Jimi Hendrix
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Jimi Hendrix Johnny Allen Hendrix, omdøpt til James Marshall Hendrix da han var fire år. |
|||
|---|---|---|---|
 Jimi Hendrix |
|||
| Født | 27. november 1942 | ||
| Død | 18. september 1970 | ||
| Yrke | Musiker, singer-songwriter | ||
| Nasjonalitet |  Amerikansk |
||
| Sjanger | Hardrock, bluesrock, acidrock, pop, blues | ||
| Instrument | Gitar | ||
| Aktive år | 1961-1970 | ||
| Plateselskap | MCA, Reprise, Track, Polydor, Capitol | ||
| Nettsted | http://www.jimi-hendrix.com | ||
| Instrument(er) | |||
| Fender Stratocaster, Gibson Flying V | |||
Jimi Hendrix, født 27. november 1942 i Seattle, Washington, USA, død 18. september 1970 i London, England, amerikansk sanger, gitarist og låtskriver. Han regnes ofte som en av rockehistoriens største legender. Etter å ha slått igjennom i England i 1966 opplevde han internasjonal berømmelse i 1967 etter å ha opptrådt på Monterey Pop Festival, i Monterey, California, USA. Han oppnådde ikonstatus etter sin opptreden som hovedattraksjon på Woodstockfestivalen i 1969.
Jimi Hendrix regnes som en av tidenes beste gitarister uansett sjanger, og de fleste av dagens rock- og bluesgitarister nevner ham som en av sine inspirasjonskilder. Hans briljante teknikk og originale fraseringer, sammen med fantasifull og oppfinnsom bruk av effektpedaler, og mesterlig kontroll av feedback, gjorde ham til en unik artist.
Som gitarist var han inspirert av bluesgitarister som B. B. King, Muddy Waters, Johnny «Guitar» Watson, T-Bone Walker, Albert King, Link Wray m.fl. Stilmessig bygger han også på soulgitarister som Steve Cropper og Curtis Mayfield. Carlos Santana har foreslått at han også var påvirket av sin indianske bakgrunn. [1] Hans sceneopptreden kan ha vært inspirert av rockepioneren Little Richard, som han turnerte sammen med som en del av Little Richards backingband, The Upsetters. Hendrix var også en dyktig sanger og låtskriver. En av hans store idoler var Bob Dylan, og han hadde alltid med seg platene hans når han var på reise. Han spilte gitar venstrehendt, men skrev med høyre hånd.
Han ble opptatt i Rock and Roll Hall of Fame i 1992, og UK Music Hall of Fame i 2005. Han fikk en stjerne i Hollywood Walk of Fame i 1994. i 2006 ble han debutalbum, Are you Experienced opptatt i United States Recording Preservation Board´s National Registry. Bladet Rolling Stone hadde Hendrix som nummer 1 på listen over Greatest Guitarists of all Time i 2003.
[rediger] Oppvekst
[rediger] Krigsårene
Moren het Lucille Jeter Hendrix, og var bare 17 år da hun fikk sin førstefødte, som ble døpt Johnny Allen Hendrix. Faren het James Allen Hendrix, og var soldat i US Army på det tidspunktet sønnen ble født. Moren slet med dårlig økonomi. De bodde vekselvis hos hennes søster Delores og venninnen Dorothy Harding. Moren ble sammen med en mann som het John Page, og han mishandlet henne i den grad at hun havnet på sykehus i Portland, Oregon. Page fikk 5 års fengsel for dette. Etter en tur til Berkeley, California lot Lucille sønnen være igjen hos en venn. Det var meningen at det skulle være et kortere opphold, men oppholdet trakk ut i den grad at det ble snakk om adopsjon. Da faren ble dimmitert fra hæren i 1945 flyttet han inn hos sin svigerinne Dolores. Etter å ha besøkt slektninger i Vancouver, Canada i et par måneder, dro han til California for å hente sønnen. Han så da sin sønn for første gang.
[rediger] Familien er samlet
Den gjenforente familien flyttet inn hos Lucilles søster Delores. Både Lucille og Al drakk og festet mye. Al fikk etterhvert en jobb på et slakteri, og de flyttet til et hotell i Seattle. I 1946 ble lille Johnny Allen omdøpt til James Marshall Hendrix. Han ble kalt Jimi. I familien hadde han imidlertid kjælenavnet Buster. Begge foreldrene drakk tett, og det var mye festing, krangling og slåssing. Lille Jimi måtte rett som det var på en tur til bestemoren i Canada. 13. januar 1948 ble broren Leon født. Familien flyttet til en leilighet med to soverom, og Leon og Jimi delte soverom. Bare 11 mnd etter at Leon ble født, fikk de enda en sønn som Al kalte Joseph Allen Hendrix. Han var født med flere misdannelser, bl.a. den sjeldne tilstanden med to rader med tenner. Han hadde hareskår,klumpfot, og det ene benet var vesentlig kortere enn det andre. Familien hadde store økonomiske problemer. Al arbeidet som vaktmester med dårlig lønn, og i juni 1949 viste barna tegn på underernæring. Jimi og Leon spiste ofte hos venner. Barna ble sent til bestemoren i Canada, og Jimi begynte i første klasse i Vancouver, Canada. I oktober samme år ble barna sent tilbake til foreldrene i Seattle, og Jimi fortsatte skolegangen der. Høsten 1950 bodde Jimi delvis hos sin tante Delores. Lucille fødte en datter høsten 1950, som var blind. Hun ble døpt Kathy Ira Hendrix. 11 mnd gammel ble hun tatt hånd om av staten og satt i fosterhjem. Oktober 1951 ble enda en datter født, Pamela Hendrix. Hun hadde også mindre helseproblemer. Hun ble også satt i fosterhjem, men i nærheten av familien, som hun så av og til. Moren hadde store problemer med alkoholisme, og faren hadde vansker med fast arbeide. I tillegg kom Joes helseproblemer.
[rediger] Skilsmisse
17. desember 1951 ble foreldrene offisielt skilt. Al ble tilkjent foreldreretten, men ungene bodde vekselvis hos bestemoren i Vancouver, Lucilles søster Delores, og vennen Dorothy Harding. Imidlertid var de stadig sammen, for så å flytte fra hverandre igjen. Sommeren 1952 frasa de seg foreldreretten til Joe, og lot staten ta over omsorgen for ham. 14. februar 1953 ble enda en sønn født, Alfred Hendrix. Ikke lenge etter fødselen flyttet Lucille ut igjen. Al arbeidet på en bensinstasjon, men lønnen var dårlig. Som barn av en enslig forelder var Jimi og Leon ofte overlatt til seg selv, og mat var det for lite av. Al var også dårlig til å vaske klær og hus. Våren 1953 fikk Al en bedre betalt jobb som arbeider i kommunen. Han kunne da kjøpe et lite hus med to soverom i 2603 South Washington Street, Seattle. Als niese Grace og hennes mann Frank Hatcher fikk rollen som foreldre for barna da de flyttet sammen med Al og barna. Lucille kom en sjelden gang på besøk. Etterhvert fikk imidlertid Grace og Frank nok, og flyttet ut. Jimi og Leon hadde ikke egne nøkler til hjemmet, men måtte finne faren på en av sine fem faste barer hvor han satt og drakk, for å få nøkkelen av ham. Når de av og til ikke fant ham, måtte de overnatte hos venner.
[rediger] Leon i fosterhjem
I løpet av 1954 var barnevernet og sosialkontoret blitt tipset av naboer om den dårlige standarden hjemme hos Al. Leon ble tatt i varetekt av barnevernet, mens Jimi, som var eldre og trengte mindre tilsyn, kunne bli hjemme. Leon ble satt i et fosterhjem hos Arthur og Urville Wheeler ikke langt derfra, og Jimi og han var like mye sammen som før. Jimi spiste mye hos Wheeler, og guttene var sammen daglig. Jimi overnattet også mye hos Wheeler, slik at han kunne spise frokost der før han gikk på skolen. Merkelig nok hadde Jimi lite fravær på skolen, og karakterene hans var jevnt over gode. Jimi bodde også mye hos sin tante Dorothy Harding.
[rediger] Jimi flytter til Frank Hendrix
30. mars 1955 ble Lucille og Al fradømt foreldreretten til barna Joe, Kathy, Pamela og Alfred. Dette var formaliteter all den tid de allerede bodde i fosterhjem. Al mistet jobben i kommunen. Jimi vandret stadig rundt i nabolaget til alle døgnets tider uten tilsyn. Han ble på den måten kjent med musikerne i området, for hvis han hørte noen øve, hendte det at han banket på døra og spurte om han kunne komme inn. Barnevernet var igjen inne i bildet og ville ha Jimi i fosterhjem, men Al foreslo som et kompromiss at Jimi kunne bo hos Als bror Frank Hendrix, som bodde i nærheten. Al begynte i arbeid som landskapsgartner, et arbeid han skulle beholde karrieren ut. Det var imidlertid dårlig betalt, og han måtte ta inn to leieboere. Den ene var Ernestine Benson, som var en blueselsker, og hadde mange plater av Muddy Waters, Lightnin´ Hopkins, Robert Johnson, Bessie Smith og Howlin´ Wolf. Jimi elsket disse platene, og han spilte ivrig luftgitar på en kost mens han hørte på platene.
[rediger] Jimi flytter tilbake til Al
I februar 1956 flyttet Pearl og Frank Hendrix fra hverandre, og Jimi flyttet tilbake til Al. Leieboerne flyttet også, og det var bare Al og Jimi igjen. Det året begynte det å gå dårlig på skolen for Jimi. Den elendige økonomien til Al gjorde at banken tok huset. Al og Jimi flyttet til et pensjonat drevet av en fru McKay. Sønnen til fru McKay hadde en akustisk gitar med kun en streng. Denne kjøpte Jimi for 5$. Det var den tidligere leieboeren Ernestine Benson som gav Jimi pengene, Al ville ikke finansiere gitarkjøpet. Jimi gjorde gitaren om til et skikkelig prosjekt, alt ble undersøkt og forbedret, men han hadde fortsatt kun den ene strengen. Han kunne imidlertid få den ene stringen til å "synge". Etterhvert fikk Jimi tak i strenger til gitaren, men halsen var bøyd, og den holdt ikke stemmingen. Jimi spilte allikevel på den hele tiden. Hvertfall til Al fikk se ham. Jimi var venstrehendt, men Al hadde fått ham til å skrive med høyre, fordi han mente at alt som var venstrehendt var fra djevelen. Derfor måtte Jimi snu gitaren om til høyre hånd når Al var til stede.
[rediger] Lucille Jeter Hendrix dør
3. januar 1958 giftet Lucille seg med en ny mann, William Mitchell, som var 30 år eldre enn henne. I midten av januar ble hun lagt inn på Harborview Hospital i Seattle, med hepatitt. Tidligere, i 1957, hadde hun vært innlagt med leverskader, sannsynligvis forårsaket av alkoholisme. Jimi og Leon besøkte henne på sykehuset. Hun var innlagt en uke. To uker sendere ble hun funnet bevisstløs på gaten like ved et serveringssted. Hun døde senere den natten på sykehuset. Hverken Al, Jimi eller Leon var i begravelsen. Al hadde ikke bil. Jimi ville gå i begravelsen, men Al ville ikke følge ham. Han fikk penger til bussen, men ville ikke gå alene. Han satt på rommet sitt og gråt. Morens død forandret forholdet mellom Al og Jimi for alltid. Han tilga aldri faren for at han ikke ville gå i morens begravelse. Jimi begynte å skrive dikt og fortellinger som handlet om moren, og han mente at hun var blitt en engel som passet på ham. Sangen "Castles made of Sand" handler om moren, i følge broren Leon. [2]
Hendrix ble to ganger tatt av politiet for å kjøre en stjålet bil. Han fikk valget mellom to år i fengsel eller å verve seg til militæret. Han valgte militæret, og ble innrullert 31. mai 1961. Etter rekruttskolen fikk han tjeneste i 101st Airborne Division og ble stasjonert i [1]Fort Campbell, Kentucky. Hans sjefer i militæret anså ham å være en dårlig soldat, han sov på vakt, viste liten respekt for regler og var en dårlig skytter. På grunn av dette ble det anbefalt at Hendrix ble dimittert etter å ha avtjent kun ett år.
[rediger] Tidlig karriere
Etter dimittering fra militæret flyttet han og kameraten Billy Cox til Clarksville, Tennesee, der de dannet et band ved navnet King Kasuals. Etter noen dårlig betalte spillejobber flyttet bandet etterhvert til Nashville. De spilte på klubber langs Jefferson Street, det svarte området i Nashville, og senter for rythm and blues i området. I november 1962 deltok Hendrix på sin første studioinnspilling, men ble pga dårlig spill fjernet fra lydmiksen.
De neste tre årene tilbrakte han som turnerende musiker på det som ble kalt "the Chitlin´Circuit", der han spilte på «svarte» steder, delvis med The King Kasuals, men også med andre blues og soulband, som Chuck Jackson, Slim Harpo, Tommy Tucker, Sam Cooke og Jackie Wilson. The Chitlin´Circuit var en viktig del av Hendrixs karriere, det var der han perfeksjonerte sine bluesrøtter. Han tjente dårlig, fikk liten berømmelse, og fattigdom og rasisme var en del av hverdagen.
I 1964 flyttet Jimi til New York City for å prøve lykken der. I 1965 spilte han sammen med Isley Brothers og Little Richard, i tillegg til et kort opphold hos Ike and Tina Turner. Han ble med i et New York-basert band kalt Curtis Knight and the Squires, så et band kalt Joey Dee and the Starliters, før han igjen spilte med Curtis Knight.
15. oktober 1965 signerte Hendrix en treårs kontrakt med Ed Chalpin, der Hendrix skulle motta 1$ og 1% av innspillinger sammen med Curtis Knight. Selv om samarbeidet med Chalpin var kortvarig skapte kontrakten merkbare vanskeligheter for Hendrix senere i karrieren.
I 1966 startet Hendrix sitt eget band, kalt Jimmy James and the Blue Flames, som skapte seg et navn, særlig på Cafe Wha? i Greenwich Village. Tidlig i 1966 ble Hendrix sett av Linda Keith, kjæresten til Keith Richards i The Rolling Stones. Hun anbefalte Hendrix til Andrew Loog Oldham og produsent Seymour Stein, men ingen av disse likte Hendrix. Det var først da Linda Keith fikk Animals-bassist Chas Chandler på banen at ting begynte å skje for alvor.
[rediger] The Jimi Hendrix Experience
Bassisten Chas Chandler hadde planer om å slutte i The Animals for å begynne en karriere som produsent, og var på jakt etter noen som kunne spille inn låta «Hey Joe». Første gangen Chandler hørte Hendrix, spilte han denne låta. Imponert over Hendrix sin versjon av «Hey Joe», foreslo Chandler at Hendrix skulle bli med til England, og de signerte en kontrakt sammen med Animals-manager Michael Jeffery. Hendrix flyttet til England, hvor Chandler hjalp til med å starte bandet The Jimi Hendrix Experience, med bassist Noel Redding og trommeslager Mitch Mitchell.
[rediger] Suksess i Storbritannia
Etter en del klubbopptredener ble Hendrix et hett navn i musikerkretser i London. Han ble kjent med, og venner med bl.a. Eric Clapton, Jeff Beck, og medlemmer av The Beatles og The Who.
Hendrixs første singel var en versjon av «Hey Joe». B-siden var Hendrixs første egenkomposisjon, «Stone Free». Neste suksess var, «Purple Haze». Nummer tre ble «The Wind Cries Mary». Alle tre singler gikk til Top 10 i England.
[rediger] Are you Experienced?
Det første albumet var Are you Experienced?, som kom ut i Storbritannia 12. mai 1967. Den gikk til nr. to på hitlistene, bare forbigått av The Beatles´s Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band.
Hendrix turnerte mye rundt i Europa, og utviklet sitt sceneshow. Han satte fyr på gitaren første gang 31. mars 1967, og knuste den etterpå. 4. juni 1967 spilte Experience sitt siste show i England før de dro til USA.
[rediger] Suksess i USA
Selv om de var populære i Europa, var de helt ukjente i USA. Muligheten kom da Paul McCartney anbefalte dem til arrangørene av Monterey Pop Festival. Dette ble gjennombruddet for Hendrix i statene, ikke minst fordi konserten ble filmet av D.A. Pennebaker, og filmen ble vist over hele landet som dokumentaren Monterey Pop, og Hendrix ble ikonifisert og udødeliggjort da han tente på og knuste gitaren under avslutningsnummeret «Wild Thing».
Etter festivalen turnerte Experience sammen med The Monkeys. The Monkeys ville ha Hendrix til å åpne konsertene for seg, men flesteparten av fansen til The Monkeys likte ikke Hendrix, og samarbeidet ble raskt avbrutt.
[rediger] Axis: Bold as Love
Experience gav ut sitt andre album 1. desember 1967, Axis: Bold as Love. Det var mer melodisk enn det første, og er også det første som er spilt inn med instrumentene stemt en halv tone lavere enn vanlig, noe som Hendrix fortsatte med på senere album og livespillinger. Den lavere stemmingen gir gitaren en litt mørkere klang, og det blir også lettere å bende strengene, en teknikk som Hendrix gjorde utstrakt bruk av.
Et uhell gjorde nesten at albumet gikk i vasken. Hendrix glemte igjen den ferdigmiksede mastertapen til side 1 i en Londondrosje. Chas Chandler og Eddie Kramer prøvde å remikse den, men fikk det ikke helt til. Redningen ble en kopi som bassisten Noel Redding hadde hjemme hos seg, men den måtte strykes flat med et strykejern fordi båndspilleren hans hadde "spist" båndet.
Hendrix var misfornøyd med coveret, fordi han hadde bedt om et indiansk motiv (indian) pga. sin indianske avstamming, men den britiske tegneren misforsto og tegnet et indiskinspiret omslag (indian).
[rediger] Electric Ladyland
Det tredje albumet ble et dobbeltalbum, Electric Ladyland, utgitt i oktober 1968. Det er innspilt i Record Plant, New York.
Etterhvert som innspillingen av Electric Ladyland gikk framover ble Chas Chandler mer og mer frustrert med Hendrixs perfeksjonisme og forskjellige venner og bekjente som oppholdt seg i studioet under innspillingene. Chandler hadde et mer forretningsmessig forhold til musikken, og var tilhenger av korte sanger, som kunne presenteres på en singel. Hans innflytelse på de to første albumene er tydelig, sett i lys av at få av låtene på disse er over fire minutter, og begge albumene er innspilt på ganske kort tid, og at de fleste komposisjonene holder seg innenfor popformatet. Etterhvert som Hendrix utviklet sin egen visjon om hvordan komposisjonene skulle være, trakk Chandler seg mer og mer tilbake fra studioinnspillingene. Dette hadde en klar innflytelse på den retningen Hendrix beveget seg i.
Hendrix begynte å eksperimentere med forskjellige kombinasjoner av musikere og instrumenter, og moderne elektroniske effekter. Dave Mason, Chris Wood og Steve Winwood fra bandet Traffic, trommeslager Buddy Miles og tidligere organist for Bob Dylan, Al Kooper var alle med på innspillingene. Hendrix var en perfeksjonist, noe som bl.a. gjorde seg utslag i at komposisjonen "Gypsy Eyes" ble spilt inn 43 ganger. Dette var frustrerende for bassisten Noel Redding, som ofte forlot studioet i sinne eller kjedsomhet. Når han senere kom tilbake oppdaget han gjerne at Hendrix hadde spilt inn bassporet selv, i Reddings fravær.
Albumet var nær ved å bli utgitt under navnet Electric Landlady, da en studiotekniker skrev navnet feil. Feilen ble oppdaget av Hendrix i siste liten.
[rediger] The Jimi Hendrix Experience blir oppløst
The Jimi Hendrix Experience hadde sin siste opptreden i England den 18. og 24. februar 1969 i The Royal Albert Hall, London. To utsolgte konserter.
Noel Redding ble mer og mer frustrert over at han ikke lenger spilte gitar, som var hans egentlige instrument før han ble med Hendrix. I 1968 Startet han sitt eget band med navnet Fat Matress, som av og til åpnet showet for Experience. Redding og Hendrix gled fra hverandre, noe som også kan ses ved at Hendrix selv spilte fler og fler basspor på Electric Ladyland-albumet.
Redding var også ukomfortabel med hysteriet rundt Hendrix. Den siste konserten med The Jimi Hendrix Experience var 29. juni 1969 på Barry Fey´s Denver Pop Festival, Denver, USA. De tre musikerne ble smuglet ut av området i en leiebil som ble delvis knust av fansen. Neste dag annonserte Redding at han hadde forlatt The Jimi Hendrix Experience.
[rediger] Trøbbel
I løpet av 1969 toppet problemer med den gamle kontrakten med Ed Chalpin seg. Resultatet av forhandlingene for å løse dette var at partene ble enige om at det skulle spilles inn en plate spesielt for Chalpin. Dette var bakgrunnen for albumet som ble spilt inn live nyttårsaften -69 i Fillmore East, og utgitt under navnet Band of Gypsies.
Hendrix ble arrestert 3. mai 1969 på flyplassen i Toronto med hasj og heroin i bagasjen. Hendrix påsto i rettsaken at stoffene hadde blitt lagt i bagen hans av en fan, og han ble frikjent.
[rediger] Gypsy Sun and Rainbows
Etter at Redding forsvant fra gruppa, tok Hendrix kontakt med sin gamle venn fra militæret og The King Kausuals, Billy Cox. Han hadde fortsatt med Mitch Mitchell på trommer, og gitaristen Larry Lee, en annen gammel venn, og perkusjonistene Juma Sultan og Jerry Velez. Etter et opphold på en herregård i Shokan, New York, USA, der de øvde, opptrådte gruppa på Woodstockfestivalen.
[rediger] The Woodstock Music and Art Fair
Hendrix sto øverst på plakaten på Woodstockfestivalen 18. august 1969. Han var hovedattraksjonen, selv om store navn som The Who, Jefferson Airplane, Santana, Greatful Dead og Janis Joplin opptrådte der. Det var meningen at Hendrix skulle avslutte festivalen søndag kveld. På grunn av enorme forsinkelser kom ikke Hendrix på scenen før mandag morgen. Da var det kun i høyden 180.000 igjen av et publikum på 500.000, som kun ventet for å se Hendrix opptre. De ble introdusert som The Jimi Hendrix Experience, men Hendrix rettet det raskt til Gypsy Sun and Rainbows, og spilte så et to timer langt sett, det lengste i karrieren. Selv om bandet ikke var så samspilte som de burde vært, leverte Hendrix en historisk opptreden, med sin versjon av den amerikanske nasjonalsangen, «The Star Spangled Banner», en framførelse som er blitt stående som et symbol på 60-årene. På tross av lyder som kan minne om maskingevær og fallende bomber, påsto Hendrix at det ikke var ment som et politisk utsagn, men kun som en alternativ framførelse av nasjonalsangen. Konfrontert med saken på Dick Cavett Show, sa Hendrix at han syntes versjonen var vakker.
[rediger] Band of Gypsies
The Gypsy Sun and Rainbows var en kortlivet affære. Etter to spillejobber, pluss en opptreden på Dick Cavett Show, oppløste Hendrix gruppen, men beholdt bassist Billy Cox. Sammen med trommeslager Buddy Miles dannet han en ny trio ved navn Band of Gypsies. Etter ti dagers øving på Juggy´s Sound Studio var gruppen bemerkelsesverdig samspilt, og produserte etterhvert en anseelig mengde nytt materiale, inkludert bl.a.«Earth Blues», med The Ronettes på bakgrunnskor. Band of Gypsies holdt fire konserter i Fillmore East, New York City, USA, nyttårsaften og første nyttårsdag 69-70, hvorav opptak fra den ene konserten ble til albumet Band of Gypsies, som dermed oppfylte kontrakten med Ed Chalpin. Dette er den eneste live-innspillingen som ble utgitt mens Hendrix levde, hvis man ser bort fra samlealbumet fra Woodstockfestivalen, og inneholder noe av det beste han har gjort, inkludert antikrigskomposisjonen «Machine Gun».
Den andre og siste opptredenen med Band of Gypsies var en måned senere, den 28. januar 1970. En festival med 12 forskjellige band og artister, kjent som Winter Festival for Peace i Madison Square Garden, New York, USA. I likhet med under Woodstockfestivalen, ble Hendrix pga forsinkelser nødt til å opptre svært sent, nærmere bestemt kl 3 på natten. Han kom på scenen i svært dårlig form, tydelig påvirket av stoff, og ikke i stand til å spille. Etter en elendig versjon av «Who Knows» spilte bandet en halv låt til, hvorpå Hendrix stoppet midt i sangen, og fortalte publikum: «That´s what happens when earth fuck with space – never forget that», hvorpå han satte seg ned på scenen og ble etterhvert ledsaget ut av scenepersonell. Forskjellige forklaringer på hans bisarre oppførsel har kommet fram. Buddy Miles påsto at manager Michael Jeffery ga Hendrix LSD for å sabotere bandet og få tilbake Experience, mens blueslegenden Johnny Winter sa det var Hendrixs venninne Devon Wilson som hadde lagt stoff i drinken hans av en eller annen ukjent grunn.
[rediger] Cry of Love-bandet
Jeffery handlet raskt etter skandalen. Han sparket øyeblikkelig Buddy Miles og Billy Cox, og fikk fløyet Noel Redding og Mitch Mitchell over fra England. Målet var et comeback for Experience med den originale besetningen på en kommende turne. Før turneen sparket imidlertid Hendrix Noel Redding, og fikk tilbake Billy Cox på bass. Mange refererer til denne besetningen som Cry of Love-bandet, fordi dette var navnet på turneen.
Mesteparten av 1970 besto i å spillie inn i studio i løpet av uken, og liveopptredener i helgene. Cry of Love-turneen begynte i april på LA Forum, Los Angeles, USA. Turneen besto av 30 opptredener, og sluttet på Honolulu, Hawaii, USA, den 1. august 1970. En del av disse opptredenene ble tatt opp, og er noen av de beste live-opptredener som Hendrix gjorde.
[rediger] Electric Lady Studios
Tilbake i 1968 investerte Hendrix og Jeffery i et prosjekt hvor de kjøpte en klubb i Greenwich Village, New York, USA, som het Generation Club. Planen var å lage en ny klubb, men de fant ut at det var bedre å bygge lokalet om til et platestudio. Hendrix hadde på denne tiden astronomisk høye leiekostnader til Electric Ladyland-albumet, og de fant fort ut at det ville bli billigere å eie sitt eget studio.
Electric Lady Studios åpnet 1. august 1970, og var designet av arkitekten John Storyk. Det var laget spesielt for Hendrix, med runde vinduer, og en maskin som kunne produsere mangefarget belysning. Hendrix tilbrakte kun fire uker med innspilling i studioet, mesteparten mens siste hånd ble lagt på verket av håndverkere. En åpningsfest gikk av stabelen 26. august 1970, etterfulgt av en innspilling av «Belly Button Window». Han dro så til London med Air India for å spille på Isle of Wight-festivalen sammen med Billy Cox og Mitch Mitchell.
[rediger] Turne i Europa
En turne i Europa var stablet på bena for å betale regninger etter studiobyggingen, skatt og andre utgifter, og for å reise penger til produksjon av han neste album, First Rays of the New Raising Sun. Men forventninger fra fansen om å spille gamle låter, knuse gitarer osv gjorde Hendrix sur, og i Århus, Danmark gikk han av scenen etter to sanger, og bemerket: «I´ve been dead a long time».
På turne i Sverige oppdaget Hendrix duoen Hansson & Karlsson, og ble en stor fan av dem. Han spilte inn deres komposisjon «Tax Free», som finnes på den posthume utgivelsen War Heroes.
Den 6. september 1970 holdt Hendrix sin siste offisielle konsert, på Fehmarn Festival i Vest-Tyskland. Det var en dårlig stemning på festivalen, opprørsaktig atmosfære, og Hendrix ble møtt med buing på scenen.
Hendrix dro så til London, der han prøvde å avslutte samarbeidet med manager Michael Jefferys. Han gav også en svart Fender Stratocaster til Linda Keith, som takk for at hun «oppdaget» ham tidligere i New York. I gitarkassen lå også all korrespondanse fra Keith. Hendrixs siste offentlige opptreden var en uformell jam på Ronnie Scott´s Jazz Club i Soho, London, England, sammen med Eric Burdon og hans band, War.
En av Hendrix´s siste kjente studioinnspillinger var en sologitar på «Old Times Good Times» med Stephen Stills.
[rediger] Død
Jimi Hendrix døde 18. september 1970 i en leilighet i Samarkand Hotel, 22 Lansdowne Crescent i London, etter å ha tatt ni sovepiller av merket Vesperax sammen med noe vin. Omstendighetene rundt hans død er ikke helt klarlagte, men det er på det rene at han tilbragte sin siste natt sammen med Monika Dannemann. Han ligger gravlagt på gravplassen Greenwood Memorial Park i Renton utenfor Seattle hvor det har blitt reist et minnesmerke.
[rediger] Personlighet
[rediger] Mote
Hendrix var kjent for sin personlige klesstil, og han var svært opptatt av både sine klær og sitt hår. Et sett med hårruller var en del av Hendrixs reiseveske da han kom til England i 1966. Det første han gjorde etter å ha fått sin første forskuddssjekk var å dra på klesshopping i London, på bl.a. butikken I was Lord Kitchener´s Valet, der han fikk tak i en gammel britisk militærjakke.
Bilder av Hendrix viser ham med ringer, brosjer og medaljonger, og han brukte ofte pins som uttrykte solidaritet med hippiebevegelsen, og Bob Dylan, som han var en stor fan av.
[rediger] Politikk og rasisme
Selv om han ble en verdensstjerne var det vanskelig å unngå å bli utsatt for rasisme, særlig i de amerikanske sørstatene. Hendrix ble også kritisert av de svarte for å spille «hvit musikk», og for å ha hvite musikere i bandet. Han ble også stadig kontaktet av forskjellige grupperinger, inkludert Black Panthers, som ville bruke hans berømmelse for å fremme sine egne saker.
[rediger] Narkotika
Hendrix brukte sannsynligvis en del LSD. Det finnes også bilder av ham mens han røyker marihuana. Han benyttet seg også av piller, både sovepiller og oppkvikkende piller. Han var beryktet blant venner for å bli sint og voldsom hvis han drakk alkohol.
Det er ingen holdepunkter for å si at Hendrix brukte heroin, og ingen i hans familie, hans kjærester eller venner, eller noen av hans biografer har påstått at han var en bruker av heroin. Det var ikke spor av heroin i kroppen hans etter hans død, ei heller var det sprøytemerker på ham.
[rediger] Gitarer
[rediger] Fender Stratocaster
Hendrix eide og spilte forskjellige gitarer opp gjennom karrieren, men er mest kjent for å spille på Fender Stratocaster.
Han kjøpte sin første Stratocaster i 1965.
[rediger] Gibson SG
[rediger] Gibson Flying V
Hendrix eide flere Gibson Flying V, bl.a. en som han selv hadde malt om. Han hadde også en spesiallaget Flying V for venstrehåndsspilling. Han brukte ofte Flying V når han spilte "Red House".
[rediger] Forsterkere
[rediger] Marshall
Hendrix er mest kjent for sine Marshall-stack. Han spilte på Marshall JTM 45 forsterkere, med 4x12 høyttalerkasser. Etterhvert brukte han to forsterkere med til sammen fire høyttalerkasser.
[rediger] Fender
Hendrix spilte også mye på Fender, særlig i studio, men også live. Han hadde en periode et oppsett med Fender Dual Showman som han brukte live. I studio brukte han Fender Twin Reverb, Fender Bassman og Fender Dual Showman, ofte med Marshall høyttalerkasser. Albumet Axis: Bold as Love er spilt inn med mye Fender, bl.a. er innspillingen av Little Wing er f.eks en Fender med en spesiallaget roterende høyttaler fra Olympic Studios i London.
[rediger] Effektpedaler
[rediger] Dallas Arbiter Fuzz Face
Hendrix brukte Dallas Arbiter Fuzz Face mye, særlig i starten av karrieren. Etterhvert lagde elektronikkeksperten Roger Mayer mange modifikasjoner av pedalen, men live brukte Hendrix mye Fuzz Face.
[rediger] Vox wah-wah
Hendrix er for alltid assosiert med lyden av wah-wah-pedalen. Han foretrakk en modell som er kjent som Clyde McCoy picture wah, fordi den hadde et bilde av trompetisten Clyde McCoy på baksiden av pedalen. Den var laget av Jen i Italia, men ble markedsført under navnet Vox.
[rediger] Roger Mayer Octavio
Hendrix møtte Roger Mayer mens han holdt på med innspillingen av Purple Haze. Mayer hadde da under utvikling en pedal som produserte en tone som var en oktav høyere enn den som ble spilt, i tillegg til å gi en forvrenging av lyden. Hendrix la på et nytt spor med denne pedalen på "Purple Haze", og brukte den mye på Axis: Bold as Love og også mye live, bla. på Band of Gypsies-albumet.
[rediger] Univox Uni-Vibe
Det amerikanske selskapet Univox[3] kom på markedet med en pedal i 1969 som skulle etterligne lyden av en roterende høyttaler. Hendrix adopterte raskt denne pedalen, og den ble en del av hans lydpalett fra 1969 og til hans død. Bl.a. på "Machine Gun" på Band of Gypsies.
[rediger] Utgivelser
Denne listen omfatter kun Hendrix' offisielle utgivelser mens han levde. Det har også blitt gitt ut et stort antall samleplater
- Are You Experienced (1967)
- Axis: Bold as Love (1967)
- Electric Ladyland (1968)
- Smash Hits (samleplate) (1969)
- Band of Gypsys (livealbum) (1970)
- Woodstock (live, sammen med mange andre musikere) (1970)
[rediger] Bøker
- Ken Matesich, Jimi Hendrix: A Discography, 1982
- David Stubbs, Jimi Hendrix: Voodoo Child: The Stories Behind Every Song, 2003
- John Kruth, Bright Moments: The Life & Legacy of Rahsaan Roland Kirk, 2004: ISBN 1-56649-105-3
- Brad Tolinski and Ross Halfin, Classic Hendrix: The Ultimate Hendrix Experience, Genesis Publications 2004
- Charles R. Cross, Room Full of Mirrors: A Biography Of Jimi Hendrix', 2005
- Mark Lewisohn, The Complete Beatles Recording Sessions, Hamlyn 1988: ISBN 0600612074. Se pp 164-5 re Apple recording studio.
[rediger] Eksterne lenker
[rediger] Referanser
- ^ Carlos Santana om Jimi Hendrix. UniVibes (February 1995). Besøkt 2007-11-8.
- ^ History Link Essey: Jimi Hendrix. Online Encyclopedia of Washington State (2005). Besøkt 9-11-2007.
- ^ Side som omtaler Univox. Tim Patton. Besøkt 8-11-2007.
