Undervannsbåt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den amerikanske undervannsbåten USS «Sea Fox», som var med på Stillehavskrigen under annen verdenskrig, og senere tjenestegjorde under Vietnamkrigen. Den ble etterpå solgt til den tyrkiske marine.
Fullskala gjennomskåret modell av Robert Fultons prototyp for pedaldrift. Han tilbød denne først for Napoleon i 1799, og siden for den britiske marinen uten å få gjennomslag. Han brukte de siste 9 årene av sitt liv på en dampdrevet ubåt. Modell fra Cherbourg

En undervannsbåt (ofte forkortet ubåt) er et fartøy som kan operere under havoverflaten (submarint). Ubåter blir i hovedsak brukt til militære formål der man ønsker at dens tilstedeværelse ikke skal være kjent. Fartøystypen er det eneste krigfartøy som kan operere skjult bak fiendens linjer i lengre tid, og blir derfor ofte brukt i forkant av en konflikt. Ubåtene har fra sin spede begynnelse utviklet seg fra å være et overflatefartøy som kunne dykke for å unngå sine fiender, til å bli et fartøy som opererer skjult fra det går fra kai til det kommer tilbake. Moderne ubåter kan være utrustet med både torpedoer og missiler.

Historie[rediger | rediger kilde]

Ubåtens historie som tanke om et krigsfartøy som kunne operere skjult uten å bli oppdaget av fienden, strekker seg minst tilbake til de gamle grekere i oldtidens Hellas. I tiden frem mot sen middelalder dukker ubåten opp i beskrivelser, modell og skisser i ulike sammenhenger.

I 1405 tegnet Konrad Keyser, en stridsmiddelkonstruktør i Nürnberg i Tyskland en slags teknisk dykkerdrakt i sitt verk Bellifortis. Leonardo da Vinci konstruerte på tegnebrettet en énmannsubåt i 1515. Disse ideene ble videreutviklet, og i 1604 beskrev Magnus Pegel i en bok for første gang grunntankene og forutsetningene for en dykkerbåt. Den nederlandske oppfinneren Cornelius Jacobszoon Drebbel var den første som tok skrittet fra teori til praksis da han i 1620 bygde den første manøvreringsdyktige undervannsfarkost, en lærovertrukket trerobåt. På oppdrag av landgreven av Hessen konstruerte i 1691 den franske fysiker Denis Papin (professor ved Philipps-universitetet i Marburg) en dykkerbåt, som imidlertid ikke overlevde utprøvingen i 1692. Men ideen ble videreutviklet.

En mulig forløper til den egentlige ubåt er en ukrainsk elvefarkost som ble benyttet av kosakkene til speider- og infiltrasjonsoppdrag. Den hadde navnet «chaika» («måken»). Farkosten ble snudd opp-ned og sank så litt ned under vann; mannskapet kunne puste inn luften som var igjen i hulrommet, og de stod fremdriften ved rett og slett å gå på elvebunnen. Spesielle lodd ble brukt for å holde farkosten nede, og rør kunne benyttes for å tilføre mannskapet mer luft.

Den første operative ubåt som man kjenner til er en nederlandsk modell fra 1624. Ubåten hadde tolv roere og kunne operere på 15 fots (5 meter) dybde. Neste konstruksjon er kjent som «Turtle» under den amerikanske uavhengighetskrigen (1776–84). Senere kom «H. L. Hunley» i den amerikanske borgerkrigen (1860–65). Den 17. februar 1864 senket «H. L. Hunley» et fiendtlig skip og ble dermed den første ubåt som ødela en annen farkost. Under angrepet gikk også «H. L. Hunley» ned med alle ni besetningsmedlemmer. Den ble funnet og hevet den 4. mai 1995).

Også i Norge ble det konstruert ubåter. På tidlig 1800-tall konstruerte husmannen Mikkel Hallsteinsen Lofthus (1782–1850) fra Kjepso i Ullensvang en ubåt. Denne ble riktignok aldri bygget, men for denne og flere andre konstruksjoner ble han 29. januar 1813 gjort til Dannebrogsmand av Kong Fredrik.

Ingen av disse tidlige ubåtkonstruksjonene hadde noen reell operativ nytte, men viste vei frem mot ubåten som krigsmaskin slik Tyskland klarte å bruke den under den første verdenskrig.

Ubåten[rediger | rediger kilde]

Datagenerert bilde av Virginia-klasse ubåt
USS «Chicago», amerikansk Los Angeles-klasse angrepsubåt på periskopdybde. Ubåten er sett ovenfra

Undervannsbåt, vanligvis kalt ubåt, blir ofte feilaktig brukt om både undervannsfarkoster som er bemannet og ubemannet. En ubåt er en bemannet farkost som kan operere selvstendig under havoverflaten. En ubåt fungerer prinspipielt ved å kontrollert redusere sin oppdrift (se Arkimedes' lov) slik at den kan dykke under vannflaten og operere i neddykket tilstand. Dette gjøres ved at ubåten er konstruert med et trykkfast skrog som er påmontert ballasttanker med kontrollerbare ventiler i toppen og åpne ventiler i bunnen. Ballasttankene brukes til å gi ubåten positiv oppdrift (flyte opp) ved å tømme tankene for vann ved bruk av trykkluft og tilsvarende gi ubåten negativ oppdrift (synke ned) ved å slippe ut luften i tankene. Disse tankene blir kalt hovedballasttanker, da det er de som gir båten positiv oppdrift når den er oppdykket (på overflaten). Dersom ubåten er for tung vil den synke til bunns, og er den for lett vil den flyte opp selv om hovedballasttankene er vannfylt. For å unngå disse problemene er ubåten utstyrt med mindre reguleringstanker som brukes til å finjustere ubåtens vekt slik at den veier like mye som vannet den trenger bort. Dersom ubåten endrer farten må som regel vanninnholdet i reguleringstankene justeres slik at ubåtens hydrodynamikk og vekt sammen bidrar til at den verken flyter opp eller synker. Mengden vann som reguleres varierer med ubåtens størrelse og skrogets hydrodynamikk.

Bruksområde[rediger | rediger kilde]

Ubåter blir i hovedsak brukt til militære formål. Noen få ubåter på verdensbasis blir brukt til forskning, og da ofte med en militær besetning til å operere selve fartøyet. Militære ubåter kan prinsipielt deles inn etter oppgavene de er konstruert for. Vanligvis deler man de da inn i ubåter som bærer ballistiske missiler og rene angrepsubåter. Ubåtene med ballistiske missiler blir i dag kun operert av USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina.

Angrepsubåter blir pr i dag (2005) operert av i overkant av 50 nasjoner. Energikildene til ubåtene varierer mellom kjernekraft, diesel-elektriske og lukkede forbrenningskilder basert på flytende oksygen (brenselceller og Stirlingmotorer). Alle ballistiske missilubåter er i dag kjernekraftdrevet. Angrepsubåter kan være både kjernekraftdrevet eller diesel-elektrisk med eller uten lukkede forbrenningskilder. USA, Storbritannia, Frankrike og Russland opererer i dag angrepsubåter med kjernekraft som energikilde. Angrepsubåtene har tradisjonelt torpedoer som sitt primærvåpen, men stadig flere ubåtklasser får i dag også antiskips-missiler. Noen har også kryssermissiler til bruk mot landmål. De store ubåtflåtene som Sovjetunionen og NATO kunne mønstre under den kalde krigen er i dag redusert til en brøkdel. I stedet har det de siste 20 årene skjedd en spredning av relativt moderne diesel-elektrisk ubåtteknologi til Sør-Amerika og Sørøst-Asia. De største ubåteksportørene i dag er Tyskland, Frankrike og Russland.

Ubåter i Norge[rediger | rediger kilde]

Etter hvert som ulike ubåtmodeller ble konstruert rundt århundreskiftet og det ble klarere at ubåten hadde et operativt potensial ut over å være teknisk avansert, innførte flere europeiske land ubåter i sitt militærvesen. Tyskland overtok for eksempel sin første ubåt i 1906. I Norge hadde diskusjonen om ubåtvesenet pågått en stund, og da den amerikanske marine skulle holde sjøprøver av en ubåt konstruert av Holland Yards, ble kaptein Geelmuyden sendt over til USA som observatør. Kapteinens rapport var såpass gunstig at det ble fremsatt forslag i Stortinget om bygging av en undervannsbåt. Men da man mente at denne teknologien var for lite utviklet til praktisk bruk, falt forslaget.

A-klassen. Kobben, den første norske ubåt[rediger | rediger kilde]

Tegning av Kobben, slik den ble levert fra verftet 1909.

I 1907 ble det på nytt fremmet forslag i Stortinget om bygging av en undervannsbåt. Etter en lengre debatt, gikk forslaget gjennom, og våren 1907 fikk Germania Werft i Kiel i oppdrag å bygge en undervannsbåt for Norge. Den 28. november 1909 heises kommando på den første norske undervannsbåt, «Kobben» (A-1) med kaptein Carsten Tank-Nielsen som sjef. I mai 1911 ble det bestemt å anskaffe ytterligere tre, senere fire båter. I 1913 ble det besluttet at båtene skulle benevnes A-klassen, og Kobben fikk da betegnelsen A-1. I Europa gikk historien sin gang, og da den siste av de nye norske ubåtene skulle leveres var den første verdenskrigen startet (den ville blitt benevnt A-5). Ubåten ble beslaglagt av tyske myndigheter og inngikk i den tyske marine under andre verdenskrig, hvor den ble klassifisert som UA-type og gitt benevnelsen UA.[1]

B-klassen[rediger | rediger kilde]

Den teknologiske utviklingen gikk svært fort og det ble tidlig klart at de ubåtene man akkurat hadde anskaffet ikke var tilstrekkelige. I 1915 vedtok Stortinget å anskaffe ytterlige 6 nye ubåter. Siden de ubåtproduserende verft i Europa hadde mer enn nok med å produsere for de krigførende partene under den første verdenskrigen, måtte man gå til USA for å skaffe nye ubåter. Valget falt på en ubåt-klasse av Holland-konstruksjon som kunne lisensbygges i Norge. 4 av skrogene ble bygd på Marinens Hovedverft i Horten, mens de to resterende ble bygd på Kaldnes Mekaniske Verksted i Tønsberg. Hoved- og hjelpemaskineri ble levert av Thunes mekaniske verksted i Fredrikstad. Denne klassen ble kalt B-klassen, og er den eneste ubåtklassen som er bygd i Norge. Første verdenskrig førte til et teknologisk og taktisk sprang i ubåt-konstruksjoner og operasjoner, og konstruksjonen som man hadde kjøpt fra USA var alt ved ovetagelse foreldet sammenlignet med de siste europeiske konstruksjonene basert på krigserfaringer.

Invasjonen[rediger | rediger kilde]

Da Norge ble angrepet den 9. april 1940, hadde Marinen åtte operative undervannsbåter, og en til overhaling. Til tross for varierende teknisk standard maktet alle ubåtene å gå i sjøen. «A-2», som da var verdens eldste operative undervannsbåt, ble angrepet i Oslofjorden om morgenen 9. april. Den ble truffet og tvunget til å overgi seg. «A-3» og «A-4» var også utdeployert i Oslofjorden, men kom aldri i kamp. Disse båtene ble senket av egne besetninger. «B-2» og «B-5» opererte ved Kristiansand og ble beskutt av tyske fly. For å unngå videre angrep ble de bunnet. Besetningene overgav seg 11. april. «B-6» var stasjonert i Bergen. Etter angrepet i morgentimene gikk den nordover og opererte selvstendig i Sognefjorden frem til 1. mai. Den gikk så til Florø for å bunkre for å gå til Storbritannia. I Florø ble den overgitt til den tyske krigsmakten sammen med jageren «Troll» og torpedobåten Snøgg etter et ultimatum om overgivelse eller byen ble bombet. «B-1» og «B-3» opererte i Ofotfjorden i aprildagene 1940. Under den britiske kampanjen i Ofotfjorden ble ubåtene beordret ut og B-3 forsøkte å ta seg til Storbritannia. En eksplosjon ombord på en batteritank hindret denne overfarten og ubåten ble senket av egen besetning. B-1 opererte i Varangerfjorden frem til juni og gikk så over til Storbritannia. Der fungerte den som skolebåt frem til april 1944. B-1 returnerte fra Storbritannia i 1945. Båten ble hugd opp og tårnet kappet av i 1946. I dag står det som minnesmerke på ubåtkaien på Haakonsvern.

Krigsubåtene[rediger | rediger kilde]

På grunn av sin høye alder og teknologiske avleggshet, gav ikke de norske ubåtene noe reelt bidrag under invasjonen i 1940. B-1 klarte etter kapitualsjonen å komme seg over til det frie Storbritannia og dannet her grunnlaget for det nye norske ubåtvesen. Selv om den norske ubåten var teknologisk avleggs og ikke bidro i krigsoperasjoner ble den et kjærkomment bidrag til det engelske ubåtvåpenet. Den fungerte i store deler av krigen som treningsfartøy ut fra småbyen Campbeltown i Skottland. Moderne ubåter kunne dermed frigjøres fra rollen som treningsfartøy og i stedet bidra aktivt i den allierte krigføringen.

Etter hvert fikk også den norske marine tildelt nye ubåter fra britene. Disse var av V-klassen, men ble kalt U-klasse i norsk tjeneste. Under krigen opererte den norske eksilregjeringen tre ubåter av denne klassen. De ble kalt «Uredd», «Ula» og «Utsira». «Uredd» gikk i 1943 på en mine i Fugløyfjorden i Nordland under et strengt hemmelig oppdrag der britiske og norske agenter skulle ilandsettes for et sabotasjeoppdrag mot Sulitjelma gruber[2] «Uredd» returnerte aldri, men ble i funnet i 1983 på havbunnen av KNM «Tana». «Ula» utmerket seg ved å ha høyest antall senkninger av samtlige allierte ubåter i Atlanterhavet under krigen.

U-klassen[rediger | rediger kilde]

Etter freden ankom de to overlevende norske ubåtene Norge. Ytterligere tre til av samme typen ble overtatt av Storbritannia i 1946. Disse ble kalt «Utstein», «Utvær» og «Uthaug». Sammen med «Ula» og «Utsira» ble de operert under klassifikasjonen U-klasse frem til begynnelsen av 1960-tallet.

K-klassen[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske kapitulasjonen skulle de tyske krigsfartøyer uskadeliggjøres. Tyskland hadde store ubåtbaser i både Bergen og Trondheim, og «kloke hoder» gjemte unna flere tyske ubåter. I 1948 overtok Norge formelt tre tyske ubåter av typen VIIC som krigsbytte. Disse båtene fikk navnene «Kinn», «Kya» og «Kaura» og ble kalt K-klassen. De ble i likhet med U-klassen senere ombygd. K-klassen var operativ frem til 1960-tallet. Gamle «Kaura» står i dag på land som krigsminnesmerke i Laboe ved Kiel. Den er bygd om til sitt opprinnelige utseende og har sitt opprinnelige navn tilbake, «U 995».

Kobben-klassen[rediger | rediger kilde]

KNM Utstein ved Marinemuseet i Horten

I likhet med resten av den norske marine ble ubåtvåpenet fornyet med Flåteplanen av 1960. Denne baserte seg på en endring av etterkrigsmarinen med større havgående fartøyer som hadde overlevd verdenskrigen, til en balansert marine særlig tilpasset kystoperasjoner. Den nye marinen ble i stor grad finansiert av USA. Valg av nye ubåter var ikke lett, da det var lite kystubåter eksisterende i NATO. Valget falt til slutt på en tysk modell som fikk typebetegnelsen 207, på norsk Kobben. Denne klassen var et resultat av et tett samarbeid mellom det norske og tyske ubåtvåpenet, blant annet ble en tysk ubåt av typen 201 utlånt til Norge for evaluering og forbedring i forkant av den nye klassen. I alt 15 ubåter av Kobben-klassen ble levert Norge i perioden 1964–1967. Kobben-klassen ble forlenget og modernisert i perioden 1985-1993 og "Sklinna" ble sjøsatt som første rekondisjonerte båt 9. januar 1989. Samtidig ble også fire ubåter solgt til Danmark, tre av dem som operative og en som delebåt. Kobben-klassen ble faset ut for godt fra den norske strukturen i 2001, og fire ubåter ble gitt til Polen. Før overføring ble de resterende Kobben-båtene gitt en teknisk overhaling og polsk ubåtpersonell ble utdannet i Norge. Kobben-klassen blir i dag (2008) kun operert av Polen.

Ula-klassen[rediger | rediger kilde]

KNM Utstein – tredjegenerasjonsubåt med pennantnummer S 302

Sjøforsvaret opererer i dag seks dieselelektriske ubåter av Ula-klassen. Ubåtene er bygd av tyske Thyssen Nordseewerke, og ble levert i perioden 1989–92. Ula-klassen ble opprinnelig konstruert for operasjoner under den kalde krigen, og er bestykket med opp til 14 torpedoer av type AEG DM2A3. Sett ut i fra relativ bestykning (antall/størrelse) er Ula den ubåt-klassen med størst bestykning som blir operert i dag. Ubåtene har en standardbesetning på 21 personer, der kun 5 er menige til førstegangstjeneste. Øvrig besetning er offiserer. Ubåtene har alle hjemmebase på marinens hovedbase Haakonsvern i Bergen.

Ula-klassen etter alder:

Tradisjoner[rediger | rediger kilde]

Mange sjøfolk har en viss følelse for tradisjoner og mange har kommet i kontakt med eller utøver ritualer som kan bli betegnet som overtro. Disse har ofte sammenheng med den store faren som har vært og er forbundet med livet på havet. Mange slike ting som har forsvunnet fra sivil sjøfart har overlevd i Marinen og spesielt blant ubåtmannskaper.

Ting som kan være forbundet med døden er ofte forbudt ombord. Dette kan være å nevne ordet hest, ta skårne blomster ombord eller tillate andre prester enn sjømannsprester ombord. Andre tradisjoner er blant annet bruken av «Jolly Roger» (sjørøverflagg) som opprinnelig ble brukt under den andre verdenskrigen ved ankomst til hjemmebase for å vise antallet senkte fartøyer. En hvit miniatyrtorpedo i tøy ble sydd på for hvert handelsskip, og en i rødt tøy for hvert krigsfartøy.

Batyskaf og annen sivil bruk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Batyskaf

Batyskafen Archimède har vært dypere enn 10 km.
Nautile og kan dykke ned mot 5 km og har 1500 + dykk i loggen

Allerede før annen verdenskrig var den sveitsiske fysikkprofessor Auguste Piccard i gang med å utvikle en ubåt for store dyp. Innretningen ble kalt «Bathyscaphe» (dybdefartøy, egtl:Dybdeskålgresk). Etter krigen fikk han med seg både det franske havforskningsinstituttet og den franske marinen, slik at fartøyet ble bygget og etterhvert prøvd ut.

Bathyskafen besto av et nokså firkantet skrog som inneholdt oppdriftstanker og synkevekter og en kuleformet støpt stålkabin for mannskapet. Godstykkelse: tre og en halv tomme. Observasjonsrutene var i lusitt – den til da sterkeste klarplasten. Oppdriften ble besørget av lettbensin som veide ca. halvparten av det vann gjorde og ikke lot seg komprimere i nevneverdig grad. Framdriften var ved elektromotorer. Dybderekkevidden var beregnet til om lag 25 ganger det en kunne ta ned en normal ubåt uten å få problemer. Vekten besto av jernblokker som skulle kunne løses ut når en ville opp. I tillegg ble der hengt en 150 kg kjøl ned fra skroget. Denne ville letne når en møtte bunnen og gi en «myk landing». I tilfelle møte med farlige sjøuhyrer, hadde en fått laget en fjærdrevet harpunkanon. Spissen var fylt med gift, og kabelen skulle gi elektriske støt. Kanonen ble skadet under sjøsettingen, men det ble heller ikke behov for den.

Farkosten ble utprøvd i Atlanterhavet utenfor Kapp Verdeøyene 26. november 1948 og var nede på 3 150 meters dybde noen dager senere. Måten å håndtere den fra sjø til skip laget så mye problemer, at oppdriftsskroget ble svært bulket, og ikke lot seg bruke mere.

Batyskaf 2 ble døpt «Trieste» og dykket til hele 10 912 meter i Marianergropen utenfor Filippinene i amerikansk regi, ledet av Piccards sønn Jacques Piccard. Franskmennene kom litt sent i gang med sin utgave, batyskafen Archimède, som var litt annerledes konstruert, og måtte nøye seg med nest dypest.

Den mest anvendelige av de franske viste seg å være en mindre farkost, «Nautile». Den har vært brukt til flere formål som leting på havbunnen, opptak av prøver fra dypet, målinger m.m. I alt har den logget over 1500 dykk. «Nautile» befinner seg i dag på utstilling i Cherbourg.

Den amerikanske marinen fikk bygd en videreføring som i praksis er mere manøvrerbar og utstyrt med et skumstoff til oppdrift. Alvin har logget flerfoldige tokt, og var den farkosten som ble brukt til dokumentasjon av tilstanden til RMS «Titanic». Den er stadig forbedret, men regnes etterhvert for tilnærmet utrangert. Neste generasjon antas ferdigtestet omkring 2011 – 2012.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

  1. ^ Ubåt UA, uboat.net
  2. ^ Bjørg Evjen (2004). Fra kobbereventyr til marmorby. Tromsø: Fauske kommune. ISBN 82-990656-5-8. 

Litteratur

  • Valvatne, Sigurd, Med norske ubåter i kamp, Oslo 1972. ISBN 82-90069-01-4
  • Ulrich Gabler, Unterseebootbau, Bernard & Graefe Verlag. ISBN 3-7637-5958-1
  • Antony Preston, Submarine Warfare – An illustrated history, Thunder Bay Press. ISBN 1-57145-172-2
  • Blair, Clay Jr., Silent Victory: The U.S. Submarine War Against Japan, ISBN 1-55750-217-X
  • Herbert A. Werner, Die Eisernen Särge, (en: Iron Coffins). ISBN 3-453-13171-1
  • Kaptein J.Y. Cousteau, Den tause verden (en: The Silent World) J.W. Eides forlag 1953 (om «Batyskaf»)
  • 5 år på banjeren "mellom himmel og helvete" Anders Petterøe

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]