Berlinmuren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karte berliner mauer de.jpg

Berlinmuren (ty. Berliner Mauer, eller bare die Mauer, i DDR-propagandaen kalt Antifaschistischer Schutzwall, «antifascistisk beskyttelsesmur», i vesttysk språkbruk av og til «skammens mur») var en 45,1 km lang fysisk sperre av betong, piggtråd og elektriske gjerder satt opp av de østtyske myndighetene i DDR fra 13. august 1961 som skilte Vest-Berlin fra Øst-Berlin og resten av DDR. Formålet med muren var offisielt å beskytte DDRs innbyggere mot fascisme (østblokklandene mente at de kapitalistiske NATO-landene, og i særdeleshet Vest-Tyskland, var fascistiske). Den virkelige årsaken for byggingen av muren var å forhindre at befolkningen flyktet til Vesten. Muren falt 9. november 1989, under den demokratiske revolusjonen mot diktaturet i DDR, og det er få spor igjen etter den.

Muren og sikkerhetssonen (Todesstreifen «Dødssonen») og gjennom Invalidenfriedhof. Samlet tok dette en tredel av den tidligere gravlunden
En eldre kvinne vinker over muren
Muren i Kreuzberg i 1986

Masseflukt fra DDR[rediger | rediger kilde]

Nikita Khrusjtsjov rettet 27. november 1958 et ultimatum til vestmaktene, og krevde at de skulle trekke seg ut av Berlin og at Øst- og Vest-Berlin skulle slås sammen til én by under DDRs kontroll. Dette skulle skje innen seks måneder, og om ikke dette skjedde, ville Sovjetunionen slutte separat fredsavtale med DDR og overlate all sovjetisk kontroll i DDR til det østtyske kommunistpartiet, Sozialistische Einheitspartei Deutschlands. Dette for å hindre den massive flukten av (oftest unge og utdannede) tyskere fra DDR til Vest-Tyskland, noe som gjorde at DDR økonomisk holdt på å kollapse. 3,12 millioner tyskere hadde siden 1949 funnet veien fra DDR til Vest-Tyskland. Selv om landet hadde hatt en innvandring på ca. 1 million vesttyskere var det fortsatt et nettotap for DDR.

Før Berlinmuren ble bygget, var det ikke restriksjoner på reiser mellom Øst- og Vest-Berlin (i motsetning til reiser mellom DDR og Vest-Tyskland), og tyskere i DDR som ønsket seg til Vesten kunne dermed dra rett inn i Vest-Berlin, for så å fly til Vest-Tyskland. Det var dessuten ikke uvanlig at tyskere bosatt i DDR arbeidet i Vest-Berlin: Øst-Berlin slet med å fylle 45 000 arbeidsplasser, mens 53 000 østberlinere arbeidet i Vest-Berlin og fikk halvparten av lønnen sin i «hard» D-mark.

Delingen[rediger | rediger kilde]

Det hadde i dagene før 12. august 1961 vært meldt om økende militær aktivitet fra DDRs side omkring Berlin, og alle DDRs militære enheter var satt i topp beredskap fra midnatt 13. august. Samtidig ble S-banetogene stoppet unormalt på sektorgrensen, og det østtyske nyhetsbyrået ADN sendte ut en pressemelding kl. 01.11 som på vegne av alle Warszawapakt-landene erklærte at det er «besluttet å sette i verk en troverdig og effektiv kontroll ved sektorgrensen i Berlin». Første melding fra RIAS (amerikansk radio i Berlin) kom kl. 03.25 og meldte kort at «store militære styrker fra DDR har i natt sperret grensen mellom Øst- og Vest-Berlin.» 69 av 81 overganger ble sperret øyeblikkelig, og all S- og U-banetrafikk stanset, bortsett fra på Friedrichstrasse, hvor overgang ble tillatt under streng kontroll (se artikkelen om spøkelsesstasjoner). Til slutt var det bare posttoget mellom Bahnhof Zoo og Bahnhof Friedrichstrasse som gikk mellom Øst- og Vest-Berlin.

Kort tid etter ble ytterligere fem av de tolv åpne overgangene sperret, og DDRs oppfordring til vestberlinerne om å holde hundre meters avstand til muren førte til at amerikanerne sendte panseravdelinger til sektorgrensen.

Delingen førte også til andre, mer bisarre utslag. På grunn av den plutselige delingen, ble 1 300 barn sperret inne i Øst-Berlin mens de var på besøk hos familie eller venner. De siste kom ikke hjem før tre måneder etter delingen. Likkister ble utvekslet hver onsdag ved Heinrich-Heine-Straße. Dessuten gikk det 16. august ut oppfordring blant Vest-Berlins innbyggere om ikke å bruke S-banen, som etter avtale mellom de fire seiersmaktene ble drevet av DDR. Tellingen 23. august viste at passasjerantallet gikk ned fra 500 000 til 100 000.

Muren[rediger | rediger kilde]

«Den antifascistiske beskyttelsesmur 25 år» - en militærparade i Øst-Berlin i 1986.

Frem til november 1961 bestod «muren» av tre to meter høye piggtrådgjerder, henholdsvis på grensen, 20 meter inn og det siste 135 meter inn fra grensen, hvor det mellom de to første gjerder lå tettpakket piggtråd, og gresset mellom det mellomste og bakerste var snauet. Her stod også de 20 meter høye lyskasterne, og vakttårnene, som ble bygget med en avstand på 550 meter. En rekke steder gikk grensen langs husveggene; her ble første etasje murt igjen, mens flyktninger den første tiden hoppet fra resten av etasjene for å forsøke å komme seg til Vest-Berlin. I Bernauer Straße gikk grensen langs husveggen på den ene siden, så DDR la sperringen midt i gaten, slik at vestberlinerne kunne komme seg ut og inn av gaten. Husene på den andre siden ble senere sprengt bort, for å gjøre plass til muren. Ved Tiergarten, Kreuzberg og sør i Vest-Berlin var muren bygget litt bak sektorgrensen, men med skilt som advarte om at arrestasjoner kunne bli foretatt.

Skilt ved en grenseovergang

Muren ble modifisert tre ganger; den første «muren» bestod av tolv kilometer med betong, og 137 kilometer med piggtråd. En sammenhengende betongmur ble satt opp i 1965, og den «moderne grensen» kom på slutten av syttitallet. Det er denne «moderne grensen» som vanligvis forbindes med Berlinmuren. Den «moderne grensen» bestod av 106 kilometer med 3,5 m høy betongmur, 67 km med 3-5 m høy piggtråd, 116 vakttårn og 20 bunkere, 105 km med pansergraver, 127 km med gjerde og 124 km med veier for grensevaktene. I tillegg ble det brukt hunder.

Berlinmuren ble det fremste symbolet på delingen av Europa i en USA-vennlig og en Sovjet-vennlig del under den kalde krigen. Mellom 1961 og 1989 flyktet over 5 000 fra øst til vest (5.-13. august 1961 registrerte 15 070 seg som flyktninger i Vest-Berlin); litt over 3 200 ble arrestert for fluktforsøk. I 2009 dokumenterte forskere ved Zentrum für Zeithistorische Forschung Potsdam og Gedenkstätte Berliner Mauer 136 dødsofre ved Berlinmuren (inkludert 8 DDR-grensesoldater).[1]

Selv om vesttyske myndigheter, blant annet Berlins overborgermester Willy Brandt, protesterte heftig mot byggingen av muren, så de allierte muren som noe som kunne kjøle ned det anspente forholdet mellom øst og vest.

Murens fall[rediger | rediger kilde]

Berlinmuren falt om natten mellom torsdag 9. november og fredag 10. november 1989. Årsakene til murens fall var det sterke presset fra befolkningen om å innføre reisefrihet og den økende flukten fra DDR til Vest-Tyskland, delvis gjennom ambassader i forskjellige østeuropeiske land og delvis gjennom Ungarn, som hadde åpnet sin grense til Østerrike. Murens fall ble utløst gjennom en pressekonferanse holdt av politbyråmedlemmet Günter Schabowski, som ble overført direkte i fjernsyn. Schabowski leste på slutten av pressekonferansen ca. kl. 18:57 opp en ministerrådsbeslutning om et nytt reisereglement. Det viste seg imidlertid senere at beslutningen ennå ikke var formelt vedtatt. Sammen med Schabowski var Helga Labs, Gerhard Beil og Manfred Banaschak, alle medlemmer av SEDs sentralkomité.

Pressekonferansen med Günter Schabowski om nye reisebestemmelser

Beslutningen Schabowski leste opp lød: «Privatreisen nach dem Ausland können ohne Vorliegen von Voraussetzungen – Reiseanlässe und Verwandtschaftsverhältnisse – beantragt werden. Die Genehmigungen werden kurzfristig erteilt. Die zuständigen Abteilungen Pass- und Meldewesen der VP – der Volkspolizeikreisämter – in der DDR sind angewiesen, Visa zur ständigen Ausreise unverzüglich zu erteilen, ohne dass dafür noch geltende Voraussetzungen für eine ständige Ausreise vorliegen müssen. Ständige Ausreisen können über alle Grenzübergangsstellen der DDR zur BRD erfolgen...». På spørsmål fra en journalist, trolig Riccardo Ehrmann fra det italienske nyhetsbyrået ANSA, om når reglene trådte i kraft, svarte Schabowski «ab sofort» (med en gang).

Etter at flere vesttyske radio- og fjernsynsstasjoner hadde meldt at «muren er åpen» samlet det seg flere tusen østberlinere ved grenseovergangene og forlangte at muren skulle åpnes. På dette tidspunktet var hverken grensetroppene eller Stasis passkontrollenheter informert om nye regler. Uten konkrete ordrer å forholde seg til, og under press fra folkemassene, valgte grensevaktene ved Bornholmer Straße først å åpne grenseovergangen, og senere ble flere grenseoverganger i Berlin og andre steder ved den tysk-tyske grensen åpnet. Sent om natten fulgte flere åpningen på fjernsyn og begav seg mot grenseovergangene. Men den store stormen av folkemasser fra øst til vest kom om formiddagen den 10. november.

Østberlinerne ble begeistret mottatt i Vest-Berlin. De fleste kneiper serverte gratis øl, og fremmede mennesker falt hverandre om halsen. Under euforien klatret mange vestberlinere opp på muren, og Brandenburger Tor, som før hadde vært utilgjengelig, ble åpen for alle. Da nyheten om murens fall ble kjent avbrøt nasjonalforsamlingen i Bonn den pågående sesjonen og sang nasjonalhymnen.

Murens fall var en fremragende begivenhet i verdenshistorien, og ble bl.a. feiret med en konsert av Leonard Bernstein julaften 1989. Roger Waters framførte Pink Floyd sitt album The Wall (fra 1979) på Potsdamer Platz, som tidligere hadde vært ingenmannsland ved muren, den 21. juli 1990. The Wall beskriver en psykologisk mur og har ikke noe med Berlinmuren å gjøre. Waters-konserten på Potsdamer Platz var en av verdenshistoriens største rockekonserter, med gjesteartister som Bon Jovi, Bryan Adams, Sinéad O'Connor og Van Morrison.

Etter at kommunistregimet falt sammen ble muren i løpet av kort tid revet, og det er i dag få spor igjen etter den. Det er imidlertid markert på bakken hvor den gikk.

Straffeprosesser mot DDR-ledere[rediger | rediger kilde]

Rettssakene mot de ansvarlige for muren pågikk frem til høsten 2004. De anklagede var DDRs regjeringssjefer Erich Honecker og Egon Krenz, medlemmene av det nasjonale forsvarsrådet Erich Mielke, Willi Stoph, Heinz Keßler, Fritz Streletz og Hans Albrecht, SED-lokallagslederen von Suhl, samt flere generaler, deriblant sjefen for grensetroppene (1979–90), generaloberst Klaus-Dieter Baumgarten. De anklagede vaktene tilhørte DDRs nasjonale folkearmé eller grensetroppene. Tilsammen ble 11 personer dømt til fengselsstraffer, 44 til betingede straffer og 35 ble frikjent. Blant de som ble dømt til fengselsstraffer på inntil 7,5 år var Krenz, Albrecht, Streletz, Keßler og Baumgarten. I 2004 ble de tidligere politbyråmedlemmene Hans-Joachim Böhme og Werner Lorenz dømt til betingede straffer. Den siste prosessen mot en murvakt ble avsluttet 9. november 2004, på dagen 15 år etter murens fall, og endte med domfellelse.

Minnesmerker[rediger | rediger kilde]

Minnesmerket for murens ofre. Minnesmerket ble demontert i 2005

Ved siden av mindre kors eller andre minnesmerker, ofte satt opp på privat initiativ for drepte flyktninger, finnes det flere større minnesmerker og museer, deriblant et murmuseum i Haus am Checkpoint Charlie, åpnet i 1963. Foreningen som driver museet bygget også et minnesmerke, kalt Frihetsminnesmerket, som bestod av 120 originale mursegmenter og 1067 kors til minne om murofrene. Det lå ved siden av murmuseet og i umiddelbar nærhet av Checkpoint Charlie. Minnesmerket ble innviet i 2004, men allerede året etter ble det, etter omfattende offentlig diskusjon, demontert av myndighetene, fordi leiekontrakten for tomten hvor det lå var utløpt og også fordi det ikke var blitt gitt noen permanent tillatelse til oppføringen av minnesmerket.

Det offentlige minnesmerket, Gedenkstätte Berliner Mauer, ligger i Bernauer Straße sammen med Dokumentationszentrum Berliner Mauer og Kapelle der Versöhnung.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Patricia Hecht, Matthias Schlegel: Unterschiedliche Ergebnisse: Wieviele Opfer gab es an der Mauer?. Der Tagesspiegel, 11. August 2009.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]