Stillehavskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Stillehavskrigen» kan også vise til salpeterkrigen mellom Chile og Bolivia.
Stillehavskrigen
Konflikt: Andre verdenskrig
Stillehavskrigen
Japans utbredelse i Stillehavet i 1942
Dato 7. juli 1937 - 9. september 1945
Sted Øst-Asia, Sørøst-Asia og Stillehavet
Resultat
De allierte seiret
Parter
De allierte:
Republikken Kina Republikken Kina
USA USA
Storbritannia Storbritannia
Britisk India Britisk India
Australia Australia
Sovjetunionen Sovjetunionen
Nederland Nederland
New Zealand New Zealand
Canada Canada
Mongolia Mongolia
Frie Frankrikes flagg Frie Frankrike
Mexico Mexico
Aksemaktene:
Japan Japan

Japanske lydriker:
Manchukuos flagg Mandsjukuo
Mengjiangs flagg Mengjiang
Wang Jingweis regjering (Kina)
Andre

Japans allierte:
Thailand Thailand
Kommandanter
Republikken Kina Republikken Kina Chiang Kai-shek
USA Franklin D. Roosevelt
Storbritannia Winston Churchill
Sovjetunionen Josef Stalin
Japan Keiser Hirohito
Japan Tōjō Hideki

Stillehavskrigen var den delen av andre verdenskrig som ble utkjempet i Øst-Asia, Sørøst-Asia og Stillehavet. Krigen kan deles i to deler: krigen i Kina utkjempet mellom Republikken Kina og Japan fra 1937 til 1945, og krigen i Stillehavet og de vestlige koloniene som hovedsakelig ble utkjempet mellom USA og Japan, selv om styrker fra mange allierte land deltok, fra 1941 til 1945.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tysktrente kinesiske soldater ved slaget om Wuhan
Andre kinesisk-japanske krig 1937-1945
Marco Polo-broenBeijing-TianjinShanghaiTaiyuanPingxingguanXinkouNanjingmassakrenXuzhou (Tai'erzhuang) – WuhanNanchang - Suizao - 1. Changsha - Sør-Guangxi - Zaoyi - De hundre regimenter - Sør-Henan - Shanggao - Sør-Shanxi - 2. Changsha - 3. Changsha - Yunnan-Burma - Zhejiang-Jiangxi - Vest-Hubei - Changde - Ichigo - Vest-Hunan - Mandsjuria
Se også: Den kinesiske borgerkrig
Stillehavskampanjen 1941-43
Pearl Harbor - Malaya - Singapore - Wake Island - Thailand - Hongkong - Filippinene - Borneo - Rabaul - Balikpapan - AmbonSingaporeMakassarstredetPalembangDarwinBadungstredetTimorJavahavetJavaIndiske havBataanDoolittle-raidetKorallhavetCorregidorSydneyMidwayKapp St. George

Under siste halvdel av det 19. århundre utviklet Japan seg fra å være en føydalstat til en industrialisert nasjon på linje med Europa og Nord-Amerika. Under første verdenskrig allierte Japan seg med den seirende Trippelententen. Som belønning fikk Japan de tidligere tyske besittelsene i Kina og Stillehavet. Det store børskrakket i 1929 skjøv Japan inn i en dyp økonomisk og politisk krise. Resultatet ble at de økonomisk motiverte politikerne ble skjøvet til side og erstattet med militante nasjonalister.

I 1931 okkuperte Japan Mandsjuria og opprettet lydriket Mandsjukuo. Folkeforbundet nektet å anerkjenne denne nye staten og Japan meldte seg ut i 1934. Samtidig hadde Adolf Hitler kommet til makten i Tyskland. Med Tysklands nye ekspansjonspolitikk som forbilde begynte Japans ledere å legge planer for å kaste de Europeiske kolonimaktene ut og etablere Japan som den ledende stormakt i Øst-Asia og Stillehavet.

Det første skrittet var å oppnå herredømme over Kina, som ble invadert i 1937. Den andre kinesisk-japanske krig kan derfor betraktes som Stillehavskrigens egentlige begynnelse. Kina var på denne tiden herjet av borgerkrig, men de to hovedrivalene, Chiang Kai-shek og Mao Zedong, inngikk en avtale om våpenhvile. I begynnelsen vant Japan en rekke seire og erobret store deler av Nord-Kina, inkludert Beijing. Under disse kampene led Kina store tap og de kinesiske generalene besluttet derfor å unngå større slag og benytte den brente jords taktikk. Som et resultat ble den japanske framrykkingen bremset ned til sneglefart samtidig som hæren trengte stadig større forsterkninger. For å kunne produsere den nødvendige mengden krigsmateriell var den japanske industrien avhengig av råvareimport fra de vestlige kolonimaktene. Kina hadde også problemer med å skaffe forsyninger, men mottok støtte fra utlandet, blant annet Tyskland og Sovjetunionen.

Krigsutbruddet i vest i 1939 betydde at Japan ikke lenger kunne forvente å importere de nødvendige mengder med råstoffer fra vesten. På sikt ville dette bety at erobringene i Kina måtte oppgis. Etter Tysklands knusende seire våren 1940Frankrike og Nederland med brukket rygg og et isolert Storbritannia så ut til kunne falle når som helst. Dermed lå mulighet åpen for japansk hegemoni i Asia. Samtidig som krigsplanleggingen begynte, økte Japan det diplomatiske presset. 27. september inngikk Japan Tripartite-pakten med Tyskland og Italia. 24. juli1941 ga Vichy-regjeringen i Frankrike Japan tillatelse til å bruke baser i Fransk Indokina. Som svar på den aggressive japanske politikken besluttet USAs president Franklin D. Roosevelt å starte en handelsblokade mot Japan. Storbritannia og Nederland sluttet seg også til denne blokaden. Japanerne kalte den «ABCD-omringningen av Japan» (ABCD = America, Britain, China and Dutch).

De japanske oljelagrene ville ta slutt mot slutten av desember, mens de 11 divisjonene (av 46) som kunne avses fra Kina ikke ville være klare før november. Et angrep måtte altså finne sted i løpet av denne tidsperioden. En invasjon av det amerikanske fastlandet ville være dømt til å mislykkes. Strategien ble derfor med ett stort overraskelsesangrep å sikre seg de nødvendige ressursene. Håpet var at den amerikanske befolkningen skulle bli krigstrett og forlange fred. Hovedmålet var å sikre seg Nederlandsk Østindia og de store oljekildene som var der. Siden Storbritannia og USA neppe ville godta en slik okkupasjon, måtte også Britisk Malaya og Amerikansk-kontrollerte Filippinene erobres. Ved den amerikanske generalstaben hadde man på 1920-tallet utarbeidet en plan for en eventuell krig mot Japan – Krigsplan Oransje. I følge denne planen skulle den amerikanske stillehavsflåten, som i fredstid var oppankret ved Pearl HarborHawaii, seile vestover til Filippinene via flåtebaser på Wake Island og Guam for så å innlede en flåteblokade av Japan. I tillegg til å erobre Wake og Guam ble det besluttet å angripe Pearl Harbor med hangarskip. 26. november begynte den japanske hangarskip-flåten sin strengt hemmelige ferd østover.

1941[rediger | rediger kilde]

Pearl Harbor[rediger | rediger kilde]

Brennende slagskip ved Pearl Harbor

Angrepet på Pearl Harbor fant sted om morgenen 7. desember og kom som en knusende overraskelse. Åtte amerikanske slagskip ble senket eller hard skadet, samt flere mindre skip. Mange fly ble også ødelagt, enten på bakken eller i lufta. Japanske tap var minimale. Angrepet demonstrerte at hangarskip nå var hovedelementet i en moderne flåte.

Etter å ha nøytralisere de amerikanske flystyrkene i Filippinene ved hjelp av bombefly fra baser på Taiwan gikk de første framskutte avdelingene av den japanske 14. armé i land 10. desember. Hovedstyrken, kommandert av general Masaharu Homma gikk i land 22. desember. De amerikanske og filippinske styrkene under general Douglas MacArthur trakk seg tilbake mot Bataan halvøya og MacArthur opprettet sitt hovedkvarter på den befestede øya Corregidor.

Erobringen av Guam var problemfri. På Wake gjorde marinesoldater hard motstand, men måtte 23. desember gi etter for overmakten. Dermed var de amerikanske førkrigsplanene lagt i grus.

Det japanske angrepet kom ikke like overraskende på Storbritannia hvor man hadde fryktet at noe var i gjære. Derimot var det britiske imperiet allerede hardt presset i sin krig mot Tyskland, og hadde kun begrensede resurser å avse til forsvaret av sine kolonier i Asia. I tillegg var slagkraften til det japanske infanteriet kraftig undervurdert.

Hongkong var håpløst isolert og garnisonen kapitulerte 25. desember. Også i Malaya fikk britene raskt store problemer. Forsvaret her var til dels basert på å holde Singapore for enhver pris, men også tilstedeværelse av en sterk flåteavdeling for å avverge eventuelle landgangforsøk. Imidlertid kunne Royal Navy avse kun en mindre styrke, Force Z, ledet av det moderne slagskipet HMS «Prince of Wales» og den gamle slagkrysseren HMS «Repulse».

Som ved de andre frontene gikk Japan aggressivt fram. Bangkok ble okkupert og Thailand tvunget til å underordne seg. Styrker ble satt i land på Malaya. Force Z seilte 9. desember ut i et forsøk på å avskjære nye troppekonvoier. Eneste resultat ble senkingen av «Prince of Wales» og «Repulse» ved japanske torpedofly. Den japanske invasjonshæren var tallmessig underlegen, men bedre opplært og utrustet. Den tok raskt initiativet og tvang forsvarerne sørover.

USA hadde i utgangspunktet ikke tenkt å engasjere seg direkte i konflikten i Europa. Imidlertid erklærer Hitler (og Mussolini) overraskende USA krig 11. desember, dermed ble USA involvert både i Stillehavet og i Europa. USA og Storbritannia ble enige om å prioritere krigen i Europa.

Filippinene[rediger | rediger kilde]

Japanske pansersoldater på Attu

Japan invaderer Filippinene ved slaget om Filippinene 8. desember 1941.

Malaya/Singapore[rediger | rediger kilde]

Den japanske 25. armé invaderte Britisk Malaya fra Fransk Indokina og Thailand. Japanerne angrep så Singapore i slaget om Singapore for å sikre seg et godt knutepunkt til Malaya. Rundt 130 000 indiske, australske og britiske tropper ble tatt som krigsfanger.

1942[rediger | rediger kilde]

Øst-India og Burma[rediger | rediger kilde]

Felttoget i Burma begynte da japanerne invaderte i januar 1942 og varte helt til 1945. Krigsområdet var de østlige delene av Britisk India, altså det som i dag kalles Burma, samt deler av India (Nagaland og Manipur), men også Kina (Yunnan). Siden Hongkong og Singapore var okkupert allerede i 1941 ble dette Storbritannias hovedfront i Stillehavskrigen.

Javasjøen[rediger | rediger kilde]

Slaget i Javahavet var det største overflateskipsslaget siden slaget ved Jylland under første verdenskrig. Slaget varte fra 27. februar til 1. mars 1942, og var mellom allierte styrker og Japan.

Korallhavet[rediger | rediger kilde]

Slaget i Korallhavet varte fra 4. til 8. mai og var mellom USA/Australia og Japan. Slaget var et av vendepunktene i Stillehavskrigen, og det første slaget hvor hangarskip kom i kamp med hverandre, og det første sjøslag hvor de involverte krigsfartøyene ikke avførte skudd direkte mot hverandre. Slaget endte uten noen klar seierherre, men erfaringene som begge parter trakk under denne konflikten la grunnen for slaget ved Midway en måned senere.

Midway[rediger | rediger kilde]

En måned etter kampene i Korallhavet, forsvarte amerikanerne Midwayøyene i slaget ved Midway i juni måned. Amerikanerne hadde klart å knekke radiokodene til japanerne, og sto klare da japanerne startet sitt angrep, som de trodde skulle være en overraskelse på samme måte som ved Pearl Harbor. Amerikanerne klarte å slå tilbake angrepet, og mistet kun ett hangarskip, mens Japans hadde et stort nederlag ved å miste fire av totalt seks hangarskip.

Guadalcanal[rediger | rediger kilde]

Amerikanske marinesoldater på Guadalcanal

Japan begynte å besette Salomonøyene i slutten av mai, først Tulagi, siden også Guadalcanal. Den japanske hæren hadde derfor besluttet at Guadalcanal skulle være hovedbasen i området. Lunga på Guadalcanal var det eneste stedet i øykjeden hvor det ville være mulig å bygge en større flyplass og herfra ville det være mulig å true forsyningskonvoiene til Australia. Som et mottiltak bestemte derfor de allierte seg for å bruke amerikanske marineinfanterister. Slaget om Guadalcanal startet ved massiv bombing, og deretter ilandsetting av 1. marinedivisjon på Guadalcanal 7. august. De besatte flystripa, som de døpte «Henderson Field», uten motstand. Japan svarte med å frakte inn flere soldater. Månedene som fulgte var preget av harde kamper hvor japanske styrker uten hell og store tap forsøkte å kaste amerikanerne på sjøen. Samtidig foregikk et kappløp til sjøs ettersom begge sider fortsatte å frakte inn forsyninger og forsterkninger. En rekke sjøslag fulgte med betydelige tap på begge sider. På øya klarte amerikanerne etterhvert å trenge japanerne tilbake slik at brohodet ikke lenger var i noen umiddelbar fare. Mot slutten av året innså det japanske hovedkvarteret at en seier ved Guadalcanal ville bli for kostbar i menn og materiell, og det ble besluttet å evakuere øya.

Borneo[rediger | rediger kilde]

Borneo, som hadde vært delt mellom Storbritannia og Nederland, var en viktig erobring for Japan på grunn av olje-forekomstene der. Bygging av en flyplass ble igangsatt i 1942, og 1.500 australske krigsfanger satt til å utføre jobben. I begynnelsen ble de behandlet anstendig; de fikk morfin ved sykdom, og da den første australske offiseren døde, ble det arrangert en militær begravelse i Sandakan by. Etterhvert ble forholdene verre. Mindre forseelser ble straffet med innesperring i bur som stod 75 cm over bakken. Fangen kunne bare sitte ned, og ble daglig hentet ut til «mosjon», som bestod i at han ble jult opp. Fluktforsøk ble straffet med henrettelse ved skyting. I Sandakan-leiren overlevde bare seks av ialt 2 500 krigsfanger. De underernærte og utmattede fangene ble slått om de ikke maktet å utføre en ordre øyeblikkelig; men også de japanske vaktene ble jult opp for forseelser, og måtte etterpå presentere gevær for den som hadde slått og sparket dem. Frank Mills som var lege i leiren, bevitnet hvordan en japansk sersjant banket opp en menig, deretter selv ble banket opp av en løytnant, som i sin tur fikk bank av kapteinen, i fangenes påsyn – de fikk lov å applaudere.[1]

1943[rediger | rediger kilde]

Salomonøyene[rediger | rediger kilde]

Amerikansk B-17 bomber japanske posisjoner på Salomonøyene

Slaget om Treasury-øyene fant sted mellom 27. oktober og 12. november. Kampene om Salomonøyene ble avsluttet, og alle øyene ble tatt av allierte styrker, unntatt Choiseul og Shortland-øyene, som forble under japansk herredømme til kapitulasjonen i 1945. Slaget ved Kapp St. George 26. november var det siste sjøslaget mellom overflateskip under felttoget på Salomonøyene.


Gilbertøyene[rediger | rediger kilde]

Amerikanerne invaderte atollene Makin og Tarawa i slaget om Makin og slaget om Tarawa 20. november. Invasjonen var en suksess og de japanske styrkene ble overvunnet på kun fire dager. Øyene ble så brukt til støtte for invasjonen av Marshalløyene året etter.

1944[rediger | rediger kilde]

Peleliu[rediger | rediger kilde]

Slaget om Peleliu ble kjempet fra 15. september til 27. november på koralløya Peleliu. USMC 1. marinedivisjon invaderte øya for å ta en japansk flystripe, og fikk senere forsterkninger av US Army 81. infanteridivisjon. Det var beregnet at slaget skulle ta fire dager, men grunnet kraftig forsvar fra japanerne tok det hele fire måneder å ta øya. Slaget er et av amerikanernes mest kontroversielle i andre verdenskrigs grunnet viktigheten av øya kontra antall falne. I forhold til antall kjempende så hadde dette slaget det høyeste antall falne og skadde på amerikansk side i hele Stillehavskrigen. 1 794 døde og 8 010 ble skadet. Japanerne mistet 10 695 mann. Hensikten var å bruke flystripen til å invadere Filippinene, men dette ble ikke gjort, selv om amerikanerne tok øya.

Filippinene[rediger | rediger kilde]

Det andre slaget om Filippinene var et slag hvor allierte styrker invaderte Filippinene for å befri landet fra den japanske okkupasjonen, som hadde vart fra landet ble invadert av Japan, etter det allierte nederlaget i det første slaget om Filippinene i 1941 og 1942. Slaget startet 20. oktober 1944, og varte helt fram til krigens slutt.

1945[rediger | rediger kilde]

Iwo Jima[rediger | rediger kilde]

Amerikanske soldater skyter med kanon mot japanere på Iwo Jima

Slaget om Iwo Jima stod mellom USA og Japan fra 19. februar til 16. mars 1945. Slaget endte med at amerikanerne fikk kontroll over øya Iwo Jima og flyplassen der. 22 000 japanere ble drept eller begikk til slutt selvmord, og litt over 6 825 amerikanere ble drept.

Okinawa[rediger | rediger kilde]

Slaget om Okinawa var et 82 dager langt slag som varte fra april til midten av juni. Øya Okinawa var den siste hindringen før amerikanerne kunne starte en invasjon av Japan. Øya hadde en stor sivil befolkning, og man regner med at en fjerdedel, 100 000 sivile, ble drept under slaget. Japansk propaganda drev mange av innbyggerne til selvmord. Over 90 prosent av bygningene på øya ble ødelagt. Okinawa forble okkupert av amerikanerne fram til 1972, mange år etter at okkupasjonen av resten av Japan hadde endt.

Hiroshima og Nagasaki[rediger | rediger kilde]

Den 6. og 9. august 1945 ble det sluppet atombomber over Hiroshima og Nagasaki. Bombene drepte minst 120 000 mennesker av direkte dødelig stråling, brannskader og skader av fallende og flyvende gjenstander. Over noe tid døde rundt dobbelt så mange av påførte skader, skader av direkte stråling, innånding av radioaktivt støv og inntak av radioaktivt forurenset mat og drikke.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Bare ca. 5 000 japanere ble tiltalt for krigsforbrytelser i rettsoppgjøret. Gjennomsnittlig dødelighet for de ca. 350 000 allierte soldatene i japansk fangenskap lå på ca. 27% – mot bare 4% for allierte soldater i tysk og italiensk fangenskap. (Til sammenligning omkom likevel 3,3 millioner av de 5,7 sovjetiske soldatene i tysk fangenskap – langt over halvparten.)[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Laurence Rees: I keiserens navn, forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2443-5
  2. ^ Samme