Stillehavskrigen
- «Stillehavskrigen» kan også vise til salpeterkrigen mellom Chile og Bolivia.
| Stillehavskrigen | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Andre verdenskrig | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
De allierte: Republikken Kina (Taiwan) USA  Storbritannia
 Australia Sovjetunionen  Nederland New Zealand Canada Mongolia.svg){kind=small} Frie Frankrike  Mexico | Aksemaktene: Japan Thailand Japanske lydriker:  Mandsjukuo Mengjiang.svg){kind=small} Wang Jingweis regjering (Kina) Andre | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
Chiang Kai-shek Franklin D. Roosevelt Winston Churchill  Josef Stalin | Keiser Hirohito Tōjō Hideki | ||||||
Stillehavskrigen var den delen av andre verdenskrig som ble utkjempet i Øst-Asia, Sørøst-Asia og Stillehavet. Krigen kan deles i to deler: krigen i Kina utkjempet mellom Republikken Kina og Japan fra 1937 til 1945, og krigen i Stillehavet og de vestlige koloniene som hovedsakelig ble utkjempet mellom USA og Japan, selv om styrker fra mange allierte land deltok, fra 1941 til 1945.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
| Andre kinesisk-japanske krig 1937-1945 |
|---|
|
Marco Polo-broen – Beijing-Tianjin – Shanghai – Taiyuan – Pingxingguan – Xinkou – Nanjingmassakren – Xuzhou (Tai'erzhuang) – Wuhan – Nanchang - Suizao - 1. Changsha - Sør-Guangxi - Zaoyi - De hundre regimenter - Sør-Henan - Shanggao - Sør-Shanxi - 2. Changsha - 3. Changsha - Yunnan-Burma - Zhejiang-Jiangxi - Vest-Hubei - Changde - Ichigo - Vest-Hunan - Mandsjuria Se også: Den kinesiske borgerkrig |
| Stillehavskampanjen 1941-43 |
|---|
| Pearl Harbor - Malaya - Singapore - Wake Island - Hongkong - Filippinene - Singapore – Darwin – Timor – Javahavet – Java – Indiske hav – Bataan – Doolittle-raidet – Korallhavet – Sydney – Midway – Kapp St. George |
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Perioder |
I siste halvdel av det 19. århundre utviklet Japan seg fra å være en føydalstat til en industrialisert nasjon på linje med Europa og Nord-Amerika. Under første verdenskrig allierte Japan seg med den seirende Trippelententen. Som belønning fikk Japan de tidligere tyske besittelsene i Kina og Stillehavet. Det store børskrakket i 1929 skjøv Japan inn i en dyp økonomisk og politisk krise. Resultatet ble at de økonomisk motiverte politikerne ble skjøvet til side og erstattet med militante nasjonalister.
I 1931 okkuperte Japan Mandsjuria og opprettet lydriket Mandsjukuo. Folkeforbundet nektet å anerkjenne denne nye staten og Japan meldte seg ut i 1933. Samtidig hadde Adolf Hitler kommet til makten i Tyskland. Med Tysklands nye ekspansjonspolitikk som forbilde begynte Japans ledere å legge planer for å kaste de europeiske kolonimaktene ut og etablere Japan som den ledende stormakt i Øst-Asia og Stillehavet.
Det første skrittet var å oppnå herredømme over Kina, som ble invadert i 1937. Den andre kinesisk-japanske krig kan derfor betraktes som Stillehavskrigens egentlige begynnelse. Kina var på denne tiden herjet av borgerkrig, men de to hovedrivalene, Chiang Kai-shek og Mao Zedong, inngikk en avtale om våpenhvile. I begynnelsen vant Japan en rekke seire og erobret store deler av Nord-Kina, inkludert Beijing. I disse kampene led Kina store tap og de kinesiske generalene besluttet derfor å unngå større slag og benytte den brente jords taktikk. Som et resultat ble den japanske framrykkingen bremset ned til sneglefart samtidig som hæren trengte stadig større forsterkninger. For å kunne produsere den nødvendige mengden krigsmateriell var den japanske industrien avhengig av råvareimport fra de vestlige kolonimaktene. Kina hadde også problemer med å skaffe forsyninger, men mottok støtte fra utlandet, blant annet Tyskland og Sovjetunionen.
Krigsutbruddet i vest i 1939 betydde at Japan ikke lenger kunne forvente å importere de nødvendige mengdene med råstoff fra vesten. På sikt ville dette bety at erobringene i Kina måtte oppgis. Etter Tysklands knusende seire våren 1940 lå Frankrike og Nederland med brukket rygg og et isolert Storbritannia så ut til kunne falle når som helst. Dermed lå mulighet åpen for japansk hegemoni i Asia. Samtidig som krigsplanleggingen begynte, økte Japan det diplomatiske presset. 27. september inngikk Japan Tripartite-pakten med Tyskland og Italia. 24. juli 1941 ga Vichy-regjeringen i Frankrike Japan tillatelse til å bruke baser i Fransk Indokina. Som svar på den aggressive japanske politikken besluttet USAs president Franklin D. Roosevelt å starte en handelsblokade mot Japan. Storbritannia og Nederland sluttet seg også til denne blokaden. Japanerne kalte den «ABCD-omringningen av Japan» (ABCD = America, Britain, China and Dutch).
De japanske oljelagrene ville ta slutt mot slutten av desember, mens de 11 divisjonene (av 46) som kunne avses fra Kina ikke ville være klare før november. Et angrep måtte altså finne sted i løpet av denne perioden. En invasjon av det amerikanske fastlandet ville være dømt til å mislykkes. Strategien ble derfor med ett stort overraskelsesangrep å sikre seg de nødvendige ressursene. Håpet var at den amerikanske befolkningen skulle bli krigstrett og forlange fred. Hovedmålet var å sikre seg Nederlandsk Østindia og de store oljekildene som var der. Siden Storbritannia og USA neppe ville godta en slik okkupasjon, måtte også Britisk Malaya og amerikansk-kontrollerte Filippinene erobres. I den amerikanske generalstaben hadde man på 1920-tallet utarbeidet en plan for en eventuell krig mot Japan – Krigsplan Oransje. Ifølge denne planen skulle den amerikanske stillehavsflåten, som i fredstid var oppankret i Pearl Harbor på Hawaii, seile vestover til Filippinene via flåtebaser på Wake Island og Guam for så å innlede en flåteblokade av Japan. I tillegg til å erobre Wake og Guam ble det besluttet å angripe Pearl Harbor med hangarskip. 26. november begynte den japanske hangarskip-flåten sin strengt hemmelige ferd østover.
1941[rediger | rediger kilde]
Pearl Harbor[rediger | rediger kilde]
Angrepet på Pearl Harbor fant sted om morgenen 7. desember og kom som en knusende overraskelse. Åtte amerikanske slagskip samt flere mindre skip ble senket eller hardt skadet. Mange fly ble også ødelagt, enten på bakken eller i luften. Japanske tap var minimale. Angrepet demonstrerte at hangarskip var hovedelementet i en moderne flåte.
Etter å ha nøytralisert de amerikanske flystyrkene i Filippinene ved hjelp av bombefly fra baser på Taiwan gikk de første framskutte avdelingene av den japanske 14. armé i land 10. desember. Hovedstyrken, kommandert av general Masaharu Homma, gikk i land 22. desember. De amerikanske og filippinske styrkene under general Douglas MacArthur trakk seg tilbake mot Bataanhalvøya, og MacArthur opprettet sitt hovedkvarter på den befestede øya Corregidor.
Erobringen av Guam var problemfri. På Wake gjorde marinesoldater hard motstand, men måtte 23. desember gi etter for overmakten. Dermed var de amerikanske førkrigsplanene lagt i grus.
Det japanske angrepet kom ikke like overraskende på Storbritannia hvor man hadde fryktet at noe var i gjære. Men det britiske imperiet var allerede hardt presset i sin krig mot Tyskland, og hadde kun begrensede resurser å avse til forsvaret av sine kolonier i Asia. I tillegg var slagkraften til det japanske infanteriet kraftig undervurdert.
Hongkong var håpløst isolert, og garnisonen kapitulerte 25. desember. Også i Malaya fikk britene raskt store problemer. Forsvaret her var til dels basert på å holde Singapore for enhver pris, men også tilstedeværelse av en sterk flåteavdeling for å avverge eventuelle landgangforsøk. Imidlertid kunne Royal Navy kun avse en mindre styrke, Force Z, ledet av det moderne slagskipet HMS «Prince of Wales» og den gamle slagkrysseren HMS «Repulse».
Som ved de andre frontene gikk Japan aggressivt fram. Bangkok ble okkupert og Thailand tvunget til å underordne seg. Styrker ble satt i land på Malaya. Force Z seilte 9. desember ut i et forsøk på å avskjære nye troppekonvoier. Eneste resultat ble senkingen av «Prince of Wales» og «Repulse» av japanske torpedofly. Den japanske invasjonshæren var tallmessig underlegen, men bedre opplært og utrustet. Den tok raskt initiativet og tvang forsvarerne sørover.
USA hadde i utgangspunktet ikke tenkt å engasjere seg direkte i konflikten i Europa. Imidlertid erklærte Hitler (og Mussolini) overraskende krig mot USA 11. desember, og dermed ble USA involvert både i Stillehavet og i Europa. USA og Storbritannia ble enige om å prioritere krigen i Europa.
Filippinene[rediger | rediger kilde]
Japan invaderer Filippinene i slaget om Filippinene 8. desember 1941.
Malaya/Singapore[rediger | rediger kilde]
Den japanske 25. armé invaderte Britisk Malaya fra Fransk Indokina og Thailand. Japanerne angrep så Singapore i slaget om Singapore for å sikre seg et godt knutepunkt til Malaya. Rundt 130 000 indiske, australske og britiske tropper ble tatt som krigsfanger.
1942[rediger | rediger kilde]
Øst-India og Burma[rediger | rediger kilde]
Felttoget i Burma begynte da japanerne invaderte i januar 1942 og varte helt til 1945. Krigsområdet var de østlige delene av Britisk India, altså det som i dag kalles Burma, samt deler av India (Nagaland og Manipur), men også Kina (Yunnan). Siden Hongkong og Singapore var okkupert allerede i 1941 ble dette Storbritannias hovedfront i Stillehavskrigen.
Javasjøen[rediger | rediger kilde]
Slaget i Javahavet var det største overflateskipsslaget siden Jyllandsslaget i første verdenskrig. Slaget varte fra 27. februar til 1. mars 1942, og var mellom allierte styrker og Japan.
Korallhavet[rediger | rediger kilde]
Slaget i Korallhavet varte fra 4. til 8. mai og var mellom USA/Australia og Japan. Slaget var et av vendepunktene i Stillehavskrigen, og det første slaget hvor hangarskip kom i kamp med hverandre, og det første sjøslaget hvor de involverte krigsfartøyene ikke avførte skudd direkte mot hverandre. Slaget endte uten noen klar seierherre, men erfaringene som begge parter trakk i dette slaget la grunnen for slaget ved Midway en måned senere.
Midway[rediger | rediger kilde]
En måned etter kampene i Korallhavet, forsvarte amerikanerne Midwayøyene i slaget ved Midway i juni måned. Amerikanerne hadde klart å knekke radiokodene til japanerne, og sto klare da japanerne startet sitt angrep, som de trodde skulle være en overraskelse på samme måte som i Pearl Harbor. Amerikanerne klarte å slå tilbake angrepet, og mistet kun ett hangarskip, mens Japans gikk på et stort nederlag og mistet fire av totalt seks hangarskip.
Guadalcanal[rediger | rediger kilde]
Japan begynte å besette Salomonøyene i slutten av mai, først Tulagi, siden også Guadalcanal. Den japanske hæren hadde besluttet at Guadalcanal skulle være hovedbasen i området. Lunga på Guadalcanal var det eneste stedet i øykjeden hvor det ville være mulig å bygge en større flyplass og herfra ville det være mulig å true forsyningskonvoiene til Australia. Som et mottiltak bestemte derfor de allierte seg for å bruke amerikanske marineinfanterister. Slaget om Guadalcanal startet med massiv bombing, og deretter ilandsetting av 1. marinedivisjon på Guadalcanal 7. august. De besatte flystripa, som de døpte «Henderson Field», uten motstand. Japan svarte med å frakte inn flere soldater. Månedene som fulgte var preget av harde kamper hvor japanske styrker uten hell og store tap forsøkte å kaste amerikanerne på sjøen. Samtidig foregikk et kappløp til sjøs ettersom begge sider fortsatte å frakte inn forsyninger og forsterkninger. En rekke sjøslag fulgte med betydelige tap på begge sider. På øya klarte amerikanerne etter hvert å trenge japanerne tilbake slik at brohodet ikke lenger var i noen umiddelbar fare. Mot slutten av året innså det japanske hovedkvarteret at en seier ved Guadalcanal ville bli for kostbar i menn og materiell, og det ble besluttet å evakuere øya.
Borneo[rediger | rediger kilde]
Borneo, som hadde vært delt mellom Storbritannia og Nederland, var en viktig erobring for Japan på grunn av olje-forekomstene der. Bygging av en flyplass ble igangsatt i 1942, og 1 500 australske krigsfanger satt til å utføre jobben. I begynnelsen ble de behandlet anstendig; de fikk morfin ved sykdom, og da den første australske offiseren døde, ble det arrangert en militær begravelse i Sandakan by. Etter hvert ble forholdene verre. Mindre forseelser ble straffet med innesperring i bur som stod 75 cm over bakken. Fangen kunne bare sitte ned, og ble daglig hentet ut til «mosjon», som bestod i at han ble jult opp. Fluktforsøk ble straffet med henrettelse ved skyting. I Sandakan-leiren overlevde bare seks av i alt 2 500 krigsfanger. De underernærte og utmattede fangene ble slått om de ikke maktet å utføre en ordre øyeblikkelig; men også de japanske vaktene ble jult opp for forseelser og måtte etterpå presentere gevær for den som hadde slått og sparket dem. Frank Mills som var lege i leiren, bevitnet hvordan en japansk sersjant banket opp en menig, deretter selv ble banket opp av en løytnant, som i sin tur fikk bank av kapteinen, i fangenes påsyn – de fikk lov å applaudere.[1]
1943[rediger | rediger kilde]
Salomonøyene[rediger | rediger kilde]
Slaget om Treasury-øyene fant sted mellom 27. oktober og 12. november. Kampene om Salomonøyene ble avsluttet, og alle øyene ble tatt av allierte styrker, unntatt Choiseul og Shortland-øyene, som forble under japansk herredømme til kapitulasjonen i 1945. Slaget ved Kapp St. George 26. november var det siste sjøslaget mellom overflateskip under felttoget på Salomonøyene.
Gilbertøyene[rediger | rediger kilde]
Amerikanerne invaderte atollene Makin og Tarawa i slaget om Makin og slaget om Tarawa 20. november. Invasjonen var en suksess og de japanske styrkene ble overvunnet på kun fire dager. Øyene ble så brukt til støtte for invasjonen av Marshalløyene året etter.
1944[rediger | rediger kilde]
Peleliu[rediger | rediger kilde]
Slaget om Peleliu ble utkjempet fra 15. september til 27. november på koralløya Peleliu. USMC 1. marinedivisjon invaderte øya for å ta en japansk flystripe, og fikk senere forsterkninger av US Army 81. infanteridivisjon. Det var beregnet at slaget skulle ta fire dager, men grunnet sterkt forsvar fra japanerne tok det hele fire måneder å ta øya. Slaget er et av amerikanernes mest kontroversielle i andre verdenskrigs grunnet viktigheten av øya kontra antall falne. I forhold til antall kjempende hadde dette slaget det høyeste antall falne og skadde på amerikansk side i hele Stillehavskrigen. 1 794 døde og 8 010 ble skadet. Japanerne mistet 10 695 mann. Hensikten var å bruke flystripen til å invadere Filippinene, men dette ble ikke gjort, selv om amerikanerne tok øya.
Filippinene[rediger | rediger kilde]
Det andre slaget om Filippinene var et slag hvor allierte styrker invaderte Filippinene for å befri landet fra den japanske okkupasjonen, som hadde vart fra landet ble invadert av Japan, etter det allierte nederlaget i det første slaget om Filippinene i 1941 og 1942. Slaget startet 20. oktober 1944, og varte helt fram til krigens slutt.
1945[rediger | rediger kilde]
Iwo Jima[rediger | rediger kilde]
Slaget om Iwo Jima stod mellom USA og Japan fra 19. februar til 16. mars 1945. Slaget endte med at amerikanerne fikk kontroll over øya Iwo Jima og flyplassen der. 22 000 japanere ble drept eller begikk til slutt selvmord, og litt over 6 825 amerikanere ble drept.
Okinawa[rediger | rediger kilde]
Slaget om Okinawa var et 82 dager langt slag som varte fra april til midten av juni. Øya Okinawa var den siste hindringen før amerikanerne kunne starte en invasjon av Japan. Øya hadde en stor sivil befolkning, og man regner med at en fjerdedel, 100 000 sivile, ble drept i slaget. Japansk propaganda drev mange av innbyggerne til selvmord. Over 90 prosent av bygningene på øya ble ødelagt. Okinawa forble okkupert av amerikanerne fram til 1972, mange år etter at okkupasjonen av resten av Japan hadde endt.
Hiroshima og Nagasaki[rediger | rediger kilde]
Den 6. og 9. august 1945 ble det sluppet atombomber over Hiroshima og Nagasaki. Bombene drepte minst 120 000 mennesker av direkte dødelig stråling, brannskader og skader av fallende og flyvende gjenstander. Over noe tid døde rundt dobbelt så mange av påførte skader, skader av direkte stråling, innånding av radioaktivt støv og inntak av radioaktivt forurenset mat og drikke.
Etterspill[rediger | rediger kilde]
Ca. 5 000 japanere ble tiltalt for krigsforbrytelser i rettsoppgjøret.[trenger referanse] Gjennomsnittlig dødelighet for de ca. 350 000 allierte soldatene i japansk fangenskap lå på ca. 27% – mot 4% for allierte soldater i tysk og italiensk fangenskap.[trenger referanse] (Til sammenligning omkom 3,3 millioner av de 5,7 sovjetiske soldatene i tysk fangenskap.)[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Laurence Rees: I keiserens navn, forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2443-5
- ^ Samme[ufullstendig referanse]
