Marshallplanen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mottakere av Marshallplanhjelp.

Marshallplanen, offisielt European Recovery Program (ERP),[1] også kalt Marshallhjelpen, var et amerikansk hjelpeprogram rettet mot Europa som ble satt i gang i 1947 etter andre verdenskrig av den amerikanske utenriksministeren George C. Marshall (derav navnet). Programmet ble satt i gang etter at Marshall hadde vært på en seks uker lang tur rundt i Europa, hvor han ble overbevist om at det krigsherjede kontinentet ikke kunne overleve uten hjelp fra USA, og ga ordre om et massivt amerikansk hjelpeprogram.[trenger referanse] Planen ble lansert av Marshall i en tale ved Harvard University 5. juni 1947.[1]

Hjelpeprogrammet ble snart omtalt som Marshallplanen. Hele Europa – i tillegg til Sovjetunionen – fikk tilbud om hjelpen, som innebar at USA aktivt skulle gå inn med økonomisk støtte for å få landene på rett kurs, mot at de åpnet for mer frihandel. Med unntak av Spania og Finland takket alle de vestlige landene ja til støtten, mens Sovjetunionen sa nei, da de ikke ville legge sin økonomi i en felles internasjonal kontroll. I tillegg nektet alle de øst-europeiske landene å motta støtten.[trenger referanse]

Det var totalt 18 land som godtok nødhjelpen; Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Trieste, Nederland, Belgia, Luxembourg, Østerrike, Danmark, Norge, Hellas, Sverige, Sveits, Tyrkia, Irland, Portugal og Island.[trenger referanse]

I løpet av de fire neste årene (1948–1952) utbetalte USA omtrent 13 milliarder dollar,[1] hvor Frankrike og Storbritannia fikk til sammen fem milliarder.[trenger referanse] Det var «Organisasjonen for økonomisk samarbeid i Europa» (OEEC) som bestemte hvor mye hvert enkelt land skulle få.[1] Utbetalingen skjedde i form av både lån og gaver.[1] Gavene var hovedsakelig ren kapital, men også mye industri- og landbruksutstyr som kunne fremskynde den økonomiske veksten.[trenger referanse]

USA selv tjente også godt på dette, da de europeiske landene etter hvert ble betalingsdyktige og kunne kjøpe mer utstyr fra USA. Norge mottok i denne fireårsperioden om lag 400 millioner dollar, 439 millioner dollar ifølge Statistisk sentralbyrå[1] – av disse var 10 % lån og resten gaver. I dagens pengeverdi tilsvarer dette i underkant av 50 milliarder kroner.[trenger referanse]

Virkninger[rediger | rediger kilde]

En av mange plakater som ble laget for å promotere Marshallplanen i Europa

Da Marshallplanen gikk mot slutten, var økonomien til alle landene som hadde takket ja, med unntak av Tyskland, blitt mye større enn den hadde vært før krigen.

Over de neste 20 årene opplevde mange land i Vest-Europa en enestående vekst og gode konjunkturer. I løpet av de første fire årene steg industriproduksjonen med over 35 %, og jordbruksproduksjonen overgikk betraktelig det den hadde vært før krigen. Fattigdommen og hungersnøden som hadde preget landene før krigen var nå vekk.

Marshallplanen ble sett på som et av de første elementene til europeisk-integrering fordi den fjernet tollbarrierer, og satte lover for å sideordne økonomien landene imellom. En konsekvens av dette var den systematiske tilretteleggingen av amerikanske ledelsesteknikker.[trenger referanse]

De politiske virkningene av Marshallplanen kan kanskje ha vært minst like viktig som de økonomiske. Nødhjelpen bidro til at nasjonene i Vest-Europa kunne ha en mildere rasjonering, redusere misnøyen og å bringe politisk stabilitet. Den kommunistiske innflytelsen ble i sterk grad redusert, og gjennom hele regionen ble kommunistpartier mindre populære. Handelsforbindelsene bidrog til at den NATO, som ville vedvare under den kalde krigen, ble opprettet.

USA dro nytte av Marshallplanen; nødhjelpen var et maktmiddel hvor de kunne demme opp for kommunismen og skape et felles Europa som var sterkt nok til å stå imot eventuelle angrep. Dette ville igjen begunstige USA da de over tid ville, når Vest-Europa var økonomisk på fote, få en stor og sterk alliert som da i stor grad var integrert i amerikansk økonomi blant annet gjennom OEEC.

Både de amerikanske og mange av de europeiske lederne følte at den europeiske integrasjonen var nødvendig for å sikre fred og fremgang, og brukte derfor Marshallplanens retningslinjer for å begunstige denne integrasjonen. På noen måter feilet dette forsøket, fordi OEEC aldri vokste til å bli noe mer enn et middel for økonomisk samarbeid. Det var snarere det separate Det europeiske kull- og stålfellesskap som ville med tiden vokse og bli til Den europeiske union.

I Vest-Tyskland kom den økonomiske bedringen delvis fra den økonomiske bistanden fra Marshallplanen, men hovedsakelig fra valutareformen i 1948 som erstattet Reichsmark (Riksmark) med tysk mark som lovlig betalingsmiddel og effektivt stoppet den stigende inflasjonen. Grunnen til at Marshallplanen ikke fikk så stor innvirkning på Tyskland var at de måtte betale erstatninger til de allierte for kostnaden for okkupasjonen som var på 2,4 milliarder dollar hvert år. Det var mye mer enn bistanden de fikk fra Marshallplanen og gjorde at det tok lengre tid før Vest-Tyskland kom opp på samme nivå som de andre landene.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Kritiske røster til Marshallplanen ble markant blant historikere i løpet av 1960- og 1970-årene. De påstod at planen var en amerikansk økonomisk imperialisme, og at det var et forsøk på å få kontroll over Vest-Europa på samme måte som Sovjeterne kontrollerte Øst-Europa. Det var et resultat av USAs geopolitiske mål, heller enn sjenerøsitet.

Andre historikere fremhever fordelene av Marshallplanen for USAs industri. Et resultat av ødeleggelsene i Europa gjennom to verdenskriger var at USAs jordbruk og industri hadde en overlegenhet i verden. Historikerne mente at private amerikanske virksomheter derfor bare kunne tjene på dette ved å åpne nye markeder og innføre frihandel. Selv om den europeiske gjenoppbyggingen trengte produkter fra USA, hadde ikke europeerne i etterkrigstiden pengene til å kjøpe utstyret. I tillegg fikk europeisk kapitalisme problemer fordi det var mangel på dollar.[trenger referanse]

USA hadde nok av handelsfortjenester, og pengebeholdningen var stor og økte kraftig. Men kredittinnretningene til det internasjonale pengefondet (International Monetary Fund) og den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling (International Bank for Reconstruction and Development) kunne ikke takle Vest-Europas enorme handelsunderskudd. Derfor begynte USA å gi ut dollarkreditt i Europa på forskjellige måter, og én av de måtene var Marshallplanen.

På 1980-tallet påstod noen historikere at Marshallplanen kanskje ikke hadde spilt en så stor rolle i Europas gjenoppbyggelse som tidligere antatt. De mente at den økonomiske veksten i mange Europeiske land var godt i gang allerede før Marshallplanen ble satt til verks; selv om bistand fra Marshallplanen lettet vanskeligheter og bidrog til gjenvinningen av noen nøkkelsektorer, var veksten fra etterkrigstiden stort sett en uavhengig prosess.[trenger referanse]

Europeiske sosialister hevdet at penger til gjenoppbygging kunne skaffes ved å nasjonalisere verdipapirer til velstående europeere som hadde satt pengene sine i amerikanske banker under den andre verdenskrig. Andre historikere mente at de nasjonene som fikk mest bistand fra Marshallplanen, hadde minst utbytte og vokste minst mellom 1947 og 1955. De nasjonene som mottok lite bistand, vokste til gjengjeld mest. Det bør bemerkes at de landene som fikk mest bistand, var de mest ødelagte og derfor hadde det største potensialet for gjenoppbygging.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f «Marshallplanen og norsk offisiell statistikk». Statistisk sentralbyrå. 1998. Besøkt 9. juni 2013. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Marshall Plan – bilder, video eller lyd