Ernest Hemingway

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ernest Hemingway
Ernest Hemingway
Født 21. juli 1899
Oak Park, Illinois
Død 2. juli 1961 (61 år)
Ketchum, Idaho
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Amerikansk
Signatur
Ernest Hemingways signatur

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1954

Ernest Miller Hemingway (født 21. juli 1899 i Oak Park, Illinois, død 2. juli 1961 i Ketchum, Idaho) var en amerikansk forfatter av romaner og noveller, blant annet med utgangspunkt i egne erfaringer fra den første verdenskrig, den spanske borgerkrigen, og den andre verdenskrig. Blant hans mest kjente bøker er Og solen går sin gang (1926), Farvel til våpnene (1929), og Den gamle mannen og havet (1952).

Hemingway inspirerte unge forfattere verden over med sin «isfjellteknikk»; den knappe, konsise minimalismen og tilsynelatende nøytrale prosaen med utstrakt bruk av underliggende meninger. Hans fortellinger hadde betydelig innflytelse på utviklingen av skjønnlitteraturen på 1900-tallet og han fikk Nobelprisen i litteratur i 1954.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Hemingway som baby
Hemingway med sin andre ektefelle Pauline Pfeiffer i Paris i 1927
Hemingway og hans siste ektefelle (og enke) Mary på safari i 1953/54

Ernest ble født i Illinois som nest eldst i en søskenflokk på seks. Familien bodde i forstaden Oak Park til Chicago. Moren, som var musiker og pietistisk innstilt, kledde ham i jenteklær, som ikke var uvanlig på den tiden og ønsket at sønnen skulle spille cello og lese religion. Den protestantiske faren, som var lege, satte hardt arbeid og bønn høyt. Han ønsket at Ernest skulle bli et «ekte mannfolk» og introduserte han for friluftsliv, fiske og storviltjakt. Begge foreldrene var godt utdannet og en respektert del av det konservative miljøet i Oak Park.[1] Familien flyttet etter hvert til et stort hus i et meget respektabelt strøk, hvor moren hadde sitt eget musikkstudio og faren legekontor.[1]

Han tok videregående utdannelse, med blant annet journalistikk, ved Oak Park and River Forest High School i årene 1913 til 1917 og deltok i en rekke sportsaktiviteter. Han utmerket seg innenfor engelsk.[2] Han spilte i to år i skoleorkesteret sammen med sin søster Marcelline.[1]

Etter fullført skolegang, begynte Hemingway å arbeide i avisen The Kansas City Star.[3] Selv om han bare ble her i seks måneder, tilegnet han seg avisens stilmanual som grunnlag for sin egen skrivestil: «Bruk korte setninger, bruk kort ingress, bruk frisk engelsk. Vær positiv, ikke negativ.»[4]

Da den første verdenskrig brøt ut tjenestegjorde han som ambulansesjåfør. Han ble etter to måneders tjeneste hardt skadet ved fronten i Italia. Etter krigen vendte han tilbake til journalistikken, denne gangen i en kanadisk avis.

På begynnelsen av 1920-tallet dro han, fast bestemt på å bli forfatter, til Paris sammen med Hadley Richardson, hans første ektefelle. Han gjorde imidlertid større suksess som journalist, et yrke som brakte han både til den spanske borgerkrigen og til Cuba. Hemingway tilhørte en krets av kunstnerne som på 1920-tallet bodde i Paris, en krets Gertrude Stein karakteriserte som «Den tapte generasjon». Livet i Paris beskriver Hemingway i boken En varig fest som kommer ut i 1964, tre år etter hans død. I Paris traff han blant andre Francis Scott Fitzgerald, Ezra Pound, Pablo Picasso, James Joyce og Gertrude Stein, som han omtaler som sin litterære mentor. I denne boken beskriver han også hvordan han vandret rundt fra kafé til kafé i Paris og skrev, fattig, men lykkelig.

Han forlot Hadley i 1927 og giftet seg samme år med journalisten Pauline Pfeiffer. Han ønsket imidlertid å etablere seg som forfatter i USA,[5] og søkte etter et inspirerende sted å bo.[5] De flyttet først inn i en mindre leilighet i Key WestFlorida Keys, men kjøpte et større hus i 1930 hvor de etter restaureringsarbeider flyttet inn i april 1931.[5] Dette huset er i dag bevart uendret som et museum over ham.

Han ble boende i huset på Key West fram til desember 1939 sammen med Pauline og dere to barn fram desember 1939,[5] da han flyttet fra familien og sammen med sin tredje ektefelle Martha Gellhorn til HavannaCuba på eiendommen «Finca Vigia»,[5] som i dag eies av den cubanske stat og er bevart uendret. Han ble skilt fra Gellhorn etter fem år, men giftet seg i 1946 med journalisten Mary Welsh Hemingway[5] som han forble gift med resten av livet. Han var involvert i to svært alvorlige flystyrter i Afrika, noe som medførte at han ble erklært død over hele verden i 1954. I 1959 kjøpte han et hus i Ketchum i Idaho, hvor han 2. juli 1961 tok han sitt eget liv med et haglegevær. Hemingways siste leveår var preget av høyt alkoholforbruk og depresjoner.

Forfatterskapet[rediger | rediger kilde]

Skrivebordet Hemingway arbeidet ved på Key West
Hemingway poserer for et omslagsfoto tatt av Lloyd Arnold for Klokkene ringer for deg, i Sun Valley Lodge, Idaho, 1939

Hemingways litterære karakterer er ofte sterke mannlige individualister, ofte fortolket som projeksjoner av hans egen personlighet, som må makte eller uttrykke «verdighet under press». Mye av handlingen og omgivelsene i Hemingways tekster er basert på hans eget liv og egen livsstil. Alkoholforbruket er én ting som går igjen i flere av hans romaner og noveller. Hans forfatterskap inkluderer ofte krig, storviltjakt, sportsfiske og kunstnerliv, som var sentrale elementer i hans eget liv. Øyer i Havstrømmen handler om livet til en tilbaketrukket maler, Thomas Hudson, i og etter den andre verdenskrig. Tyrefekting, som blir beskrevet i Og solen går sin gang, forelsket Hemingway seg i første gang han kom til Pamplona i Nord-Spania, der han fikk oppleve den årlige San Fermín-festivalen.

Og solen går sin gang (1926)[rediger | rediger kilde]

The Sun also rises; norsk oversettelse 1929. Filmatisert 1957. Den ytre handlingen finner stort sett sted i Frankrike og Spania. En gruppe venner er i Frankrike og bestemmer seg for å reise på ferie til Spania. De ankommer Pamplona hvor de er med på den store tyrefekting-fiesteaen. I den indre handlingen har vi den vakre kvinnen ved navn Brett som stadig kommer i nye kjærlighetsforhold. Mennene svermer om Brett som ikke klarer å bestemme seg for hvem hun vil ha, men mannfolkene beholder stadig håpet om å vinne Bretts gunst. Det er et evig kretsløp hvor det aldri blir noen reell endring – selv om det gang på gang sverges det motsatte. Solen går sin gang.

Farvel til våpnene (1929)[rediger | rediger kilde]

A Farewell to Arms; norsk oversettelse 1930. Filmatisert i 1932 og 1957. Boken handler om den amerikanske løytnanten Frederic Henry som frivillig befinner seg i Italia som ambulansesjåfør i den italienske hæren nær grensen til fienden Østerrike under første verdenskrig. En dag etter en langperm møter han den engelske sykepleieren Catherine Barkley og utvikler et forhold med henne. Han blir senere en av hennes pasienter etter at han blir såret ved fronten. Etter et opphold på et sykehus i Milano og friskmeldingen nærmer seg, bestemmer han seg å desertere samme med Catherine som venter deres felles barn. De bestemmer seg til å flykte til den nøytrale Sveits og vende krigen og elendigheten ryggen for å dyrke sin felles kjærlighet. Skjebnen deres ville det annerledes.

Den ene mot de mange (1937)[rediger | rediger kilde]

To Have and Have Not; norsk oversettelse 1938. Filmatisert 1945. Boken handler om Harry Morgan som tar oppdrag som smugler i farvannet mellom Key West og Cuba. Helst vil Morgan være hjemme hos sin kone og døtre, men han klarer ikke å forsørge dem uten smugleraktivitetene. Livet som smugler viser seg heller ikke å være særlig innbringende, og det går stadig nedover med Morgan. Etter en smuglertur med sprit oppstår det skuddveksling og Morgan mister den ene armen sin. Politiet beslaglegger båten hans, men han sier likevel ja til et nytt oppdrag.

Klokkene ringer for deg (1940)[rediger | rediger kilde]

For Whom the Bell Tolls; norsk oversettelse 1946. Filmatisert 1943. Handlingen foregår under den spanske borgerkrigen hvor amerikaneren Robert Jordan har meldt seg som frivillig på regjeringsstyrkenes side. Han får i oppdrag å sprenge en bro, et strategisk viktig knutepunkt. Mens han venter på det riktige tidspunktet for regjeringsstyrkene lever han i skjul i fire dager sammen med geriljastyrkene og sivile i fjellene. Blant geriljasoldatene er den viljesterke og fryktløse revolusjonskvinnen Pilar, den farlige og upålitelige Pablo, veiviseren Anselmo og den vakre og uskyldige nittenårige Maria. Etterhvert som situasjonen tilspisser seg og troen på å overleve svinner hen, utvikler Jordan og Maria et sterkt kjærlighetsforhold. Jordan lykkes i å få sprengt broen, men blir hardt skadet og tvinger Maria til å forlate han for å redde seg selv.

Across the River and Into the Trees (1950)[rediger | rediger kilde]

Across the River and Into the Trees; norsk oversettelse 1951.
Handlingen utspiller seg i Venezia en vinter kort tid etter 2. verdenskrig. En amerikansk soldat forelsker seg i en vakker, ung italiensk grevinne.

Den gamle mannen og havet (1952)[rediger | rediger kilde]

The Old Man and the Sea; norsk oversettelse 1952. Filmatisert i 1958 med Spencer Tracy i hovedrollen.
I sentrum for handlingen står den cubanske fiskeren Santiago. Han har lenge slitt med dårlig fiskelykke, men plutselig en dag gjør han sitt livs store fangst: en enorm sverdfisk som er to fot lengre enn båten hans. Santiago kjemper mot sverdfisken i tre døgn før han klarer å harpunere den og feste den til båten.

Islands in the Stream (1970)[rediger | rediger kilde]

Islands in the Stream; norsk oversettelse 1971. Filmatisert 1977.
Boken handler om livet til en tilbaketrukket maler, Thomas Hudson, i og etter 2. verdenskrig. Etter å ha tjenestegjort for U.S. Navy, trekker Hudson seg tilbake til Bahamas hvor han arbeider hardt og lever stille ved Golfstrømmen. Han er velstående og vellykket med tre unge sønner fra to havarerte ekteskap. Om sommeren kommer de tre guttene på ferie som preges av sportslige aktiviteter til lands og på sjøen. Som i mange av Hemingways bøker er idyllen bare tilsynelatende. Gjennom samtaler med sønnene kommer Hudsons nederlag og smertefulle fortid fram i lyset. Vendepunktet i boka kommer brått når de to yngste sønnene blir drept i en bilulykke ved Biarritz. Hudson drar til Cuba i hemmelig oppdrag for å spore opp tyske ubåter som jakter amerikanske oljetransporter til Europa. På Cuba får Hudson beskjeden om at hans eldste sønn er drept i krigen. I bokens siste del dør Hudson mens han jakter et tysk skip i Gulfstrømmen.

Novellesamlinger[rediger | rediger kilde]

Reportasje[rediger | rediger kilde]

Hemingway og Norge[rediger | rediger kilde]

Det er Sigurd Hoel, hovedkonsulent i Gyldendal fra 1924 til sin død, som får æren for Hemingway ble så tidlig «oppdaget» av norske lesere. Sigurd Hoel og Harald Grieg ønsket å starte en moderne romanserie og dro i den forbindelse utenlands for å se etter utenlandsk litteratur som var aktuell for serien. Hoel var blant annet en stund i Paris våren 1926 hvor han helt uventet støtte på Hemingways navn. Hoel har beskrevet møtet i en artikkel i tidsskriftet Vinduet, og det var mens Hoel overnattet i atelieret til en amerikansk maler at Hoel kom over boken In our time – en novellesamling av Hemingway.

Hoel beskriver følelsen etter å ha lest boken slik: «Utpå kvelden reiste jeg meg, støl og lemster, men lykkelig. Jeg visste at jeg hadde hatt en av de opplevelsene som bare kommer ganske få ganger i livet. En ny mann, et nytt stoff, en ny stil. Et varsel om en ny tid i diktningen.»

Hoel og Grieg ble enige om at Og solen går sin gang, som Hemingway hadde skrevet etter In our time, skulle bli startbindet for den berømmelige Den gule serie, og som oversetter ble Gunnar Larsen valgt. En annen av Gyldendals diktere, Olaf Bull hadde møtt Hemingway personlig i Paris, i motsetning til Hoel, en høstkveld i 1926.[6]

Da Norge ble okkupert av tyskerne under den andre verdenskrig, var noe av det første tyskerne gjorde i Norge å beslaglegge alt materiale av Hemingway hos forlaget og i bokhandlene. Under krigen var det derfor ikke mulig å oppdrive bøker av Hemingway, og da Den gule serie startet opp igjen etter frigjøringen, ble dette markert ved at Hemingways Klokkene ringer for deg ble åpningsboken. Da Gyldendal i 1948 startet «den blå» novelleserien, var det også Hemingway som ble angivende med det store samlebindet Samlede noveller, som inneholdt både de gamle novellene fra Paris-årene og de nye samlinger som i mellomtiden var kommet. Denne ble også oversatt av Gunnar Larsen. I forbindelse med utgivelse av Hemingways Samlede romaner i 1951 dro Harald Grieg til Cuba for å treffe Hemingway. Skildringer fra dette møtet har vært trykt i En forleggers erindringer[6].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Reynolds, Michael: Ernest Hemingway: A Brief Biography A Historical Guide to Ernest Hemingway, i Wagner-Martin, Linda (red): A Historical Guide to Ernest Hemingway, side 17-19, Oxford 2000: Oxford UP. ISBN 978-0-19-512151-3
  2. ^ Mellow, James: Hemingway: A Life Without Consequences side 21, Boston 1992: Houghton Mifflin. ISBN 978-0-395-37777-2
  3. ^ Meyers, Jeffrey: Hemingway: A Biography, side 19-23 New York 1985: Macmillan. ISBN 978-0-333-42126-0
  4. ^ Use short sentences. Use short first paragraphs. Use vigorous English. Be positive, not negative, «Star style and rules for writing». The Kansas City Star. KansasCity.com, besøkt 6. juli 2013.
  5. ^ a b c d e f Francesca Premoli-Droulers: Dikterhjem, side 91-96, Messel forlag 1996 ISBN 82-7631-036-2
  6. ^ a b Ernest Hemingway av Carlos Baker, forordet til den norske utgaven, Gyldendal 1970

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Ernest Hemingway – sitater
Wikisource-logo.svg Wikisource: Ernest Hemingway – originaltekst