Tamfe
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Tamfe | |
|---|---|
 Okse |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Bos taurus |
| Norsk(e) navn: | tamfe, kveg, storfe, ku, okse m.m. |
| Hører til: | oksedyr, okser, drøvtyggere |
| Habitat: | terrestrisk |
| Utbredelse: | hele verden |
| Raser: | |
Tamfe (Bos taurus) kalles også kveg og storfe. Det latinske navnet betegner partåede hovdyr av oksefamilien. Hovene er delt og kalles klover. Dyrene har to klover og to biklover. (Småfe er en fellesbetegnelse for sau og geit).
Innhold |
[rediger] Historie
Tamfe nedstammer fra uroksen (Bos primigenius). Uroksen oppsto trolig i India for omkring 2 millioner år siden, men til Europa kom den først for omkring 250 000 år siden. Den siste uroksen døde i Jaktorowskaskogen i Polen i 1627[1].
Mange har hevdet at sebukveg (Bos indicus), som også oppsto i India og finnes i Asia og Afrika, er nært beslektet med uroksen, men dette medfører ikke riktighet. Det viser seg nemlig at sebukveg kun er en type Bos taurus i følge R. Nowak[2]
[rediger] Beskrivelse
Tamfe er store pattedyr som er drøvtyggende planteetere. Vekten varierer (normalt) mellom 167 og 1363 kg. Hannene er betydelig større enn hunnene. Kroppen er dekket av et kort hårlag, som i temperert klima vil vokse seg tettere og lengre om vinteren. Fargen kan variere fra sort til hvit, via nyanser i rødt og brunt.
Hannen kalles okse eller stut. Hunnen kalles ku, kvige eller kolle. Kvige betegner hunnen fra ettårsalder til første kalving. Kolla har ikke horn. Drektighetstiden er fra 266 til 300 døgn. Avkommet kalles kalv frem til de er ca ett år gamle.
Tamfe mangler fortenner i overkjeven og har en mage med fire rom. De fire magedelene kalles vom, nettmage, bladmage og løypemage. Foret svelges fortløpende etter første tygging. Det havner først i vomma og går deretter ned i nettmagen. Herfra gulpes maten opp igjen og tygges en gang til. Tyggingen skjer sidelengs slik at maten males. Etter andre gangs tygging, går maten til bladmagen. Deretter havner den i løypemagen, som er den eneste magen som tilfører fordøyelsesvæsker.
Kveg holdes først og fremst på grunn av kjøtt, skinn og melk. Dessuten brukes de som trekkdyr – også i våre dager. Dette har vært vanlig i vestre deler av Asia gjennom mer enn 6 000 år. Tamkveg har gitt mennesker mat og klær i uminnelige tider.
[rediger] Utbredelse og habitat
Tamfe var opprinnelig utbredt i Europa, Nord-Afrika og det sørlige Asia, men i dag finnes det over hele verden. Habitatet er variert, men består som regel av utmark med ulike gress-sorter.
[rediger] Eldre norske storferaser
- Dølafe
- Sidet trønder- og nordlandsfe
- Telemarksfe
- Vestlandsk fjordfe
- Østlandsk rødkolle
- Vestlandsk raudkolle
- Målselvfe
[rediger] Norsk Rødt Fe (NRF)
De gamle stedegne norske storferasene er i stor grad blitt borte i norske besetninger til fordel for NRF-dyr. Dette er en blandingsrase som er avlet frem bl.a. på grunnlag av rødt trønderfe og rødt kollet østlandsfe i kombinasjon med ulike importerte raser. Utviklingen av NRF-rasen har vært styrt av bøndene selv siden starten i 1935. I NRF har man fått frem en rase som produserer både melk og kjøtt og som samtidig er holdbar, frisk og fruktbar.
[rediger] Kjøttfe i Norge
Det er endringer i gang innen norsk storfehold med noe overgang fra bruk som produserer både melk og kjøtt til noe mer spesialisert produksjon. På en rekke gårder satses det også på rene kjøttferaser, som øker tilbudet av kjøtt. Det drives nasjonal avl på rasene hereford, charolais, simmental, limousin og aberdeen angus. I 2002 var det 26.000 storfebesetninger på norske gårdsbruk. Av disse var 19.000 besetninger med primært fokus på melkeproduksjon.
Blant de populære kjøttferasene er: Hereford, Charolais, Brahman, Limousin, Redpoll, Santa Gertrudis, Aberdeen-Angus, Simmertaler og Galloway. En rekke av disse finnes nå også i Norge.
I tråd med denne utviklingen utviklet Gilde i løpet av 2005 et helt nytt, landsdekkende produkttilbud kalt «Norsk kjøttfe» basert på råvarer fra Charolais, Hereford, Limousin, Simmental og Aberdeen Angus.
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- ^ Partåete klovdyr. 2005. Universitetet i Oslo
- ^ Dewey, T. and J. Ng. 2001. "Bos taurus" (On-line), Animal Diversity Web. Accessed June 24, 2007
