyens barnepike. Ford fortalte senere til sine mer betrodde at hans far hadde slått Dorothy for første gang på bryllupsreisen deres, for å ha smilt til en annen mann.[2]

Etter å ha bodd i to og et halvt år sammen med foreldrene sine, giftet Dorothy seg med Gerald Rudolff Ford den 1. februar 1916. Gerald Rudolff Ford var selger i et familieeid malings- og lakkfirma. Senere ble han direktør i firmaet.[3] De kalte da sønnen hennes Gerald Rudolff Ford jr. Den fremtidige presidenten ble aldri formelt adoptert, og han foretok ikke formell navneendring før den 3. desember 1935. Fra da brukte han også en vanligere stavemåte av mellomnavnet sitt, Rudolph.[4] Han vokste opp i Grand Rapids sammen med sine tre halvbrødre fra morens andre ekteskap: Thomas Gardner Ford (1918–1995), Richard Addison Ford (født 1924) og James Francis Ford (1927–2001).

Ford hadde også tre halvsøsken fra sin biologiske fars andre ekteskap: Marjorie King (1921–1993), Leslie Henry King (1923–1976) og Patricia Jane King (født 1925). De traff aldri hverandre som barn, og han ble aldri kjent med dem. Ford var ikke klar over sin biologiske far før han var 17 år, da moren og stefaren fortalte han om omstendighetene rundt fødselen. Samme år tok Leslie King kontakt med Ford mens han serverte på en restaurant i Grand Rapids. De to hadde sporadisk kontakt frem til Leslie Kings død i 1941.[1][5] Ford beskrev stefaren sin som «en enestående person» og moren som «like vidunderlig.»[6]

Speideren og idrettsmannen[rediger | rediger kilde]

Ford spiller amerikansk fotball som student i 1933.

Ford var aktiv innen Speiderbevegelsen (Boy Scouts of America) i sin ungdom, og oppnådde bevegelsens høyeste rang; «ørnespeider» (Eagle Scout).[7] Han anså alltid dette som en av sine stolteste utmerkelser, selv etter at han ble president. Han er den eneste amerikanske presidenten som har vært ørnespeider.[8] På universitetet var han med på et fotballag. Selv om nivået på laget var varierende, var Ford, som ble kalt Jerry, lagets store stjerne.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Ved University of Michigan ble Ford medlem av Delta Kappa Epsilon-broderskapet, og tok oppvasken ved broderskapets hus for å finansiere universitetsstudiene. Han ble uteksaminert derfra i 1935 med bachelorgrad i statsvitenskap og samfunnsøkonomi. Ford avslo tilbud fra Detroit Lions og Green Bay Packers om å spille for dem i National Football League for 200 dollar per kamp, søkte heller en juridisk utdannelse.[9] Han fortsatte allikevel å bidra til fotball- og bokseidretten, og godtok en jobb som assistenttrener for fotballaget ved Yale University i september 1935.[10] Han ble hovedtrener for bokserne.

Ford var student ved University of Michigan Law School sommeren 1937, fordi Yale ikke ville ta ham inn på grunn av trenerjobbene. Han ble tatt inn ved Yale våren 1938. Hans politiske interesse ble vakt ved presidentvalget i 1940, da han bidro til Wendell Willkies kampanje. Ford ble uteksaminert med bachelorgrad i rettsvitenskap i 1941, senere konvertert til en kandidatgrad, og åpnet et advokatfirma i Grand Rapids sammen med vennen Philip Butchen.[10] Planene i Grand Rapids ble imidlertid avbrutt av angrepet på Pearl Harbor samme år, da Ford vervet seg frivillig til tjeneste i United States Navy.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b John Funk: Nebraska - Born, Ford Left State As Infant (Assiciated Press), 2006
  2. ^ James M. Cannon: Gerald R. Ford, Character Above All (Public Broadcasting System)
  3. ^ A Lifetime of Achievement (4President.org)
  4. ^ Gerald R. Ford Genealogical Information (Gerald R. Ford Presidential Library & Museum)
  5. ^ A Common Man on an Uncommon Climb (New York Times), 19. august 1976, s. 28
  6. ^ Gerald Rudolph Ford (AmericanPresident.org)
  7. ^ Boy Scouts of America: Fact Sheet Eagle Scouts
  8. ^ Alvin Townley: Legacy of Honor: The Values and Influence of America's Eagle Scouts, s. 12–13 og 87. ISBN 0-312-36653-1.
  9. ^ Michael David Smith: Lions, Packers Had Their Chance, But Gerald Ford Chose Law and Politics (NFL Fanhouse), 27. desember 2006
  10. ^ a b Gerald R. Ford Presidential Library & Museum: Timeline of President Ford's Life and Career
  11. ^ James M. Naughton: Gerald Ford, 38th President, Dies at 93 years and 165 day (New York Times), 27. desember 2006

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærlitteratur
  • Ford, Gerald R. (1994). Presidential Perspectives from the National Archives. ISBN 1-880875-04-7. 
  • Ford, Gerald R. (1987). Humor and the Presidency. ISBN 0-87795-918-8. 
  • Ford, Gerald R. (1979). A Time to Heal: The Autobiography of Gerald R. Ford. ISBN 0-06-011297-2. 
  • Ford, Gerald R. (1973). Selected Speeches. ISBN 0-87948-029-7. 
  • Ford, Gerald R. (1965). Portrait of the assassin (Lee Harvey Oswald). ASIN B0006BMZM4. 
  • Ford, Betty (1978). The Times of My Life. ISBN 0-06-011298-0. 
  • Casserly, John J. (1977). The Ford White House: Diary of a Speechwriter. ISBN 0-87081-106-1. 
  • Coyne, John R. (1979). Fall in and Cheer. ISBN 0-385-11119-3. 
  • DeFrank, Thomas. (2007). Write It When I'm Gone: Remarkable Off-the-Record Conversations with Gerald R. Ford. ISBN 0-399-15450-7. 
  • Gergen, David. (2000). Eyewitness to Power: The Essence of Leadership. ISBN 0-684-82663-1. 
  • Hartmann, Robert T. (1980). Palace Politics: An Insider's Account of the Ford Years. ISBN 0-07-026951-3. 
  • Hersey, John (1980). Aspects of the Presidency: Truman and Ford in Office (The President: A Minute-by-Minute Account of a Week in the Life of Gerald Ford). ISBN 0-89919-012-X. 
  • Kissinger, Henry A. (1999). Years of Renewal. ISBN 0-684-85572-0. 
  • Thompson, Kenneth (ed.) (1980). The Ford Presidency: Twenty-Two Intimate Perspectives of Gerald Ford. ISBN 0-8191-6960-9. 
Øvrig litteratur
  • Brinkley, Douglas (2007). Gerald R. Ford. ISBN 0-805-06909-7. 
  • Cannon, James (1993). Time and Chance: Gerald R. Ford's Appointment with History. ISBN 0-472-08482-8. 
  • Conley, Richard S. "Presidential Influence and Minority Party Liaison on Veto Overrides: New Evidence from the Ford Presidency." American Politics Research 2002 30(1): 34–65. Issn: 1532-673x Fulltext: in Swetswise
  • Firestone, Bernard J. and Alexej Ugrinsky (eds) (1992). Gerald R. Ford and the Politics of Post-Watergate America. ISBN 0-313-28009-6. 
  • Greene, John Robert (1992). The Limits of Power: The Nixon and Ford Administrations. ISBN 0-253-32637-0. 
  • Greene, John Robert (1995). The Presidency of Gerald R. Ford. ISBN 0-7006-0639-4. 
  • Hult, Karen M. and Walcott, Charles E. Empowering the White House: Governance under Nixon, Ford, and Carter. U. Press of Kansas, 2004.
  • Jespersen, T. Christopher. "Kissinger, Ford, and Congress: the Very Bitter End in Vietnam." Pacific Historical Review 2002 71(3): 439–473. Issn: 0030-8684 Fulltext: in University of California; Swetswise; Jstor and Ebsco
  • Jespersen, T. Christopher. "The Bitter End and the Lost Chance in Vietnam: Congress, the Ford Administration, and the Battle over Vietnam, 1975–76." Diplomatic History 2000 24(2): 265–293. Issn: 0145-2096 Fulltext: in Swetswise, Ingenta, Ebsco
  • Maynard, Christopher A. "Manufacturing Voter Confidence: a Video Analysis of the American 1976 Presidential and Vice-presidential Debates." Historical Journal of Film, Radio and Television 1997 17(4): 523–562. Issn: 0143-9685 Fulltext: in Ingenta
  • Mieczkowski, Yanek (2005). Gerald Ford And The Challenges Of The 1970s. ISBN 0-8131-2349-6. 
  • Werth, Barry (2006). 31 Days: The Crisis That Gave Us the Government We Have Today. ISBN 0-385-51380-1.