Marshallplanen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Marshallplanen var et amerikansk hjelpeprogram rettet mot Europa som ble satt i gang i 1947 etter den annen verdenskrig. Det var den amerikanske utenriksministeren George C. Marshall som lanserte hjelpeprogrammet. Det ble satt i gang etter at George hadde vært på en seks uker lang tur rundt i Europa og han ble da overbevist om at det krigsherjede kontinentet ikke kunne overleve uten hjelp fra USA, og ga ordre om et massivt amerikansk hjelpeprogram. Hjelpeprogrammet ble snart omtalt som Marshallplanen. Hele Europa – i tillegg til Sovjetunionen – fikk tilbud om hjelpen, som innebar at USA aktivt skulle gå inn med økonomisk støtte for å få landene på rett kurs, mot at de åpnet for mer frihandel. Alle de vestlige landene, unntatt Spania, takket ja, men ikke Sovjetunionen fordi de ikke ville legge sin økonomi i en felles internasjonal kontroll, samtidig forbød de alle andre østeuropeiske land å delta. Det var totalt 18 land som godtok nødhjelpen. Disse var Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Trieste, Nederland, Belgia, Luxemburg, Østerrike, Danmark, Norge, Hellas, Sverige, Sveits, Tyrkia, Irland, Portugal og Island.
I løpet av de fire neste årene (1948-1952) utbetalte USA omtrent 13 milliarder dollar, hvor Frankrike og Storbritannia fikk til sammen fem milliarder. Det var OEEC, «Organisasjonen for økonomisk samarbeid i Europa», som bestemte hvor mye hvert enkelt land skulle få. Utbetalingen skjedde i form av lån og gaver. Disse gavene var hovedsakelig ren kapital, men også mye industriutstyr som kunne fremskynde den økonomiske veksten. USA selv tjente også godt på dette, da de europeiske landene etter hvert ble betalingsdyktige og kunne kjøpe mer utstyr fra USA. Norge mottok i denne fireårsperioden om lag tre milliarder kroner – av disse var 10% lån, og resten gaver. Dette høres veldig lite ut, men når man ser på prisstigningen blir beløpet mye høyere. Kr 3 000 000 000 pr 1948 tilsvarer nemlig Kr 49 542 857 000 pr 2006 i følge SSB. Norge fikk altså i underkant av 50 mrd kroner i hjelp i dagens pengeverdi.
[rediger] Virkninger
Da Marshallplanen gikk mot slutten, var økonomien til alle landene som hadde takket ja, med unntak av Tyskland, blitt mye større enn den hadde vært før krigen. Over de neste 20 årene ville mange land i Vest-Europa oppleve en enestående vekst og gode konjunkturer. I løpet av de første 4 årene steg industriproduksjonen med over 35%, og jordbruksproduksjonen overgikk betraktelig det den hadde vært før krigen. Fattigdommen og hungersnøden som hadde preget landene før krigen var nå vekk. Det har lenge blitt sett på som at Marshallplanen var et av de første elementene til europeisk-integrering, fordi den fjernet tollbarrierer og satt opp lover for å sideordne økonomien landene i mellom. En konsekvens av dette var den systematiske tilretteleggingen av amerikanske ledelsesteknikker.
De politiske virkningene av Marshallplanen kan kanskje ha vært minst like viktig som de økonomiske. Nødhjelpen bidrog til at nasjonene i Vest-Europa kunne ha en mildere rasjonering, redusere misnøyen og å bringe politisk stabilitet. Den kommunistiske innflytelsen ble i sterk grad redusert, og gjennom hele regionen ble kommunistpartier mindre populære. Handelsforbindelsene bidrog til at den Nordatlantiske alliansen, som ville vedvare under den kalde krigen, ble opprettet.
USA dro nytte av Marshallplanen; nødhjelpen var et maktmiddel hvor de kunne demme opp for kommunismen og skape et felles Europa som var sterkt nok til å stå imot eventuelle angrep. Dette ville igjen begunstige USA da de over tid ville, når Vest-Europa var økonomisk på fote, få en stor og sterk alliert som da i stor grad var integrert i amerikansk økonomi blant annet gjennom OEEC. Både de amerikanske og mange av de europeiske lederne følte at den europeiske integrasjonen var nødvendig for å sikre fred og fremgang og brukte derfor Marshallplanens retningslinjer for å begunstige denne integrasjonen. På noen måter feilet dette forsøket, fordi OEEC aldri vokste til å bli noe mer enn et middel for økonomisk samarbeid. Det var snarere det separate Europeiske Kull- og Stålsamarbeidet som ville med tiden vokse og bli til den Europeiske Union. I Vest-Tyskland kom den økonomiske bedringen delvis fra den økonomiske bistanden fra Marshallplanen, men hovedsakelig fra valutareformen i 1948 som erstattet Riksmark med Tyske mark som lovlig betalingsmiddel og effektivt stoppet den stigende inflasjonen. Grunnen til at Marshallplanen ikke fikk så stor innvirkning på Tyskland var fordi de måtte betale erstatninger til de allierte for kostnaden for okkupasjonen som var på 2,4 milliarder dollar hvert år. Det var mye mer enn bistanden de fikk fra Marshallplanen og gjorde at det tok lengre tid før Vest-Tyskland kom opp på samme nivå som de andre landene.
[rediger] Kritikk
Kritikk til Marshallplanen ble markant blant historikere i løpet av 1960- og 1970-årene. De påstod at planen var en amerikansk økonomisk imperialisme, og at det var et forsøk på å få kontroll over Vest-Europa slik som Sovjeterne kontrollerte Øst-Europa. Det var et resultat av USAs geopolitiske mål, heller enn sjenerøsitet. Andre historikere fremhever fordelene av Marshallplanen til USAs industri. Ett resultat av ødeleggelsene i Europa gjennom to verdenskriger, var at USAs jordbruk og industri hadde en overlegenhet i verden. Historikerne mente at private amerikanske virksomheter derfor bare kunne tjene på dette på å åpne nye markeder og frihandel. Selv om den europeiske gjenoppbyggingen trengte produkter fra USA, hadde ikke europeerne i etterkrigstiden pengene til å kjøpe utstyret. I tillegg fikk europeisk kapitalisme problemer fordi det var mangel på dollar. USA hadde en stor balanse av handelsfortjenester, og pengebeholdningen var stor og økte kraftig. Men kredittinnretningene til Det internasjonale pengefondet (International Monetary Fund) og IBRD (International Bank for Reconstruction and Development) kunne ikke takle Vest-Europas enorme handelsunderskudd. Derfor begynte USA å gi ut dollarkreditt i Europa på forskjellige måter, og en av de måtene var Marshallplanen.
På 1980-tallet påstod noen historikere at Marshallplanen kanskje ikke hadde spilt en så stor rolle i Europas gjenoppbyggelse som tidligere antatt. De mente at den økonomiske veksten i mange Europeiske land var godt i gang allerede før Marshallplanen ble satt til verks. Selv om bistand fra Marshallplanen lettet vanskeligheter og bidrog til gjenvinningen av noen nøkkelsektorer, var veksten fra etterkrigstiden stort sett en uavhengig prosess. Europeiske sosialister hevdet at penger til gjenoppbygging kunne blitt oppnådd ved å nasjonalisere verdipapirer til velstående europeere som hadde satt pengene sine i amerikanske banker under den andre verdenskrig. Andre historikere mente at de nasjonene som fikk mest bistand fra Marshallplanen hadde minst utbytte og vokste minst mellom 1947 og 1955, mens de nasjonene som mottok lite bistand vokste mest. Det bør merkes at de landene som fikk mest bistand var de mest ødelagte, og derfor hadde det største potensialet for gjenoppbygging.
