Jimi Hendrix

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jimi Hendrix
Johnny Allen Hendrix,
omdøpt til James Marshall Hendrix da han var fire år.
Jimi Hendrix
Jimi Hendrix i 1967
Født 27. november 1942
Seattle, Washington, USA
Død 18. september 1970 (27 år)
London, England
Yrke Musiker, låtskriver
Nasjonalitet USA Amerikansk
Sjanger Hardrock, bluesrock, psykedelisk rock, pop, blues
Instrument Gitar
Aktive år 19611970
Plateselskap MCA, Reprise, Track, Polydor, Capitol
Nettsted www.jimi-hendrix.com
Tidligere band
The Jimi Hendrix Experience
Gypsy Sun and Rainbows
Band of Gypsys
Notable instrument(er)
Fender Stratocaster, Gibson Flying V

James Marshall «Jimi» Hendrix (født Johnny Allen Hendrix 27. november 1942 i Seattle, Washington i USA, død 18. september 1970 i London i England) var en amerikansk gitarist, sanger og låtskriver. Han regnes ofte som en av de største stilskaperne og inspirasjonskildene i rockens historie.[1][2] Samtidig blir han sett på som en av tidenes beste gitarist i ulike sjangre, og de fleste av dagens rock- og bluesgitarister nevner Hendrix som en av sine inspirasjonskilder.[3][4] Hans teknikk og gitarstil, sammen med oppfinnsom bruk av effektpedaler og hans kontroll av feedback, gjorde ham til en unik artist.

Hendrix ble først kjent i England i 1966, sammen med sitt band The Jimi Hendrix Experience. Han ble også stjerne i USA etter at han opptrådte på Monterey Pop Festival i 1967. Han oppnådde ikonstatus etter sin opptreden som hovedattraksjon på Woodstockfestivalen i august 1969.

Som gitarist var han inspirert av bluesgitarister som blant andre B. B. King, Muddy Waters, Johnny «Guitar» Watson, T-Bone Walker, Albert King, Link Wray. Stilmessig har han også hentet inspirasjon fra soulgitarister som Steve Cropper og Curtis Mayfield. Carlos Santana mener at han også var påvirket av sin indianske bakgrunn.[5] Hans sceneopptredner kan ha vært inspirert av rockepioneren Little Richard, som Hendrix turnerte sammen med som en del av Little Richards backingband, The Upsetters. En av hans store idoler var Bob Dylan, og han hadde alltid med seg platene hans når han var på reise. Han spilte gitar venstrehendt, men skrev med høyre hånd.

Han ble opptatt i Rockens æresgalleri i 1992, og i UK Music Hall of Fame i 2005. Han fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame i 1994. I 2006 ble hans debutalbum, Are You Experienced, opptatt i United States Recording Preservation Board's National Registry. Musikkmagasinet Rolling Stone plasserte Hendrix som nummer 1 på deres liste over tidenes beste gitarister noensinne.[6]

Historie[rediger | rediger kilde]

Barndom[rediger | rediger kilde]

Moren het Lucille Jeter Hendrix, og var bare 17 år da hun fikk sin førstefødte, som ble døpt Johnny Allen Hendrix. Faren het James Allen Hendrix, og var soldat i US Army på det tidspunktet sønnen ble født. Moren slet med dårlig økonomi. De bodde vekselvis hos hennes søster Delores og venninnen Dorothy Harding. Moren ble sammen med en mann som het John Page, og han mishandlet henne i den grad at hun havnet på sykehus i Portland, Oregon. Page fikk 5 års fengsel for dette.

Etter en tur til Berkeley i California lot Lucille sønnen være igjen hos en venn. Det var meningen at det skulle være et kortere opphold, men oppholdet trakk ut i den grad at det ble snakk om adopsjon. Da faren ble dimittert fra hæren i 1945 flyttet han inn hos sin svigerinne Dolores. Etter å ha besøkt slektninger i Vancouver, Canada i et par måneder, dro han til California for å hente sønnen. Han så da sin sønn for første gang. Den gjenforente familien flyttet inn hos Lucilles søster Delores. I 1946 ble lille Johnny Allen omdøpt til James Marshall Hendrix. Han ble kalt Jimi. I familien hadde han imidlertid kjælenavnet «Buster».

Hendrix ble to ganger tatt av politiet for å kjøre en stjålet bil. Han fikk valget mellom to år i fengsel eller å verve seg til militæret. Han valgte militæret, og ble innrullert 31. mai 1961. Etter rekruttskolen fikk han tjeneste i 101st Airborne Division og ble stasjonert i Fort Campbell i Kentucky. Hans sjefer i det militære anså ham å være en dårlig soldat. Han sov på vakt, viste liten respekt for regler og var en dårlig skytter. På grunn av dette ble det anbefalt at Hendrix ble dimittert etter å ha avtjent kun ett år.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Etter dimittering fra militæret flyttet han og kameraten Billy Cox til Clarksville i Tennessee, der de startet bandet King Kasuals. Etter noen dårlig betalte spillejobber flyttet bandet etterhvert til Nashville. De spilte på klubber langs Jefferson Street, det svarte området i Nashville, og senter for rhythm and blues i området.

De neste tre årene tilbrakte han som turnerende musiker på det som ble kalt «the Chitlin' Circuit», hvor han spilte på «svarte» steder, delvis med The King Kasuals, men også med andre blues og soulband, som Chuck Jackson, Slim Harpo, Tommy Tucker, Sam Cooke og Jackie Wilson. The Chitlin' Circuit var en viktig del av Hendrixs karriere, det var der han perfeksjonerte sine bluesrøtter. Han tjente dårlig, fikk liten berømmelse, og fattigdom og rasisme var en del av hverdagen.

I 1964 flyttet Hendrix til New York City for å prøve lykken der. I 1965 spilte han sammen med Isley Brothers og Little Richard, i tillegg til et kort opphold med Ike & Tina Turner. Han ble med i det New York-baserte bandet Curtis Knight and the Squires, senere i bandet Joey Dee and the Starliters, før han igjen spilte med Curtis Knight.

15. oktober 1965 signerte Hendrix en treårs kontrakt med Ed Chalpin, der Hendrix skulle motta 1 dollar og 1% av royalties fra innspillinger sammen med Curtis Knight. Selv om samarbeidet med Chalpin var kortvarig skapte kontrakten vanskeligheter for Hendrix senere i karrieren.

Hendrix startet i 1966 sitt eget band, Jimmy James and the Blue Flames, som skapte seg et navn, særlig på Cafe Wha? i Greenwich Village. Tidlig i 1966 ble Hendrix sett av Linda Keith, kjæresten til Keith Richards i The Rolling Stones. Hun anbefalte Hendrix til Andrew Loog Oldham og produsent Seymour Stein, men ingen av disse likte Hendrix. Det var først da Linda Keith fikk The Animals-bassisten Chas Chandler på banen at ting begynte å skje for alvor.

The Jimi Hendrix Experience[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: The Jimi Hendrix Experience

Bassisten Chas Chandler hadde planer om å slutte i The Animals for å begynne en karriere som produsent, og var på jakt etter noen som kunne spille inn sangen «Hey Joe». Første gangen Chandler hørte Hendrix, spilte han denne sangen. Chandler ble imponert over Hendrix' versjon av «Hey Joe», og foreslo at Hendrix skulle bli med til England. De signerte en kontrakt sammen med Animals-manager Michael Jeffery og Hendrix flyttet til England. Chandler hjalp til med å starte bandet The Jimi Hendrix Experience sammen med Noel Redding på bass og trommeslageren Mitch Mitchell.

The Jimi Hendrix Experience i 1967

Etter en del klubbopptredener ble Hendrix et hett navn i musikerkretser i London. Han ble kjent med, og venner med blant andre Eric Clapton, Jeff Beck, og medlemmer av The Beatles og The Who.

Hendrix' første singel var en versjon av «Hey Joe». B-siden var Hendrixs første egen komposisjon, «Stone Free». Neste suksess var, «Purple Haze». Nummer tre ble «The Wind Cries Mary». Alle tre singler gikk til Top 10 i England.

Are You Experienced?[rediger | rediger kilde]

Det første albumet var Are You Experienced?, som kom ut i Storbritannia 12. mai 1967. Den gikk til nr. to på hitlistene, bare forbigått av The Beatles' Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Hendrix turnerte mye rundt i Europa, og utviklet sitt sceneshow. Han satte fyr på gitaren første gang 31. mars 1967, og knuste den etterpå. 4. juni 1967 spilte The Experience sitt siste show i England før de dro til USA.

Selv om de var populære i Europa, var de helt ukjente i USA. Muligheten kom da Paul McCartney anbefalte dem til arrangørene av Monterey Pop Festival. Dette ble gjennombruddet for Hendrix i statene, ikke minst fordi konserten ble filmet av D.A. Pennebaker, og filmen ble vist over hele landet som dokumentaren Monterey Pop, og Hendrix ble ikoninfisert og udødeliggjort da han tente på og knuste gitaren under avslutningsnummeret «Wild Thing».

Etter festivalen turnerte Experience sammen med The Monkees. The Monkees ville ha Hendrix til å åpne konsertene for seg, men flesteparten av fansen til The Monkees likte ikke Hendrix, og samarbeidet ble raskt avbrutt.

Jimi Hendrix i Stockholm i 1967

Axis: Bold as Love[rediger | rediger kilde]

The Jimi Hendrix Experiences andre album, Axis: Bold as Love ble utgitt 1. desember 1967. Det var mer melodisk enn det første, og er også det første som er spilt inn med instrumentene stemt en halv tone lavere enn vanlig, noe som Hendrix fortsatte med på senere album og livespillinger. Den lavere stemmingen gir gitaren en litt mørkere klang, og det blir også lettere å bende strengene, en teknikk som Hendrix gjorde utstrakt bruk av.

Et uhell gjorde nesten at albumet gikk i vasken. Hendrix glemte igjen den ferdig miksede mastertapen til side 1 i en Londondrosje. Chas Chandler og Eddie Kramer prøvde å remikse den, men fikk det ikke helt til. Redningen ble en kopi som bassisten Noel Redding hadde hjemme hos seg, men den måtte strykes flat med et strykejern fordi båndspilleren hans hadde «spist» båndet.

Hendrix var misfornøyd med coveret, fordi han hadde bedt om et indiansk motiv (indianere) på grunn av sin indianske avstamming, men den britiske tegneren misforsto og tegnet et indiskinspirert omslag («India»).

Electric Ladyland[rediger | rediger kilde]

Det tredje albumet ble et dobbeltalbum, Electric Ladyland, utgitt i oktober 1968. Det er innspilt i Record Plant, New York. Etterhvert som innspillingen av Electric Ladyland gikk framover ble Chas Chandler mer og mer frustrert med Hendrixs perfeksjonisme og forskjellige venner og bekjente som oppholdt seg i studioet under innspillingene.

Chandler hadde et mer forretningsmessig forhold til musikken, og var tilhenger av korte sanger, som kunne presenteres på en singel. Hans innflytelse på de to første albumene er tydelig, sett i lys av at få av låtene på disse er over fire minutter, og begge albumene er innspilt på ganske kort tid, og at de fleste komposisjonene holder seg innenfor popformatet. Etterhvert som Hendrix utviklet sin egen visjon om hvordan komposisjonene skulle være, trakk Chandler seg mer og mer tilbake fra studioinnspillingene. Dette hadde en klar innflytelse på den retningen Hendrix beveget seg i.

Hendrix begynte å eksperimentere med forskjellige kombinasjoner av musikere og instrumenter, og moderne elektroniske effekter. Dave Mason, Chris Wood og Steve Winwood fra bandet Traffic, trommeslager Buddy Miles og tidligere organist for Bob Dylan, Al Kooper var alle med på innspillingene.

Hendrix var en perfeksjonist, noe som blant annet gjorde seg utslag i at komposisjonen «Gypsy Eyes» ble spilt inn 43 ganger. Dette var frustrerende for bassisten Noel Redding, som ofte forlot studioet i sinne eller kjedsomhet. Da han senere kom tilbake oppdaget han gjerne at Hendrix hadde spilt inn bassporet selv, i Reddings fravær.

Albumet var nær ved å bli utgitt under navnet Electric Landlady, da en studiotekniker skrev navnet feil. Feilen ble oppdaget av Hendrix i siste liten.

The Jimi Hendrix Experience blir oppløst[rediger | rediger kilde]

The Jimi Hendrix Experience hadde sin siste opptreden i England den 18. og 24. februar 1969 i The Royal Albert Hall, London. To utsolgte konserter.

Noel Redding ble mer og mer frustrert over at han ikke lenger spilte gitar, som var hans egentlige instrument før han ble med Hendrix. I 1968 startet han sitt eget band med navnet Fat Matress, som av og til åpnet showet for Experience. Redding og Hendrix gled fra hverandre, noe som også kan ses ved at Hendrix selv stadig spilte flere basspor på Electric Ladyland-albumet.

Redding var også ukomfortabel med hysteriet rundt Hendrix. Den siste konserten med The Jimi Hendrix Experience var 29. juni 1969 på Barry Fey´s Denver Pop Festival, Denver, USA. De tre musikerne ble smuglet ut av området i en leiebil som ble delvis knust av fansen. Neste dag annonserte Redding at han hadde forlatt The Jimi Hendrix Experience.

Woodstock og Band of Gypsys[rediger | rediger kilde]

Trøbbel[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1969 toppet problemer med den gamle kontrakten med Ed Chalpin seg. Resultatet av forhandlingene for å løse dette var at partene ble enige om at det skulle spilles inn en plate spesielt for Chalpin. Dette var bakgrunnen for albumet som ble spilt inn live nyttårsaften -69 i Fillmore East, og utgitt under navnet Band of Gypsies.

Hendrix ble arrestert 3. mai 1969 på flyplassen i Toronto med hasj og heroin i bagasjen. Hendrix påsto i rettssaken at stoffene hadde blitt lagt i bagen hans av en fan, og han ble frikjent.

Gypsy Sun and Rainbows[rediger | rediger kilde]

Etter at Redding forsvant fra gruppa, tok Hendrix kontakt med sin gamle venn fra militæret og The King Kausuals, Billy Cox. Han hadde fortsatt med Mitch Mitchell på trommer, og gitaristen Larry Lee, en annen gammel venn, og perkusjonistene Juma Sultan og Jerry Velez. Etter et opphold på en herregård i Shokan, New York, USA, der de øvde, opptrådte gruppa på Woodstockfestivalen.

The Woodstock Music and Art Fair[rediger | rediger kilde]

Hendrix sto øverst på plakaten på Woodstockfestivalen 18. august 1969. Han var hovedattraksjonen, selv om store navn som The Who, Jefferson Airplane, Santana, Greatful Dead og Janis Joplin opptrådte der. Det var meningen at Hendrix skulle avslutte festivalen søndag kveld. På grunn av enorme forsinkelser kom ikke Hendrix på scenen før mandag morgen. Da var det kun i høyden 180 000 igjen av et publikum på 500 000, som kun ventet for å se Hendrix opptre.

De ble introdusert som The Jimi Hendrix Experience, men Hendrix rettet det raskt til Gypsy Sun and Rainbows, og spilte så et to timer langt sett, det lengste i karrieren. Selv om bandet ikke var så samspilte som de burde vært, leverte Hendrix en historisk opptreden, med sin versjon av den amerikanske nasjonalsangen, «The Star Spangled Banner», en framførelse som er blitt stående som et symbol på 1960-årene. På tross av lyder som kan minne om maskingevær og fallende bomber, påsto Hendrix at det ikke var ment som et politisk utsagn, men kun som en alternativ framførelse av nasjonalsangen. Konfrontert med saken på Dick Cavett Show, sa Hendrix at han syntes versjonen var vakker.

Jimi Hendrix spiller på Fender Stratocaster

Band of Gypsys[rediger | rediger kilde]

The Gypsy Sun and Rainbows var en kortlivet affære. Etter to spillejobber, pluss en opptreden på Dick Cavett Show, oppløste Hendrix gruppen, men beholdt bassist Billy Cox. Sammen med trommeslager Buddy Miles dannet han en ny trio ved navn Band of Gypsys. Etter ti dagers øving på Juggy´s Sound Studio var gruppen bemerkelsesverdig samspilt, og produserte etterhvert en anseelig mengde nytt materiale, inkludert blant annet «Earth Blues» med The Ronettes på bakgrunnskor. Band of Gypsys holdt fire konserter i Fillmore East, New York City, USA, nyttårsaften og første nyttårsdag 1969-1970, hvorav opptak fra den ene konserten ble til albumet Band of Gypsys, som dermed oppfylte kontrakten med Ed Chalpin. Dette er den eneste konsertinnspillingen som ble utgitt mens Hendrix levde, sett bort fra samlealbumet fra Woodstockfestivalen. Band of Gypsys inneholder noe av det beste han har gjort, inkludert antikrigskomposisjonen «Machine Gun».

Den andre og siste opptredenen med Band of Gypsys var en måned senere, den 28. januar 1970. En festival med 12 forskjellige band og artister, kjent som Winter Festival for Peace i Madison Square Garden i New York. I likhet med under Woodstockfestivalen, ble Hendrix på grunn av forsinkelser nødt til å opptre svært sent, nærmere bestemt klokken 3 på natten. Han kom på scenen i svært dårlig form, tydelig påvirket av stoff, og ikke i stand til å spille. Etter en elendig versjon av «Who Knows» spilte bandet en halv låt til, hvorpå Hendrix stoppet midt i sangen, og fortalte publikum: «That's what happens when earth fuck with space – never forget that», hvorpå han satte seg ned på scenen og ble etterhvert ledsaget ut av scenepersonell. Forskjellige forklaringer på hans bisarre oppførsel har kommet fram. Buddy Miles påsto at manager Michael Jeffery ga Hendrix LSD for å sabotere bandet og få tilbake The Experience, mens blueslegenden Johnny Winter sa det var Hendrixs venninne Devon Wilson som hadde lagt stoff i drinken hans av en eller annen ukjent grunn.

The Experience/The Cry of Love-bandet[rediger | rediger kilde]

Jeffery handlet raskt etter skandalen. Han sparket øyeblikkelig Buddy Miles og Billy Cox, og fikk Noel Redding og Mitch Mitchell over fra England. Målet var et comeback for The Experience med den originale besetningen på en kommende turne. Før turneen startet ble det klart at Redding og Hendrix ikke kunne samarbeide, og Billy Cox ble hentet tilbake. Mange refererer til denne besetningen av The Jimi Hendrix Experience som The Cry of Love-bandet, fordi dette var navnet på turneen.

Mesteparten av 1970 besto i å spille inn i studio i løpet av uken, og spille konserter i helgene. The Cry of Love-turneen begynte i april på LA Forum i Los Angeles. Turneen besto av 30 opptredener, og sluttet på HonoluluHawaii 1. august 1970. En del av disse opptredenene ble spilt inn, og er regnet som noen av de beste konsertopptredener som Hendrix gjorde.

Electric Lady Studios[rediger | rediger kilde]

Tilbake i 1968 investerte Hendrix og Jeffery i et prosjekt hvor de kjøpte en klubb i Greenwich Village i New York som het Generation Club. Planen var å lage en ny klubb, men de fant ut at det var bedre å bygge lokalet om til et platestudio. Hendrix hadde på denne tiden astronomisk høye leiekostnader til Electric Ladyland-albumet, og de fant fort ut at det ville bli billigere å eie sitt eget studio.

Electric Lady Studios åpnet 1. august 1970, og var designet av arkitekten John Storyk. Det var laget spesielt for Hendrix, med runde vinduer og en maskin som kunne produsere mangefarget belysning. Hendrix tilbrakte kun fire uker med innspilling i studioet, mesteparten mens håndverkere fremdeles holdt på. En åpningsfest gikk av stabelen 26. august 1970, etterfulgt av en innspilling av «Belly Button Window». Han dro så til London med Air India for å spille på Isle of Wight-festivalen sammen med Billy Cox og Mitch Mitchell.

Turné i Europa[rediger | rediger kilde]

En turne i Europa var stablet på bena for å betale regninger etter studiobyggingen, betaling av skatt og andre utgifter og for å reise penger til produksjon av han neste album, First Rays of the New Raising Sun. Men forventninger fra fansen om å spille gamle låter, knuse gitarer også videre gjorde Hendrix sur, og i Århus, Danmark gikk han av scenen etter to sanger, og bemerket: «I've been dead a long time». På turne i Sverige oppdaget Hendrix duoen Hansson & Karlsson, og ble en stor fan av dem. Han spilte inn deres komposisjon «Tax Free», som finnes på den posthume utgivelsen War Heroes.

Den 6. september 1970 holdt Hendrix sin siste offisielle konsert, på Fehmarn Festival i Vest-Tyskland. Det var en dårlig stemning på festivalen, opprørsaktig atmosfære, og Hendrix ble møtt med buing på scenen.

Hendrix dro så til London, der han prøvde å avslutte samarbeidet med manager Michael Jefferys. Han gav også en svart Fender Stratocaster til Linda Keith, som takk for at hun «oppdaget» ham tidligere i New York. I gitarkassen lå også all korrespondanse fra Keith. Hendrixs siste offentlige opptreden var en uformell jam på Ronnie Scott's Jazz Club i Soho, London, England, sammen med Eric Burdon og hans band, War.

En av Hendrix' siste kjente studioinnspillinger var en gitarsolo på «Old Times Good Times» med Stephen Stills.

Død[rediger | rediger kilde]

Jimi Hendrix døde 18. september 1970 i en leilighet i Samarkand Hotel, 22 Lansdowne Crescent i London, etter å ha tatt ni sovepiller av merket Vesperax sammen med noe vin. Omstendighetene rundt hans død er ikke helt klarlagte, men det er på det rene at han tilbragte sin siste natt sammen med Monika Dannemann. Han ligger gravlagt på gravplassen Greenwood Memorial Park i Renton utenfor Seattle hvor det har blitt reist et minnesmerke.

Personlighet[rediger | rediger kilde]

Mote[rediger | rediger kilde]

Hendrix var kjent for sin personlige klesstil, og han var svært opptatt av både sine klær og sitt hår. Et sett med hårruller var en del av Hendrixs reiseveske da han kom til England i 1966. Det første han gjorde etter å ha fått sin første forskuddssjekk var å dra på klesshopping i London, på blant annet butikken I Was Lord Kitchener's Valet, der han fikk tak i en gammel britisk militærjakke.

Bilder av Hendrix viser ham med ringer, brosjer og medaljonger, og han brukte ofte pins som uttrykte solidaritet med hippiebevegelsen, og Bob Dylan, som han var en stor fan av.

Politikk og rasisme[rediger | rediger kilde]

Selv om han ble en verdensstjerne var det vanskelig å unngå å bli utsatt for rasisme, særlig i de amerikanske sørstatene. Hendrix ble også kritisert av de svarte for å spille «hvit musikk», og for å ha hvite musikere i bandet. Han ble også stadig kontaktet av forskjellige grupperinger, inkludert Black Panthers, som ville bruke hans berømmelse for å fremme sine egne saker.

Narkotika[rediger | rediger kilde]

Hendrix brukte sannsynligvis en del LSD.[trenger referanse] Det finnes også bilder av ham mens han røyker marihuana. Han benyttet seg også av piller, både sovepiller og oppkvikkende piller. Han var beryktet blant venner for å bli sint og voldsom hvis han drakk alkohol.

Det er ingen holdepunkter for å si at Hendrix brukte heroin, og ingen i hans familie, hans kjærester eller venner, eller noen av hans biografer har påstått at han var en bruker av heroin. Det var ikke spor av heroin i kroppen hans etter hans død, ei heller var det sprøytemerker på ham.

Utstyr[rediger | rediger kilde]

Gitarer[rediger | rediger kilde]

Fender Stratocaster

Hendrix eide og spilte forskjellige gitarer opp gjennom karrieren, men er mest kjent for å spille på Fender Stratocaster. Han kjøpte sin første Stratocaster i 1965.

Gibson Flying V

Hendrix eide flere Gibson Flying V, blant annet en som han selv hadde malt om. Han hadde også en spesiallaget Flying V for venstrehåndsspilling. Han brukte ofte Flying V når han spilte «Red House».

Forsterkere[rediger | rediger kilde]

Marshall

Hendrix er mest kjent for sine Marshall-stack. Han spilte på Marshall Super Lead 100W forsterkere, med 4x12 høyttalerkasser. Etterhvert brukte han tre forsterkere med til sammen seks høyttalerkasser.

Fender

Hendrix brukte også Fender-forsterkere, særlig i studio, men også under konserter. Han hadde en periode et oppsett med Fender Dual Showman som han brukte live. I studio brukte han Fender Twin Reverb, Fender Bassman og Fender Dual Showman, ofte med Marshall høyttalerkasser. På albumet Axis: Bold as Love ble en Fender-forsterker med en spesiallaget roterende høyttaler benyttet innspillingen av «Little Wing».

Effektpedaler[rediger | rediger kilde]

Dallas Arbiter Fuzz Face

Hendrix brukte Dallas Arbiter Fuzz Face mye, særlig i starten av karrieren. Etterhvert lagde elektronikkeksperten Roger Mayer mange modifikasjoner av pedalen, men live brukte Hendrix mye Fuzz Face.

Vox wah-wah

Hendrix er for alltid assosiert med lyden av wah-wah-pedalen. Han foretrakk en modell som er kjent som Clyde McCoy picture wah, fordi den hadde et bilde av trompetisten Clyde McCoy på baksiden av pedalen. Den var laget av Jen i Italia, men ble markedsført under navnet Vox.

Roger Mayer Octavio

Hendrix møtte Roger Mayer mens han holdt på med innspillingen av «Purple Haze». Mayer hadde da under utvikling en pedal som produserte en tone som var en oktav høyere enn den som ble spilt, i tillegg til å gi en forvrenging av lyden. Hendrix la på et nytt spor med denne pedalen på «Purple Haze», og brukte den mye på Axis: Bold as Love og også mye live, noe som kan høres på Band of Gypsys-albumet.

Univox Uni-Vibe

Det amerikanske selskapet Univox[7] kom på markedet med en pedal i 1969 som skulle etterligne lyden av en roterende høyttaler. Hendrix adopterte raskt denne pedalen, og den ble en del av hans lydpalett fra 1969 og til hans død. Blant annet på «Machine Gun» på Band of Gypsys.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Denne listen omfatter kun Hendrix' offisielle utgivelser mens han levde. Det har senere blitt gitt ut et stort antall samleplater

Etter 1970[rediger | rediger kilde]

  • First Rays of the New Rising Sun 1997
  • Valleys of Neptune 2008
  • People, Hell And Angels (Skal utgis i mars 2013)[8]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ken Matesich, Jimi Hendrix: A Discography, 1982
  • David Stubbs, Jimi Hendrix: Voodoo Child: The Stories Behind Every Song, 2003
  • John Kruth, Bright Moments: The Life & Legacy of Rahsaan Roland Kirk, 2004: ISBN 1-56649-105-3
  • Brad Tolinski and Ross Halfin, Classic Hendrix: The Ultimate Hendrix Experience, Genesis Publications, 2004
  • Charles R. Cross, Room Full of Mirrors: A Biography Of Jimi Hendrix', 2005
  • Mark Lewisohn, The Complete Beatles Recording Sessions, Hamlyn 1988: ISBN 0600612074. Se sidene 164-5 ang. Apple Recording Studio.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jimi Hendrix – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hendrix Voted World's Best Guitarist. Sky News (August 7, 2002). Besøkt April 11, 2009.
  2. ^ Burrell, Ian. «Hendrix hits top note again as best guitarist in history», The Independent, August 28, 2003. Besøkt April 11, 2009
  3. ^ Shore, Robert (4 September 2008). Music extra: jazz. Metro.co.uk. Associated Newspapers Ltd. Besøkt 27 October 2011.
  4. ^ «Nye elektriske erfaringer», Dagsavisen, Mars 6, 2010. Besøkt november 4, 2011
  5. ^ Carlos Santana om Jimi Hendrix. UniVibes (February 1995). Besøkt 2007-11-8.
  6. ^ Rolling Stones 100 Greatest Guitarist of all Time - Jimi Hendrix. Rolling Stone. Besøkt 4. november 2011.
  7. ^ Side som omtaler Univox. Tim Patton. Besøkt 8-11-2007.
  8. ^ Hør låt fra nytt Hendrix-album