Adolf Hitler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Adolf Hitler
Adolf Hitler
Født 20. april 1889
Østerrike-Ungarn Braunau am Inn, Østerrike-Ungarn
Død 30. april 1945 (56 år)
Tyskland Berlin, Tyskland
Ektefelle Eva Braun
Parti Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti
Tysklands fører og rikskansler
1933–45

Adolf Hitler (født 20. april 1889 i Braunau am Inn i Østerrike, død 30. april 1945 i Berlin i Tyskland) var fra 1921 «fører» for Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti, fra 1933 rikskansler og fra 1934 «fører og rikskansler» og samtidig regjeringssjef og statsoverhode for Det tyske rike. Han var østerriksk av fødsel og bakgrunn, men flyttet til Tyskland i 1913 og ble tysk statsborger i 1932.

Han kom til makten etter den økonomiske krisen som oppstod i Tyskland i etterkant av første verdenskrig og den store depresjonen etter børskrakket i 1929. Ved bruk av propaganda og karismatisk tale appellerte han til arbeider- og middelklassens økonomiske behov, og slo an nasjonalistiske, antisemittiske og antikommunistiske toner.

Etter å ha kommet til makten etablerte han det nasjonalsosialistiske diktaturet «Det tredje riket» i Tyskland. Han forbød alle opposisjonspartier og forfulgte politiske, ideologiske og kulturelle motstandere og personer tilhørende forskjellige minoritetsgrupper, rasemessig eller på annet vis. Samtidig restrukturerte han økonomien og satte igang store sosiale programmer og utbygging av infrastruktur og teknologi. Han fremmet samtidig en ekspansiv utenrikspolitikk, og Tyskland og dets allierte i aksemaktene kontrollerte på det meste store deler av Europa. På den annen side fremmet han en nyhedensk og rasistisk «blod og rase»-ideologi, og bedrev en systematisk diskriminering og senere forfølgelse av bl.a. jødene og sigøynerne – som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet i holocaust.

De tidligste år

Hitler gjorde sitt for å tåkelegge sin egen bakgrunn. Som han sa med tanke på sine politiske motstandere i 1930: De skal ikke få vite «hvorfra jeg kommer og fra hvilken familie jeg stammer».[1] Sommeren 1938, etter at Østerrike ble innlemmet i Det tyske rike, lot han landsbyene Döllersheim og Strones evakuere for å rydde rom til et militært øvingsområde – dette var hans foreldres og besteforeldres hjemsteder.[2]

Familiebakgrunn

Hitlers stamtre

Likevel er det ganske meget som er kjent:

Adolf Hitler ble født i den lille østerrikske grensebyen Braunau am Inn (Oberösterreich) rett overfor det tyske Bayern. Han var den fjerde i en søskenflokk på seks fra farens tredje ekteskap.[3] Hans far var tollfullmektigen Alois Hitler, og moren var hans inngiftede niese Klara, født Pölzl. Av de seks søsknene var det bare Adolf og hans søster Paula som vokste opp.[4] Hitler hadde katolske foreldre, men frafalt selv troen senest i tenårene.

Alois Hitler hadde i tillegg en uekte sønn (Alois junior) og datter (Angela) fra sitt annet ekteskap.

Alois Hitler født Schicklgruber (18371903) var Adolf Hitlers far.
Klara Hitler født Pölzl, (18601907) var Adolf Hitlers mor

I Mein Kampf skildret Hitler sin far som en tyrann. Men historikere mener at det ikke finnes grunn til å anta at Alois Hitler gav sin sønn noen strengere oppdragelse enn det som var vanlig på den tiden. Men noe Hitler en gang uttrykte takknemlighet for, var at faren, som var uekte sønn av bondejenta Anna Maria Schicklgruber, endret sitt etternavn til Hitler. Det skjedde i 1876, da Alois var 40 år, ett år etter at moren og hans formentlige far møllerlærlingen Johann Georg Hiedler (derav Hitler) var gått bort.

At Adolf Hitlers farfar skal ha vært Johann Georg Hiedler er omstridt, fordi Johann Georg (som senere giftet seg med Anna Maria) aldri hadde anerkjent noe slikt farskap. Derimot hadde hans bror Nepomuk Hüttler avlagt en edelig erklæring om at Johann Georg var Alois' far. Hva Johann Georg ville ha ment om det, er ikke godt å si; han var på det tidspunkt allerede død.

Hitler visste altså ikke med absolutt sikkerhet hvem hans farfar var. Dette forhold grep hans motstandere fatt i på 1920-tallet; det ble pikant å antyde at selveste føreren for det ekstremt antisemittiske og tysknasjonale NSDAP selv kunne være av jødisk eller tsjekkisk opphav.

Det er blitt spekulert i om Adolf Hitler var «mischling av andre grad» og at han selv skal ha vært bekymret for muligheten. Denne historien finnes i flere versjoner. En går i korte trekk ut på at Hitlers bestemor hadde vært tjenestepike hos familien Rotschild i Wien. En annen versjon skriver seg fra Hans Frank og går ut på at han i 1930 hadde sett et brev fra Hitlers nevø, William Patrick Hitler (sønn av Hitlers halvbror Alois Hitler jr.) der denne truet med å fortelle verden at Adolf Hitler var kvart jøde.

Hans Frank hevdet å ha undersøkt saken og kom frem til at Mara Anna Schicklgruber hadde født en sønn da hun var kokke hos den jødiske familien Frankenberger i Graz i Steiermark. ikke bare det, men nevnte Frankenbergers far skal ha betalt Maria Anna bidrag frem til barnet var 14 år gammelt. Franks historie ble mer og mer kjent på 1950-tallet men den er tilbakevist av historikere. Det fantes ingen jødisk familie ved navn Frankenberger i Graz på 1830-tallet. Det var ingen jøder i Steiermark i det hele tatt på denne tiden. Det bodde en familie ved navn Frankenreiter men denne var ikke jødisk. Det finnes ingen indikasjon på at Maria Anna noensinne bodde i Graz eller at hun var ansatt hos slakteren Leopold Frankenreiter. Det er heller ingen ting som tyder på at selve utpressingshistorien er sann. Hans Franks fortelling er diktert på en tid han satt og ventet på å bli henrettet for forbrytelser mot menneskeheten.[5]

Hitler ønsket å tilsløre sin familiebakgrunn av mange årsaker, blant annet kan det være for å fremstå som mannen uten fortid, som en frelser hvis opphav måtte være i det skjulte. En annen grunn til å tilsløre familiebakgrunnen kan avleses av hans stamtre: Kan Johann Nepomuk Hiedler ha vært både hans farfar og hans mormors far?

Barndom og skolegang

Adolf Hitler som barn

Alois Hitlers yrke førte til at familien flyttet stadig rundt, fra Braunau til Passau, Lambach og så til Leonding ved Linz. På de forskjellige folkeskolene som han ble sendt til var Adolf Hitler en god elev. Han trivdes godt på benediktinernes klosterskole (2.-3. kl., 1897/98) og kunne også mange år senere tale varmt om tiden i klosterkirkens guttekor, om sangundervisningen og om klosterliturgien. Kanskje var det herfra han fikk sin fascinasjon for hakekorset, en av klosterets tidligere abbeder var pater Theodorich Hagn (død 1862), og hans personlige våpenskjold hadde et hakekors («Hagn»=«Haken») og det var meislet inn på et fremtredende sted der den unge skolegutten må ha sett det.

Noen indikasjoner i egentlig forstand på en slik impuls har ikke latt seg påvise av historikerne. Umulig er det naturligvis ikke. Dersom årene på denne skolen har etterlatt seg spor i den unge Adolfs sinn som kan være av relevans for hans senere utvikling, er det derimot andre elementer som peker seg ut som mer sannsynlige: Den majestetiske og brusende kirkemusikken, som Hitler senere har tilkjennegitt gjorde inntrykk på ham, kunne få sin forlengelse i hans senere fascinasjon av Richard Wagners musikk, som han dyrket med en nærmest religiøs inderlighet. Dessuten kan den store respekt som omverdenen viste benediktinerabbeden ha stemt godt overens med hans senere fremelskelse av persondyrkelsen rundt seg selv.

Men på realskolen i Linz kom han fullstendig til kort både på det akademiske og det sosiale området. Han måtte ta det første skoleåret (1900/01) om igjen, og lærerne skrev i karakterboken at han «manglet arbeidslyst».

Hitler fremstilte senere det hele som en slags «lærestreik» rettet mot faren, som skal ha forsøkt å påtvinge ham en fremtidig yrkeskarriere som embedsmann. Selv hadde han ønske om å bli kunstmaler. I denne fremstillingen kan det ha vært et sannhetskorn, for Hitler hadde til tider det selvbilde at han var en miskjent kunstner. Blant karakteregenskaper han la for dagen på denne tiden, var selvopptatthet og motstand mot regelmessig arbeid. Men Hitlers far døde allerede den 3. januar 1903, i en alder av 65 år – men Adolfs skoleprestasjoner tok seg ikke opp. At det skulle skyldes at den unge Hitlers «lærestreik» mot sin far vedvarte etter farens død lyder ikke plausibelt. Dermed er lærestreiken kanskje ikke en fullgod forklaring på den dårlige karakterboken. Da han var 16 år, avsluttet Adolf sin skolegang uten eksamenspapirer.

Ung mann i Wien og München

Fra 1905 kunne Hitler takket være en statsrente som farløs og på grunn av tilsendte penger fra sin mor leve et fritt og ubundet bohemliv. Etter at han var blitt avvist fra opptak ved Wiens kunstakademi på grunn av «manglende begavelse» i 1907 og 1908, gjorde han ingen flere forsøk på å skaffe seg utdannelse, verken akademisk, kunstnerisk eller praktisk yrkesrettet.

Den 21. desember 1907 døde hans mor Klara smertefullt av brystkreft. Et interessant aspekt ved morens død er at hun helt til slutten av livet ble behandlet av den jødiske legen Dr. Eduard Bloch. Hitler var svært takknemlig overfor Dr. Blochs behandling og holdt sin hånd over ham da Tyskland okkuperte Østerrike. Hitler sørget for at Bloch fikk utvandre til USA i 1940, der han døde fem år senere.

Som det fremgår av Mein Kampf var den statsrenten Hitler fikk som foreldreløs høy nok til at han kunne klare seg relativt godt. Hans inntekter ble også øket ved hans salg av egne håndmalte bilder og postkort, og lå over en lærers begynnerlønn.

I 1909, da han var 20 år, flyttet Hitler til Wien. Der ble han kjent med raseideologen og antisemitten Jörg Lanz von Liebenfels' pseudovitenskapelige og nyreligiøse skrifter. Han ble også influert av den antisemittiske polemikk som «føreren» for Det alltyske forbund, Georg Ritter von Schönerer, og som Wiens borgermester dr. Karl Lueger, stod for.[6] Det antas at det var på denne tid at han dannet seg forestillingen om en overlegen arisk herskerrase. Men noe som fanget hans interesse mer enn politikk var operaen, og særlig Richard Wagners operaer, ifølge hans daværende venn August Kubizek.[7]

Etter at Hitler for annen gang var blitt avvist av kunstakademiet i Wien, begynte pengene etter hvert å ta slutt. I 1909 havnet han på et asyl for bostedsløse, og tidlig i 1910 på et hjem for fattige menn. Hans inntekter som maler av Wiens severdigheter var svært beskjedne. Noen[trenger referanse] har sett i dette at han var heller talentløs som maler, og noen[trenger referanse] som har sett hans arbeider har også fremholdt noe slikt. Men det er grunn til å anta at en negativ dom over hans verker er blitt «farvet» av at man har visst hvem han var. Studerer man maleriene uten å kjenne kunstnerens identitet, er ikke dommen over dem så knusende[trenger referanse]. Hitler kan ha hatt rett i at hans talenter ble urettferdig miskjent.

Om hans antisemittisme var fullt så utviklet på dette tidspunkt som han selv hevder i Mein Kampf, kan man sette spørsmålstegn ved. For i mannshjemmet samarbeidet han med en jødisk beboer ved navn Reinhold Hanisch, som fikk til oppgave å ta seg av salget av Hitlers bilder.[8][9] Og ifølge ovennevnte Kubizek, som skrev en bok om sitt vennskap med Hitler, var Adolf Hitler en gang heftig avstandsforelsket i en ung jødinne i Linz ved navn Stefanie Isak.

(Hitlerbiografen John Toland skriver at da Stefanie mange år etter fikk høre at hun hadde vært gjenstand for slik oppmerksomhet, ble hun som lamslått.)

Senere hevdet Hitler i Mein Kampf at hans forvandling fra å være motstander av en religiøst fundert, til å bli en tilhenger av en rasistisk fundert antisemittisme skjedde etter å ha støtt på en ortodoks jøde.

Fra Mein Kampf, kapittel II:

«Det var svært få jøder i Linz. I løpet av århundrene hadde jødene som bodde der blitt europeisert i sin ytre fremtoning og var så like andre menneskelige vesener at jeg til og med anså dem som tyskere. Grunnen til at jeg den gang ikke innså det absurde ved en slik illusjon var at det eneste ytre trekk som skilte dem fra oss var deres merkelige religiøse praksis. Idet jeg trodde at de ble forfulgt på grunn av deres tro, vokste min aversjon mot å lytte til bemerkninger mot dem nesten til en avskyfølelse. Jeg kunne ikke på noen måte mistenke at det kunne være noe slikt som en systematisk antisemittisme.
En gang, da jeg gikk gjennom byens sentrum, støtte jeg plutselig på et fenomen i en lang kaftan med sorte kinnskjegg. Min første tanke: Er dette en jøde? Jeg smugtittet forsiktig på mannen. De så da sannelig ikke slik ut i Linz. Men jo mer jeg studerte den merkelige fremtoningen og gransket dens trekk ett for ett, desto mer tok et annet spørsmål form i min hjerne: Er dette en tysker?»

Etter at han hadde fått utbetalt farsarven i mai 1913, flyttet han fra Wien til München. I Mein Kampf skrev han senere hvordan han hadde lengtet etter å bo i «en tysk by». Her ble hans interesse for arkitektur styrket, en interesse som først var blitt vekket i Wien.[10] Dette ble et kunst og arkitektursyn som skulle preget ham resten av livet.[11]Han ble også kjent med den rasistiske forfatteren Houston Stewart Chamberlains verker. Ved å reise til München unngikk han også å bli innkalt til østerriksk militærtjeneste. Dette viser at han hadde utviklet et tysknasjonalt sinnelag som vanskelig ville la seg realisere i den flernasjonsstaten som Østerrike-Ungarn var, og fraflyttingen fra Wien var således det første tydelige tegn på en politisk betinget beslutning fra Hitlers side. At Hitler ikke var noen prinsipiell motstander av militærtjeneste viste seg i 1914: Ved utbruddet av første verdenskrig meldte han seg omgående som frivillig.

Under første verdenskrig

Hitler i felt sammen med andre soldater fra 16. bayerske reserveinfanteriregiment, sittende til høyre
Lasarettet i Pasewalk, hvor Hitler var innlagt ved krigsavslutningen

Som menig i det 16. bayerske reserveinfanteriregiment «List» tilbragte Hitler hele den første verdenskrig som meldingsløper ved Vestfronten. Han trådte inn i hæren som frivillig den 16. august 1914, og ble utmerket med Jernkorset av annen klasse i desember. Han ble såret i benet i oktober 1916 i Nord-Frankrike, og ble ikke sendt tilbake til frontlinjen før i begynnelsen av mars 1917. I 1918 fikk han Jernkorset av første klasse.

Hitler gikk for å være en korrekt soldat, men ble blant medsoldatene snarere mislikt på grunn av sin ukritiske og underdanige holdning til offiserene. Under rettssaken etter ølkjellerkuppet i 1924 beskrev han seg selv som en som «aktet de foresatte, ikke motsa noen av dem, og føyde seg blindt».

Den 15. oktober 1918, kort tid før krigsslutt, ble Hitler sendt til et feltlasarett i byen Pasewalk i Vorpommern etter et gassangrep ved fronten. Den midlertidige blindheten som han ble behandlet for tilskrev han selv det gassangrepet som hans avdeling var blitt utsatt for.[12] Men senere forskning på grunnlag av sykejournalen antyder at blindheten snarere kan ha vært en senere hysterisk reaksjon på det tyske nederlaget. Hitler ble i alle fall psykiatrisk behandlet av en militærlege som så skulle anføre at han var psykopat og fullstendig uegnet til ledelsesoppgaver.[13]

På lignende vis hadde også Hitlers kompaniforesatte ytret seg under krigen: «Denne hysterikeren vil jeg aldri gjøre til underoffiser!».[14][15] Det hadde altså ikke bare med Hitlers østerrikske statsborgerskap å gjøre at han, til tross for sine to jernkors og andre utmerkelser, gikk gjennom hele krigen uten få høyere enn korporals grad. Likevel var Hitlers fronterfaringer av stor betydning, fordi han til tross for betydelige feilgrep på området la for dagen en viss forståelse for militære anliggender.

Hitlers vei til makten

De første skritt innen politikken

Hitler hevdet senere at det var hans reaksjon mot den tapte krig og «novemberforbryterne» som gjorde at en beslutning om å bli politiker begynte å modnes i ham. Dette synes idag noe tvilsomt i lys av hans uklare holdning til datidens hendelser i de første månedene etter krigen.

Tegning fra 1923

Umiddelbart etter krigen er det vanskelig å finne noe som helst som vitner om at Hitler da hadde politiske ambisjoner. Han dro rett tilbake til regimentskasernene i München, og gjorde sitt beste for å unngå å bli dimittert fra det militære. Flere ganger lot han seg velge til en av regimentets tillitsmenn, og var dermed en slags liaison til den sosialistiske ministerpresident Kurt Eisners bayerske sovjetrepublikk.

I forvirringen etter drapet på Eisner engasjerte Hitler seg verken for sovjetrepublikken eller for republikkens motstandere – selv om man i lys av hans senere løpebane skulle ha forventet at han ville ha kastet seg inn på den antisovjetiske side som var anført av det folkenasjonalistiske og antidemokratiske frikorps. Det virker heller som om han holdt seg forsiktig i bakgrunnen. Det finnes til og med et foto som viser at Hitler deltok i en sørgemarsj for den myrdede Eisner, som dessuten var jøde. Også dette blir av enkelte historikere anført som en indikasjon på at Hitlers politiske anskuelser slett ikke var så ferdig utpreget som han seks år senere selv ville ha det til i Mein Kampf.

Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, lot Hitler seg verve av den såkalte «Münchener Reichswehrverwaltung» (den münchenske riksvernsforvaltning), som den gang var den avgjørende maktfaktor i Bayern. Det er ting som tyder på at han på denne måten ønsket å vinne de nye makthaveres velvilje: Han forrådte regimentskamerater som hadde engasjert seg på sovjetregjeringens side.

De toneangivende menn i den såkalte «Schwarze Reichswehr» (sorte riksvern), som for eksempel major Ernst Röhm, synes å ha sett i Hitler en potensiell agitator som kunne være dem behjelpelig med å spre nasjonalistiske tanker blant arbeiderne. De sendte Hitler til skoleringskurs for propagandatalere, og gav ham i oppdrag å spionere på politiske partier og kretser. Det var mange slike som oppstod i det postrevolusjonære München.

Hitlers medlemskort i DAP (senere NSDAP).

Ett av dem var et parti stiftet av låsesmeden Anton Drexler, nemlig Deutsche Arbeiterpartei (DAP, Det tyske arbeiderparti), som forfektet fremmedfiendtlige, antisemittiske og pseudo-sosialistiske ideer. Første gang Hitler besøkte deres møter var den 12. september 1919. Da en av talerne tok til orde for at Bayern skulle bryte ut av Det tyske rike, motsa Hitler ham så energisk og veltalende at man merket seg hans retoriske talent. Han må også selv ha lagt merke til at han var i stand til å fjetre sine tilhørere og vekke til live deres følelser. Allerede samme kveld forsøkte Drexler å verve ham. På oppdrag av sine arbeidsgivere meldte Hitler seg inn i DAP den 19. oktober – som 55. medlem (ikke som det syvende, som han selv senere skulle påstå). At hans medlemsnummer var 555 kom av at DAPs medlemstelling begynte med 501, et knep for å foregi noe større tilslutning enn de hadde. På denne tiden kom Hitler for første gang i berøring med den antisemittiske forfatteren Dietrich Eckart fra Thuleselskapet.[16][17] Eckart var på leting etter en agitator som kunne vinne arbeiderne og folk fra de lavere samfunnslag for hans høyreradikale tankegods. Han var en av de første som innså hvilket potensial som bodde i Hitler, og fremmet ham i det videre i råd og dåd. I 1920 ble han utgiver av Hitlers partiblad «Völkischer Beobachter».

Ettersom Hitler med sine medrivende talegaver innbragte stadig flere tilhørere og medlemmer, ble han snart helt uunnværlig for det lille DAP. Det tok ikke lang tid før han fikk en lederposisjon for partiets vervingsarbeide. I begynnelsen av 1920 var han med på å utvikle DAPs 25-punktsprogram, og det var han som sørget for at partiet tilføyde «nasjonalsosialistisk» til sitt navn og ble «det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti» (NSDAP).

Da han ble dimittert fra hæren den 31. mars 1920, var han allerede i stand til å livnære seg av de honorarer han fikk som taler. Han var som «ølstueagitator» blitt uunnværlig for det fremdeles marginale NSDAP. Dette dro han nytte av da han i juli 1921 utmanøvrerte den gamle partiledelsen, og med et ultimatum tvang igjennom at han selv ble valgt til NSDAP-formann. Hitler var nå en politisk lokalkjendis. Utenfor Bayern ble han imidlertid stort sett betraktet som en forunderlig raring, han utløste ikke noen større frykt.

Kuppforsøk og fengselsstraff

Ulrich Graf (bilde fra 1934), mannen som i 1923 etter alt å dømme reddet Hitlers liv.

Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, ble Bayern regjert av den nasjonalistisk og monarkistisk sinnede generalstatskommissar Gustav Ritter von Kahr, som ikke la skjul på sin avvisning av demokratiet og den angivelig «røde» riksregjeringen i Berlin. Hitler og den tidligere generalkvartermesteren for Hærens Overkommando (Oberste Heeresleitung, OHL) Erich Ludendorff, som var begynt å sympatisere med NSDAP, betraktet derfor Kahr som en alliert i deres plan om å styrte regjeringen i Berlin. Planen hadde Mussolinis «marsj mot Rom» i oktober 1922 som hovedinspirasjon. Hitler trodde at den franske okkupasjon av Ruhrområdet, den voldsomme inflasjonen og den heftige indre uro i Tyskland ville sikre ham tilstrekkelig støtte i de brede lag av befolkningen.

Utfyllende artikkel: Ølkjellerkuppet

Om kvelden 8. november 1923 stormet Hitler og noen bevæpnede menn Münchens Bürgerbräukeller, der Kahr akkurat holdt en tale. Men det var bare på grunn av våpenmakten at Kahr lot som om han gikk med på Hitlers forslag. Allerede neste morgen gikk politiet løs på Hitlers og hans tilhengeres marsj. Det ble skutt mot de marsjerendes første rekker, men Hitlers faste ledsager og vakt, Ulrich Graf, kastet seg foran og ble hardt såret av kuler som sannsynligvis ellers ville ha rammet Hitler.

Skuddsalvene jagde opprørerne på vill flukt. Ludendorff ble arrestert allerede den 9. november, Hitler noen få dager etter i hjemmet til vennen Ernst Hanfstaengl.

Rettssaken mot kuppmakerne begynte den 26. februar 1924. Etter daværende lovgivning skulle man ha kunnet regne med at saken ville ende i lange fengselsstraffer, og at Hitler ville blitt utvist, han var på den tid fremdeles østerriksk statsborger. Men som det var blitt vanlig i Weimarrepublikken ble de høyreradikale gjerningsmennene behandlet med den ytterste mildhet. Rettspresidenten lot det til og med passere at Hitler under rettssaken angrep ham på grunn av hans jødiske bakgrunn. Ludendorff bagatelliserte etter beste evne sin egen medvirkning ved «ølkjellerkuppet», og ble frikjent. Hitler, som visste hvor lite han egentlig risikerte, grep da sjansen og fremstilte seg selv som den eneste og suverene initiativtager til hele affæren.

Hitlers Mein Kampf ble en av byggeklossene for nasjonalsosialismen. Her den tyske førsteutgaven.

Han ble dømt til en ytterst mild fengselsstraff på fem år, men bare fem måneder etter, den 20. desember 1924, ble han løslatt. Mens han satt Landsberg fengsel i Landsberg am Lech skrev Hitler med hjelp av sin sekretær Rudolf Hess første del av sin bok Mein Kampf. Eine Abrechnung. Her fremla han i all åpenhet sine politiske mål, og beskrev den nasjonalsosialistiske ideologi.

Takket være pressedekningen av rettssaken var Hitler nå også i det nordlige Tyskland betraktet som den mest radikale av alle de såkalt folkenasjonale (völkische) politikerne. Hans lederstilling innen NSDAP var nå mer uomstridt enn noensinne, og i den folkenasjonale bevegelse ble hans stemme tillagt stadig mer vekt. Nå begynte han å se på sin egen rolle som den selvsagte fører, det dreide seg ikke lenger om å være den som beredte veien for andre (som for eksempel Ludendorff).

Men det var ham ennå til liten nytte. NSDAP ble nå riktignok tillatt igjen etter en kortere forbudsperiode, men samtidig ble de økonomiske forhold i landet stabilisert. Man kom inn i en økonomisk vekstperiode som skulle vedvare helt til 1929, og det svekket de radikale partiers popularitet i velgermassen.

Ny giv og gjennombrudd for Hitler og hans parti

Etter løslatelsen fra Landshut-fengselet gikk Hitler i gang med å skaffe seg alenekontrollen over NSDAP. I Nord-Tyskland hadde det utviklet seg en sterk partifløy under Gregor Strasser. Han var uenig i Hitlers frieri til de gamle monarkistiske makteliter, og gikk inn for en sosialrevolusjonær kurs. Men det lyktes Hitler raskt å nøytralisere Strasser og hans ledsagere, eller, som i tilfellet Joseph Goebbels, trekke dem over til sin side.

Etter det mislykkede kuppet var Hitler kommet til at veien frem til makt ikke gikk via revolusjoner. Det gjaldt å vinne frem på lovlig vis. Han ville undergrave og beseire demokratiet ved hjelp av demokratiets egne virkemidler. NSDAP måtte bli representert i parlamentene, men ikke for å arbeide konstruktivt der etter de parlamentariske premisser. På samme tid skulle SA ved spektakulære parader, gateslagsmål og uroligheter sørge for at offentligheten ikke lot partiet og dets fører gå i glemmeboken, og at det demokratiske systems iboende svakheter ble åpenbart for de mange. Nazipartiets påfølgende markante fremganger ved valgene skyldtes også at man visste å ta i bruk nye og til da ukjente metoder for valgkamp og bearbeidelse av massene.

Den første anledning som bød seg for å bli en propagandistisk slagkraftig størrelse kom i 1929, med den folkeaksjonen som NSDAP og DNVP hadde initiert i fellesskap mot Youngplanen. Dette var et opplegg for en avsluttende regulering av reparasjonsspørsmålene som utestod mellom Tyskland og seierherrene etter første verdenskrig. Selv om folkeaksjonen ikke nådde frem, vant Hitler og NSDAP innpass og tilslutning fra store deler av det nasjonalistisk-konservative borgerskap. Det viste seg ikke minst ved landtingsvalgene i Thüringen høsten 1929, der NSDAP fikk en markant fremgang ved valgurnene. Fra nå av kunne Hitler også dra nytte av medvind fra DNVP-politikeren Alfred Hugenbergs betydelige presseimperium. Hugenberg betraktet – som Ludendorff og senere Papen – Hitler og NSDAP som medgjørlige redskaper som det skulle la seg gjøre å styre for lettere å få mobilisert de tysknasjonale krefter i folkedypet.

Det neste som hjalp Hitler til det store gjennombrudd på nasjonalt plan var krisen i verdensøkonomien som ble innledet med børskrakket i USA i 1929 og som rammet Tyskland særlig brutalt. Finanskrisen førte til at regjeringen, en koalisjon av de demokratiske og forfatningstro partiene (Weimarkoalisjonen), brøt endelig sammen den 27. mars 1930. Hermann Müller (SPD), den siste kansleren som kunne styre med et demokratisk sinnet riksdagsflertall i ryggen, ble etterfulgt av det første presidialkabinettet ledet av Zentrum-parlamentarikeren Heinrich Brüning, som kun kunne støtte seg til rikspresident Hindenburgs velvilje og tillit.

Ved nyvalgene til Riksdagen den 14. september 1930 økte NSDAP sin andel av stemmene dramatisk fra 2,6 til 18,3 prosent. Før hadde NSDAP bare tolv representanter, nå kunne det stille med 107 representanter i Riksdagen. De statsbærende demokratiske partier i det politiske sentrum hadde ikke lenger noe flertall, og Hitler var nå definitivt etablert som en maktfaktor i tysk politikk på nasjonalt nivå.

Hitlers vei til kanslerembedet

President Paul von Hindenburg utnevnte Hitler til rikskansler i 1933.

Nå strømmet økonomisk og logistisk støtte fra junkerne, de keisertro, ledende forretningsmenn og militære (for eksempel fra de såkalte Freikorps). Støtten kom ikke bare fra Tyskland, men også fra krefter i USA. Den verdensomspennende økonomiske krisen og den politiske forvirring i Weimarrepublikken destabiliserte situasjonen ytterligere på en måte som spilte rett i Hitlers hender.

Fra 1913, da han hadde forlatt Østerrike uten den da obligatoriske avreisemelding overfor politiet og reist til München (og mer 1925 da han etter eget ønske var blitt løst fra det østerrikske statsborgerskap), hadde Hitler vært statsløs i gavnet og de siste årene i navnet. Dette rettet på seg i februar 1932. Da han ble ansatt som regjeringsråd ved Braunschweigs embede for landskultur og landmåling, ble det mulig for ham å ta tysk statsborgerskap. Dermed var en formalbetingelse for hans kandidatur ved rikspresidentskapsvalgene i 1932 oppfylt.

Etter at NSDAP ble riksdagens største parti ved valgene i november 1932, utnevnte president Paul von Hindenburg ham til rikskansler den 30. januar 1933. Mange faktorer førte frem til at Hindenburg foretok denne utnevnelsen av en mann han egentlig ikke kunne fordra.

  • Hitler fant støtte hos den tyske storindustri og hos bankene. De hadde fryktet at det skulle bane seg frem en statssosialisme, og hadde forhåpninger om at Hitler skulle lykkes i sitt uttrykte forehavende om å sjalte ut «den bolsjevistiske fare». De var også lydhøre for den militære opprustning Hitler sa han gikk inn for; opprustning ville bety meget for disse bedriftenes økonomi.
  • Også de nasjonalkonservative kretser rundt Franz von Papen gikk inn for at Hitler ble rikskansler. Papen, som var lovet en plass i kabinettet, innbilte seg at denne ansvarsfulle stilling ville ansvarliggjøre Hitler og at han ville la seg lede av de fornuftige rådgivere, Papen selv innbefattet, han ville bli omgitt av.
  • De militære håpet at Hitler ville bevirke en nasjonal fornyelse, sørge for at man kunne legge bak seg Versaillestraktatens åk, og bringe hæren tilbake til heder, verdighet og styrke ved den lovede opprustning.
  • Monarkistiske nasjonalkonservative innen økonomi og politikk håpet at Hitler ville skape politisk stabilitet, og nyordne den politiske kultur i retning av en gjenopprettelse av monarkiet.

General Erich Ludendorff, han som hadde støttet Hitlers kuppforsøk i 1923, skrev etter Hitlers utnevnelse mot slutten av januar 1933 advarende til rikspresident von Hindenburg:

«De har (...) utlevert vårt hellige tyske fedreland til en av tidenes største demagoger. Jeg profeterer høytidelig for Dem at denne usalige mann kommer til å styrte vårt rike lukt i avgrunnen og bibringe vårt land ufattelige lidelser. De kommende slekter kommer til å forbanne Dem i deres grav for denne handling.»

Diktatoren

Utdypende artikkel: Machtergreifung

Overgangen til diktatur

Riksdagsbygningen i Berlin gjengitt på et postkort fra omkring 1900.

Etter riksdagsbrannen som sosialdemokratene, kommunistene og fagforeningene fikk skylden for, klarte Hitler å få Hindenburg til å benytte seg av en nødbestemmelse i Weimarforfatningens art. 48 som opphevde en rekke juridiske grunnrettigheter og gav Hitler et nytt mektig redskap i hånden.

Portrett fra 1937

Denne Riksdagsbrannforordningen hadde imidlertid en avgrenset gyldighetstid. For å dra full nytte av den sjanse som var ham gitt, trengtes det et lovvedtak, den såkalte Bemyndigelsesloven, og det var nødvendig med to tredjedels flertall for den i Riksdagen. Fikk han det, kunne han regjere fritt og varig ved hjelp av egne dekreter. Hitlertro krefter og politienheter sjaltet da ut en stor del av ikkenazistene: Alle de 81 riksdagsmedlemmer fra Det tyske kommunistiske parti (KPD) og enkelte av SPD-representantene ble rett og slett arrestert. Loven ble så vedtatt: Bare de gjenværende SPD-representanter stemte i mot. De borgerlige partier stemte for, deriblant Zentrum og de liberale.

Dermed var Bemyndigelsesloven blitt en realitet, og da den trådte i kraft kan man si at Tyskland var blitt et nasjonalsosialistisk diktatur. Med dette opphørte Weimarrepublikken og begynte nazitiden, en tid som den nazistiske propaganda begynte å betegne som «Det tredje rike».

Den 1. juni 1933 ble den såkalte «Adolf-Hitler-Spende der deutschen Wirtschaft» (Den tyske økonomis Adolf Hitler-gave) innført. Det var en tvangsavgift til NSDAPs gunst som ble pålagt alle bedrifter. Frem til 1945 ble det slik inndrevet «gaver» i alt 700 mill. riksmark. Som ved et trylleslag forsvant alle økonomiske problemer og begrensninger som Hitler og nazipartiet måtte ha hatt.

Hitler, som var blitt ansporet av Röhm-konkurrentene SS-lederen Heinrich Himmler, Hermann Göring og Reinhard Heydrich, benyttet seg av et angivelig kuppforsøk fra Ernst Röhms side og beordret det som er blitt kalt «De lange knivers natt» (30. juni 1934), og fikk myrdet sin tidligere venn Röhm. Men blant de drepte var ikke bare en rekke SA-ledere, Wehrmacht-generaler og andre som stod regimet imot. Man drepte også folk som tidligere hadde opponert mot Hitler, men som ikke lenger gjorde det. For eksempel ble Hitlers forgjenger som rikskansler, general Kurt von Schleicher, myrdet med sin ektefelle i deres hjem.

Etter Hindenburgs død 2. august 1934 begynte Hitler å la Reichswehr avlegge ed til ham og la seg titulere som Fører og rikskansler.

I januar 1938 ble riksforsvarsminister von Blomberg og Hærens øverstkommanderende generaloberst Freiherr von Fritsch styrtet etter intriger iscenesatt av SS og anklager om homoseksualitet, i det som ble kalt Blomberg-Fritsch-affæren. Hitler avløste generalene som stod i spissen av Wehrmacht, og overtok selv vervet som øverstkommanderende. Riksforsvarets nye ledelsesorgan ble OKW, til fortrengsel for Riksforsvarsdepartementet.

Hitlers rase- og utryddelsespolitikk

De vesentlige drivkrefter bak Hitlers politikk var hans antisemittisme som tok sikte mot jødeutryddelse, og hans radikale sosialdarwinisme. Helt fra han første gang trådte frem i offentligheten og til sin død angrep Hitler gang på gang jødene og andre såkalte «rasemessig mindreverdige», slik som sinti, roma, polakker og russere. Hans sosialdarwinistiske synspunkter kom til uttrykk ved hyppige ytringer om syke og om fysisk og psykisk tilbakestilte; han omtalte deres eksistens som «leveuverdig». Hitler tolket verdenshistorien som en vedvarende kamp der det gjaldt for det sterke å utrydde det svake, og for de «høyverdige raser» å rydde av veien de «mindreverdige raser». Som han sa på NSDAP-kongressen i Nürnberg 1929:

«Dersom Tyskland hvert år fikk én million barn og samtidig kvittet seg med 700 000 til 800 000 av de svakeste, ville resultatet kanskje til slutt til og med bli en styrkegevinst».

Slike og utallige andre utsagn er belegg for at virkeliggjørelsen av hans rasistiske og sosialdarwinistiske forestillinger virkelig var blant Hitlers hovedanliggender. De var ikke det som mange av hans velgere kan ha trodd helt frem til 1933, nemlig bare en bisak. Selv om 12 000 jødiske tyskere hadde falt under første verdenskrig, kunne Hitler for eksempel ytre seg slik allerede i Mein Kampf om jødene:

«Hadde man bare ved krigsutbruddet og under krigen latt 12 000 eller 15 000 av disse hebraiske folkefordervere under giftgassen som hundretusener av våre aller beste tyske arbeidere fra alle samfunnslag og yrker måtte utlide på slagmarken, da ville våre millionoffer ved fronten ikke ha vært forgjeves»

Selv kort før annen verdenskrigs avslutning beordret Hitler at en stor transportkapasitet som var påtrengende etterspurt annetsteds, i stedet ble benyttet til å frakte flest mulig jøder til tilintetgjørelsesleirene. Og selv i sitt politiske testament, ([1]), diktert i Førerbunkeren kort tid før hans selvmord, krevde Hitler den «pinligste etterlevelse av raselovene».

Jødeforfølgelsene

Fra boikotten av jødiske forretninger 1. april 1933. En SA-mann vokter et utstillingsmonter merket med Davidstjerne.

Allerede i Mein Kampf fra 1924 antydet Hitler et ønske om å utrydde alle jøder. Etter maktovertakelsen viste Hitlers og nasjonalsosialistenes antisemittisme seg først som åpen diskriminering av jøder og konfiskering av deres eiendom, og førte i løpet av annen verdenskrig til den såkalte «endelige løsning på jødespørsmålet» som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet.

Bare dager etter hans store seier i riksdagen forordnet han en endags boikott av alle jødiske forretninger (1. april 1933). Dette var hans svar på den angivelige utenlandske jødiske skrekkpropagandaen. Deretter fulgte forordninger og nye lover som innskrenket jødenes borgerrettigheter alt mer, og degraderte dem til 2.-klasses borgere. En tidlig lovendring forordnet at alle jøder i embetsverket ble oppsagt. Også jøders øvrige vanlige yrkesutøvelse ble etter hvert mer og mer vanskelig. For eksempel fikk jødiske leger kun ha jødiske pasienter. Og det var i tillegg yrker som de ble helt utelukket fra.

De åpent rasistiske «Nürnberglovene» fra 1935 berøvet jødene fullstendig deres statsborgerlige rettigheter. Blant annet ble ekteskap mellom jøder og ikke-jøder forbudt, og kjønnslig omgang mellom jøder og andre ble definert som «raseskjending» og var straffbart. Stat og politi fremmet såkalte arianiseringer, dvs. overdragelse av jødiske foretak til ikke-jøder på vilkår som var særdeles gunstige for de nye eierne. Utvandringsvillige jøder ble pålagt en «riksfluktsskatt», der de måtte gi fra seg mesteparten av det lille de måtte sitte igjen med etter arianiseringen av deres eiendom. I førkrigstiden kulminerte jødeforfølgelsene med «krystallnatten» mellom 9. og 10. november 1938. Den ble iscenesatt av Joseph Goebbels på oppdrag av Hitler som angivelige «spontane uttrykk for folkets harme». Det resulterte i voldelige angrep på jøder, jødiske menigheter, synagoger og andre jødiske innretninger over hele det tyske rike.

Etter krigsutbruddet i 1939 gikk etterhvert Hitler-regimet over fra å marginalisere og fordrive jødene til en tilintetgjørelsespolitikk. Etter noe tid ble det ikke lenger mulig for tyske jøder å utvandre, og jøder i alle områder som ble direkte okkupert av tyskerne ble utsatt for voldsomme forfølgelser. Fra 1. september 1941 ble alle jøder som var fylt seks år tvunget til å bære en gul Davidsstjerne godt synlig på klærne. Det tilkom også en lang rekke nye diskriminerende og sjikanøse tiltak som, for eksempel, forbud mot å benytte offentlige transportmidler og å eie bil, radio og husdyr.

Etter hvert ble jødene mange steder innenfor de tyske maktområdene tvunget inn i ghettoer eller sendt til konsentrasjonsleirer. Fra 1942 ble det opprettet flere tilintetgjørelsesleirer i det okkuperte Polen, som i Auschwitz-Birkenau og i Majdanek. Her organiserte og gjennomførte man fabrikkmessig avliving av jøder, polakker, russere, sinti, roma og andre.

Hitlers direkte ansvar for disse tiltakene er etter krigen benektet eller betvilt av holocaust-fornektere. Det argument som oftest anføres, er at det ikke finnes noe dokument undertegnet av Hitler med forordning om jødeutryddelse. Men dette argumentet strander i lys av de mange offentlige, og klart dokumenterte, uttalelser fra Hitler (noen av dem nevnt ovenfor), som viser at den tilintetgjørelsespolitikk som hans regjering bedrev var i pakt med hans personlige holdninger og målsetninger. Disse ble ikke bare uttrykt i Mein Kampf, men også i hans tale i Riksdagen den 30. januar 1939, der han fremførte en åpen trussel om, at han i tilfelle det brøt ut krig, ville sørge for «en tilintetgjørelse av den jødiske rase i Europa».

Giftgassen benyttet i gasskamrene hadde varemerket Zyklon B.

Dessuten finnes det øyenvitneberetninger som setter Hitler i direkte forbindelse også med detaljer ved jødemordmaskineriet. Hans kammertjener Heinz Linge og hans adjutant Otto Günsche sa umiddelbart etter krigen, mens de satt i sovjetisk fangenskap, at Hitler hadde interessert seg «personlig» for utviklingen av gasskamrene. Han skulle til og med ha godkjent modeller og tegninger som ble ham forelagt av Heinrich Himmler, og forordnet at konstruktørene skulle gis «omfattende støtte».

Eutanasiprogrammet

Når det gjelder eutanasiprogrammet lar det seg gjøre å knytte Hitlers personlige ansvar for de nasjonalsosialistiske forbrytelser også med dokumenter der han har påført sin signatur. I oktober 1939 underskrev han egenhendig befalingen til det som senere fikk navnet Aksjon T4.[18] Med dette muliggjorde han «eutanasi», det vil si drap av sjelelig og kroppslig svekkede mennesker hvis eksistens i Det tredje rikes ideologiske språkbruk ble betegnet som «leveuverdig liv».

Oppdraget med å realisere T4-aksjonen ble gitt «Førerens kanselli» under riksleder Philipp Bouhler. Han omgjorde nerveanstalter, sykehus og sykehjem til drapsinstitusjoner.[19] Bare i det daværende riksområde ble nesten 190 000 sjelelig og kroppslig svekkede mennesker myrdet, med gass, forgiftning, skyting eller ved å la dem sulte ihjel. Man benyttet blant annet busser og førte eksosen inn i passasjerkabinen, slik at de tilstedeværende døde av karbonmonoksidforgiftning. Hvor mange som ble drept i de okkuperte områder er det svært vanskelig å anslå, men antallet var utvilsomt svært høyt.

Kirkelige protester især fra katolsk hold (for eksempel fra biskop von Galen av Münster), førte til at eutanasiprogrammet ble skrudd kraftig tilbake.[20][21] Men det tok seg senere opp igjen i det stille. SS-kommandoene som foretok mange av avlivningene av de handikappede kunne eksperimentere seg frem til raske metoder som ble tatt i bruk ved det senere industrielle massemord av jøder.

Opprustning og ekspansiv utenrikspolitikk

Slik som allerede Weimarrepublikkens demokratiske politikere hadde gjort før ham, arbeidet Hitler utenrikspolitisk for revisjon av Versaillestraktaten. Men til forskjell fra weimarpolitikerne var han ikke beredt til å nøye seg med rent diplomatisk metodikk og søke å nå frem til konsensusløsninger med de tidligere fiender. Han tok også med på kjøpet at hans virkemidler kunne føre til fornyet militær konflikt.

Men til det kom det ikke i første omgang, fordi de øvrige europeiske makter hele tiden var nokså unnfallende og kom Hitler imøte. Polen sluttet en ikkeangrepspakt med Tyskland i 1934 og Storbritannia inngikk i 1935 en tysk-britisk flåteavtale med Det tyske rike. Allerede de økende tyske militærbudsjetter i 1934, innmarsjen i Rhinlandet i 1935 og opprustningen av Riksvernet gikk langt ut over de rammer som Versaillesavtalen tillot, og var egentlig helt eklatante brudd på denne fredsavtalen fra 1919. Men de tidligere seiersmakter lot det hele bare passere.

Hitler betraktet revisjonen av Versailles kun som et etappemål. Etter eget utsagn anså han også de tyske 1914-grenser for «ulogiske» og alt for trange. Selv om Hitler stadig vekk tilkjennegav sin fredsvilje i sine offentlige planer, styrte han ved sin politikk fra begynnelsen av i retning krig.

Etter Hindenburgs død i 1934 meddelte Hitler generalstaben at det var hans hensikt å gjøre Tyskland rede til krig innen fem år. Det var dette mål han strebet mot da han i 1935 gjeninnførte den alminnelige verneplikt, og i 1936 kom med sin fireårsplan. Den økonomiske snuoperasjon i Tyskland ble fra 1933 finansiert på kreditt, og særlig viktig var det statlige arbeidsprogram. Her inngikk den obligatoriske riksarbeidstjeneste og den forsterkede opprustning.

Det målbevisste ved den nasjonalsosialistiske utenrikspolitikk avtegnet seg allerede i oktober 1933, da Tyskland avbrøt nedrustningsforhandlingene med Storbritannia og Frankrike og meldte seg ut av Folkeforbundet. I 1934 støttet Hitler et nasjonalsosialistisk kuppforsøk i Wien, ved hvilket den østerrikske forbundskansler Engelbert Dollfuss ble myrdet. På samme linje lå støtten til Franco under den spanske borgerkrig siden 1936. Den tyske Legion Condor gav et svært viktig bidrag til Francos seier, og innsatsen gav det tyske flyvåpen viktige lærdommer det tok med seg og dro nytte av under annen verdenskrig. Den 5. november 1937 innviet Hitler generalstaben i hans videre planer. I den protokoll som oberst Friedrich Hossbach satte opp fra det det hemmelige møtet, heter det at «løsningen på det tyske spørsmål kan bare nås ved makt». Samtidig fortalte Hitler staben at det var hans faste beslutning så snart som mulig å slå til mot Tsjekkoslovakia og Østerrike.[22]

I desember 1937 godkjente Hitler det «Første tillegg til anvisningen for Wehrmachts enhetlige krigsforberedelse av 24. juni 1937». Der ble disse angrepsplanene konkretisert. Der heter det blant annet:

«Når Tyskland når opp til sin fulle krigsberedskap, vil de militære forutsetninger for en angrepskrig mot Tsjekkoslovakia være oppfylt (...) og vi vil være i stand til å tilendeføre den til en seierrik avslutning selv hvis den ene eller andre stormakt skulle gripe inn mot oss.»
Hitler og den østerrikske nazi-lederen Arthur Seyss-Inquart, Wien 1938.

Med militære trusler oppnådde Hitler i mars 1938 at Østerrike ble tilsluttet det nå «stortyske rike» (Anschluss). I oktober samme år krevde han at Tsjekkoslovakia skulle avstå til Tyskland de områder som ble kalt Sudetenland der befolkningen var sudettysk, det vil si overveiende tyskspråklig og tyskkulturell. Ettersom Tsjekkoslovakia var i allianse med Frankrike og Storbritannia, bar Hitlers krav med seg faren for en storkrig. Mussolini, som anså at Italia ennå ikke hadde opprustet i tilstrekkelig grad, fikk imidlertid formidlet det slik at det kom i stand en konferanse i München mellom Hitler, den britiske statsminister Neville Chamberlain og den franske ministerpresident Edouard Daladier. De skydde en krig som de mente at deres land ikke var rustet til. De fortsatte dermed sin appeasementpolitikk; med Münchenavtalen godtok de Tysklands ønsker og prisgav de sin alliansepartner Tsjekkoslovakia. I strid med sine avgitte løfter, gjennomtvang han ved hjelp av krigstrusler i mars 1939 at «Rest-Tsjekkia» (som han kalte det) ble omgjort til en tysk vasallstat ved navn Protektoratet Böhmen og Mähren. Slovakia ble en nominelt uavhengig stat, som imidlertid de facto var helt avhengig av Tyskland.

Umiddelbart etter at Tsjekkoslovakia var slått fullstendig i stykker sa Hitler i en riksdagstale at dermed var Tysklands siste territoriale krav innfridd. Men det skulle bare gå noen få måneder før han krevde at Danzig måtte gjenforenes med Tyskland. I en hemmelig tilleggsprotokoll til Hitler-Stalin-pakten av august 1939 ble en oppdeling av Polen og Baltikum fastlagt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Det var Hitlers krav i Polen som til slutt utløste den annen verdenskrig. Denne krigen hadde Hitler styrt mot i sin tenkning og i sine regjeringsdisposisjoner siden 1933. Alt annet hadde vært underordnet dette mål.

Hans løftebrudd under og etter Sudetkrisen hadde imidlertid fått Storbritannia og Frankrike til å tenke på nytt. De ledende statsmenn i begge land var seg nå bevisst at det ikke var mulig å inngå bindende avtaler med Hitler, og at ettergivenhet bare ville oppmuntre til ytterligere krav.

Hitler og andre verdenskrig

Ved siden av utryddelsen av jødene hadde Hitler ett eneste ytterligere mål: Å etablere Tyskland som verdensmakt. Det gjaldt da ikke bare å få reversert følgene av første verdenskrig, men også å erobre et enormt kolonivelde i øst. Begge mål var klart beskrevet i «Mein Kampf», og begge betinget maktmidler. Derfor arbeidet Hitler så målbevisst med krigsforberedelser. Støtretningen for hans aggresjonspolitikk var først og fremst mot Russland. Dertil kom den tilsynelatende uoverbyggelige motsetning mellom nasjonalsosialismen og bolsjevismen. Dette gjorde at mang en vestlig politiker så på Nazi-Tyskland som et nyttig bolverk mot kommunismen og brukte svært lang tid på å innse den fare Hitler representerte.

Hitler hadde i sin annen, uutgitte, bok klart redegjort for sine planer om å skaffe det tyske folk «Lebensraum» på bekostning av Sovjetunionen, men fordi man vurderte det som uheldig å gjøre disse tankene for tydelige, ble manuskriptet til boken holdt under lås og slå.

Men da regjeringene i Storbritannia og Frankrike etter Wehrmachts innmarsj i Praha kom til den erkjennelse at en krig mot Tyskland i det lange løp var uunngåelig, gjorde de sitt beste for å verve Stalin som en naturlig forbundsfelle. Samtidig var det viktig for Hitler å unngå gjentagelse av tofrontskrigen Tyskland i 1914 hadde gått inn i. Det vakte stor overraskelse da hans utenriksminister Joachim von Ribbentrop den 23. august 1939 undertegnet en ikkeangrepspakt med Sovjetunionen i Moskva. Denne pakten delte i en hemmelig tilleggsprotokoll de mellomliggende stater i tyske og sovjetiske interessesfærer. Med Hitler-Stalin-pakten oppnådde diktatorene noe de begge trengte: De vant mer tid. Stalin måtte reorganisere Sovjetarméen etter de foregående års omfattende politiske utrenskninger i offiserskorpset, og Hitler slapp å bekymre seg for russerne mens han rettet sitt skyts mot Polen.

Hitler og krigsutbruddet

Alle europeiske stater forstod at Hitler-Stalin-pakten innebar at forutsetningene for et svært snarlig krigsutbrudd nå forelå. Faktisk krevde Hitler at Polen øyeblikkelig skulle avstå den såkalte korridor mellom Hinterpommern og Østpreussen, og at Fristaden Danzig igjen ble en del av Tyskland. Like raskt forsterket den regimekontrollerte tyske presse sine reportasjer om angivelige redselsdåder og massakrer utført av polakker mot «folketyske» (Volksdeutschen), og mante til inngripen mot disse «provokasjonene».

Om natten mellom 31. august og 1. september 1939 iscenesatte SS-menn kledt i polske uniformer et angrep på radiosenderen i Gleiwitz i Schlesien. Senere ble lik av konsentrasjonsleirfanger, ikledt polske uniformer, presentert som polske «angripere» som var blitt skutt under «overfallet». Den 1. september erklærte Hitler i Riksdagen at Polen hadde angrepet Tyskland, og at det fra kl. 5.45 ble «skutt tilbake». I denne løgnen stemte ikke engang klokkeslettet. Wehrmacht hadde rykket inn i Polen på bred front kl. 4.45.

Denne gangen stod Storbritannia og Frankrike ved sine allianseforpliktelser, noe Hitler ikke hadde trodd skulle skje etter erfaringene fra Tsjekkoslovakia. De erklærte krig 3. september. Dermed var annen verdenskrig i gang.

Hitler og krigsforløpet

Det tok 18 dager å knekke polakkenes motstand, og i henhold til Hitler-Stalin-paktens tilleggsprotokoll marsjerte Den røde armé inn i landet fra øst den 17. september. Kort etter gikk Stalin til angrep på Finland. De pinlige nederlag som de tallmessig underlegne finnene gang på gang påførte sovjeterne under vinterkrigen 1939/40, styrket Hitler i den antagelse at det ikke skulle bli alt for vanskelig å beseire sovjetarméen.

Sine største triumfer kunne Hitler feire i første halvdel av 1940, da Wehrmacht i kortvarige «blitzkriger» okkuperte Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Luxembourg, og til og med nedkjempet Frankrike på kort tid. Men allerede om sommeren led han sitt første varige nederlag – under luftslaget om Storbritannia. I London var Chamberlain imens blitt avløst av Winston Churchill, som allerede siden 1933 hadde ivret for større fasthet mot Tyskland. Hitler så på sin side England som en mulig forbundsfelle, og tilbød britene frie hender i sitt kolonirike i gjenytelse for at de anerkjente Tysklands dominans på det europeiske kontinent.[23][24] Til tross for Storbritannias svake stilling militært avviste Churchill enhver forståelse med Hitler.[25]Etter at luftkrigen over England hadde slått feil konsentrerte Wehrmacht seg om en invasjon med flåtestyrker. Men «Operation Seelöwe» ble lagt til side av Hitler tidlig 1941, fordi han ikke betraktet britene som noen alvorlig trussel og nå heller ville vende seg mot sitt egentlige mål.

Men først måtte han komme Mussolini til unnsetning: Den italienske Balkankrigen gikk dårlig, særlig så det alvorlig ut i Hellas. Men den tyske erobring av Balkan tjente også til å sikre sørflanken. Imidlertid forsinket det angrepet på Sovjetunionen, kalt Operasjon Barbarossa, som ikke kom i gang før 22. juni 1941. I forkant av angrepet stod Hitler bak kommissærordren og så lignende ordre om henrettelse av sovjetiske ledelseskrefter ved fronten, og om at partisanaksjoner skulle bekjempes med gjengjelelsesaksjoner mot sivilister.[trenger referanse]

Den nasjonalsosialistike propaganda forklarte angrepet som antikommunismens, antibolsjevismens og den vesterlandske kulturs kamp mot det «asiatiske barbari» og den «jødiske bolsjevisme». Men det dreide seg snarere om et rov- og erobringstokt. Det hadde som hensikt å erobre «Lebensraum» (livsrom) for det «ariske herrefolk» og trykke de erobrede områders befolkning ned i slavekår, eller etterhvert utrydde også dem, likesom jødene.

Etter innledende store seirer kom Wehrmachts angrep til opphør i desember 1941, like foran Moskva. Den 7. desember angrep Tysklands allierte Japan de amerikanske basene ved Pearl HarborHawaii, og dro dermed USA inn i konflikten. Hitler erklærte krig mot USA den 11. desember 1941 i en tale i Riksdagen.[26]

Sovjetisk minnemynt om seieren ved Stalingrad (= Сталинград)

Den 19. desember 1941 overtok Hitler den direkte overkommando over hæren. «Det lille stykke operasjonsledelse kan da enhver klare», mente han.[27] Etter at Wehrmacht i 1942 igjen kom på offensiven, førte Hitlers militære feilgrep til et knusende nederlag tidlig 1943 med slaget ved Stalingrad. Dette anses som krigens viktigste vendepunkt.

Samme år vant de allierte bombeflyene luftherredømmet over Tyskland. Mange tyske byer gikk til grunne under ruiner og aske. Den 6. juni 1944 kom den allierte invasjon av Normandie. Til tross for alle nederlag, enorme sivile tap i alle deltagende land og voldsomme ødeleggelser, og selv om Hitler selv allerede i 1943 hadde ytret at det ikke lenger var mulig å oppnå en militær seier, lot han krigen fortsette i to år til, helt til det endelige nederlag. Hans personlige inngripen, blant annet med å forby utsatte troppeenheter og å trekke seg tilbake mens det ennå var mulig, førte til massive tap på Wehrmachts side.

Den 16. desember 1944 begynte tyskernes siste offensiv i Ardennene i Belgia og Luxembourg. En slik offensiv krever stor styrkeoverlegenhet, men her var det reelle styrkeforholdet mindre enn én til én, i tysk disfavør. Offensiven var dømt til å mislykkes, og betydde en ytterligere svekkelse av Østfronten, som hadde trengt de troppene som nå ble sendt vestover. Hitlers insistering på denne militært meningsløse manøvren kan kanskje skyldes at han hadde gjennomskuet tyskernes håp om fred med vestmaktene. I øst flyktet befolkningen fortvilt for den Røde armé; i vest derimot, ble de hvor de var, hengte lakner og duker ut vinduene som tegn på overgivelse, og bad inntrengende tyske offiserer om å avstå fra å forsvare hjemstedet, så det ble spart for å unngå flere ødeleggelser. De fleste tyskeres mål var nå å stenge for russerne og slippe inn vestmaktene.

Med Ardenner-offensiven satte Hitler stopp for muligheten for fredelig overgivelse. Hvis denne analysen er korrekt, passer Hitlers tankemåte som hånd i hanske med den såkalte «Nero-forordningen» som kom noen måneder senere. Den 18. mars 1945 ga han ordre om øyeblikkelig evakuering av samtlige innbyggere i de vestlige områder. Albert Speer forteller at Hitler fikk opplyst at det ikke fantes transportmidler til en så omfattende evakuering. «Så får de gå til fots!» slo Hitler fast. Når tyskerne ikke frivillig ville følge ham inn i katastrofen, skulle de utleveres til russernes hevn østpå.[28] Dagen etter, den 19. mars 1945 beordret han ved det som er blitt betegnet som Nero-forordningen at Wehrmacht etter hvert som det ble drevet tilbake skulle ødelegge Det tyske rikes infrastruktur. Men rustningsminister Speer satte ikke noen av ordrene ut i livet. Ordren samsvarte med Hitlers tanker om «seier eller undergang». De østlige folk hadde vist seg å være de sterkere, og Hitler mente at det tyske folk ved sitt nederlag hadde forspilt sin eksistensberettigelse.

Dette var ingen flyveidé fra Hitlers side: Allerede 27. november 1941 hadde han uttalt til den danske utenriksminister Scavenius og den kroatiske utenriksminister Lorković, da den sovjetiske motoffensiven ikke engang var påbegynt: «Hvis det tyske folk ikke er sterkt og offervillig nok til å gi sitt blod for sin eksistens, skal det forgå og tilintetgjøres av en annen, sterkere makt. Jeg skal i så fall ikke felle en tåre for det tyske folk» (Sitat fra Haffner: Notater om Hitler).

Hitlers endelikt i Førerbunkeren

Hitlers helsetilstand forverret seg i løpet av krigsårene, og mot slutten led han sannsynligvis av Parkinsons sykdom i fremskredet stadium.[29] På den tiden fantes det ikke medisinering som bremset utviklingen av Parkinsons sykdom, og en slik diagnose var i realiteten en dødsdom. Men ifølge øyenvitner var han stadig i besittelse av sin nesten magiske suggesjonskraft.

Hitlers død bekjentgjort i den amerikanske hæravisa Stars and Stripes 2. mai 1945:Falt på kommandopost ifølge tysk radio.

Den 22. april 1945 fikk Hitler et svakhetsanfall under sin daglige situasjonsgjennomgang i Førerbunkeren under rikskanselliet i Berlin, rett etter at det klart for ham at Berlin var omringet og at ingen unnsetning fra tyske forsterkninger stod i utsikt. Han sa at alt nå var tapt og at alle hadde forrådt ham. Han lot deler av sin stab reise sin vei, men til tross for overtalelsesforsøk fra Bormann, Keitel og Göring nektet han å forlate byen selv. Han gav sin sjefsadjutant SS-Obergruppenführer Julius Schaub ordre om å brenne hans personlige papirer fra rikskanselliet og fra bunkeren, og deretter gjøre det samme i München og i Obersalzberg.[30]

Neste dag var de store temaer hvor nær russerne var kommet, og hva den sikreste selvmordsmetoden var. Hitler (56) fordelte flere ganger giftampuller med cyanid til de i hans nærmeste omgivelser. Den 29. april undertegnet han sitt politiske testament og sitt nye private testament[31], og giftet han seg med sin mangeårige livsledsagerske Eva Braun (33). Dagen etter begikk de begge selvmord omkring kl. 15.30. De tok gift, og Hitler skjøt seg samtidig i tinningen.

Martin Bormann, Hitlers kammertjener Heinz Linge, Hitlers SS-adjutant Otto Günsche og noen livvakter bragte likene ut i rikskanselliets have, og fulgte Hitlers anvisninger da de først brente likene og deretter bisatte dem der.

Levningene etter Hitler og hans hustru ble gravd opp av russerne tidlig i mai, og de var i stand til å identifisere likene på grunnlag av røntgenbilder og tannskjemata. Men av politiske grunner holdt sovjetiske myndigheter likfunnet hemmelig i årevis.

Først etter den kalde krigens avslutning ble det kjent at Hitlers og Eva Brauns levninger etter å ha blitt flyttet en rekke ganger til slutt hadde vært nedgravd på den sovjetiske organisasjonen SMERSJ' nye hovedkvarter ved Magdeburg, og at KGB-sjef Andropov i april 1970 hadde beordret likene fjernet før anlegget ble overdratt til den østtyske regjering. De siste rester ble tippet i Elbe og forsvant med elven og ut i Nordsjøen.[32]

Motstand mot Hitler

Det var fra første stund motstand mot Hitler i deler av den tyske befolkning, men en kombinasjon av nazistenes hell og forslagenhet, senere den gjennomgripende og undertrykkende ensretting og Hitlers og nazistenes propagandistiske og agitatoriske suksess, gjorde at motstanden aldri klarte å påvirke historiens kurs.

Attentater

Fra attentatforsøket i Bürgerbräukeller
Hitler og Mussolini inspiserer skadene etter attentatforsøket 20 juli 1944

Det er blitt påvist at Adolf Hitler unnslapp hele 42 attentater.[33] Med attentat forstås det som ligger i ordets opprinnelige mening, forsøk, enten de strandet på et planleggingsstadium eller ved at ting gikk galt i gjennomføringsfasen. Til dels slo attentatene feil ved de mest usannsynlige tilfeldigheter. Hitler ble dermed bare styrket i sin overbevisning om at han var utkåret av «forsynet».

I 1939 prøvde sveitseren Maurice Bavaud iherdig å skyte Hitler, men han kom aldri på skuddhold.[34] Samme år eksploderte en sprengsats i Münchens Bürgerbräukeller bare minutter etter at Hitler litt før planen hadde forlatt lokalet; den ansvarlige, håndverkeren Georg Elser, ble senere drept i Dachau konsentrasjonsleir, den 9. april 1945[35]

En bombe som Stauffenbergs medsammensvorne Henning von Tresckow hadde smuglet inn som to Cointreauflasker i Hitlers fly i Smolensk i 1943 hadde feil med tenningsmekanismen, og eksploderte ikke.[36][37]

Få dager etter ble et attentat i Berlin avblåst i siste liten da attentatmannen Rudolf Christoph Freiherr von Gersdorff, som aktet å drepe Hitler ved selvmordsbombing i Zeughaus Berlin, ikke rakk å komme nær Føreren før han plutselig forlot lokalet.[38]

20. juli-attentatet i 1944 i Førerens hovedkvarter Wolfsschanze i Østpreussen slo feil blant annet fordi attentatsmannen Claus Graf Schenk von Stauffenberg hadde medbragt kun en av de to forberedte bombene, og fordi dokumentmappen med bomben tilfeldigvis var blitt flyttet i siste øyeblikk til bak og under en hindring som tok av for eksplosjonskraften. De sammensvorne som hadde forberedt statskupp, ble handlingslammet da de fikk høre om at Hitler var i live, og de fleste ble arrestert og henrettet samme dag i Berlin.[39]

Hitler og det transcendente

Hitler var ingen selvstendig tenker som filosoferte seg frem til sine forestillinger om religion og moral ved egen kraft. Han var i høy grad påvirket av personer og verker som han var blitt kjent med i ungdomstiden. Etter at det verdensbilde han fikk i ungdommen hadde satt seg er det vanskelig å peke på noe punkt eller noen begivenhet som gjorde at han som fullmodent menneske gjennomarbeidet livsspørsmålene. Hitler leste riktignok svært meget i løpet av sitt liv (han benyttet flittig sitt bibliotek med cirka 16 000 bind[40]), men neppe særlig grundig, antagelig bare kursorisk.

Monistene

Det Hitler kalte sin verdensanskuelse, lar seg klart identifisere som en form for materialistisk monisme. Den materialistiske monisme var ved begynnelsen av 1900-tallet vel utbredt i alle samfunnslag. Den ble ansett som en høytstående verdensanskuelse som på samme tid var både religiøs og vitenskapelig. I Wien var det Monistforbundet som i Hitlers unge år propagerte de nye synspunkter.[41] Det består ingen tvil om at det i Hitlers lektyre inngikk skrifter av monistisk karakter.[42]

Gud og verden

Forestillingene om Gud og verden var påvirket av de moderne strømninger materialismen og evolusjonismen: Verdensaltet er evig og uforgjengelig i tid og rom, og det styrer seg selv. Det beherskes av to selvoppholdelseslover, knyttet til materien og til energien (kraften). Mennesket er fremkommet uten noen intelligent planleggingsvilje involvert, men er vokst frem evolusjonært. Den materielle natur omfatter alt eksisterende. Gudsbegrepet sammerfaller med naturbegrepet; den evige og uforgjengelige natur er guddommelig. Ettersom det ikke finnes noen gud, men naturen er guddommelig, blir et møte med Gud meningsløst.[43] Kristen bønn avvises, men det finnes rom for en meditasjon innen de monistiske systemer der det er en inderliggjøring (Verinnerlichung, et ord Hitler kunne ty til) og forening med verdensnaturen det dreier seg om. Den monistiske «andakt» skjer dermed «i naturens tempel». Jo renere og mer ubesudlet mennesket er, desto ektere og høyere står det.[44] Den monististiske «fromhet» vil da meditere over for eksempel å fremelske det høyeste menneske, «overmennesket».

Kristendommen er for monismens totale videnskapstro rett og slett fornuftsstridig: Den overnaturlige åpenbaring er bare religionsstifternes oppfinnelser, Jesus var en svermer som gikk i døden for sitt kjærlighetsideal, noen forløsning kan det ikke være snakk om.

Man må anta at Hitler hadde lest monismens datidige hovedtalsmann Wilhelm Ostwald (1853–1932) at det stadige vitenskapelige fremskritt gradvis gjorde den kirkelige kristendom overflødig og irrelevant, og at kristendommen egentlig fører til en misaktelse av kulturen og at fremskrittet blir bremset opp (Gasman, May).

Monistene kjempet mot kristendom og kirke, de agiterte for at folk skulle melde seg ut av trossamfunnene, kritiserte de kirkelige innretninger og krevde skille mellom stat og kirke. Deres hovedmotpart så de i Den katolske kirke, som de hatet med inderlighet. Protestantismen ble mildere bedømt særlig i den grad den deltok i avvisningen av katolisismen.

Moralforestillinger

Monistenes moralforestillinger var ikke forankret i noe transcendent, i en moral foreskrevet av noen guddommelig lovgiver. Moralens første prinsipp var kampen for tilværelsen, og den ville avgjøres ved den sterkestes kraft. Monistene argumenterte logisk ut fra dette prinsipp for å foredle menneskene ved fødselskontroll utøvet ved kontroll med hvem som kunne gifte seg, slik at færre syke eller svake barn ble født. De gikk også inn for tvangssterilisering av mennesker hvis evt. etterkommere kunne påregnes å bli en belastning for folkehelsen. Monistene mente at mennesket selv kunne disponere over liv og død; dette gjaldt ikke bare det egne liv (selvmord), men også avlivning av mindreverdig eller belastende liv.

Ernst Haeckel

En av de mest innflytelsesrike av tidens monister var Ernst Haeckel (1834-1919), og Hitler stod i et åpenbart ideologisk avhengighetsforhold til ham.[45] Haeckels skrifter kom ut i masseopplag under Hitlers unge år. Ifølge Arthur Koestler var sannsynligvis Haecklers verk «Die Welträthsel» (verdensgåtene) som en slags bibel for Hitler.[46] Likeså vet man at Hitler på et senere tidspunkt hadde lest Haecklers likesinnede Wilhelm Bölsches (1861-1939) bok «Vom Bazillus zum Affenmenschen» (1899).[47]

Som alle materialistiske monister var Haeckel en fanatisk fiende av kristendommen, og særlig av den katolske formen. Protestantismen tolererte han bare i den forstand at dens hovedstifter Martin Luther hadde gjort opprør mot papismen. Selv om Hitlers rasisme nok hadde vel så sterke røtter annetsteds, gav også Haeckel denne en næring ved vurderinger som for eksempel av at de australske urfolkene var nærmere beslektet med apene og hundene enn med europeerne.[48] Haeckel fremhevet at døden tilintetgjør den menneskelige eksistens, at selvmordet er en rettighet, at det var rett å avlive uhelbredelig syke som bad om det, og at man kunne ta livet av sinnssyke.[49] Dette var også Hitlers overbevisninger.

Charles Darwin og David Friedrich Strauss

Charles Darwin (1809–1882) hadde også stor innflytelse på Hitler. Denne innflytelsen gikk langt utover en intellektuell aksept av den biologiske utviklingslære, men han overførte dette på den menneskelige sosiale virkelighet (survival of the fittest, de svakeres undergang og død). At Hitler kjente til og benyttet seg av denne sosialdarwinismen vet man allerede fra en episode under hans skolegang.

En sosialpolitisk anvendelse av darwinismen er for så vidt ikke en tvingende konsekvens av evolusjonsteorien, men Darwin hadde faktisk selv beveget seg i den retning i 1871 (The descent of man, and selection in relation to sex).[50] Der fremholdt han også at de svakere samfunnsborgere hadde overlevet tidens kopperepidemi ved vaksineringer, men at slike tiltak som bevarer de svake var feilrettede ved at de fører til en degenerasjon av arten menneske i det lange løp.[51]

David Friedrich Strauss (1808–1874) med sin uthuling av tradisjonell kristendom kan også ha spilt en rolle. Han var en luthersk teolog som distanserte seg fra kristendommen i sin alminnelighet og den lutherske ortodoksi i sin særdeleshet; han beholdt endel kristne ord og uttrykk som staffasje for en lære som til tross for sitt gloseapparat fornektet for eksempel Jesu guddom og sjelens udødelighet og dermed gjorde frelseslæren irrelevant. Til slutt ble han åpent ateistisk. Men på vei til sin ateisme hadde han vist hvordan de kristne grunnbegreper kan beholdes samtidig som de omtolkes og tømmes for sin kristne substans.

Ludwig Feuerbach og Friedrich Nietzsche

Hitler hadde tatt til seg synspunktene om at menneskers gudsopplevelser kun er selvprojiseringer av idealforestillinger, en tanke som under hans formative år kanskje var klarest kjent fra forfatterskapet til den tyske filosofen Ludwig Feuerbach (1802–1872). Det er usikkert om Hitler hadde beskjeftiget seg direkte med Feuerbach, det kan også dreie seg om et slektskap som skyldes indirekte påvirkning. Feuerbach forfektet en materialistisk monisme som fornektet en selvstendig åndelig virkelighet, og avviste enhver udødelighetstanke.

Derimot er det kjent at Hitler hadde stor forkjærlighet for Friedrich Nietzsche (1844–1900). Han beskjeftiget seg med hans bøker blant annet mens han satt fengslet i Landsberg og forfattet «Mein Kampf». Han siterte Nietzsche i noen taler, og gav Mussolini en utgave av Nietzsches verker i 1943. Selv om Hitler var overflatisk i sin lesning, så han på Nietszche som en åndelig far. Her er det underlag for paranoia, kynisme, forakt for massen og dyrkning av den éne suverene, fremelskelse av viljen til makt.

Richard Wagner

Det var få historiske skikkelser som Hitler forgudet mer enn Richard Wagner (1813–1883). Wagner var for ham mer enn en begavet komponist, han gav form for det som for Hitler ble en regelrett «fromhetsøvelse»: Dyrkingen av det storslagne germanske ble til en mysteriereligion.

«Fra Parsifal bygger jeg min religion» sa han i 1936; det er «gudstjeneste i høytidelig form uten teologisk partikrangel» (Parteiengezänk), «med en broderlig grunntone av ekte kjærlighet uten ydmykhetsteater eller tom formelplapring».

En religion basert på de wagnerske musikkdramaer ville ikke gitt grunnlag verken for en personlig gud eller en forpliktende troslære; den ville være en følelsesopplevelse. Wagners festspill ble en gudstjenesteerstating for Hitler. Dette bevitnes også av hvor hyppig han var på Wagneroppførelser, blant annet i Bayreuth. Ifølge én kilde overvar han noen stykker 140 ganger. Særlig inntrykk gjorde «Nibelungenringen», og en gang etter at han så «Götterdämmerung» berettet en tilstedeværende at han var «in inbrünstiger Andacht». At Wagner var antisemitt var en tilleggsbonus for Hitler.

Hitlers syn på religion

Hitler var alt annet enn likegyldig til religion, og var overbevist om at mennesket hadde en lengsel etter religiøsitet. Siden ungdommen hadde han lest om kristendom, jødedom og til og med om religioner fra utenfor den judeokristne sfære, og han hadde til en viss grad gjort seg kjent med de moderne og tildels esoteriske religionsfilosofiske systemer som var i blomstring tidlig på 1900-tallet. Til tross for sin avvisning av kristendommen gav han gjerne i det ytre sin anerkjennelse til det han kalte positiv kristendom, det vil si de kristne som reorganiserte sin lære i henhold til hans egen germanske herrefolksforestillinger.

Hitlers oppfatninger om religionene var i høy grad i pakt med de ovennevnte Strauss' og Haeckels skrifter. Alle læremessige enkeltheter i religionene avviste han som humbug og menneskelige påhitt. Dersom man tar hensyn til at religiøsitet kan foreligge også uten en tro på en personlig Gud eller på en objektiv transcendent moral, er likevel Hitler å betrakte som religiøs. Han betrodde flere ganger til sin nærmeste krets at han aldri hadde vært noen «fromming» (Frömmling), men at man kan inderliggjøre seg selv ved at man senker seg ned i naturens under eller studerer historien, og bli «fylt av ærefrykt av det som ikke kan erkjennes», og oppnå sin «metafysiske tilfredsstillelse» ved det. Hans fromhet (i mangel av et bedre ord) gav seg uttrykk i en overbevisning om at den som kjemper tappert i pakt med naturens lover til slutt «endelig vil motta forsynets velsignelse».

Hitler ønsket også at folket skulle være religiøst; han fryktet det areligiøse fordi det ville fremkalle rotløshet og svakhet. Allerede i Wien var han kommet frem til den overbevisning at religionen kan være politisk nyttig, for et religiøst folk akter statens og øvrighetspersonenes myndighet. Men «den sanne religion som skulle føre alle folk er ennå ikke oppfunnet», mente han. Adolf Hitler hadde stor sans for Napoleons måte å temme og funksjonalisere religionen på.

Nasjonalsosialismen utviklet en slags germansk religion, og Hitler lot Alfred Rosenberg utvikle en arisk verdensanskuelse som ble propagert i Det tredje rike. Det er interessant å se at Adolf Hitler personlig var heller nedlatende til disse prosjektene, samtidig som han så nytteverdien i dem. Han var svært positiv til at det skulle utvikles germanske riter for nyfødte og for ekteskapsinngåelse, men det var ikke av indre overbevisning. Snarere kunne det være nyttig å kunne sette noe i stedet når han etter krigen aktet å kvitte seg med kristendommen og utslette dens svekkende innflytelse på det tyske folk.

Hitler og katolisismen

Som gutt hadde Adolf Hitler etter alt å dømme tatt til seg den katolske tro fra sin fromme mor og sine lærere, deriblant prester som underviste ham i 2.- og 3.-klasse. Moren oppdro ham i troen, og selv om farens eksempel trakk i retning av lunkenhet var han antagelig å betrakte som en katolsk troende på lik linje med sine jevnaldrende på den tid.

Frafallet dateres vanligvis til realskoleårene i Linz. Byens skoleråd var dominert av eksponenter for den kirkefiendtlige liberalisme, og et flertall av lærerkreftene på realskolenivå verken ville eller kunne bidra til ungdommens kristne formasjon. Dertil kom at han var begynt å kretse rundt den tysknasjonale politiske romantikk, som gjorde front mot den internasjonalistiske kirke. Denne åndsstrømning gjorde seg på denne tiden så sterkt gjeldende at biskopen av Linz, Franz Doppelbauer, klaget over at til og med prestekandidater mistet både kall og gudstro. Et annet element som virket inn på Hitler var den vulgærmaterialisme som utviklet seg blant ungdom som forleste seg på forfattere som for eksempel Ernst Haeckel.

Senere i livet skrøt Hitler av den opposisjon han hadde oppvist under religionsundervisningen på realskolen. Etter eget utsagn hadde han med sine innvendinger mot gudstroen drevet sin religionslærer Sales Schwarz «slik til fortvilelse at han ofte ikke visste verken inn eller ut». Selv om dette kan ha vært overdrevet praleri, kjenner man til at han åpent tok avstand fra det ene dogmet etter det andre. Senest fra 14-årsalderen hadde han sluttet å tro på nattverden. Den 20. februar 1942 erklærte han at han «fra 13, 14, 15 års alder [...] ikke hadde noen tro lenger» og at heller ingen av hans skolekamerater, med unntak av noen få «helt dumme mønsterelever [...] trodde lenger på den såkalte kommunion». Han hevdet at han allerede da var kommet til at «det hele helst burde sprenges i luften». Ikke desto mindre medgav han at det likevel var noen av medelevene som bevarte sin tro.

Om hans frafall fra troen var så fullstendig i denne alder som han senere skrøt på seg, er ikke godt å si. I oktober 1937 fortalte han til NSDAPs propagandaledere at det var en langvarig kamp for ham å løsrive seg fra sine religiøse barndomsforestillinger.

Til en viss grad kan også farens negative sider ha innvirket på Adolf Hitler. Han var en såkalt «frisinnet», uten religiøs tro eller overbevisning, uten å oppfylle de religiøse plikter, og med en heller avvisende holdning til kirken.[52] Borgerskapet og embedsverket i datidens Østerrike var dessuten nokså fascinert av liberalismen som de oppfattet som det sunne motstykke til en tilstivnet og overtroisk katolisisme. Man vet at faren gjerne kom med svært syrlige utfall mot kirken, og at kirkebesøkene for det meste hadde avgrenset seg til pliktfremmøter som til Keiserens Fødselsdag (18. august).

Hitler som den nye Messias

Adolf Hitler ansporte til en ekstrem personkult, brukte religiøs språkbruk om seg selv og sin egen rolle, og promoverte og tolererte at det ble brukt temmelig vidtgående sammenligninger mellom ham selv og det guddommelige. Blant de nazistiske forfattere og diktere som gjorde dette, kan nevnes Camilla Meyer-Bennthsow («Adolf Hitler den Store i all evighet, velsignelse for alle tider»), Alice Försterling («Du Braunau, deg har Gud utvalgt, og har skjenket oss det rent tyske vesen»[53]), SA-dikteren Herybert Menzel («Føreren kommer snart! Ja, Gud hørte det forpinte folkets bønn»), Hanns Johst («Führer og Himmel i samme åsyn, Førerens smil den kosteligste monstrans»), og Fritz von Rabenau («Kristus har sendt Adolf Hitler til vårt tyske land»). Sistnevnte foretok den følgende omdiktning[54] av «Stille Nacht» (Stille Natt, dvs. Glade Jul):

Stille Nacht, heilige Nacht,
Alles schäft, einsam wacht
Nur der Kanzler treuer Hut,
Wacht zu Deutschlands Gedeihen gut.
Immer für uns bedacht.
Stille Nacht, heilige Nacht,
Alles schäft, einsam wacht
Adolf Hitler für Deutschlands Geschick,
Führt uns zu Größe, zum Ruhm und Glück,
Gibt uns Deutschen die Macht.

Et dokument av 14. august 1943, som fikk Hitlers personlige påskrift «Det første brukbare utkast! Til Göbbels for bearbeidelse», gir et innblikk i hans ønsker for fremtiden.


Referat fra IV. møte.

Forslag VI. (etter Bauer). Etter noen endringer bestemt forelagt Føreren.

Øyeblikkelig og betingelsesløs avskaffelse av samtlige religionsbekjennelser etter den endelige seier, ikke bare for Det stortyske rikes område men også for samtlige befridde, besatte og annekterte land, protektorater, guvernementer etc. med samtidig proklamasjon av Adolf Hitler som den nye Messias. Etter politiske overveielser kunne til å begynne med den muhammedaniske, den buddhistiske tro og shinton-troen unntas.
Føreren fremstilles som en mellomting mellom forløser og befrier – men i alle fall som Guds sendebud som det tilkommer guddommelig ære. De forskjellige religionsbekjennelsers foreliggende kirker, kapeller, templer og kultsteder omgjøres til «Adolf Hitler Weihestätten» [AH-viede steder].
Likeledes skal universitetenes teologiske fakulteter omstilles til den nye tro og legge særlig vekt på utdannelse av misjonærer og vandrepredikanter som skal forkynne ikke bare i Det stortyske rike men også i verden forøvrig, og danne trosfellesskap som skal tjene som organisasjonssentra for den videre utbredelse. (Dermed bortfaller også vanskelighetene ved det planlagte bortfall av monogamiet, polygamiet kan jo uten videre innbygges som trossetning i den nye lære.)
Gralsridderen Lohengrin kunne tjene som forbilde for den gudsutsendte; utsprunget som han er av den keltisk-germanske fantasi, og som allerede nyter en viss tradisjonell anseelse (på lignende vis som sagn-gestalten Wilhelm Tell for lenge siden er et symbol i Sveits). Ved egnet propaganda må Førerens herkomst tilsløres enda mer enn tidligere, og også hans fremtidige bortgang må skje sporløst og i fullstendig dunkelhet. (Vender tilbake til gralsborgen...)

Personlig verk

Biografier

  • Doron Arazi: Adolf Hitler: A Bibliography. Greenwood (1994) ISBN 0-887-36360-1
  • Alan Bullock: Hitler and Stalin: Parallel Lives, HarperCollins (1991) ISBN 0679729941
  • Alan Bullock: Hitler: A Study in Tyranny, Harper Perennial (1991–førsteutgaven er fra 1961) ISBN 0060920203
  • William Carr: Hitler. A Study in Personality and Politics, London 1978
  • Joachim Fest: Hitler. Eine Biografie. Frankfurt am Main, Berlin, Wien 1973; Norsk utg. Gyldendal Norsk Forlag 1973; ISBN 82-05-05791-5.
  • Hans Bernd Gisevius: Adolf Hitler: Versuch einer Deutung. München 1963
  • Sebastian Haffner: Anmerkungen zu Hitler. Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1978, ISBN 3-59623-489-1
  • Brigitte Hamann: Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktators. Piper, München 1996 ISBN 3-492-03598-1 (Wien 1907-1913: Die Jahre, die Hitler prägten)
  • Konrad Heiden: Hitler I Das Leben eines Diktators. Zürich 1936
  • Konrad Heiden: Hitler II Ein Mann gegen Europa. Zürich 1937
  • Sir Ian Kershaw: Hitler 1889-1936: Hubris, W W Norton (1999) and Hitler 1937-1945: Nemesis, W W Norton (2000) ISBN 0393320359
  • August Kubizek: Adolf Hitler mein Jugendfreund, 1953 – Niende opplag: Leopold Stocker Verlag, 2002, ISBN 3-70200-971-X
  • Lothar Machtan og John Brownjohn (translator): The Hidden Hitler Basic Books (2001) ISBN 0-465-04308-9
  • Albert Marrin: "Hitler", Penguin Books (1987) ISBN 0-670-81546-2
  • Werner Maser: Adolf Hitler Legende-Mythos-Wirklichkeit. München und Esslingen 1971
  • Rudolf Olden: Hitler. Querido, Amsterdam 1935 (Nachdruck: Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1984, mit einem Vorwort von Werner Berthold). ISBN 3-596-25185-0
  • Gudrun Pausewang: Adi: Jugend eines Diktators, Ravensburger, Ravensburg 1997 ISBN 3473581518
  • John Toland: Adolf Hitler, Biographie 1889–1945. Bergisch Gladbach, Lübbe 1977. ISBN 3-7857-0207-8
  • Gerhard Vinnai: Hitler – Scheitern und Vernichtungswut. Zur Genese des faschistischen Täters. Psychosozial-Verlag. Gießen 2004. ISBN 3-89806-341-0

Litteratur

  • Bernd Kuhlmann: Eisenbahn-Größenwahn in Berlin – Die Planungen von 1933 bis 1945 und deren Realisierung, GVE-Verlag, Berlin, 2005, ISBN 3-89218-093-8
  • Carl Amery: Hitler als Vorläufer. Auschwitz – der Beginn des 21. Jahrhunderts? Luchterhand, München 1998 ISBN 3-630-87998-5
  • E. R. Carmin: Das schwarze Reich. Geheimgesellschaften und Politik im 20. Jahrhundert. Heyne, München 1997 ISBN 3-453-12588-6
  • Max Domarus: Hitler. Reden und Proklamationen 1932-1945. 2 Bde., 4 Halbbde., Wiesbaden 1973
  • Henrik Eberle und Matthias Uhl: Das Buch Hitler: Geheimdossier des NKWD für Josef W. Stalin, zusammengestellt aufgrund der Verhörprotokolle des Persönlichen Adjutanten Hitlers, Otto Günsche, und des Kammerdieners Heinz Linge, Moskau 1948/49, Gustav Lübbe Verlag, Bergisch Gladbach 2005
  • Philipp W. Fabry: Mutmaßungen über Hitler. Urteile von Zeitgenossen. Düsseldorf 1969
  • Joachim Fest: Staatsstreich. Der lange Weg zum 20. Juli. Siedler, Berlin 1994 ISBN 3-88680-539-5
  • Daniel Gasman: The Scientific Origins of National Socialism: Social Darwinism in Ernst Haeckel and the German Monist League, American Elsevier, New York, 1971
  • Daniel Gasman: Biological Sciences and the Roots of Nazism, American Scientist 76::56, January – February 1988
  • Robert Gellately: Backing Hitler. Oxford und New York 2001 ISBN 0-19-820560-0
  • Ellen Gibbels: Hitlers Parkinson-Krankheit: zur Frage eines hirnorganischen Psychosyndroms, Springer, 1990, ISBN 3-540-52399-5
  • Nicholas Goodrick-Clarke: Die okkulten Wurzeln des Nationalsozialismus. 2. Aufl. Stocker, Graz und Stuttgart 2004 ISBN 3-7020-0795-4
  • Sebastian Haffner: Anmerkungen zu Hitler, Fischer (Taschenbuch), Frankfurt, 1978 ISBN 3-5962-3489-1
  • Brigitte Hamann: Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktators. München 1996
  • Brigitte Hamann: Hitlers Edeljude. Das Leben des Armenarztes Eduard Bloch. München 2008
  • Peter den Hertog: Hitlers schutkleur. De oorsprong van zijn antisemitisme, De Arbeiderspers (2005) ISBN 90-295-6248-X
  • Bernhard Horstmann: Hitler in Pasewalk – Die Hypnose und ihre Folgen, Hitlers hysterische Blindheit, Droste Verlag (2004) ISBN 3-7700-1167-8
  • Eberhard Jäckel: Hitler's World View: A Blueprint for Power, translated by Herbert Arnold, Oxford University Press (2000) ISBN 0674404254
  • Douglas M. Kelley: 22 Männer um Hitler. Erinnerungen des amerikanischen Armeearztes und Psychiaters am Nürnberger Gefängnis. Olten, Bern 1947
  • Victor Klemperer: Die unbewältigte Sprache. Aus dem Notizbuch eines Philologen."LTI", Dannstadt (uten år)
  • Guido Knopp: Hitler's Henchmen (1998), Sutton Publishing (2005), ISBN 0750937815
  • Christian Graf von Krockow: Hitler und seine Deutschen. List, München, 2001, ISBN 3-471-79415-8
  • Alfred Läpple: Kirche und Nationalsozialismus in Deutschland und Österreich. Paul Pattloch Verlag, Aschaffenburg 1980 ISBN 3-557-91168-3
  • Werner Maser: Der Sturm auf die Republik. Frühgeschichte des NSDAP Stuttgart 1973
  • Werner Maser: Adolf Hitler, Mein Kampf. Der Fahrplan eines Welteroberers. Esslingen 1976
  • Georg May: Kirchenkampf oder Katholikenverfolgung? Verlag Christiania, Stein am Rhein/Schweiz 1991 ISBN 3-7171-0942-1
  • Parthenius Minges: Der Monismus des deutschen Monistenbundes. Aus monistischen Quellen dargelegt und gewürdigt. Münster 1919
  • Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007
  • Henry Morris: The Long War Against God, Baker Book House, Michigan, 1989
  • Ernst Nolte: «Eine frühe Quelle zu Hitlers Antisemitismus», i: Historische Zeitschrift 192, 1961, s. 584–606
  • Hans-Günter Richardi: Hitler und seine Hintermänner – Neue Fakten zur Frühgeschichte der NSDAP. Süddeutscher Verlag, München 1991 ISBN 3-79916-508-8
  • Michael Rißmann: Hitlers Gott: Vorsehungsglaube und Sendungsbewußtsein des deutschen Diktators, Pendo, Zürich/München 2001 ISBN 3-85842-421-8
  • William L. Shirer: The Rise and Fall of the Third Reich, Gramercy (1960) ISBN 0517102943
  • Gerd Schultze-Rhonhof: 1939–Der Krieg, der viele Väter hatte. 2.Aufl. Olzog, München 2003 ISBN 3-7892-8117-4
  • Frederick Spotts: Hitler and the Power of Aesthetics, Overlook Press (2004) ISBN 1585673455
  • Henry A. Turner: Hitlers Weg zur Macht. Der Januar 1933. Berlin 1999

Referanser og fotnoter

(Etterskuddsvis påføring av fotnoter er et pågående prosjekt, innledet 25. mars 2009, som kan ta lang tid.)

  1. ^ Graf von Krockow: Hitler und seine Deutschen. List, München 2001, ISBN 3-471-79415-8.
  2. ^ Se Döllersheim … und die Rückkehr wäre möglich gewesen. Fra doellersheim.at (om landsbyens historie, Hitlers forfedre og omgjøringen til troppeøvingssted).
  3. ^ Alan Bullock: Hitler: A Study in Tyranny, Penguin Books, 1962, s. 23
  4. ^ Alan Bullock: Hitler: A Study in Tyranny, Penguin Books, 1962, s. 25
  5. ^ Ian Kershaw, Hitler-1889-1936. Hubris, 1998, side 7, 8 og 9.
  6. ^ Innflytelsen fra Lanz, Schönerer og Lueger nevnes av Joachim Fest: «Adolf Hitler», i: Neue Deutsche Biographie (NDB). bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, s. 250–266. – Se s. 253.
  7. ^ Kubizek, August: Hitler, Mein Jugendfreund, nyutgivelse ved Stocker, 2002, ISBN 3-7020-0971-X.
  8. ^ Brigitte Hamann: Hitler's Vienna. A dictator's apprenticeship, Oxford University Press, 1999
  9. ^ John Toland: Adolf Hitler, Garden City NY: Doubleday, 1976, s. 41-45
  10. ^ Alan Bullock: Hitler: A Study in Tyranny, Penguin Books, ISBN 0140135642, s. 30-31
  11. ^ Speer, Albert. Inside The Third Reich. New York: The Macmillan Company, 1970. ISBN 0-02-037500-X.
  12. ^ Adolf Hitler: Mein Kampf.
  13. ^ Bernhard Horstmann: Hitler in Pasewalk, Droste Verlag, Düsseldorf 2004.
  14. ^ Konrad Heiden: Adolf Hitler. Eine Biographie. Europa-Verlag, Zürich 2007 [Neuausgabe], ISBN 978-3-905811-02-5.
  15. ^ Margarita Pazi: Ernst Weiß. Schicksal und Werk eines jüdischen mitteleuropäischen Autors in der ersten Hälfte des 20. Jahrhunderts. Frankfurt am Main 1993, ISBN 3-631-45475-9, s. 108 f.
  16. ^ Oppslagsordet «Eckhart, Dietrich» i: Hermann Weiß (utg.): Biographisches Lexikon zum Dritten Reich. 2. Aufl., Fischer, Frankfurt am Main 1998, ISBN 3-10-091052-4.
  17. ^ Jfr. Ernst Nolte: «Eine frühe Quelle zu Hitlers Antisemitismus», i: Historische Zeitschrift 192, 1961, s. 584–606.
  18. ^ Faksimile fra Harvard Law Schools bibliotek.
  19. ^ Hans-Walter Schmuhl: «Philipp Bouhler – Ein Vorreiter des Massenmords». i: Ronald Smelser, Enrico Syring og Rainer Zitelmann: Die braune Elite. Bind 2. Darmstadt, 1993
  20. ^ Peter Loeffler (utg.): Akten, Briefe und Predigten 1933-1946, in 2 Bdn. Schöningh, 1996 ISBN 3-506-79840-5
  21. ^ Joachim Kuropka (utg.): Clemens August Graf von Galen : Menschenrechte – Widerstand – Euthanasie – Neubeginn. Regensberg Münster, 1998. ISBN 3-7923-0714-6
  22. ^ Die Hoßbach-Niederschrift (fullstendig tekst på tysk)
  23. ^ Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 411.
  24. ^ Teksten til Hitlers Reichstagstale om dette av 19. juli 1940 hos Max Domarus: Der Reichstag und die Macht. Würzburg 1968, s. 1540–1559.
  25. ^ Innen én time etter talen ble holdt gjengav BBC Storbritannias kategoriske avvisning av fredstilbudet. Reaksjonen i Hitlers omgivelser var preget av skuffelse. Jfr. Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 411.
  26. ^ For tekst til Hitlers riksdagstale av 11. desember 1941, se Max Domarus: Der Reichstag und die Macht. Würzburg 1968, s. 1794–2111.
  27. ^ Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 607, Anm. 372.
  28. ^ Speer gjengir Hitler slik: «Wenn der Krieg verloren geht, wird auch das Volk verloren sein. […] Es sei nicht notwendig, auf die Grundlagen, die das Volk zu seinem primitivsten Weiterleben braucht, Rücksicht zu nehmen. Im Gegenteil sei es besser, selbst diese Dinge zu zerstören. Denn das Volk hätte sich als das schwächere erwiesen und dem stärkeren Ostvolk gehöre dann ausschliesslich die Zukunft. Was nach dem Kampf übrigbliebe, seien ohnehin nur die Minderwertigen; denn die Guten seien gefallen». IMT: Der Nürnberger Prozess gegen die Hauptkriegsverbrecher …, fotomech. Nachdruck München 1989, Bd. 41 (= Dok-Bd. 17), S. 428 (Dok. Speer-24).
  29. ^ Ellen Gibbels: Hitlers Parkinson-Krankheit: zur Frage eines hirnorganischen Psychosyndroms, Springer, 1990, ISBN 3-540-52399-5, s. 93.
  30. ^ Jfr. Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. Stuttgart 2000, ISBN 3-421-05132-1, s. 1036.
  31. ^ Tekst til begge testamenter hod Werner Maser: Hitlers Briefe und Notizen. sein Weltbild in handschriftlichen Dokumenten. Düsseldorf 1973, ISBN 3-430-16356-0.
  32. ^ Alisa Argunova: Die acht Bestattungen Hitlers. Tysk oversettelse og kommerntar ved Wolf Oschlies. Fra Shoa.de, sist besøkt 18. desember 2008.
  33. ^ Will Berthold: Die 42 Attentate auf Adolf Hitler. Blanvalet, München 1981.
  34. ^ Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007, s. 9-35
  35. ^ Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007, s. 36-58
  36. ^ Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007, s. 189-191
  37. ^ Christian Graf von Krockow: Eine Frage der Ehre. Stauffenberg und das Hitler-Attentat vom 20. Juli 1944. Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 2004, ISBN 3-499-61494-4, s. 101.
  38. ^ Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007, s. 191-193
  39. ^ Jfr. Joachim Fest: Staatsstreich. Der lange Weg zum 20. Juli. Berlin 1994, s. 279f.
  40. ^ Douglas M. Kelley: 22 Männer um Hitler. Erinnerungen des amerikanischen Armeearztes und Psychiaters am Nürnberger Gefängnis. Olten, Bern 1947, s. 237
  41. ^ Parthenius Minges: Der Monismus des deutschen Monistenbundes. Aus monistischen Quellen dargelegt und gewürdigt. Münster 1919, s. 68
  42. ^ Georg May: Kirchenkampf oder Katholikenverfolgung? Verlag Christiania, Stein am Rhein/Schweiz 1991, s. 1; jfr. Gasman
  43. ^ Parthenius Minges: Der Monismus des deutschen Monistenbundes. Aus monistischen Quellen dargelegt und gewürdigt. Münster 1919, s. 94-96
  44. ^ Wilhelm Ostwald: Monistische Sonntagspredigten. Erste Reihe. Leipzig 1911, s. 25-32
  45. ^ Werner Maser: Der Sturm auf die Republik. Frühgeschichte des NSDAP Stuttgart. 1973, s. 104
  46. ^ Arthur Koestler: Frühe Empörung (= Gesammelte autobiographische Schriften 1. Bd.), Wien-München-Zürich 1979, s. 57
  47. ^ Werner Maser: Adolf Hitler, Mein Kampf. Der Fahrplan eines Welteroberers. Esslingen 1976, s. 265
  48. ^ Ernst Haeckel: Die Lebenswunder. Gemeinverständliche Studien über Biologische Philosophie. Ergänzungsband zu dem Buche über die Welträthsel, Stuttgart 1904, ss. 450
  49. ^ Ernst Haeckel: Die Lebenswunder. Gemeinverständliche Studien über Biologische Philosophie. Ergänzungsband zu dem Buche über die Welträthsel, Stuttgart 1904, ss. 109-136
  50. ^ «The great break in the organic chain between man and his nearest allies, which cannot be bridged over by any extinct or living species, has often been advanced as a grave objection to the belief that man is descended from some lower form; but this objection will not appear of much weight to those who, convinced by general reasons, believe in the general principle of evolution. Breaks incessantly occur in all parts of the series, some being wide, sharp and defined, others less so in various degrees; as between the orang and its nearest allies—between the Tarsius and the other Lemuridæ—between the elephant and in a more striking manner between the Ornithorhynchus or Echidna, and other mammals. But all these breaks depend merely on the number of related forms that have become extinct. At some future point, not distant as measured by centuries, the civilised races of man will almost certainly exterminate and replace the savage races throughout the world. At the same time the anthropomorphous apes, as Professor Schaaffhausen has remarked, will no doubt be exterminated. The break will then be rendered wider, for it will intervene between man in a more civilised state, as we may hope, than the Caucasian, and some ape as low as a baboon, instead of as at present between the negro or Australian and the gorilla». Fra The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex - s. 200–201.
  51. ^ «There is reason to believe that vaccination has preserved thousands, who from a weak constitution would formerly have succumbed to small-pox. Thus the weak members of civilised societies propagate their kind. No one who has attended to the breeding of domestic animals will doubt that this must be highly injurious to the race of man. It is surprising how soon a want of care, or care wrongly directed, leads to the degeneration of a domestic race; but excepting in the case of man himself, hardly any one is so ignorant as to allow his worst animals to breed.». Fra The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex - s. 168.
  52. ^ William Carr: Hitler. A Study in Personality and Politics, London 1978, s. 133
  53. ^ Fullstendig sitert hos Martin Neubauer: Literatur des Nationalsozialismus: In Braunau, da ist er geboren / Da trat er ins Leben ein,/ Er, der für die Heimat erkoren, /Der unser Befreier sollt' sein. Drum zieht es voll Sehnsucht mich hin / Nach Braunau, nach Braunau am inn // Du Braunau, Gott hat dich erlesen, / Durch dich wurde er uns geschent, / Hier wurde reindeutsches Wesen / In jungfrisches Herze gesenkt; / Drum Deutscher, lenk stets deinen Sinn / Nach Braunau, nach Braunau am Inn.
  54. ^ Hans Jörg Schmidt og Petra Tallafuss: Totalitarismus und Literatur: deutsche Literatur im 20. Jahrhundert, Hannah-Arendt-Institut für Totalitarismusforschung, Stiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur, Dresden 2005, s. 100

Eksterne lenker

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Adolf Hitler – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Adolf Hitler – sitater