Internett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For den am. filmen fra 1995 med Sandra Bullock, se Nettet (film)

Internett (ofte kalt «nettet») er et verdensomspennende datanettverk og danner basisen for en rekke kommunikasjonstjenester. De viktigste er World Wide Web (før midten av 1990-tallet hadde Gopher denne rollen), e-post, chat, filoverføring, IP-telefoni og videosamtale.

Nettet har omfattende anvendelser og ble i løpet av 1990-tallet et viktig hjelpemiddel for informasjonsspredning, kommunikasjon, handel, og forvaltning. Internett ble tatt i bruk i akademiske miljøer tidlig på 1980-tallet, men etter at World Wide Web ble oppfunnet i 1991 og Microsoft la med en nettleser for Web i Windows i 1995, fikk nettet en eksplosiv økning i trafikk og utbredelse og er fortsatt i vekst. Stadig flere anvendelser kommer til ved bruk og behandling av informasjon.

Vanlige former for informasjon er tekst, bilder, lyd og video. Forskjellige handlinger kan også utføres via nettet. Eksempler er overføring av pengebeløp, elektronisk handel, fjernstyring av tekniske innretninger, observasjon og rapportering av tilstander, osv.

Internett har hatt en enorm økning i antall brukere siden World Wide Web ble lansert i 1991. I 1995 lå antallet brukere på ca. 30 millioner på verdensbasis.[1] I 2000 hadde dette økt til 250 millioner og innen utgangen av 2010 hadde antallet nettbrukere økt til 2,08 milliarder (57 % av dem i utviklingsland).[2] Det landet som lenge hadde størst antall brukere var USA. Sommeren 2008 ble de imidlertid forbigått av Kina som ble registrert med 253 millioner brukere (mot USAs 223 millioner brukere). USA hadde imidlertid en større andel av befolkningen på nett enn Kina (71 % i USA mot 19% i Kina).[3]

Universalverktøy uten grenser[rediger | rediger kilde]

Internett er et verdensomspennende datanettverk basert på en standard kommunikasjonsprotokoll (TCP/IP). Denne gjør det mulig for datamaskiner å kommunisere på tvers av en rekke forskjellige fysiske nett som f. eks. kabel, fiber, radiolink, satellitt og trådløst nett, og er grunnlaget for at datamaskiner kan kommunisere over hele verden.

De mest utbredte anvendelser av nettet er Web – for innhenting og levering av informasjon i mange former, og e-post – for sending av meldinger til adressater.

Internett har ingen enkelt eier. Internett er en sammenkobling av en rekke nett som bygges og drives av teleselskaper og spesialiserte Internettleverandører. Som bruker av Internett anskaffer man gjerne en PC og tegner abonnement hos et tjenesteyterfirma gjerne kalt ISP (Internet Service Provider). PC-en tilkobles telenettet og innstilles til å kommunisere med tjenesteyterens tjenermaskin som formidler overføringen videre.

Den tekniske utvikling av Internett foregikk hovedsakelig i perioden 1968 – 1980 under ledelse av det amerikanske Advanced Research Projects AgencyARPA. Arbeidet skjedde i et samarbeide mellom et titalls forskningsmiljøer i USA samt et i England og et i Norge. Samtidig koblet et antall andre forskningsmiljøer i USA seg til nettet og begynte mange samarbeidsprosjekter omkring anvendelser.

I perioden 1980 – 1991 skjedde en videre utbredelse til akademiske miljøer verden over. Fra 1991 var anvendelser ikke lenger begrenset til akademiske formål. Deretter skjedde en eksplosiv vekst i antallet datamaskiner, anvendelser og trafikk.

Teknikken representerer flere nye metoder i forhold til de tradisjonelle innen telekommunikasjon og datateknikk. Etablerte miljøer, teleindustri og teleoperatører var skeptiske til internettutviklingen helt frem til omkring 1995. Siden da har Internett hatt betydelig påvirkning både på teleindustrien, dataindustrien og menneskers bruk av informasjon og telekommunikasjon.

Internett har forårsaket endring av flere forhold i samfunnet ved å gjøre formidling av informasjon lettere, raskere og mindre avhengig av geografiske begrensninger. Disse mulighetene har påvirket næringsliv og mellommenneskelige forhold i store deler av verden. Utviklingen fortsetter og gjør seg gjeldende på flere av livets områder og i flere former.

Teknikk og tjenester i Internett[rediger | rediger kilde]

Teknisk er Internett et samkjøringsnett av datamaskiner kalt vertsmaskiner. Disse utveksler informasjon på digital form via et overføringsnett. Dette består av overføringskanaler av ulike slag knyttet sammen via spesialiserte datamaskiner kalt rutere. Forskjellige vertsmaskiner med ulike formål kan utveksle informasjon av alle typer som kan kodes digitalt. Vertsmaskinene kan lagre, bearbeide og presentere informasjon.

Mange vertsmaskiner er personlige datamaskiner (eng: personal computers – PC) også kalt arbeidsstasjoner. De brukes av enkeltpersoner for å hente informasjon og presentere den i egnet form. Videre brukes de ved utarbeidelse av tekst og andre typer informasjon som skal overføres og lagres.

Andre vertsmaskiner brukes til felles formål og kalles tjenermaskiner (eng: servers). Disse kan være spesialisert for enkeltformål, eksempelvis store for arkivering eller tunge beregninger, eller små for fjernstyring eller fjernmåling.

Sammenkobling av datamaskiner er karakterisert ved overføringskapasitet, hvor meget informasjon som kan overføres pr tidsenhet. Overføringstiden for en melding av en gitt størrelse – antall bit – fra en vertsmaskin til en annen begrenses av flere faktorer, hovedsakelig overføringsnettets kapasitet, vertsmaskinenes kapasitet og trafikkbelastning i øyeblikket. Overføringens kapasitet angis som båndbredde – bit pr sekund.

Overføring av informasjon[rediger | rediger kilde]

Internett bygger på telekommunikasjon og datateknikk slik de var i bruk og utvikling siste halvdel av 1900-årene samt videreutvikling av teknikker for samvirke mellom «åpne systemer». Dvs. prosesser for informasjonsbehandling i samhandling mellom datamaskiner. Transporten av informasjon skjer gjennom kanaler av mange typer. Spesielt nevnes faste linjer med forskjellig kapasitet, radioforbindelser av ulike slag, satellitter og lokale kabelnett. Betegnelsen Internett betyr opprinnelig «nett av ulike nett» (interconnected networks).

Digital informasjon[rediger | rediger kilde]

All informasjon som overføres må være på digital form, dvs. den er representert ved serier av binære siffer. Et slikt siffer kalles et bit (av binary digit) og kan ha verdi 0 eller 1. All informasjon, f.eks. tekst, lyd, bilder kan representeres slik, dvs. i form av serier – strenger – av nuller og enere – 01... – . Gjennom kanalen sendes en slik streng eksempelvis som et tilsvarende mønster av – strøm-ikke-strøm... – , – tone-ikke-tone... – eller lignende. Slik digital informasjonstransport viser seg å ha mange fordeler fremfor alternativet, som kalles analog, som når strømmen i ledningen varierer i styrke analogt med fasongen på lydbølger i tradisjonell telefoni.

Overføringsnettet[rediger | rediger kilde]

Overføringsnettet som transporterer informasjon i Internett består av ulike kanaler knyttet sammen av rutere til et maskenett. En ruter (eng: router) er en datamaskin som er programmert til å formidle overføringen via ulike kanaler. Transporten skjer ved såkalt pakkesvitsjing. En melding, som skal overføres, kodet som en streng av bit stykkes opp i pakker. En pakke består av et stykke av strengen f.eks. 4048 bit, pluss en «innpakning» av noen tilleggsbit med adresser og kontrollkoder. Ruterne benytter denne innpakningen til å avgjøre hvordan pakken skal sendes videre i maskenettet.

Transportkanalene mellom ruterne kan være av ulike typer – linjer i telenettet, radiokanaler, satellittkanaler, lokale kabler, osv. Felles for dem er at de kan overføre digitale signaler, dvs. strenger av bit – enere og nuller – med en båndbredde angitt som antall bit pr sekund.

Overføring medfører mulighet for feil som følge av støy, svake forbindelser, etc. Vertsmaskinene er utstyrt med feilrettingsprogrammer som oppdager og retter feil.

En vertsmaskin kobles til en ruter og samhandler med ruteren og med andre vertsmaskiner via nettet i henhold til standardiserte prosedyrer kalt protokoller. De mest kjente er Transmission Control Protocol (TCP) og Internet Protocol (IP). Disse prosedyrene sørger for at pakkestrømmene kommer frem til riktige destinasjoner og at overførte informasjonsstrenger gjenoppstår korrekt.

Web[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: World Wide Web

Web (eng: World Wide Web), er for mange blitt synonymt med Internett, men er allikevel en av mange tjenester. Den kan behandle mange typer informasjon og den kan både presentere informasjonen for bruker og medvirke til at brukeren kan levere informasjon, eksempelvis ved å besvare spørsmål, og – ikke minst – ved å hente frem annen informasjon ved hjelp av hypertekst.

En PC tilkoblet Internett gir brukeren tilgang til informasjon lagret i tjenermaskiner i nettet. Tallrike nettleserprogrammer og informasjonslagre utgjør Web. Samlet er Web den tjeneste som særlig har forårsaket kraftig vekst og har fått størst oppmerksomhet. Tjenesten ble opprinnelig utviklet av Tim Berners Lee ved fysikkinstituttet CERN i Sveits for bruk til intern informasjonstjeneste der. Fra 1992 ble den gjort tilgjengelig i Internett. Den ble raskt populær, og kan tilskrives en stor del av æren for at Internett deretter fikk en eventyrlig rask utbredelse.

Informasjon presenteres i form av dokumenter kalt nettsider. En slik side kan bestå av tekst og andre former for informasjon. Den kan lokaliseres, hentes inn og presenteres av en datamaskin med et nettleserprogram (eng: browser ) i brukerens PC. Det er et program som hjelper brukeren med å finne frem til og få presentert informasjon. Siden kan være lagret i en datamaskin hvor som helst i nettet, og lokaliseres ved en adresse kalt URL (Uniform Resource Locator). Nettleseren betjenes ved hjelp av en mus. Det er en innretning som brukeren holder i hånden for å "peke og klikke" på detaljer vist på dataskjermen.

Teksten i websider kan også inneholde lenker til andre websider. Ved å peke og klikke med musen på en slik lenke på dataskjermen kan brukeren hente inn en annen side. Denne kan inneholde nye lenker osv. På kort tid kan brukeren slik oppsøke og hente inn informasjon fra «hvor som helst i verden», en aktivitet som gjerne omtales som å «surfe på Internett».

Flere mer og mindre avanserte programmer finnes for å lette utvikling og redigering av websider. En webside benytter en rekke spesialiserte tegn og koder for å gi siden den ønskede form med plassering av bilder, lenker osv.

Hypertekst[rediger | rediger kilde]

Hypertekst er tekst, lagret i en datamaskin, hvor enkelte lenker – elementer i teksten spesielt markert med farge og/eller understrekning – skjuler en peker til en annen tekst. Den andre teksten kan være i samme eller et annet dokument i samme eller en annen vertsmaskin tilgjengelig i nettet. Ved å peke og klikke på lenken får brukeren nettleseren til å hente inn og presentere den andre teksten. Hypertekst er en viktig bestanddel av Web.

Søk[rediger | rediger kilde]

Søk etter informasjon i Web kan utføres via nettleseren. Ved å sende nøkkelord til en søkemotor mottar man en liste av henvisninger til websider hvor nøkkelordet forekommer. Søkemotoren er et program gjerne i en spesialisert vertsmaskin. Den arbeider kontinuerlig med å innhente informasjon som er tilgjengelig i Web og ordner den slik at søk kan gjøres meget raskt og gir resultat av søket omgående. Eksempler på søkemotorer er Google og Kvasir.

Elektronisk post[rediger | rediger kilde]

E-post (eng: e-mail) kan sendes og mottas av en PC som er tilknyttet nettet og utstyrt med en e-postleser. E-posttjenesten består i å overføre meldinger fra en avsender-PC til en eller flere mottager-PC-er. Meldingen består av et hode og et innhold samt eventuelt ett eller flere vedlegg. E-postleseren er et program i PC-en, som kan motta og presentere meldinger. Programmet har funksjoner til hjelp for å komponere meldinger samt for å arkivere osv. Meldingens hode består av overskrift samt navn og adresse til avsender og mottager, og teknisk informasjon om hvordan meldingen skal behandles i nettet.

Typisk er innholdet tekst, men det kan også være bilder og lyd. Teksten kan varieres noe med farger, skrifttyper etc. Vedlegg kan være av mange typer, eksempelvis avansert oppsatt tekst, bilder, lyd og meget annet. Eksempler på e-postleserprogrammer er Outlook Express, Mozilla Thunderbird og Eudora.

En e-postadressat er identifisert ved sin e-postadresse. Den består av navn@adresse. Navn og adresse består hver av en eller flere deler atskilt med punktum, eksempelvis fornavn.etternavn@tjenesteyternavn.landskode. Standarden tillater stor frihet i hva som kan brukes som navn, og det er i alminnelighet ikke mulig å gjette seg til en persons e-postnavn og -adresse. Adressen består av domener med underdomener. Eksempelvis betyr adressen online.no «underdomenet online i landsdomenet no (Norge)». Til forskjell fra tradisjonell post er domene ikke et geografisk begrep, men kan være knyttet til firma, forening, type anvendelse eller annet.

Tegnet @ uttales at (på) på engelsk, på norsk ofte krøllalfa eller alfakrøll.

Tjenesteytere har tjenermaskiner som håndterer utgående og innkommende meldinger. Innkommende meldinger lagres hos tjenesteyteren inntil adressatens PC er aktiv og brukeren ber sin e-postleser om å hente dem.

Flere tjenester[rediger | rediger kilde]

I Internett eksisterer en rekke andre tjenester og anvendelser, og nye utvikles stadig. Ulike former for diskusjonsgrupper og spill benytter Internett med varierende forhold til tid og sted. En utbredt anvendelse for dialog er chat. Telefoni via Internet er i rask vekst. Et populært telefoniprogram er Skype. Nettmøter kan benytte kombinasjoner av levende bilder og lyd samt andre samhandlingsverktøy.

Handel med varer og tjenester benytter gjerne Web med videreutviklede funksjoner for reklame, katalogfunksjoner, bestilling og betaling.

Bibliotektjenester benytter Internett for tradisjonelle handlinger, som nå er basert på datateknikk. I økende grad gjøres fullstendige tekster tilgjengelig via Internett.

Vei gjennom nettet[rediger | rediger kilde]

Brukere trenger adresser for e-post og Web. Nettet finner veien automatisk. Brukerne trenger derfor ikke å vite følgende: Et antall navnetjenermaskiner i nettet har informasjon om adresser og veier – ruter – i nettet. Andre tjenermaskiner, for e-post og Web, benytter seg av navnetjenere for å kunne sende informasjon på riktig vei gjennom nettet frem til adressaten. Nettet er maskeformet, dvs. der er alternative ruter fra et sted til et annet. Navnetjenerne forutsettes til enhver tid å ha informasjon om nettets topografi. De oppdaterer sin informasjon om ruter og aktuell trafikkbelastning. Og de gjør den tilgjengelig i form av foreslått rute eller deler av ruten frem.

Tele og data samvirker[rediger | rediger kilde]

Internetteknikken er et samvirke mellom telekommunikasjon og datateknikk. Informasjon kan behandles ved samhandling mellom datamaskiner uavhengig av avstand. Telenettets ulike muligheter og begrensninger utnyttes nå ved at datamaskiner som del av nettet søker optimal utnyttelse av transportkanaler og kan garantere ønskelig ytelse og kvalitet så vidt mulig. Helt siden Internett ble alminnelig kjent, i midten av 1990-årene, har dette betydd et viktig nytt element i teleteknisk og datateknisk utvikling.

Den underliggende teknikk i Internett er fleksibel og kan forventes å bli benyttet til nye anvendelser. Fleksibiliteten gjelder også muligheten for optimalisert bruk av ulike transportkanaler. Trafikktyper kan ha varierende krav til overføringstid og eventuelt tillatte feil. Dette gir bl.a. muligheter for å gjøre god bruk av transportkanaler med stor feilsannsynlighet, for eksempel støybelastede radiokanaler.

Følgende eksempel kan illustrere det. Selv om en transportkanal har stor feilsannsynlighet, kan overføringsmekanismen sørge for automatisk å sende pakker om igjen til meldingen er feilfritt overført. Noen trafikktyper kan være bedre tjent med å overføre snarest og tillate en viss mengde feil. Ved betaling må beløpet være riktig, men tåler forsinkelser på noen sekunder. Lyd tåler lite forsinkelse, men kanskje litt støy.

Virus og spionprogrammer[rediger | rediger kilde]

Det er mulig å lage dataprogrammer som kan reprodusere seg selv og kan sende sine avleggere til andre vertsmaskiner hvor de lager nye avleggere osv. Forskjellige slike programmer forekommer. De kalles virus og kan være skadelige, lammende eller ødeleggende for maskiner som blir infisert. Utvikling av slike programmer krever betydelig teknisk innsikt og ferdighet og er en form for sport. Den kan føre til vidtrekkende skader.

Spionprogrammer (eng: spyware) er programmer som opptrer som ubudne gjester i datamaskiner. De kan eksempelvis rapportere til oppdragsgivere om en PC-brukers aktiviteter. Slik «spionasje» kan ha flere formål. Blant de mindre anstøtelige er kanskje de som samler statistikk om brukerens vaner og preferanser slik at maskinen etter hvert tilpasser seg brukerens ønsker. Slik statistikk brukes bl.a. for markedstilpasning av tilbud til kundegrupper.

Antivirus- og antispionprogrammer er tilgjengelig og anbefales installert i PC-er. De arbeider automatisk i bakgrunnen for å forhindre skader. Leverandørene av slike programmer overvåker nettet for å oppdage nye typer skadeprogrammer og tilbyr automatisk oppdatering av sine «anti-programmer».

Internetts tekniske utviklingshistorie[rediger | rediger kilde]

Spesialiserte nett[rediger | rediger kilde]

Mange ideer ble diskutert og prøvet opp gjennom 1960-årene om muligheter ved å samkjøre datamaskiner i nett hvor maskinene kunne utveksle informasjon. Flere former for slik samkjøring var tidlig i bruk også internasjonalt. Spesielt viktig var samkjøringsnett for reservasjon av seter for flyreiser, samt driftstekniske behov for flyselskaper. Felles for tidlige datanett var at de forutsatte likeartet datamaskintype, operativsystem (programmet for utnyttelse av maskinens egne ressurser) og driftsform. Firmaet IBM og andre ledende fabrikanter av datautstyr hadde tidlig geografisk utstrakte nett av mange av sine maskiner.

Fra midten av 1960-årene kom tidsdeling av datamaskiner i bruk. Det er operativsystemer som tillater flere brukere samtidig å kommunisere direkte med en datamaskin for programutvikling og informasjonsbehandling. Spesielle elektriske skrivemaskiner, fjernskrivere (eng: teletype terminals) og senere skjermterminaler ble brukt til det via telenettet. Datatjenester ble tilbudt i kommersielle datanett. Utviklingen av internett-teknikken ble imidlertid ikke gjort av de daværende ledende data- eller teleselskaper.

Frem til omkring 1980 pågikk diverse uavhengige utviklingsprosjekter og standardiseringsarbeider om datanett både ved universiteter, datafirmaer og teleoperatører. Kontakten mellom disse og internettutviklingen var liten.

Internett-teknikken ble utviklet i 1970-årene av en gruppe akademiske miljøer i samarbeide. Teknikken tillater effektiv samkjøring av datamaskiner som kan være helt forskjellige. Den bygger på åpent tilgjengelige standardiserte metoder som er uavhengig av anvendelser og maskintyper. Dette er en viktig forutsetning for nettets bemerkelsesverdige fremgang og vekst.

Grunnleggende ideer[rediger | rediger kilde]

Visjonære forskere hadde fremkastet viktige ideer i de første decennier etter annen verdenskrig.

Mange nye og spennende visjoner og konkrete ideer til anvendelser ble utviklet av Douglas Engelbart – en høyt prisbelønnet forsker. Han gjorde en berømt demonstrasjon ved Stanford University i 1968 av egne og andre ideer. Han kalte sitt prosjekt «Økning av menneskets tankekraft med datamaskiner» (Computer augmentation of the human intellect ). Demonstrasjonen gjaldt en rekke muligheter som da virket uoppnåelige. De viktigste mulighetene er etter hvert blitt selvfølgeligheter i Internett.

Robert E. Kahn og Vinton G. Cerf presenterte ideer til generalisert samkjøring av datamaskiner i en artikkel offentliggjort i 1974. De var grunnlaget for utviklingen av internett-teknikken. Kahn og Cerf har mottatt mange priser og utmerkelser for sin innsats.

Målsetning med utviklingen[rediger | rediger kilde]

Visjoner og ideer til ressursdelende nett ble etter hvert konkretisert i form av tekniske forutsetninger og mål. Nettet skulle være robust og uten sentral styring, det skulle kunne utnytte godt ulike transmisjonsmedier – transportkanaler – også internasjonalt, og formidle effektivt forskjellige typer trafikk med ulike behov.

Organisering og gjennomføring[rediger | rediger kilde]

En inspirerende og løst, men faglig sterkt ledet samarbeidsprosess mellom forskere i en håndfull tekniske miljøer sto for utviklingen i en periode fra ca. 1968 til ca. 1980. Utviklingen av nett-teknikken gjorde bruk av bl.a. teoretiske analyser, simuleringer og virkelig trafikk – både kunstig generert og «naturlig trafikk» mellom mange universiteter som samarbeidet om anvendelser. Nett-utviklingen ble ledet og gjennomført av sivile institusjoner og forskere i en åpen og kreativ teknisk utforskende sammenheng med sikte på videst mulig brukbarhet. Arbeidet hadde karakter av langsiktig grunnleggende teknisk forskning uten restriksjoner av kommersiell eller militær art. Det var en virkeliggjørelse av ideer fremkastet og diskutert i flere miljøer i perioden 1960 – 1980. Prosjektet kan oppfattes som et godt eksempel på fri teknisk forskning i et beundringsverdig samarbeide.

Fra 1968 hadde spesielt grupper ved forskningsmiljøene Stanford UniversitySU, Stanford Research InternationalSRI , University of California Los AngelesUCLA, og firmaet Bolt Beranek and NewmanBBN viktige roller.

I 1969 ble et samkjøringsnett mellom fire miljøer i California og Utah bygget. Nettet ble kalt Arpanet. Det vokste raskt og fikk en viktig rolle frem til 1982. Advanced Research Projects AgencyARPA (senere omdøpt til DARPA – Defense Advanced .. ) er en sivil enhet som ligger administrativt under USAs forsvardepartement. En rekke fremstående forskere deltok i de samarbeidende miljøer. Fra 1973 ble samarbeidet utvidet til et titalls forskermiljøer hvorav et i England og et i Norge. De dannet sammen en faglig samarbeidsgruppe som i noen sammenhenger omtalte seg som Packet Switching Project Working GroupPSPWG . Et litt varierende antall – 20-40 – forskere samarbeidet faglig nært i den gruppen til ca. 1980.

Samarbeidet omfattet forslag, felles eksperimenter, analyser og forsøk. En grundig «prøve og feile prosess» pågikk. De forskjellige miljøene, geografisk spredt, kommuniserte daglig via elektronisk post og møttes på omgang tre-fire ganger i året. Forslag og resultater ble diskutert og dokumentert. Dokumenter ble samlet i et felles åpent tilgjengelig Network Information Center – NIC – ved SRI. De hadde form av notater kalt Request for Comments – RFC. Etter hvert fikk de samlede resultater form av praktiske tekniske standarder. De fleste RFC-dokumenter og en stor mengde andre dokumenter er tilgjengelig via Internet. De har historisk interesse. Arbeidet har fortsatt og fortsetter. En god kilde til informasjon er Internet SocietyISOC. En rekke tekniske spørsmål bearbeides av Internet Engineering Task ForceIETF.

Mange har antydet at nettet ble etablert for militære formål, men det er neppe riktig. Ingen militære eller militærtekniske problemstillinger ble behandlet i utviklingsarbeidet. Men internett-teknikken, slik den ble definert og var åpent tilgjengelig dokumentert, dannet senere utgangspunkt for et eget nett for amerikanske militære formål. Det ble etablert i 1983 og kalt Milnet.

Arpanet og Internettutvikling[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av datanett-teknikk skjøt for alvor fart i 1968 da ARPA besluttet å sponse et «ressursdelende nett» kalt Arpanet. Det viktigste nye var at vidt forskjellige datamaskiner – vertsmaskiner (eng: hosts) med forskjellig formål og driftsform kunne samkjøres. Hovedmålsetningen ble omtalt som ressursdeling, noe som kan oppfattes i vid forstand. Viktige visjoner og ideer lå til grunn for de tekniske prinsippene. En forskergruppe ved Stanford University og en annen ved Stanford Research International utformet grunnleggende ideer. Selve den praktiske implementering ble utført på kontrakt av firmaet Bolt Beranek and NewmanBBN, Massachusetts, USA i nært samarbeide med forskergruppene.

Selve overføringsnettet besto av nett-datamaskiner kalt «IMP» eller «TIP» knyttet sammen med leide overføringslinjer. Hver vertsmaskin ble tilknyttet direkte en IMP eller TIP på en standardisert måte. Denne atskillelsen av overføringsnettet og vertsmaskinene styrket mulighetene for mer generalisert samhandling mellom ulike vertsmaskiner. Videre ble nettet gjort maskeformet, dvs. trafikken hadde alternative ruter gjennom nettet. Dette styrket driftssikkerheten i forhold til hva som ellers var vanlig da, i stjerneformede nett.

Særlig viktig for utviklingen var at nettets virkemåte – nett-datamaskinene IMP og TIP – kunne omprogrammeres, og trafikken observeres i detalj fra et nettverk kontrollsenter – NCC. Det gjorde at nye ideer kunne utprøves og evalueres effektivt og hurtig trass i den store geografiske utstrekning. NCC ble bygget og betjent av BBN.

Arbeidet med Arpanet var et prosjekt under ARPAs «kontor for informasjonsbehandlende teknikker». Lawrence (Larry) Roberts var leder av det kontoret til 1973. Utviklingen ble fra 1972 til 1985 ledet av Robert E. Kahn. Nettet ble etablert i 1969 og fungerte som et effektivt og inspirerende laboratorium under den videre utvikling.

Et annet viktig forhold var den store og økende interesse fra sterke fagmiljøer, både i tekniske og andre fag. Mange ulike akademiske miljøer i USA ble tilknyttet og etablerte samarbeide og samkjøring over nettet. Dette bidro både med inspirasjon, ideer og korrektiver til den tekniske utvikling av selve nett-teknikken. Arpanet fungerte derfor som et laboratorium, samtidig med at nettet var i praktisk bruk og etter hvert ble forandret teknisk under utviklingen.

En allsidig og imponerende utstilling av muligheter med ressursdeling via Arpanet ble arrangert i Washington, DC i oktober 1972. ARPA inviterte i 1972 til internasjonal deltagelse i utvikling av ressursdelende nett.

De videreutviklede teknikkene som ligger til grunn for Internett ble prøvet ut ved flere tilkoblede nett av ulike typer. Det gjaldt lokale radionett, lokale kabelnett og interkontinentale satellittnett. Utviklingen tok grundig hensyn til mange ulike trafikktyper og trafikksituasjoner. Etter hvert ble Internett-metodene tatt i praktisk bruk i nettet. I 1983 hadde Arpanet fullført sin rolle, var erstattet av Internett og ble nedlagt som laboratorium.

Arpanet september 1974. Leide linjer mellom knutepunktene «IMP» og «TIP». Tilknyttet knutepunktene var vertsmaskiner og enkle skrivemaskinterminaler (ikke vist).

Milepæler i Internetts historie[rediger | rediger kilde]

Hovedtrekkene i utviklingen har vært:

60-årene: Forskning innen pakkesvitsjede nett. Etablering av ARPANET.
70-årene: Forskning innen internetting. Utvikling av TCP/IP. Etablering av Internett.
80-årene: Den akademiske verden (universiteter og forskningsmiljøer) tar i bruk Internett.
90-årene: Resten av verden tar ibruk Internett.

1962: Visjonen om et «intergalactic network» – et verdensomspennende nettverk av datamaskiner hvor alle raskt kunne aksessere data og programmer fra er hvilket som helst sted – ble skapt av J.C.R. Licklider, leder av Information Processing Techniques Office ved ARPA.

1967: Plan for ARPANET ble publisert.

1968: ARPA's program plan for ARPANET, kalt "Resource Sharing Computer Networks" ble etablert. Kontrakter ble tildelt noen forskningsmiljøer som de første ARPANET sitene for å etablere ARPANET.

1969: Kommunikasjon mellom de fire første nodene i ARPANET ble etablert ved University of California Los Angeles (UCLA), Stanford Research Institute (SRI), University of California Santa Barbara og University of Utah. Remote login (Telnet) var første anvendelse.

1972: Elektronisk post ble introdusert på ARPANET. @-tegnet ble introdusert som ”at” i e-post adressene.

1972: ARPA starter programmet Internetting. Behov for å koble sammen flere nett basert på ulik teknologi (tele, radio, satellitt) skapte et behov for en overliggende nettverksarkitektur (open-architecture networking). Utviklingen av TCP/IP ble startet.

1973: Første internationale forbindelse til ARPANET: NORSAR i Norge og University College of London. Forbindelsen gikk via satellitt. NORSAR hadde allerede i 1970 overført seismiske data til USA via satellitt, og fikk i oppdrag å etablere de første internasjonale forbindelsene til ARPANET. Flere norske forskningsmiljøer knyttet seg etterhvert til denne forbindelsen.

1973: Første versjon av TCP/IP (Transfer Control Protocol/Internet Protocoll) ble definert av Robert E. Kahn, ARPA og Vincent G. Cerf, Stanford . Dette er basisprotokollene i dagens Internett. Den ble spesifisert med 32 bits adresser som fortsatt er gjeldende – en hodepine idag med Internetts enorme utbredelse.

1977: Den første demonstrasjonen av trippel nettverk Internett basert på TCP/IP. Kommunikasjon over ARPANET, SATNET (satellitt) og mobilt Radio Packet Network ble demonstrert. Kommunikasjon fra en bil på San Francisco Bayshore Freeway gikk over Radio Packet Network til BBN, videre over ARPANET til London med satellittlink til Norge (NORSAR) og kabel til London. Deretter videre over SATNET (Atlantic Packet Satellite Network) til ARPANET i USA og gjennom ARPANET til USC Information Sciences Institute. Ikke ett bit ble borte! Implementeringen var utført av Stanford, BBN og University College London.

1979: ARPA etablerer Internet Configuration Control Board (ICCB).

1980: TCP/IP ble adoptert som standard for det amerikanske forsvaret.

1982: Norge blir tilkoblet ARPANET.

1982: ARPA sponset University of Berkeley for å legge TCP/IP inn i deres UNIX variant. Berkeley UNIX var utbredt ved en rekke universiteter i USA, og gjorde det enkelt å ta ibruk TCP/IP.

1983: ARPANET, som 113 universiteter og forskningsmiljøer da var tilkoblet, ble konvertert fra den opprinnelige protokollen NCP til TCP/IP. Dette ble nøye planlagt over flere år. ARPANET ble splittet i ARPANET og MILNET (forsvarsrelatert forskingsnett).

1984: Britiske JANET besluttet å benytte TCP/IP i sitt forskningsnett som skulle dekke alle høyere undervisningsinstitusjoner i Storbritannia. Dette var en viktig milepæl for utbredelsen i Europa.

1984: Domain Name System (DNS) introdusert. DNS er en distribuert Internett katalogtjeneste som oversetter domenenavn til IP-adresser.

1985: U.S. National Science Foundation (NSF) besluttet å benytte TCP/IP i NSFNET som skulle dekke alle høyere utdanningsinstitusjoner i USA. $200 millioner ble brukt i perioden 1986-1995 for utbygging av NSFNET. En rekke andre land knytter seg etterhvert til NSFNET som blir ryggraden i Internett. Også kommersiell virksomhet tillates tilknyttet.

1988: Første Interop utstilling ble holdt. 50 bedrifter viste at deres produkter kunne spille sammen vha. TCP/IP. Dette var en viktig milepæl for den kommersielle utbredelsen av Internett.

1990: ARPANET nedlagt. De fleste nodene er flyttet til NSFNET.

1990: Første kommersielle Internett aksess leverandør (world.std.com). Tilbyr oppringt samband til Internett.

1991: World Wide Web lanseres av engelskmannen Tim Berners-Lee, CERN (det europeiske laboratorium for partikkelfysikk). HTML (HyperText Markup Language), HTTP (HyperText Transfer Protocol) og URL (Universal Resource Locator) var definert og en nettleser utviklet. Drømmen bak Web var å skape et globalt informasjonsrom på Internett hvor hypertekstlinker gjør det enkelt å finne informasjon overalt på nettet. HTML var basert på SGML og beregnet på å definere struktur i form av kapitler, underkapitler og avsnitt. Det var opptil den enkelte nettleser å velge hvordan det skulle presenteres. Det ble raskt utviklet nettlesere i flere forskningsmiljøer. Dette er den viktigste hendelsen i internettets historie og bidro til å gjøre det tilgjengelig for hele verden.

1992: Nettleseren Mosaic ble utviklet av Marc Andresen og Eric Bina ved National Center for Supercomputing Applications ved University of Illinois at Urbana-Champaign. Denne ble den mest populære nettleseren. De fleste kommersielle nettlesere (inklusive Internett Explorer og Netscape Navigator) er basert på NCSA Mosaic. Dette er årsaken til at mange tror Web ble oppfunnet av NCSA.

1993: Mosaic tar Internet med storm; WWW-trafikken øker med 341 000 % på ett år.

1993: Internet Talk Radio begynner kringkasting.

1994: Netscape lanserer Navigator, den første kommersielle nettleseren.

1994: Første nettbutikker kommer på nettet.

1994: First Virtual, den første nettbanken, åpner.

1994: World Wide Web Consortium (W3C) blir dannet. Dette er et åpent forum hvor bedrifter og organisasjoner kommer sammen for å enes om nye standarder for Web. W3C ledes av Tim Berners-Lee, oppfinneren av World Wide Web.

1995: NSFNET går tilbake til å bli et rent forskningsnett. Kommersiell Internett trafikk er overtatt av sammenkoblede nettverksleverandører.

1995: Sun lanserer JAVA. Java er et generelt programmeringsspråk som er helt maskinuavhengig og beregnet for bruk over Internett. Java gjør det mulig å utvikle programmer som kan lastes ned fra Internett og kjøres på en hvilken som helst maskin uansett operativsystem. JAVA programmer kjøres gjerne fra en nettleser.

1995: Microsoft lanserer Internett Explorer og leverer det som en del av Windows. Dette medfører at alle PCer med Windows (og det er de fleste), lett får tilgang til Web.

1996: Søkemotorer kommer. De mest kjente er WebCrawler, Hotbot, Excite, Infoseek og AltaVista.

2000: Web passerer én milliard web-sider. Suksessen er et faktum. Lickliders visjon har gått i oppfyllelse – i allfall på jorden.

Norsk deltagelse i utviklingen[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av selve Internett-teknikken ble ledet av Robert E. Kahn og foregikk fra 1973 i et samarbeide mellom et titalls forskningsmiljøer, hvorav et i England, under ledelse av Peter Kirstein ved University College LondonUCL , og et i Norge, ledet av Yngvar Lundh ved Forsvarets forskningsinstituttFFI. Norge var det første landet i verden etter USA til å komme på internett, 20 minutter før England[1].

Lundh ble fenget av ideene som ble presentert på konferansen i Washington i 1972. En fast forbindelse til det øvrige Arpanet ble etablert ved at en eksisterende fast leiet linje mellom Kjeller og et sted i USA, for et annet samarbeidsprosjekt, ble forsterket og multiplekset, dvs. delt til å fungere som to uavhengige linjer. En nettmaskin – en såkalt TIP – ble installert og tilknyttet via den nye linjen. Det var første del av Arpanet i Europa. Den tillot direkte tilkobling av dataterminaler til Arpanet. Umiddelbart deretter ble en tilsvarende maskin etablert ved UCL i London via en linje fra Kjeller. Neste tilknytning til nettet utenom USA skjedde først i 1980 til et institutt i Vest-Tyskland.

TIP-maskinen ble plassert på Kjeller i 1973 hos FFIs nabo Norsar, et seismologisk institutt. Dermed unngikk man de hindringer det ville innebære for videre samarbeide å ha adkomsten til nettet innenfor gjerdet til FFI, som er militært område. Det var et sterkt ønske fra ARPA så vel som fra FFI å få med andre norske miljøer i samarbeidet, men det lyktes ikke å skape interesse før Internett var etablert og mer allment interessant, i åttiårene. Televerket bidro fra 1975 med lån av en ledig satellittkanal for eksperimenter.

Det lyktes heller ikke å skape særlig interesse for prosjektet hos mulige norske brukere av teknikken. Prosjektet hadde derfor små ressurser innenfor FFIs budsjett. Den egentlige drivkraft var forskernes tekniske visjoner og interesse. Deltagere var vernepliktige soldater med datafaglig bakgrunn, hovedfagsstudenter og etter hvert to forskere ved siden av Yngvar Lundh. På det meste deltok fem personer. Fra 1975 deltok Pål Spilling. Han ble den norske forsker som bidro mest og i lengst tid. Fra 1980-årene var han sterkt engasjert med å legge til rette for tilknytning av flere akademiske miljøer i Norge.

Innføring av Internett i Norge[rediger | rediger kilde]

Universitetene i Norge arbeidet med ulike andre datanetteknikker i 1970-årene og etablerte et firma og et nett kalt Uninett. Fra midten av 1980-årene øket interessen for Internett innen miljøene i Norge og via Uninett ble de fleste norske høgskoler tilknyttet nettet tidlig på 1990-tallet. Av norske bedrifter var Norsk Hydro tidlig ute med tilnytning til Internett. Allerede i 1987 var Hydros forskningsavdeling i Bergen tilknyttet via UiB og i 1989 fikk data-avdelingen etablert linje til UiO. Norsk Hydro var også det første firmaet i Norge som fikk etablert sitt domenenavn hydro.com under .com toppdomenet. Fra 1994 og utover startet også kommersiell bruk av Internett i Norge, først via Oslonett, og siden med stadig større aktører; etter hvert også Telenor. Firmaet Oslonett ble startet 1991 av en gruppe forskere ved Universitetet i Oslo med interesse for datanett. De gjorde spesielt en vellykket og populær presentasjon av teknikken ved å formidle sportsresultater under de olympiske vinterleker på Lillehammer i 1994. Kort tid deretter ble Internett et kjent begrep.

Antall brukere i Norge[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1993 økte internett-trafikken i Norge med 106%. Ved årsskifte hadde rundt 30 000 maskiner, og anslagsvis 200 000 personer, tilgang til nettet.[4]

Målinger utført på 1990-tallet viste at antallet ukentlige brukere av internett i Norge lå på 5% i 1995, 10% i 1996 og 15% i 1997.[5] I begynnelsen av 1999 var tallet på ukentlige brukere økt til 30,7% (over 1,3 millioner mennesker).[6] Norge lå dermed helt på verdenstoppen (sammen med Finland) i andelen ukentlig brukere.[6] Til sammenligning lå USA på 29,1% og Sverige på 29,2% i 1999.[6]

IP versjon 4[rediger | rediger kilde]

Internet Protocol (IP) er den grunnleggende kommunikasjonsprotokollen i Internett. Den beskriver hvordan data pakkes i pakker som påføres en mottaker-adresse og en avsender-adresse. Routerne i nettet bruker adressene til å sende pakkene videre til de kommer frem til mottaker-datamaskinen.

I dag (2009) benyttes fortsatt versjon 4 av IP som ble tatt i bruk i 1983. Adressene er 32 bit som gir et maksimalt antall adresser på 232 = 4,294,967,296 (eller ca. 4,3 milliarder adresser). Dette er et mye større antall enn antall datamaskiner i verden. Men fordi nettet er segmentert og et gitt antall adresser tildeles hvert segment, blir på langt nær alle adresser utnyttet. F. eks. er Norge et segment og et stort bedriftsnett et undersegment. Ettersom Internett har vokst, har det blitt mangel på IP-adresser. Dette løses foreløpig ved dynamisk tildeling av adresser, dvs. at en datamaskin som slås av mister sin adresse og får tildelt en ny når den slås på igjen slik at den ikke opptar en adresse når den ikke er i bruk. Nettet vokser stadig og før eller senere blir 32 bits adresser for lite.

IP versjon 6[rediger | rediger kilde]

IPv6 er etterfølgeren til IPv4 . Hovedgrunnen for å utvikle en ny standard var å håndtere mangelen på IP-adresser. Adressene er økt fra 32 til 128 bit hvilket gir 2128 (ca. 3.4×1038) adresser. Samtidig er flere mangler ved IPv4 utbedret. Seks av verdens 13 root-servere (aug 2008) som holder Internett er til nå oppgradert for å støtte IPv6. Utfordringen med IPv6 er at den ikke er kompatibel med IPv4. For å benytte IPv6, må både avsendermaskin, mottakermaskin og alle mellomliggende routere håndtere IPv6. En avsender med IPv6-adresse kan ikke sende til en mottaker med IPv4-adresse og omvendt. Dette innebærer at det IPv6-baserte nettet blir et helt nytt nett adskilt fra Internett. Ved bruk av datamaskiner som håndterer begge deler og med bruk av gateways er det mulig å overføre data fra det ene til det andre nettet. IPv6 ble spesifisert i 1998. Pr. desember 2008 var fortsatt langt under 1% av trafikken basert på IPv6.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]