Globalisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Globalisering er et uttrykk for en økende grad av samhandling, integrasjon, påvirkning og gjensidig avhengighet mellom folk og stater innenfor områder som økonomi, samfunn, teknologi, kultur, politikk og økologi. Globaliseringsprosesser bidrar til å redusere betydningen av avstander og statsgrenser. Globalisering er en samlebetegnelse for en rekke prosesser.

Enkelte hevder at summen av disse prosessene binder verden sammen til ett globalt system der vi ikke kan unngå å påvirke hverandre. Denne tanken skriver seg helt tilbake til Immanuel Kant og hans bok Til den evige fred. Kant så for seg at resultatet av denne prosessen ville bli et verdensomspennende system av demokratiske republikker. Et nyere bilde på global gjensidig avhengighet stammer fra den canadiske filosofen og medieteoretikeren Marshall McLuhan. McLuhan brukte allerede på 1960-tallet bildet «den globale landsby» for å illustrere at elektronisk kommunikasjon hadde redusert betydningen av avstand dramatisk. Kants og McLuhans scenarier illustrerer en viktig forskjell. Noen ser for seg at globaliseringen binder allerede eksisterende politiske enheter (stater) tettere og tettere sammen. Andre tror globaliseringen etter hvert vil bryte ned kjente fellesskap og lede til dannelsen av nye.

Ettersom begrepet globalisering har gjort sitt inntog i så å si alle vitenskapsdisipliner, har flere vært opptatt av å problematisere bildet av globaliseringen som en altomfattende prosess. Enkelte har hevdet at begrepet er unyttig, og kan dekkes av andre begreper som internasjonalisering eller gjensidig avhengighet, altså fenomener som allerede har en lang historie. Det nye er at disse prosessene intensiveres. Med andre ord er endringene vi ser først og fremst kvantitative. Andre anerkjenner at globaliseringen bringer med seg kvalitative endringer, men vektlegger at den er svært ujevn. For eksempel hevdes det at den reelle økonomiske globaliseringen skjer mellom tre poler: Nord-Amerika, Europa og deler av Asia, mens Afrika sør for Sahara stadig sakker lenger akterut. Uavhengig om man mener at globalisering er et kvalitativt nytt fenomen med revolusjonerende konsekvenser på nesten alle samfunnsområder, eller en intensivering av allerede kjente prosesser, er et uhyre komplekst spørsmål hvordan disse prosessene henger sammen og påvirker hverandre. Det hevdes da også ofte at globaliseringen kjennetegnes av økende kompleksitet - både innad i samfunn og i relasjonene mellom samfunn.

Kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

All kommunikasjon skjer raskere, enklere og over større avstander. Det fører til at menneskelig samhandling på tvers av landegrensene blir lettere. Globaliseringen øker både flyten av fysiske varer, mennesker og flyten av elektronisk informasjon. Dette fører altså til at hvert enkelt land trenger handelsforbindelser og politiske forbindelser med andre land og verden generelt. Det er for det meste informasjon- og transportteknologien som har gjort globalisering gjeldende i en så stor grad de siste årene. På den annen side må man være oppmerksom på at globalisering ikke er ensbetydende med «større flyt». EUs innvandringspolitikk regulert gjennom Schengen-avtalen kan stå som et eksempel på at denne flyten er svært ujevn. Mens europeiske borgere nesten fritt kan reise og bosette seg innad i unionen, er det mye vanskeligere for utenlandske statsborgere, særlig for afrikanske flyktninger, å få opphold. Ofte kommer de ikke lenger enn til flyktningemottak i unionens periferier.

Informasjonsteknologisk utvikling på andre halvdel av 1900-tallet gjør at det som skjer et sted på kloden, kan vises hvor som helst gjennom en internasjonal nyhetskanal. Mange forskjellige folkeslag og nasjonaliteter ser det samme på fjernsynet. Dette kan føre til kulturutvisking. Mesteparten av det som vises på engelskspråklige kanaler kommer også fra USA. Dette tilfellet kalles amerikanisering og peker til den store innflytelsen USA har på resten av verden.

Historiske tilfeller[rediger | rediger kilde]

Uttrykket «globalisering» ble først brukt i den siste halvdel av det tyvende århundre, men begrepet var ikke i vanlig bruk før mot slutten av åttitallet. Mange samfunnsforskere har prøvd å demonstrere kontinuiteten mellom globalisering i tidligere perioder.

Det er mulig å se på globalisering som en prosess som har vart i flere århundrer og følger veksten av den menneskelige befolkningen på jorda, som har eksplodert de siste femti årene. Det har eksistert tidlige former for globalisering som for eksempel i Mongolriket,som på den tiden hadde nesten hele Asia under seg, som hadde handelsforbindelser med store deler av verden gjennom Silkeveien. Denne typen globalisering fortsatte med Europeisk handel, på 16- og 17-hundre tallet da Spanske og Portugisiske flåter hadde nådd til alle verdens hjørner og drev med handel. Slik sett kan globalisering settes i sammenheng med imperium. Konsekvensene av denne typen handel var viktige. For eksempel så ble det ikke lønnsomt å opprette sølvminer i Europa ettersom det var mye billigere å importere det fra kolonier.

1700-tallet ble globalisering et businessfenomen når det første privateide selskapet ble opprettet i Nederland. Selskapet var Det nederlandske Ostindiske kompani og var blant annet det første selskapet i historien til å stede ut aksjeandeler på grunn av den store risikoen det var å være involvert i internasjonal handel. Aksjeselskap ble en stor pådriver for videre globalisering.

Liberaliseringen på 1800-tallet blir ofte kalt for «Den første æra av globalisering». I denne perioden forekom det en snarlig vekst i Internasjonal handel og investering mellom Europeiske imperier og deres kolonier, og senere også USA. "Den første æra av globalisering" brøt delvis sammen ved begynnelsen av den første verdenskrig og kollapset helt under gullstandardkriser i de sene 1920-årene og tidlig 1930-årene.

Da den andre verdenskrig var slutt fikk man enorm økonomisk vekst i noen land, spesielt i Vest-Europa der staten skapte en velferdsstat ved å kreve inn skatter og bruke pengene til stimulans av økonomien. Samtidig kom det økonomisk hjelp (Marshallhjelpen) fra USA til land i Vest-Europa på slutten av 1940-årene. Med dette fikk vesteuropeiske land nok midler til å importere varer fra USA, og det ble etablert en handelsforbindelse som satte igang investeringer og produksjon som førte til Europas gjenoppreisning etter krigen. Globaliseringen i dette tilfellet innbefattet nesten bare forbindelser mellom industrialiserte vestlige land og Japan.

Globalisering i perioden fra slutten av 2. verdenskrig og ut har blitt drevet av forbedret teknologi som har redusert kostnader for handel, og handelsforhandlinger hovedsakelig under varsel fra GATT (nå WTO), som førte til mange handelsavtaler hvor restriksjoner på fri handel ble oppløst.

Økonomisk globalisering[rediger | rediger kilde]

Selv om globalisering har betydning for mange områder, er det spesielt innenfor økonomien at globaliseringen gjør seg gjeldende. Globalisering er også viktig for kommunikasjonen mellom to land, folk når lettere frem til destinasjoner, kort sagt har verden blitt et mindre sted å bo. Globalisering betyr ofte økt verdenshandel. Verdens handelsorganisasjon WTO fremmer globalisering ved å standardisere handelsavtaler for medlemslandene.

Tidligere byttet man ferdigvarer, mens nå må det kanskje flere land inn i bildet for å produsere kun én vare. Slik kan man produsere det man kan best og kjøpe andre tjenester fra andre land (se komparative fortrinn og David Ricardo). Transporten over store avstander er billigere slik at det ikke lenger spiller så stor rolle hvor et internasjonalt selskap plasserer produksjonen sin.

Motstand mot globalisering[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Antiglobaliseringsbevegelsen

Globalisering dreier seg om hvordan private bedrifter og selskaper i økende grad driver sin virksomhet over hele verdenen uhindret. Globalisering er ikke en tilstand, men en prosess. Vi kan derfor ikke med sikkerhet vite utfallet av globaliseringen dersom den fortsetter. Mange forskere har ulike påstander om hvilke konsekvenser globaliseringen fører til. Også politiske partier har argumenter for og mot globalisering. Det finnes både ulemper og fordeler.

Den største ulempen (omdiskutert om det er en ulempe eller en fordel) er at lokale politikere mister makten sin. Et multinasjonalt selskap kan true en stat med å flytte produksjonen sin fra landet hvis ikke selskapet får gjøre som det vil. Produksjonen er kanskje en viktig inntektskilde for staten. Dermed havner den i et dilemma mellom å overholde krav til miljø eller arbeidsforhold eller å beholde inntekten produksjonen gir. Globaliseringen gjør at det er likegyldig hvor produksjonen finner sted. Og et selskap er fritt til å flytte den til et land med andre krav som ikke begrenser produksjonsomfanget.

I tillegg har vi også alle de u-landene som ikke får noen fordel av globaliseringen. U-landene ligger etter når det gjelder kommunikasjonsteknologi. Mens en PC i Norge koster om lag en halv månedslønn, koster en PC i Bangladesh 8-10 årslønner. Mangel på utdanning i u-landene gjør også at de ikke får tatt del i globaliseringen. Mange mener derimot at globalisering kan være til fordel for U-landene fordi frihandelsavtaler gjør at varer kan transporteres tollfritt fra et U-land til et annet handelsområde. Det kan hende at de multinasjonale selskapene faktisk ikke bare tenker profitt, men gir U-landene gode priser for råvarene sine. Globaliseringen har naturligvis ikke utelukkende negative konsekvenser. Kommunikasjonsteknologien som gjør at vi står valgfritt om vi vil se på en lokal fjernsynskanal eller se hva som har skjedd på den andre siden av kloden, er positivt for mange. Internett er i så måte det mediet som gir flest mennesker tilgang til størst mengde informasjon på kortest tid. Samtidig kan individer holde kontakt og utveksle informasjon på tvers av landegrenser i løpet av kort tid. Reising på tvers av landegrenser har blitt billigere, spesielt med fly. Det kan allikevel synes som om dette i størst grad gjelder for land med relativt høye inntekter i forhold til prisene. Det er også store miljøhensyn i forhold til denne siden av globaliseringen. Økte utslipp av klimagasser som følge av fremveksten av transportmidler de siste 40 årene bidrar til endringer i klimaet av global karakter.

Begrepet «egalisering» har blitt skapt av Evelin Lindner. [1] Egalisering betyr at likeverd, som menneskerettigheter definerer det, blir introdusert inn i «globaliseringen». I hennes bok Making Enemies Unwittingly: Humiliation and International Conflict (2006, Praeger/Greenwood) forklarer hun begrepet som følgende:

«Globalisering er drevet av teknologi og vår bruk av den, mens det jeg kaller egalisering er drevet av våre moralsle følelser og beslutninger . Egalisering handler om vårt forhold overfor andre og til oss selv, enten vi anser det rett å se opp til eller ned på andre og oss selv eller å tro at vi burde behandle alle med lik respekt. Egalisering handler om at vi bruker frykt som "lim" for å påtvinge hierarkier eller om vi foretrekker å leve i kreative nettverk som blir holdt sammen av gjensidig respekt som blir definert av menneskerettighetsidealer om lik verdighet for alle. Jeg laget ordet egalisering for å skille betydningen fra ord som likestilling (engelsk: Equality), rettferdighet (engelsk: Equity) og egalitarianisme fordi hovedpunktet er lik verdighet. Uttrykket egalisering unngår å hevde at det ikke finnes noen forskjeller blant folk. Egalisering kan være sammen med et fungerende hierarki som sier at alle deltakere har lik verdighet; men egalisering kan ikke være sammen med et hierarki som definerer noen folk som mer verdifulle enn andre.»[2]

Globalisering og internasjonal politikk[rediger | rediger kilde]

En av de fagdisiplinene globaliseringen har vært direkte relevant for, er studiet av internasjonal politikk. Staten har vært den sentrale byggesteinen i studiet, og statssystemet har vært den mest relevante arenaen. På 1960- og 1970-tallet begynte studiet mer systematisk å inkorporere nye aktører som NGOer, multinasjonale selskaper og andre ikke-statlige aktører. Disse nye tilnærmingene ble kalt pluralistiske, og sorterer under den større kategorien som kalles for liberalisme. De gjenspeilte økende internasjonalt samarbeid og økt kompleksitet i det internasjonale samkvemmet, altså prosesser som forbindes med globalisering.

Alle som driver med internasjonal politikk forholder seg på en eller annen måte til globalisering som fenomen, og det er nærmest umulig å gi en oppsummering av de forskjellige måtene det gjøres på. Enkelte større trekk er likevel lett synlige. I løpet av 1990-tallet vokste det frem mye arbeid som tok utgangspunkt i at de tradisjonelle statssentrerte teoriene ikke fanget opp hvordan internasjonal politikk forandret seg. Slike studier fikk samlebetegnelsen (på engelsk) «global governance». Valget av «global» fremfor «internasjonal» er ikke tilfeldig, det signaliserte et skifte der staten kun er en av flere aktører i global politikk. Under denne betegnelsen finner vi analytiske teorier som forsøker å fange kvalitativt nye trekk ved styring i global politikk, men også normative studier som forsøker å formulere et politisk prosjekt for global styring i tråd med demokrati, menneskerettigheter, og frie markeder. Kritisk internasjonal teori belyser hvordan nettopp disse verdiene kan brukes som et middel for å styre eller dominere, for eksempel ved å knytte betingelser om liberalisering og demokratisering til bistand.

Fagdisiplinen internasjonal politikk kan sies å være i en fase der begrepsfestingen av globalisering bare er i sin spede begynnelse. Det er også stor uenighet om hvor egnede tradisjonelle teorier som realisme og liberalisme er for å studere global politikk i dag. Realismen har tradisjonelt vært den dominerende retningen, og mange realister forsøker å revidere og tilpasse teorien til nye forhold. De fleste av realistene hevder at staten fortsatt er den suverent viktigste aktøren, men anerkjenner at nye aktører må vies større plass. Andre studerer hvordan styring i økende grad skjer gjennom nettverk uten noen klar leder, og tar i økende grad i bruk teorier utviklet innenfor sosiologi og antropologi. Mens studiet av internasjonal politikk tradisjonelt har vært influert av teoretiske modeller hentet fra økonomi, ser det nå ut til å være en økende tendens til at faget i økende grad åpner seg for metoder hentet fra andre samfunnsfag. I den grad globalisering er en prosess som trekker internasjonal politikk ned fra samkvem på statsledernivå og knytter den sterkere til kulturelle, økonomiske og politiske prosesser på lokalt, regionalt og globalt nivå, er dette en ønskelig utvikling.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ umiliationstudies.org
  2. ^ Originalsitat: «Globalization is powered by technology and our use of it, while what I call egalization is driven by our day-to-day moral sentiments and moral decisions. Egalization is about our relations with others and ourselves, whether we deem it right to look up or down on others and ourselves or believe we should treat all with equal respect. Egalization is about whether we use fear as the “glue” for coercive hierarchies or prefer to live in creative networks held together by mutual respect as defined by human rights ideals of equal dignity for all. I coined the word egalization to differentiate it from words such as equality, equity, or egalitarianism because the main point is equal dignity. The term egalization avoids claiming that there are no differences among people. Egality can coexist with functional hierarchy that regards all participants as possessing equal dignity; egality cannot coexist with hierarchy that defines some people as more valuable than others.»

Se også[rediger | rediger kilde]

Les mer[rediger | rediger kilde]

  • Iver B. Neumann (red.), Torbjørn Knutsen, Morten Bøås og Henrik Thune (2006): Global politikk: Krig, diplomati, handel og nyhetsformidling i praksis. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
  • Held, David & Anthony McGrew (red.) (2000): The Global Transformations Reader: An Introduction to the Globalization Debate. Cambridge: Polity Press
  • Jackson, Robert H. (2002): The Global Covenant
  • Lunde, Leiv, Henrik Thune m.fl (2008): Norske interesser: Utenrikspolitikk for en globalisert verden Oslo: Cappelen Damm