Grønland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 74°N 41°V

Kalaallit Nunaat
Grønland
Grønland

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Nunarput utoqqarsuanngoravit
(Du, vårt Gamlelandet)

Kart over Kalaallit Nunaat Grønland

Innbyggernavn Grønlender, grøndlandsk
Hovedstad Nuuk (Godthåb)
Tidssone UTC0 til −4
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 12
2 166 086[a] km²
81,1 % (inkl. isbreer) %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 205
57 637[b]
Bef.tetthet 0,03 innb./km²
Styreform Konst. monarki
Monark Margrethe II
Statsminister Kim Kielsen
Offisielt språk Grønlandsk
Avhengig av Danmark
Valuta Danske kroner (DKK)
Nasjonaldag 21. juni
Nasjonalsang Nunarput utoqqarsuanngoravit
Nuna asiilasooq
ISO 3166-kode GL
Toppnivådomene .gl
Kart over Grønland
Kart over Grønland

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Grønland (grønl. Kalaallit Nunaat, «menneskenes land») er verdens største øy. Geografisk hører den til Nord-Amerika, men politisk til Europa.

Grønland inngikk i Norgesveldet i 1261. I 1814 ble realunionen mellom Danmark og Norge oppløst som følge av Kieltraktaten, og Norge ble tvunget inn i en ny union med Sverige. De gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland fulgte derimot ikke med Norge, men ble beholdt av Danmark og innlemmet i Det danske riksfelleskap.

Grønland var frem til 5. juni 1953 en dansk koloni. Ved endringen av den danske grunnloven fikk øya da status som et dansk amt. Etter en folkeavstemning i 1978 fikk Grønland selvstyre med virkning fra 1. mai 1979. Den 21. juni 2009 fikk de utvidet selvstyre på de fleste områder, bortsett fra i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Dermed ble ytterligere makt og ansvar overført fra danske til grønlandske politiske myndigheter. Siden har Grønland gradvis overtatt mer og mer av det økonomiske og forvaltningsmessige ansvaret fra den danske staten.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel: Grønlands historie

Det er usikkert når inuittene (som også ofte blir omtalt som eskimoer), vandret inn fra de kanadiske øyer, men mye tyder på at det skjedde ca. år 900.

Fra rundt år 1000 kom de norrøne innflyttere fra Norge og Island til Grønland, ledet av Eirik Raude. Fra Grønland oppdaget Eirik Raudes sønn Leiv Eiriksson Nord-Amerika som han kalte Vinland. De norrøne innvandrerne anla gårder og livnærte seg hovedsakelig av buskapshold, jordbruk og ikke minst fangst og fiske. Det ble bygget kirker og etablert et eget norsk bispesete. Grønlands bispestol fungerte fram til skipsfarten til Norge stilnet på 1400-tallet. Det er fremdeles uklart hva som skjedde med den norrøne bosetningen. Flere mulige forklaringer er blitt fremmet:

Klimaendringer og overbefolkning kombinert med den skrinne jorda skal sakte ha ødelagt livsgrunnlaget. Andre forklaringer fremhever mulige epidemier, indre stridigheter eller angrep fra inuitter eller sjørøvere. Den mest eksotiske teorien går ut på at de norrøne innbyggerne på 1400-tallet ble bortført av portugisiske sjørøvere som landsatte fangene på Tenerife hvor de levde videre som slaver på sukkerplantasjene. Denne teorien styrkes ved at forekomsten av multippel sklerose i dag er betydelig høyere her enn i andre deler av Spania. Sykdommen er kjent for oftere å ramme personer med nordisk-genetisk avstamning.

Muligens ligger svaret på gåten i en kombinasjon av de nevnte årsakene. Det er heller ikke umulig at innbyggerne gradvis reiste tilbake til enten Island eller Norge.

I 1814 ble unionen mellom Danmark og Norge oppløst som følge av Kieltraktaten, og Norge ble tvunget inn i en ny union med Sverige. De gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland fulgte derimot ikke med Norge, men ble beholdt av Danmark, og var en dansk koloni frem til 1953, da den ble et vanlig amt. Det danske Folketinget vedtok å gi Grønland hjemmestyre i 1978 med virkning fra 1. mai 1979.

Norge okkuperte deler av Øst-Grønland i perioden 10. juli 1931–1933 og kalte dette området Eirik Raudes Land som da ble styrt av en sysselmann. Danmark klaget saken inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie, og Norge tapte saken i en kjennelse den 5. april 1933 som førte til at Norge så trakk seg ut.[2]

25. november 2008 stemte et klart flertall av innbyggerne ja til økt uavhengighet fra Danmark.[3] Selvstyret ble utvidet fra og med 21. juni 2009.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel: Grønlands politikk

Grønland har hatt Hjemmestyre siden 1. januar 1979. Grønlands parlament er Grønlands Landsting, der alle beslutninger som angår Grønlands interne styring tas. Landstinget har 31 medlemmer, og møtes to til fire ganger i året, i Nuuk. Parlamentet er valgt for en fireårsperiode.

Områder som angår både Grønland og Danmark kan kun avgjøres i samarbeid mellom Landstinget og Folketinget. Disse anliggender omfatter bl.a.: utenriks- og forsvarspolitikk, politi og domstoler, valuta og hele råstoffområdet.

Grønlandsk krone var en planlagt framtidig valuta for Grønland, som i dag bruker danske kroner. I en avstemming i midten av oktober 2009, bestemte Grønland seg for å fortsette med danske kroner.

Siden 1953 har Grønland som vedtatt i Grunnloven valgt to medlemmer til Folketinget i Danmark. Sammen med Tjóðveldis representanter fra Færøyene dannet de Den Nordatlantiske Gruppe i Folketinget fra 2001 til 2011.

Grønlands rettsvesen skiller seg på flere måter fra rettsvesenet i andre land.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Se også: Liste over fjorder på Grønland
Se også: Grønlands kommuner
Grønland fra satellitt

Hovedstaden er Nuuk (Godthåb). Grønland er verdens største øy med et areal på 2 166 086 km², hvorav 410 449 km² er isfritt. Dermed er cirka 81 % av øya dekket av is. Arealet er 50 ganger større enn «moderlandet», Danmark. Befolkningen talte personer per 1. januar 2014.[4] De fleste bor på vestkysten. Befolkningen på Grønland utgjør kun 1 % av Danmarks befolkning.

Grønland er inndelt i tre landsdeler (amt); Vestgrønland (Kitaa), Østgrønland (Tunu) og Nordgrønland (Avannaa). Disse var til og med 2008 inndelt i 18 kommuner, disse ble som en del av Strukturreformen samlet til fire nye kommuner fra 1. januar 2009; Kujalleq, Qaasuitsup, Qeqqata og Sermersooq. Sistnevnte er den største kommunen, som bl.a. dekker hovedstaden, Nuuk.

Geografiske fakta[rediger | rediger kilde]

  • Scoresbysundet (Kangertittivaq) i Østgrønland er verdens lengste fjord, 350 km lang.
  • Gunnbjørns Fjeld er med sine 3.693 meter Grønlands høyeste fjell.
  • Grønland er i seg selv verdens største øy. Den største øya utenom hovedlandet, er Disko (Qeqertarsuaq, «Storøya») med et areal på 8 578 km².
  • Grønlands innlandsis er videre verdens største isbre. Det er uvisst om den har noe navn, selv om enkelte deler eller brearmer er navngitt.
  • Majorqaq er regnet som Grønlands lengste elv, på ca. 71 km. Fordi de fleste elvene på Grønland har sitt utspring under innlandsisen, kan elvene bare måles fra iskanten til havet. Det er derfor ikke mulig å fastslå hvilken lengde elva ville hatt dersom det meste av isen var smeltet, og heller ikke om andre elver kunne vært lengre.

Økonomi og næringsliv[rediger | rediger kilde]

Urbanisering i Grønland

Selv om Grønland har en næringsstruktur som dekker de fleste næringer, spiller naturalhusholdningen fortsatt en stor rolle. Naturalhusholdning er «ulønnet egeninnsats for å skaffe mat til eget forbruk».[5] Store deler av befolkningen lever av egen jakt og fiske, slik at verdien av deres arbeid ikke blir tatt med i offisielle tallstørrelser som brutto nasjonalprodukt.

Klimaendringer gjør at den tradisjonelle fangstkulturen er på vikende front. Varmere klima gjør det vanskeligere for inuittene å reise med hundeslede, og gjør bl.a. bjørnejakt vanskeligere. Varmere klima gir imidlertid mer åpent vann og mer fisk, noe som er gunstig for fisket, og da særlig fiske med båt.[6] Man ser også en økende sentralisering der folk flytter fra bygdene til de større byene, noe som bekrefter denne effekten.

Grønlands økonomi er i dag avhengig av fiske og fiskeeksport. Rekefangst er den desidert største inntektskilden her. Turismen, med fokus på overnatting, opplevelsesturer og naturopplevelser er en ikke ubetydlig, og voksende, inntektskilde. Denne er imidlertid begrenset på grunn av en kort turistsesong og høye kostnader.

To næringer man ser på mulighetene for å gjøre økonomisk drivverdige er olje og gass og utvinning av mineraler. United States Geological Survey (USGS) anslår at rundt 25% av de gjenværende olje- og gassforekomstene i verden finnes i arktiske strøk.[7] USGS har også gjort undersøkelser som antyder at det utenfor kysten av Øst-Grønland finnes ca. 31.400 MBOE (millioner tønner olje-ekvivalenter) med olje, gass og flytende naturgass.[8] Det statlige oljeselskapet NUNAOIL er opprettet for å bistå i utviklingen av en olje- og gasssektor på Grønland. Utfordringen med både olje, gass og mineraler er at mengden må være stor nok samtidig som utvinningskostnadene må være lave nok til at driften skal bli lønnsom.

Offentlig sektor, inklusive offentlig eide selskaper, spiller en stor rolle for Grønlands økonomi. Omkring halvparten av offentlige inntekter kommer som tilskudd fra den danske regjeringen, og er et viktig tilskudd til økonomien.

Grønland hadde en nedgangskonjunktur i begynnelsen av 1990-tallet, men fra 1993 har økonomien bedret seg. Grønlands Hjemmestyre har ført en stram finanspolitikk siden slutten av 1980-tallet, noe som har gitt overskudd i statsbudsjettet og lav inflasjon. Fra 1990 har de hatt underskudd på handelsbalansen med utlandet, etter stengingen av den siste bly- og sinkgruven det året. For 2006 var underskuddet på 1 143 millioner dkr. Inflasjonen i 2006 var på 2,3 %, og arbeidsledigheten var 8,6 %.

Grønland mottar 3,5 milliarder danske kroner fra Danmark hvert år, hvilket tilsvarer 40 prosent av Grønlands bruttonasjonalprodukt. Landet har forholdsvis store sosiale problemer, og forskjellene mellom fattig og rik ble i 2009 beskrevet som verre enn i USA. Statviter Pia Vedel Ankersen fra Det Grønlandske universitet uttalte i 2009 at mange vil sulte uten overføringene fra Danmark. Statsviteren mener videre at det kan ta rundt 50 år før landet kan klare seg på egen hånd og at de er avhengige av å finne olje i grunnen slik at de kan tjene penger.

Grønlandseksperten Martin Paldam uttalte i 2009 at hovedproblemene på Grønland er at de statseide selskapene går med underskudd, befolkningen mangler høyere utdannelse og den mangeårige jakten på naturressurser som olje, gass og diamanter har så langt ikke ført fram. Grønlenderen Pia Vedel Ankersen mener likevel at selvstyret har flere positive sider og peker på at den nye selvstyrestatusen gir dem mulighet til å løsrive seg fullstendig fra Danmark når selv ønsker, samt at det øker nasjonalfølelsen og den grønlandske identitet.[9]

Turismestrategien[rediger | rediger kilde]

Ifølge Grønlands selvstyremyndigheter skal det skje en økning av utenlandske turister fra 141 000 i 2006 til 178 000 i 2010.

Overnattingene har tiltatt med fire prosent de seneste årene. Myndighetene vil skru det opp til seks prosent de neste årene.

Antall cruisebåter skal tilta mer enn de åtte prosentene som er ventet på verdensbasis. Ambisjonen er ti prosent økning hvert år fremover. I 2006 var det 22 000. Håpet for 2010 er 32 000.

Det skal skje en markant økning av turistsektorens betydning for samfunnsøkonomien og i enda sterkere grad bli en bærebjelke i Grønlands økonomi.

Nøkkeltall 2005 2006
BNP vekst (faste priser) 1,0 % 2,6 %
Inflasjon 2,3 % 2,3 %
Disp. BNI per innb 239 000 dkr 249 000 dkr
Handelsbalanse -1 165,5 mill dkr -1 142,5 mill dkr

Kultur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.siste.no/utenriks/article4409463.ece
  2. ^ Polarhistorie.no – Norsk polarforskning
  3. ^ TV2–Grønland sa ja til selvstyre
  4. ^ Grønlands befolkning 2014, Grønlands statistik.
  5. ^ Solveig Glomsrød, Iulie Aslaksen og Bjart Holtsmark (2007). «Økonomi, miljø og levekår i Arktis». SSB.no. Besøkt 19.03.2008. 
  6. ^ «Klimaendringer truer inuittene på Grønland». Norden.org. 27.09.2007. Besøkt 19.03.2008. 
  7. ^ Bård Wormdal (11.09.2006). «Olje og gass for dummies». NRK.no. Besøkt 19.03.2008. 
  8. ^ Donald L. Gautier (2007). «Assessment of Undiscovered Oil and Gas Resources of the East Greenland Rift Basins Province». USGS. Besøkt 19.03.2008.  Sammendrag
  9. ^ http://www.dagbladet.no/2009/06/19/nyheter/utenriks/selvstyre/okonomi/politikk/6783878/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]