Koreakrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Koreakrigen
Konflikt: Den kalde krigen
Dato 25. juni 1950 -
våpenhvile fra 27. juli 1953
Sted Koreahalvøya
Resultat
Folkerettslig er det fortsatt krigstilstand, men kamphandlingene opphørte etter våpenhvileavtalen.
Territoriale endringer
Opprettelse av demilitarisert sone. Begge parter fikk og avga mindre områder langs 38. breddegrad
Parter
Sør-Korea Sør-Korea

FN FN-koalisjonen
USA USA
Storbritannia Storbritannia
Australia Australia
Belgia Belgia
Canada Canada
Colombia Columbia
Etiopia Etiopia
Filippinene Filippinene
Frankrike Frankrike
Hellas Hellas
Luxembourg Luxembourg
Nederland Nederland
New Zealand New Zealand
Unionen Sør-Afrikas flagg Unionen Sør-Afrika
Thailand Thailand
Tyrkia Tyrkia
Medisinske enheter:

Danmark Danmark
India India
Italia Italia
Norge Norge (se NORMASH)
Sverige Sverige
Nord-Korea Nord-Korea

Folkerepublikken Kina Kina
Sovjetunionen Sovjetunionen
Medisinske enheter:[1]

Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia[2]
Polen Polen
Ungarn Ungarn
Bulgaria Bulgaria
Romania Romania
Kommandanter
Sør-Korea Syngman Rhee
Sør-Korea Chung Il-kwon
Sør-Korea Paik Sun-yup
USA Douglas MacArthur
USA Matthew Ridgway
USA Mark Wayne Clark
Nord-Korea Kim Il-sung

Nord-Korea Choi Yong-kun
Nord-Korea Park Hon-young
Nord-Korea Kim Chaek
Folkerepublikken Kina Mao Zedong
Folkerepublikken Kina Peng Dehuai

Sovjetunionen Josef Stalin
Styrker
Sør-Korea:

590 000

USA:
480 000

Storbritannia:
63 000

Canada:
26 000

Australia:
17 000

Andre:
25 240

TOTALT:

1 201 240
Nord-Korea:

260 000

Kina:
926 000

Sovjetunionen:
26 000

TOTALT:
1 212 000


TOTAL STYRKE PÅ BEGGE SIDER:

2 413 200
Tap
Sør-Koreas hær:

137 899 drept,
450 742 skadet,
24 495 lemlestet i kamp,
8 343 fanget

USA:
36 516 drept,
92 134 skadet,
8 176 lemlestet i kamp,
7 245 fanget

Storbritannia:
1 109 drept,
2 674 skadde,
1 060 lemlestet eller fanget

Tyrkia:
721 døde,
2 111 skadde,
168 lemlestet i kamp,
216 fanget

Canada:
516 døde,
1 042 skadde

Australia:
339 døde,
1 200 skadde

Frankrike:
300 drept eller lemlestet i kamp

Hellas:
194 drept
459 skadde

Colombia:
163 døde,
448 skadde,
2 lemlestet,
28 fanget,

Thailand:
129 drept,
1 139 skadde,
5 lemlestet

Nederland:
123 drept

Filippinene:
112 drept

Belgia:
101 drept,
478 skadde,
4 lemlestet

New Zealand:
33 drept

Sør_Afrika:
28 drept,
8 lemlestet

Luxembourg: 2 drept

TOTALT: 178 185 soldater drept


Sivile tap: (sørkoreanske tall)
373 599 drept,
229 625 skadd,

387 744 savnet eller bortført
Den koreanske folkearmé:

215 000 døde,
303 000 skadde,
120 000 lemlestet eller krigsfanger

Kina:
138 108 drepte (offisielt),
minst 400 000 drepte (amerikansk estimat),
383 318 skadde (offisielt)
486 000 drept (amerikansk estimat)
25 621 maltraktert (offisielt)
21 400 fanget (offisielt)
21 000 fanget (amerikansk estimat)

Sovjetunionen:
282 døde

MILITÆRE TOTALT:
ca. 353 390 – minst 615 000


Sivile tap:
Ca. 1 million drepte (ingen offisielle estimater)[3]


Tap på begge sider:

Ca. 1 900 000 - ca. 2 540 400 (ca. 1 370 000 sivile og 531 575 - 1 166 784 militære)

Koreakrigen var en væpnet konflikt som varte fra 25. juni 1950 til 27. juli 1953 da en våpenhvile trådte i kraft. Teknisk sett pågår konflikten fremdeles ettersom det aldri ble etablert en varig fredsavtale etter at kamphandlingene opphørte. En deklarasjon om fred ble signert mellom de to koreanske statene 4. oktober 2007 og målet er å erstatte våpenhvilen med en fredsavtale.

Konflikten var geografisk begrenset til den koreanske halvøy og omfattet to parter. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, mens den andre siden bestod av Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke. Norge deltok fra 1951 med et mobilt militærsykehus (Norwegian Mobile Army Surgical Hospital; NORMASH) som en del av FN-styrken. Norge bidro også med penger til de allierte, og etablerte sammen med Danmark og Sverige sykehuset National Medical Center.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Framrykninger og tilbaketrekninger til fronten ble stabilisert

Korea har gjennom århundrene blitt invadert flere ganger av både Kina og Japan. Etter å ha slått de kinesiske styrkene i Første kinesisk-japanske krig i 1895 ble de japanske styrkene stående i Korea, da dette var strategisk sett svært viktig for Japan. Ti år senere slo de den russiske marinen utenfor Korea i Den russisk-japanske krig, og Japan annekterte landet formelt i august 1910.

Avslutningen av andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Denne situasjonen varte fram til Japans nederlag i andre verdenskrig. Under Potsdamkonferansen i juli-august 1945 besluttet andre verdenskrigs seierherrer at Koreahalvøya skulle deles i to okkupasjonssoner langs den 38. breddegraden. 10. august 1945 rykket de sovjetiske styrkene inn i den nordlige delen, mens de amerikanske styrkene okkuperte den sørlige delen tidlig i september, hvor de japanske styrkene formelt overleverte området til generalløytnant John R. Hodge 9. september 1945.

I forkant av den amerikanske innrykkingen, hadde den politiske organiseringen startet i det sørlige Korea. I desember 1945 ble Sovjetunionen og USA enige om en felles administrasjon for området for de neste fire årene, under internasjonalt tilsyn. Imidlertid valgte både USA og Sovjetunionen å styre sine respektive soner gjennom koreanske regjeringer, utpekt innen politiske miljøer som sto nær deres egne politiske ideologier. Dette førte til voldelige anslag i nord og politiske demonstrasjoner i sør.

Spørsmål om valg[rediger | rediger kilde]

Den lange perioden under japansk styre gjorde de utenlandske okkupasjonene upopulære i Korea. Samtidig var det viktig for amerikanerne å unngå at det også i Korea ble etablert et sovjetvennlig regime, slik det utviklet seg i Øst-Europa.

Amerikanerne endret derfor posisjon og ba om at det ble avholdt valg i hele Korea, ut fra en antakelse om at den nordkoreanske lederen Kim Il-sung ville tape. Befolkningen i den sørlige okkupasjonssonen var omtrent dobbelt så stor som i nord, og Sovjetunionen forsto at deres kandidat Kim Il-sung neppe ville kunne vinne noe åpent valg for hele Korea.

Valg ble avholdt bare i sør, med støtte fra USA og FN. Valget ble vunnet av Syngman Rhee, en tidligere politisk fange hos japanerne, som senere hadde flyktet til USA. Venstresiden i det sørlige Korea boikottet valget som en protest mot USAs rolle under valgene. I nord åpnet Sovjetunionen for en maktovertakelse for Kim Il-sung. Rhees mange valg er kritisert for valgfusk,[4][5] noe som førte til at han senere måtte gå av etter Aprilrevolusjonen i 1960.

Militær spenning[rediger | rediger kilde]

I henhold til avtalen fra desember 1945 trakk både USA og Sovjetunionen ut sine styrker i 1949. Samtidig argumenterte både Syngman Rhee og Kim Il-sung for at Korea skulle bli gjenforent under deres politiske system. Gjennom både 1949 og tidlig i 1950 var det militære sammenstøt langs 38. breddegrad. Josef Stalin var imidlertid tilbakeholden med å gi nordkoreanerne støtte for en militær aksjon med sør. Men i hele perioden ble de militære styrkene bygget opp og styrket med koreanere som hadde utført tjeneste i det kinesiske Folkets Frigjøringshær.

Politisk spenning fram til nye krigshandlinger[rediger | rediger kilde]

Utover våren 1950 var det store politiske massemønstringer og politisk relaterte demonstrasjoner i sør, hvilke ble brutalt slått ned av Syngman Rhees politistyrker. Myndighetenes utstrakte maktbruk som svar på urolighetene indikerte at politisk overtakelse i sør via infiltrasjon og agitasjon ville være en vanskelig oppgave. Kombinert med at de militære styrkene i sør ble stadig sterkere, gjorde dette at Kim Il-sung mente at de ikke kunne vente lenger med en militær aksjon sørover. Stalin godkjente dette til slutt og lovet materiell støtte.

Aktive krigshandlinger[rediger | rediger kilde]

Krigsutbrudd[rediger | rediger kilde]

25. juni 1950 gikk nordkoreanske styrker over 38. breddegrad og inn i Sør-Korea, støttet av et intenst bombardement. 135 000 soldater støttet av til sammen 242 stridsvogner, hvorav 150 sovjetiske T-34, og 180 fly avanserte de hurtig mot en langt svakere motstander på rundt 98 000[6] soldater med dårligere utstyr, hvor de manglet blant annet stridsvogner, angrepsfly og panservernvåpen. Det var heller ingen utenlandske soldater stasjonert i landet da angrepet kom. Allerede om ettermiddagen 28. juni var den sørkoreanske hovedstaden Seoul inntatt.

Kamphandlingene skapte umiddelbart en stor flyktningestrøm, men mange av flyktningene ble drept av kamphandlingene.

FNs intervensjon[rediger | rediger kilde]

Flertallet i FNs sikkerhetsråd, med Sovjetunionens representant fraværende, vedtok allerede samme dag som invasjonen fant sted, en henstilling til regjeringen i Pyongyang om å trekke sine tropper tilbake. Det skjedde ikke, og samme dag gikk USA til aksjon for å støtte Sør-Korea.

De sørkoreanske styrkene ble presset ned til den sørøstlige kystbyen Pusan. Der ble FN-styrkene forsterket, og et motangrep ble igangsatt med en ilandsetting av marinestyrker ved Incheon utenfor Seoul. Dette kuttet de allerede sterkt belastede nordkoreanske forsyningslinjene og tvang dem til en rask retrett.

Da FN-styrkene, ledet av den amerikanske generalen Douglas MacArthur, krysset den 38. breddegrad, ble det advart mot å rykke for langt inn mot den kinesiske grensen, både fordi dette ville kunne provosere fra kinesisk militært engasjement, og vinteren i disse fjellstrøkene kunne by på tøffe forhold.

MacArthur avviste fullstendig muligheten for kinesisk militær innblanding, og selv etter trefninger med kinesiske tropper ble FN-styrkenes meldinger om dette avvist av hovedkvarteret for FN-styrkene, plassert i Japan.

Kinas inngripen[rediger | rediger kilde]

I november 1950 dukket de første kinesiske troppene opp i felten, og Kinas engasjement økte betydelig etter hvert. Vinteren satte inn for fullt, og de amerikanske styrkene i dette området var ikke utstyrt for å møte slik ekstrem kulde som de ble utsatt for. Mange frøs i hjel, og kineserne feide over de forkomne amerikanske styrkene. En storstilt og vellykket evakuering fra de mest utsatte områdene ble gjennomført og reddet FN-styrkene fra et totalt nederlag i nord.

De kinesiske tapene var samtidig helt enorme. Etter at endel arkiver er blitt tilgjengelige i Folkerepublikken Kina kan det påvises at dette i stor grad skyldes Mao Zedongs detaljstyring fra Beijing. For ham var politiske og diplomatiske poenger av førsterangs interesse, og store tap var ikke noe vesentlig problem for ham. Den kinesiske overkommandant general Peng Dehuai mente at en langsommere fremrykning som ikke tynnet ut styrkene ved fronten og ikke forlenget forsyninglinjene så raskt ville ha ført til man nådde sine mål, om enn senere. Men i drakampene mellom ham og Mao kom han som regel til kort. Kildene viser at det også oppstod friksjon mellom Mao og Stalin, ettersom sovjeterne utstyrte og trente folkets frigjøringshærs flystyrker. Måten krigen ble ført på gjorde flystyrkene mindre effektive enn de kunne ha vært; de hadde sin fulle hyre med å patruljere over Yaluelven og hadde for lang vei frem til fronten til å gi virkningsfull kampstøtte til de kinesiske bakkestyrke.[7]

Spørsmål om atomvåpen[rediger | rediger kilde]

MacArthur ville stoppe den kinesiske fremrykningen ved bruk av atomvåpen, men president Harry S. Truman ga ikke tillatelse til dette. MacArthur gikk da ut med sterk kritikk mot presidenten og ble deretter avsatt som øverstkommanderende.

Frontlinjen flyttet seg både sørover og nordover, men sommeren 1951 stabiliserte FN-styrkene sine stillinger noe nord for den opprinnelige grensen. Områder i øst ble tilføyd Sør-Korea, som samtidig mistet kontrollen over en kyststripe i vest.

Våpenhvile[rediger | rediger kilde]

Den koreanske halvøy ble før krigen delt etter den 38. breddegrad, deretter langs den demilitarisert sonen(DMZ). De avmerkete tunnelene ble oppdaget på 1970-tallet og i 1999.

Våpenhvileforhandlingene pågikk i to år,[8] først i den gamle koreanske hovedstaden Kaesong som nå ligger i det sørlige Nord-Korea.[8] Det store problem under forhandlingene var spørsmålet om hjemsendelse av krigsfangene.[8] da en rekke kinesere og nordkoreanere nektet å reise tilbake,[9] noe som var uakseptabelt for de kinesiske og nordkoreanske myndighetene.[8] I den endelige våpenhvileavtalen ble det satt opp en nøytral kommisjon for å håndtere dette spørsmålet.[8][10]

29. november 1952 reiste den nyvalgte amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower til Korea for å se hva som måtte til for å få avsluttet krigen.[8] Etter at FN hadde akseptert Indias forslag til våpenhvile ble en avtale inngått 27. juli 1953, med en delelinje omtrent rundt den 38. breddegrad og da avtalen var akseptert av alle parter, ble det opprettet en demilitarisert sone som siden har blitt bevoktet av deltakerne i krigen.

Utdypende artikkel:Den demilitariserte sonen i Korea

Etter at våpenhvilen ble inngått, ble Operasjon Glory iverksatt i perioden juli-november 1954 for at partene skulle få utvekslet sine døde. Levningene etter 4 167 amerikanske soldater ble utvekslet mot 13 528 døde kinesere og nordkoreanere. Itillegg ble 546 sivile som var døde etter fengsling overlevert.[11] Etter Operasjon Glory ble 416 ikke identifiserte soldater fra Koreakrigen gravlagt på Hawaii. De amerikanske myndighetene opplyste at av 1 394 navn som ble overlevert fra motparten, var 858 riktige. Fra 4 147 kister med levninger, viste rettsmedisinske undersøkelser at disse stammet fra 4 219 individer. Av disse var 2 944 identifisert som amerikanere, og alle, bortsett fra 416 personer, var identifisert ved navn.[12] I perioden mellom 1996 og 2006 har de nordkoreanske myndighetene oppdaget 220 levninger ved det koreansk-kinesiske grensen.[13]

Utdypende artikkel: Bombardementet av Yeonpyeong

Nord-Korea erklærte 27. mai 2009 at de ikke lenger ville rette seg etter våpenhvilen og at ethvert forsøk på å inspisere nordkoreanske fartøy ville bli fulgt av en hurtig og kraftig militær reaksjon.[14] I mars 2010 ble det sørkoreanske krigsskipet Cheonan senket av det sørkoreanske myndigheter mener var en nordkoreansk torpedo, og 46 sørkoreanske soldater ble drept. Nord-Korea har avvist at de stod bak angrepet.[15] Den 23. november 2010 angrep Nord-Korea den sørkoreanske øya Yeonpyeong med en befolkning på 1 794 med ca. 200 granater, og minst 70 boliger ble satt i brann, fire ble drept, hvorav to sørkoreanske soldater, samt flere skadde, også sivile.[15] Sør-Korea har meldt at de har den høyeste forsvarsberedskapen for fredstid.[15]

Tap[rediger | rediger kilde]

Tallene for hvor mange som har omkommet under Koreakrigen varierer fra 2 til over 3 millioner. De fleste kildene mener tallet ligger rundt 2,5 millioner. Vel 800 000 soldater døde som følge av krigen (Kina ca. 170 000, Nord-Korea ca. 350 000, Sør-Korea ca. 220 000, FN-styrkene ca. 55 000), mens over halvannen million koreanske sivile ble drept (Nord-Korea mellom 700 000 og 1 000 000 og Sør-Korea ca. 550 000).

Over 7 millioner koreanere lever med kjent eller ukjent familie på den andre siden av grensen. De fleste har ikke hatt kontakt siden våpenhvilen startet.

Hwaseong
Koreas historie ・ (Tidslinje)
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Paleolitikum
Jeulmun
Mumun
Hwanin
HwanungShinshi
Dangun Wanggeom
Perioder i koreansk
historie



Won-
samguk

(108-57fKr)


Samguk
(57fKr-668)

Sør-Nord
(698-935)
Hu-
samguk

(892-935)
Gojoseon
(2333fKr-108fKr)
GijaWiman
Gojoseon–Han-krigen
Han's fire kommanderier
Jin
Jinhan
Byeon-
han
Mahan Okjeo
Don-
gye
Buyeo
Gaya Baekje
(18fKr-660)
Goguryeo
(37fKr-668)
Wei/Sui/
Tang-krigene

Silla
(57fKr-935)
Slaget ved Hwangsanbeol
Silla–Tang-krigen

Balhae
(696-926)
Hubalhae
Jeong-anguk
Dongdan
Huba-
ekje
Tae-
bong
Kongedømmet Goryeo
(918-1392)
Goryeo–Khitan-krigeneChoe-regimetDobang
MongolinvasjoneneSambyeolchoWihwa-retretten
Kongedømmet Joseon
(1392-1897)
TamnaSejong den store/HangulImjinkrigen
MandsjuinvasjoneneGapsinkuppetDonghakopprøret
Keiserdømmet Korea
(1897-1910)
Japans kolonisering av Korea
(1910-1945)
(Japans generalguvernør / Koreas eksilregjering)
Delingen av Korea
(1945-1948)
Folkerepublikken Korea  · USAMGIK
Sør-Korea
(1948-dd)
Koreakrigen
(1950-1953)
Nord-Korea
(1948-dd)
Koreansk gjenforening
Tidslinje over Koreas historie
Liste over Koreas monarker
Portal: Korea

Krigen i populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cinnost CSLA za valky v Koreji... | Ross Hedvicek ... Nastenka AgitProp
  2. ^ Češi v korejské válce - www.lidovky.cz
  3. ^ Twentieth Century Atlas – Death Tolls – 20th Century death tolls larger that one million but fewer that five million – Korean War (3 000 000)
  4. ^ EB
  5. ^ BBC
  6. ^ Store Norske Leksikon
  7. ^ Xiaoming Zhang: Red Wings over the Yalo: China, the Soviet Union, and the Air War in Korea, College Station TX: Texas A&M University Press, 2002, ISBN 1-58544-201-1
  8. ^ a b c d e f Stokesbury, James L: A Short History of the Korean War, New York: 1990, Harper Perennial. ISBN 0688095135.
  9. ^ Boose, Donald W., Jr. (våren 2000). «Fighting While Talking: The Korean War Truce Talks». OAH Magazine of History. Organization of American Historians. Besøkt 13. oktober 2010. ««...the UNC advised that only 70,000 out of over 170,000 North Korean and Chinese prisoners desired repatriation.»» 
  10. ^ Hamblen, A.L. «Korean War Educator: United Nations: Command Repatriation Group». Korean War Educator. Besøkt 13. oktober 2010. 
  11. ^ «Operation Glory». Fort Lee, Virginia: Army Quartermaster Museum, US Army. Besøkt 13. oktober 2010. 
  12. ^ US Department of Defense. «DPMO White Paper: Punch Bowl 239». Besøkt 13. oktober 2010. 
  13. ^ Remains from Korea identified as Ind. soldier – Army News, opinions, editorials, news from Iraq, photos, reports – Army Times
  14. ^ Bloomberg.com: North Korea Threatens Armed Strike, End to Korean War Armistice
  15. ^ a b c «Sørkoreanske hus brenner etter angrep fra nord» Aftenposten 23. november 2010, besøkt 23. november 2010

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]