Harlemrenessansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Harlem Renaissance»)
Jazzmusikeren Willie Smith
Poeten Claude McKay
Forfatteren Nella Larsen fotografert i 1928
Foto: James Allen/Harmon Foundation Records

Harlemrenessansen (engelsk Harlem Renaissance) refererer til oppblomstringen av afrikansk-amerikaneres kulturelle og intellektuelle liv i USA i tiden mellom 1920 og 1940. I samtiden var bevegelsen ofte kjent som New Negro Movement («den nye negerbevegelse»), navngitt etter antologien The New Negro, redigert av Alain Locke i 1925. Bevegelsen hadde utgangspunkt i bydelen Harlem i New York, og påvirket kulturlivet i større byer over hele landet, og hadde også innflytelse på mange fransktalende svarte forfattere fra Afrika og Karibia som levde i Paris.[1][2][3]

Over hele det kulturelle spektrum (litteratur, skuespill, musikk, billedkunst, dans) samt innenfor sosial tenkning (sosiologi, historiografi, filosofi), fant kunstnere og intellektuelle nye måter å utforske svarte amerikaneres erfaringer og livssituasjon i det nordvestlige USAs større byer. Afroamerikanske kunstnere og intellektuelle utfordret de hvites levesett og holdninger, og priset den svarte befolkningens kultur og historie heller enn å imitere europeerne og hvite amerikanere.

Historikere er uenige om når man kan si at harlemrenessansen begynte og når den sluttet. Den er uoffisielt anerkjent til å ha strukket seg fra rundt 1919 og fram til midten av 1930-tallet, grovt sett mellom 1920 og 1940. Mange av tankene levde videre og tjente blant annet som inspirasjon til borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 1960-tallet. Selve høydepunktet av denne «blomstrende negerkulturen», som James Weldon Johnson foretrakk å kalle Harlemrenessansen, er plassert til 1924, det året da Opportunity: A Journal of Negro Life var vertskap for et selskap for svarte forfattere og hvor mange hvite forlagsfolk deltok, og 1929, året da børsmarkedet brøt sammen og den store depresjonen begynte.

Utviklingen av afroamerikansk miljø i Harlem[rediger | rediger kilde]

«En studie av negerartister», en samtidig dokumentar fra 1930-tallet som stumfilm.

New York City hadde blitt en meget viktig sentrum for den ekspanderende svarte middelklassen. På 1800-tallet var distriktet Harlem blitt bygd som en eksklusiv forstad for hvite middel- og midtre overklasse med staselige hus, storslåtte avenyer og bekvemmeligheter som polobane og et operahus. I den store tilstrømningen av europeiske innvandrere på slutten av 1800-tallet ble det en gang så eksklusive distriktet forlatt av den innfødte middelklassen, og tidlig på 1900-tallet ble Harlem raskt et afroamerikansk nabolag.

I 1910 ble en stor boligblokk langs 135th Street og Fifth Avenue kjøpt av ulike afroamerikanske eiendomsmeglere og en kirkegruppe. Ytterligere afroamerikanere kom under den første verdenskrig, og på grunn av krigen hadde innvandringen fra Europa stoppet brått opp samtidig som krigsinnsatsen skapte et stort behov for ufaglærte industriarbeidere. Den store migreringen, som det kalles da hundretusenvis av afroamerikanere flyttet fra sørstatene, vekk fra rasisme og søkte arbeidsmuligheter i de store industribyene nordpå som Chicago, Philadelphia, Cleveland, og New York City.

En eksplosjon av kultur i Harlem[rediger | rediger kilde]

Det første stadiet av harlemrenessansen begynte på slutten av 1910-tallet. I 1917 var det premiere for Three Plays for a Negro Theatre. Disse stykkene, skrevet av den hvite dramatikeren Ridgely Torrence, hadde svarte skuespillere som framførte komplekse menneskelige følelser og lengsler, ikke stereotype negerfigurer fra tradisjonelle «blackface» og minstrel show. James Weldon Johnson karakteriserte i 1917 premierene for disse stykkene som «den aller viktigste enkelthendelse i hele negerhistorien for det amerikanske teater.»[4] En annen milepæl kom i 1919 da Claude McKay utga sin militante sonett «If We Must Die». Selv om diktet aldri ga allusjoner til rase ble det oppfattet av afroamerikanere som en utfordring mot rasisme og diskriminering, og det brøt ut opptøyer og lynsjinger over hele USA. På slutten av den første verdenskrig hadde romanene til James Weldon Johnson og poesien til Claude McKay blitt utgitt og beskrev virkeligheten for samtidens afroamerikanske liv i USA.

I 1917 grunnla Hubert Harrison, «harlemrenessansens far», Liberty League («Frihetsforbundet») og The Voice («Stemmen»), den første organisasjonen og den første avisen for «New Negro Movement», den nye svarte bevegelsen. Harrisons organisasjon og avis var politiske, men vektla også kunstartene. Avisen hadde eksempelvis egne seksjoner kalt «Poetry for the People» og for bokanmeldelser. I 1927 hadde Harrison i avisen Pittsburgh Courier utfordret forestillingen om en afroamerikansk renessanse. Han argumenterte for at oppfatningen om «Negro Literary Renaissance», en svart litterær renessanse, hadde utsikt til «en strøm av litterære og kunstneriske produkter som flytt uavbrutt fra negerforfattere fra 1850 til i dag,» og sa at den såkalte «renessanse» var hovedsakelig en hvit oppfinnelse.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

En hvit gjeng på jakt etter svarte under opptøyene i Chicago i 1919.

Harlemrenessansen vokste ut av endringene som skjedde i det afroamerikanske samfunnet siden slaveriet hadde blitt opphevet. Disse ble framskyndet som en konsekvens av den første verdenskrig og de store sosiale og kulturelle endringene tidlig på 1900-tallet i USA. Industrialiseringen tiltrakk seg mennesker fra landsbygda og ga vekst til en ny massekultur. Medvirkende faktorer som førte til harlemrenessansen var den store migreringen av afroamerikanere fra sørstatene og til storbyene nordpå, noe som konsentrerte ambisiøse mennesker på steder hvor de kunne oppmuntre hverandre, og den første verdenskrig som hadde skapt nye industriarbeidsplasser for ti tusener av mennesker. De samme faktorene og den voldsomme veksten førte også til tilbakegang på slutten av 1920-tallet og den store depresjonen.

Fram mot slutten av den amerikanske borgerkrigen hadde flertallet av afroamerikanere vært slaver og levd i sørstatene. Umiddelbart etter at slaveriet ble avsluttet, strebet de frigjorte afroamerikanerne etter sivil deltagelse, politisk likhet og økonomisk og kulturell selvbestemmelse. Ved slutten av 1870-tallet begynte konservative hvite å gjenvinne makten i sørstatene. Fra 1890 og fram til 1908 fortsatte de med å innføre lover som fratok svarte rettigheter og for fattige hvite, ved å frata politisk representasjon. De etablerte hvitt maktherredømme med Jim Crow-lovene i sørstatene og etpartiblokkstemming bak sørstatenes Det demokratiske partiet. De konservative hvite nektet afroamerikanere å utøve deres borgerlige og politiske rettigheter. Regionen avhengighet på en landbruksøkonomi fortsatte å begrense mulighetene for de fleste som bodde i sørstatene. Afroamerikanere ble utnyttet som sesongarbeidere på bomullsmarkene og annet kroppsarbeid. Da livet i sørstatene i økende grad ble vanskeligere med dårlige livsvilkår og forfølgelser, inkludert framveksten av Ku Klux Klan, begynte afroamerikanere migrere ut av sørstatene i stort antall.

Det meste av den afroamerikanske litterære bevegelsen vokste ut av en generasjon som hadde levd gjennom vinn og tap etter frigjøringen etter den amerikanske borgerkrigen. Tidvis hadde deres foreldre eller besteforeldre vært slaver. Deres forfedre hadde tidvis dratt fordeler av investering i sosial kapital som bedre enn gjennomsnittlig utdannelse. Mange i Harlemrenessansen hadde vært en del av den store migreringen ut av sørstatene, og andre var folk av afrikansk opprinnelse fra rasedelte samfunn i Karibia som kom til Nord-Amerika i håp om et bedre liv. Det som forente dem var deres sammenfall i Harlem i New York.

Til tross for den økende populariteten for såkalt «negerkultur», forgiftet av hvit rasisme, ofte av nyere etniske innvandrere, fortsatte å påvirke de afroamerikanske samfunnene, selv i nordstatene. Mot slutten av den første verdenskrig kom mange afroamerikanske soldater — som hadde vært soldater i egne rasedelte soldatenheter som eksempelvis Harlem Hellfighters — tilbake til en nasjon hvor borgerne ofte ikke respekterte hva de hadde ofret og gjort i krigen. Raseopptøyer og annen sivil uro skjedde over hele USA i løpet av den såkalte røde sommeren av 1919, noe som reflekterte økonomisk konkurranse over arbeidsplasser og boliger i mange byer, foruten også spenninger over sosiale områder.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Fats Waller, 1938

En ny måte å spille piano på som ble kalt for Harlem Stride Style ble skapt i Harlemrenessansen, og bidro til å gjøre skillelinjene mellom fattige svarte og svarte fra den sosiale elite uklar. Tradisjonelle jazzband var satt sammen hovedsakelig av messinginstrumenter og ble betraktet som et symbol på sørstatene, mens pianoet ble betraktet som et instrument for de rike. Med instrumentale endringer til den eksisterende sjangre hadde rike svarte nå større tilgang til jazzmusikk. Dets popularitet spredte seg snart over hele landet. Nyvinninger og livlighet var viktige karaktertrekk for utøvere av jazzmusikks begynnelse. Jazzmusikere som Fats Waller, Duke Ellington, Jelly Roll Morton, og Willie «The Lion» Smith var meget talentfulle og konkurrerende, og ble betraktet som de som la grunnlaget for framtidens jazzmusikere i sine musikksjangre.[5]

I løpet av den samme perioden ble svart musikkstiler også stadig mer attraktiv for hvite. Hvite forfattere, dramatikere og komponister begynte å bli inspirert av musikktendensene hos svarte utøvere. Komposisjoner og dikt skrevet afroamerikanske musikere og lyrikere, fra blues, spirituals og jazz, ble tatt opp og benyttet i hvit musikk. Svarte begynte å jobbe sammen med hvite innenfor klassisk musikk. Den første afroamerikaner som fikk anerkjennelse som konsertsanger i både sin region som internasjonalt var tenoren Roland Hayes (1887–1977). Han hadde studert under Arthur Calhoun i Chattanooga og ved Fisk University i Nashville. Senere studerte han med Arthur Hubbard i Boston og med George Henshel og Amanda Ira Aldridge i London i England. Han begynte å synge offentlig som student og turnerte sammen med Fisk Jubilee Singers i 1911.[6]

Trekk og tema[rediger | rediger kilde]

Leontyne Price i Porgy & Bess, 1935. Fotografert av Carl Van Vechten

Hva som karakteriserte Harlemrenessansen var en åpenbart stolthet over egen rase som ble representert i ideen om «Den nye neger» («New Negro») som gjennom sitt intellekt og frambringelse av litteratur, kunst og musikk kunne utfordre den gjennomtrengende rasismen og stereotyper ved å fremme progressiv eller sosialistisk politikk, og etnisk og sosial integrering. Frambringelsen av kunst og litteratur kom til å tjene til løfte opp afroamerikanerne.

Det var ingen forent form som i særdeleshet og enkelhet karakteriserte kunsten som oppsto, men isteden var det et mangfold av kulturelle elementer og stiler, inkludert et panafrikansk perspektiv, «høykultur» og «lavkultur» fra de tradisjonelle musikkformene til blues og jazz, tradisjonelle og nye eksperimentelle former i litteraturen som modernisme og den nye formen av jazzpoesi. Denne dualiteten betydde at tallrike afroamerikanske kunstnere kom i konflikt med de mer konservative hos den svarte intelligentsiaen som protesterte med bestemte avbildninger av afroamerikansk liv.

En del felles trekk og temaer som ble representert i Harlemrenessansen var påvirket av erfaringene fra slaveriet og fra afroamerikanske folketradisjoner om svart identitet, effektene fra institusjonell rasisme, dilemmaene iboende i framføring og skrivingen for den hvite elite og spørsmålene hvordan overføre erfaringene fra det moderne svarte livet til det urbane nord.

Harlemrenessansen var en av de første afroamerikanske engasjementene. Det hvilte på et system av svarte velyndere, forretninger og utgivelser eid av svarte. I midlertidig var det også avhengig av støtte fra hvite amerikanere, som blant annet Carl Van Vechten (som også tok viktige fotografier av epokens fremste kunstnere) og Charlotte Osgood Mason, som ga ulike former for støtte, åpnet dører som ellers ville ha forblitt lukket for utgivelser utenfor det sorte amerikanske samfunnet. Denne støtten tok ofte form av beskyttelse eller utgivelser.

Det var andre hvite som var interessert i såkalte «primitive» kulturer, slik som mange hvite så på svart amerikansk kultur på den tiden, og ønsket å se slik primitivisme i kunstnerisk arbeid som kom fra Harlemrenessansen. Som med de fleste moter var det en del mennesker som ble utnyttet i hastverket for omtale.

Tittelsiden til W. E. B. Du Bois' The Souls of Black Folk, 1903

Interessen for afroamerikanske liv genererte også eksperimentelle, men varige verker basert på samarbeid som rene svarte produksjoner av George Gershwins opera Porgy and Bess og Virgil Thomson og Gertrude Steins opera Four Saints in Three Acts. I begge produksjoner var kordirigenten Eva Jessye en del av den kreative teamgruppen. Hennes kor ble benyttet i Four Saints.[7] Musikkverden fant også hvite musikkgrupper som utfordret og trosset rasistiske holdninger ved å benytte seg av de beste og fremste afroamerikanske musikkstjerner og sanger i sine produksjoner.

Afroamerikanere benyttet seg av kunst for bevise sin menneskelighet og krav for likhet. Harlemrenessansen førte til flere muligheter for svarte til utgi tekster på tradisjonelle forlag. Mange svarte forfattere begynte å utgi noveller, magasiner og aviser i løpet av denne tiden. Den nye skjønnlitteraturen tiltrakk seg mye oppmerksomhet fra over hele landet. En del forfattere som ble nasjonalt kjente i USA var Jean Toomer, Jessie Fauset, Claude McKay, Zora Neale Hurston, James Weldon Johnson, Alain Locke, Eric D. Walrond og Langston Hughes.

Harlemrenessansen bidro til å legge grunnlaget for borgerrettighetsbevegelsen etter den andre verdenskrig. Mange svarte kunstnere og artister som vokste til kreativ modenhet etterpå var inspirert av denne litterære bevegelsen.

Renessansen var mer enn bare en litterær eller kunstnerisk bevegelse, den eide en bestemt sosiologisk utvikling — særlig ved en ny etnisk bevissthet — via etnisk integrering slik som bevegelsen Tilbake-til-Afrika ledet av Marcus Garvey. W. E. B. Du Bois' forestilling om «tohet», introdusert i hans sosiologiske bok Sjelene til svarte folk (The Souls of Black Folk, 1903) sonderte en adskilt oppmerksomhet for ens identitet som særegen kritisk for de sosiale forgreiningene av etnisk bevissthet.

Virkninger av Harlemrenessansen[rediger | rediger kilde]

Langston Hughes, romanforfatter og poet, fotografert av Carl Van Vechten, 1936

En svart identitet[rediger | rediger kilde]

«Noen ganger følte jeg meg diskriminert, men det gjør meg ikke sint. Det kun forbauser meg. Hvordan kan noen nekte seg gleden av mitt selskap? Det er hinsides meg.» — Zora Neale Hurston[8]

Harlemrenessansen var suksessfull i at den førte svart erfaring inn i og som en del av den amerikanske kulturelle historie. Ikke bare gjennom en eksplosjon av kulturelle uttrykk, men på et sosiologisk nivå. Arven fra Harlemrenessansen er at den redefinerte hvordan USA og verden så på den afroamerikanske befolkning. Migeringen av svarte fra sørstatene til nordstatene endre bildet av afroamerikanere fra bønder uten utdannelse til urbane, kosmopolitiske borgere. Den nye identiteten førte til en større sosial bevissthet, og afroamerikanere ble deltagere på verdens scene, ekspanderte intellektuelle og sosiale kontakter internasjonalt.

Progresjonen, både symbolsk og virkelig, i løpet av denne perioden, ble et referansepunkt fra hvor det afroamerikanske samfunnet fikk en ånd om selvbevissthet som ga voksende følelse av både svart urbanitet og svart kamplyst foruten et fundament for samfunnet å bygge borgerrettighetskampen på i årene framover fra 1950- og til og med 1960-tallet.

Den urbane settingen i det hurtigvoksende utviklingen i Harlem ble et møtested for afroamerikanere fra alle bakgrunner til å forstå mangfoldet i svart liv og kultur. Gjennom dette uttrykket oppmuntret Harlemrenessansen ny vurdering av folkelig røtter og kultur. Eksempelvis ble folkeminner og spirituals en rik kilde for kunstnerisk og intellektuell fantasi og det frigjorde svarte fra forholdene i fortiden. Gjennom å dele disse kulturelle erfaringene sprang en bevissthet videre i form av en forent etnisk identitet.

Kritikk av bevegelsen[rediger | rediger kilde]

Mange kritikere pekte på at Harlemrenessansen ikke kunne slippe unna sin historie og kultur i forsøket på å skape en ny, eller adskilte seg nok fra de grunnleggende elementene fra hvit, europeisk kultur. Ofte har intellektuelle fra Harlemrenessansen, mens de proklamerte en ny etnisk bevissthet, endt opp med å etterligne deres hvite motparter ved å tilpasse deres klesdrakter, sofistikerte oppførsel og etikette. Det kunne bli sett på som en grunn til de kunstneriske og kulturelle produktene fra Harlemrenessansen ikke overkom tilstedeværelsen av hvite, amerikanske verdier og heller ikke avviste disse verdiene. I denne forstand ble opprettelsen av «de nye negre», som de intellektuelle i Harlem søkte, betraktet som en suksess.

Harlemrenessansen appellerte også til et blandet publikum. Litteraturen appellerte til den afroamerikanske middelklasse og til hvite. Magasiner som The Crisis, en månedlig utgivels fra NAACP, og Opportunity, den offisielle utgivelsen fra National Urban League, benyttet seg av forfattere assosiert med Harlemrenessansen, utga poesi og noveller av svarte forfattere, og promoterte afroamerikansk litteratur via artikler, anmeldelser og årlige prisutdelinger. Uansett hvor viktige disse litterære utløpene enn var, var Harlemrenessansen tungt avhengig av hvite forlag og magasiner eid av hvite. Kanskje den viktigste bedriften var å åpne dørene til generelle hvite magasiner og forlag, selv om det tidvis var en del spenning mellom de svarte forfatterne og deres hvite utgivere og det hvite publikumet. W. E. B. Du Bois satte seg ikke imot forholdet mellom svarte forfattere og hvite utgivere, men han var kritisk til veger som Claude McKays bestselgerroman Home to Harlem (1928) ved at den appellerte til de «frilynte behovene» til hvite lesere og forlagene for å portrettere svartes «tøylesløshet».[9] Langston Hughes snakket for det meste om forfattere og kunstnere da han skrev i sitt essay The Negro Artist and the Racial Mountain (1926) at svarte artister hadde til hensikt å uttrykke seg selv fritt og uhemmet, uansett hva det svart publikumet eller det hvite publikumet tenkte.[10]

Afroamerikanske musikere og andre utøvere spilte også til et blandet publikum. Harlems kabareter og klubber tiltrakk seg både de som bodde i Harlem og hvite newyorkere som søkte ut det spennende nattlivet i Harlem. Harlems berømte Cotton Club hvor Duke Ellington spilte førte dette til det ekstreme ved at han formidlet svart underholdning for utelukkende et hvitt publikum.

Bestemte aspekter av Harlemrenessansen ble akseptert uten debatt, og uten granskning. Et av disse var framtiden av «den nye neger». Kunstnere og intellektuelle i Harlemrenessansen var et ekko av amerikansk framskrittsvilje i sin tro på demokratisk reform, i sin tro på kunst og litteratur som virkemidler for forandring, og i dens bortimot ukritiske tro på seg selv og framtiden. Dette progressive verdenssynet ble gjengitt av svarte intellektuelle — akkurat som deres hvite motparter — og gjorde dem fullstendig uforberedt på det kraftige sjokket som kom med den store depresjonen i den verdensomfattende økonomisk nedgangsperiode i første del av 1930-tallet. Med det endte Harlemrenessansen brått, muligens på grunn av naive forestillinger kulturens sentrale posisjon som uavhengig av økonomiske og sosiale realiteter.

Sentrale personer og steder[rediger | rediger kilde]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Skjønnlitteratur[rediger | rediger kilde]

Lyrikk[rediger | rediger kilde]

Scenekunst[rediger | rediger kilde]

Etablissementer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Harlem In The Jazz Age», New York Times 8. februar 1987; «Art; A 1920's Flowering That Didn't Disappear», New York Times 24. mai 1998
  2. ^ «French Connection» Arkivert 10. juni 2011 hos Wayback Machine., Jcu.edu
  3. ^ «Dorothy West: A Voice of Harlem Renaissance Talks of Past--But Values the 'Now'», Los Angeles Times 1. januar 1995
  4. ^ The Norton Anthology of African American Literature, Norton, New York, 1997, s. 931
  5. ^ Boland, Jesse (23. november 2009): "Harlem Renaissance Music", 1920s Fashion and Music.
  6. ^ Southern, Eileen (1997): Music of Negro Americans a history. New York: Norton, ss. 404, 405, og 409.
  7. ^ «Eva Jessye» Arkivert 14. juni 2007 hos Wayback Machine., University of Michigan
  8. ^ Irving, Shae (2008): Nolo's encyclopedia of everyday law: answers to your most frequently asked legal questions (7. utg.), Nolo, s. 68, ISBN 9781413305609
  9. ^ Aptheker, H. red. (1997): The Correspondence of WEB Dubois: Selections, 1877–1934[død lenke], Vol. 1, ss. 374–375
  10. ^ Rampersad, Arnold (2002): The Life of Langston Hughes: 1902-1941, I, too, sing America, Oxford University Press: «We younger Negro artists who create now intend to express our individual dark-skinned selves without fear or shame. If white people are pleased we are glad. If they are not, it doesn't matter. We know we are beautiful. And ugly too. The tom-tom cries and the tom-tom laughs. If colored people are pleased we are glad. If they are not, their displeasure doesn't matter either. We build our temples for tomorrow, strong as we know how, and we stand on top of the mountain, free within ourselves.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lewis, David Levering, red.: The Portable Harlem Renaissance Reader. New York: Viking Penguin, 1995 ISBN 0-14-017036-7
  • Lewis, David Levering: When Harlem Was in Vogue. New York: Penguin, 1997 ISBN 0-14-026334-9
  • Hutchinson, George: The Harlem Renaissance in Black and White. New York: Belknap Press, 1997 ISBN 0-674-37263-8
  • Huggins, Nathan: Harlem Renaissance. New York: Oxford University Press, 1973 ISBN 0-19-501665-3
  • Watson, Steven: The Harlem Renaissance: Hub of African-American Culture, 1920-1930. New York: Pantheon Books, 1995 ISBN 0-679-75889-5
  • Andrews, William L.; Foster, Frances S.; Harris, Trudier, red.: The Concise Oxford Companion To African American Literature. New York: Oxford Press,2001 ISBN 1-4028-9296-9
  • Stewart, Jeffrey C.: The New Negro: The Life of Alain Locke, Oxford University Press, 2018 – biografien vant blant annet Pulitzerprisen 2019 i kategorien «Biografi»,

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Harlemrenessansen&oldid=22187816»