Ny-Frankrike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
la Nouvelle-France
Ny-Frankrike

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over la Nouvelle-France

Status Tidligere land/nasjon
Hovedstad Quebec
Areal ukjent km²
Befolkning 70 000 år 1 760
Styreform Monarki
Statsoverhode Liste over Frankrikes monarker
Offisielle språk Fransk
Eksisterte 15341763
Valuta Livre de Nouvelle-France

Ny-Frankrike (fransk: la Nouvelle-France også «Canada» ) er betegnelsen på området som ble kolonisert av Frankrike i Nord-Amerika med Le Canadien fra 1534 til 1763, da det ble tatt av britene. På det meste, i 1712, strakte Ny-Frankrike seg fra Newfoundland til Øvresjøen (Lake Superior) og fra Hudsonbukta til Mexicogulfen. Området ble deretter inndelt i fem kolonier med adskilt administrasjon: Canada, Acadia, Hudsonbukta, Newfoundland og Fransk Louisiana. Idag er det bare øygruppen Saint-Pierre og Miquelon av Ny-Frankrike som fortsatt er under fransk kontroll.

Oversiktskart[rediger | rediger kilde]

Ny-Frankrike 1534-1763


Befolkningsutvikling[rediger | rediger kilde]

Ny-Frankrike[rediger | rediger kilde]

År Størrelse Bemerkning
1608 .. Québec grunnlagt
1620 60 personer I Quebec
1628 76 personer Inkludert 20 franskmenn og misjonærer der vente tilbake fra Huronia
1629 117 personer overvintret 90 av disse var fra en engelsk ekspensjonsstyrke engelske som erobret Quebec.
1632 .. Quebec returnert til Frankrike
1634 .. Trois-Rivières grunnlagt
1641 240 personer bofast befolkning
1642 .. Fort Ville-Marie (Montréal) grunnlagt ved Hochelaga
1663 2.500 Av disse levde 800 i Quebec
1665 3.215
1673 6.705
1675 7.832
1676 8.415
1686 12.373
1695 13.639
1706 16.417
1716 20.531
1726 29.396
1736 39.063
1760 70.000

Kilde:[1]

Canada[rediger | rediger kilde]

Det harde naturmiljøet var et hinder for de franske kolonistene overlevelse og den ​​tidlige bosetning var i stor grad avhengig av en konstant strøm av kjøpmenn, soldater, prester og tjenestemenn fra Frankrike. I 1666 var folketallet bare litt over tre tusen mennesker. De fleste av de tidlige innvandrerne var ugifte menn, men økende innvandring fra Frankrike av personer av begge kjønn skapte etter hvert en selvreproduserende befolkning. Da Canada ble overført til Storbritannia i 1760 var folketallet omtrent 70 000 mennesker.[2]

Siden Ny-Frankrike i 1663 ble satt direkte under den franske kronen, be det satt igang et utviklingsprogram med statsstøttet innvandring der bosettere mottok dyr, redskaper og korn for å stimulere til innvandring. For å redusere kjønnsubalansen ble 1.200 foreldreløse unge kvinner (filles du Roy) sent til Canada. Ugifte menn ble nektet pelshandellisenser og pengegaver ble gitt til nygifte menn og fedre i familier med mange barn. I 1670-tallet vokste befolkningen til over ni tusen innbyggere. Innvandringen gikk deretter ned, men befolkningen var nå i stand til å reprodusere.[3]

Acadia[rediger | rediger kilde]

Den første folketellingen i 1671 talte en fransk-talende befolkningen i Acadia på mer enn 400 personer, hvorav 200 personer i Port Royal. I 1701 var det omtrent 1.400 fransktalende akadiere og 1755, før området ble erobret av britiske styrker som senere fordrev deler av den fransktalene befolkningen, hadde befolkningen økt til over 13.000, som ikke inkluderer festningsbyen Louisbourg.[4]

Louisiana[rediger | rediger kilde]

Frankrike hevdet siden 1682 overhøyhet over Louisiana gjennom Robert de la Salle, men det var bare ved Pierre Le Moyne 'Iberville sin ekspedisjon i 1699 at Frankrike kunne etablere en permanent tilstedeværelse i Louisiana. Iberville grunnla 1702 den første franske kolonien i Mobile, nå i Alabama. De første franske kolonister var avhengige av slavearbeidskraft og indiansk jordbrukspraksis. Nære forbindelser ble opprettet med choctawindianere og chickasawindianere som søkte franske allianser i kampen mot anglo-indianske slavejegere. En folketelling i 1708 fant 60 kanadiske skogsløper, 122 soldater, sjøfolk og håndverkere ansatt av kronen, og 157 indianerslaver og europeiske menn, kvinner og barn. Under handelsmonopolet som eksisterte 1713-1729 ble hovedbyen flyttet fra Mobile til Nouvelle-Orléans. Befolkningen økte til fem tusen mennesker i 1721 gjennom innflytting av bønder og kontraktstjenere, forviste kriminelle, sveitsiske og franske soldater og arbeiderkvinner fra Paris. Det viktigste bidraget til befolkningsveksten var de 6.000 afrikanske slaver som ble importert hovedsakelig fra Senegambia, men også fra Beninbukta og Angola. I 1732 utgjorde afrikanske slaver to tredjedeler av fransk Louisianas ikke-indianske befolkning. Gjennom Natchezerkrigen ble i 1729 10% av den europeiske befolkningen drept, og i 1746 hadde befolkningen falt til omlag 3.200 hvite og 4.700 svarte innbyggere. Årsaken var hovedsakelig utvandring tilbake til Frankrike og opphevelsen av slaveimporten. I løpet av 1750-tallet økte befolkningen igjen, kanskje med så mye som 50 %, gjennom tilstrømning av fattige franske jenter, elsassboer og franske soldater.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Statistics Canada 26.08.2013.
  2. ^ The Canadian Encyclopedia: "Population" 26.08.2013.
  3. ^ Canadian Heritage Gallery: "Chapter 3: A Century of New France: 1663-1763" 26.08.2013.
  4. ^ The Canadian Encyclopedia: "History of Acadia" 26.08.2013.
  5. ^ Encyclopedia of Louisiana: "French Colonial Louisiana (1682-1762)" 26.08.2013.