Rettsstat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Rettssikkerhet)
Gå til: navigasjon, søk

En rettsstat er en stat med et velutviklet og sivilisert rettssystem. Her står prinsipper om legalitet, rettssikkerhet og maktfordeling sentralt, fundert på det grunnleggende prinsipp om folkets suverenitet.

Rettsstatens idé og grunnprinsipper[rediger | rediger kilde]

En rettsstat er en stat som både er bundet og begrenset av rettsregler; en rettsstat kan ikke handle slik den selv finner for godt eller på alle områder de synes den kunne handle. Det var den franske opplysningstidsfilosofen Charles Montesquieu som unnfanget maktfordelingsprinsippet, en samfunnsmodell som deler statsmakten i tre uavhengige grener: Den lovgivende makt, Den utøvende makt og Den dømmende makt. Grenenes oppgaver skulle blant annet bestå i å føre kontroll med hverandre, slik at én gren ikke skulle kunne overskride sin myndighet uten å bli stilt ansvarlig av en av de andre grener. Gjennom dette mente Montesquieu at man ville oppnå balanse mellom statsmakten.

Rettsstaten bygger også på John Lockes folkesuverenitetsprinsipp. I et demokrati blir den lovgivende makt valgt av folket. Den lovgivende makt setter igjen skranker for hva den dømmende makt kan foreta seg, og gjennom parlamentarismen har folket dessuten kontroll over den utøvende makt. På denne måten er i prinsippet folkets suverenitet ivaretatt i hele den rettsstatlige modell.

I tillegg er ytrings-, religions- og forsamlingsfrihet fundamentale forutsetninger for rettsstatens eksistens.

Legalitetsprinsippet[rediger | rediger kilde]

Et av de viktigste prinsipper i rettssystemet er det om legalitet. Det sier at den utøvende makt aldri kan gripe inn overfor eller dømme landets borgere uten å ha hjemmel til dette i de gjeldende rettsregler. Dette kalles «negativ avgrensning». Folket nyter derimot «positiv avgrensning», det vil si at det kan gjøre alt hva det måtte ønske, så lenge det ikke bryter med de gjeldende rettsregler.

Rettssikkerhet[rediger | rediger kilde]

Det viktigste vernet den enkelte borger har, er rettssikkerheten. Denne skal ikke bare beskytte borgeren, men også sikre han/ henne de rettigheter han/ hun har krav på etter loven. Legalitetsprinsippet er med på å sikre borgeren en stor grad av forutsigbarhet, idet borgeren aldri behøver å være på vakt mot overgrep eller avgjørelser som hun, ettersom det ikke finnes grunnlag for dem i rettsreglene, ikke forventer.

Viktig er det også at borgeren føler en generell trygghet, sikres sin rett til eiendom og at hun kan være trygg på å «høste der hun har sådd». Dersom noen urettmessig skulle komme til å forgripe seg på henne, ta fra henne noe hun eier eller stjele fortjenesten av hennes arbeid, kan hun være trygg på at rettshåndheveren vil gripe inn og gjenopprette orden, hele tiden i henhold til rettsreglene.

Samtidig skal den kriminelles rettssikkerhet ivaretas. Vedkommende skal sikres et anstendig avhør (jf. Grunnloven § 96), rett til advokat, en hensynsfull og rask prosess, og en rettferdig rettergang. Dette kalles også for prosessuell rettssikkerhet.

Videre ivaretas rettssikkerheten ved at følgende fire prinsipper legges til grunn ved gjennomføring av selve rettssaken:

  • Prinsippet om kontradiksjon: At den tiltalte rett til å vite hva han/hun er tiltalt for, å se alle bevis og relevante dokumenter, å uttale seg, å hele tide kjenne motpartens anførsler og å kunne opponere mot disse.
  • Prinsippet om bevisumiddelbarhet: At parter og vitner skal forklare seg direkte for den dømmende rett og at andre bevis blir ført direkte for denne. At retten ikke skal legge vekt på andre forhold enn de umiddelbare bevis.
  • Prinsippet om uskyldspresumpsjon: At enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist.
  • Prinsippet om muntlighet: At bevismateriale som skal fremføres for den dømmende rett har en overveiende muntlig form. At tekniske bevis skal forklares og beskrives muntlig.

Ved dom beskyttes vedkommende også av den materielle rettssikkerhet, som sier at de beslutninger som retten treffer, ikke kan stride mot Grunnloven, andre lover, eventuelle internasjonale konvensjoner som landet er forpliktet av, eller andre ulovfestede prinsipper.

Dessuten skal den tiltalte være sikret likhet for loven. Vedkommendes rase, etnisitet, kjønn og sosiale stilling skal aldri være faktorer som på usaklig vis tillegges betydning ved dommerens avgjørelse.

Domstolskontroll med forvaltningsavgjørelser[rediger | rediger kilde]

I tilfellet ovenfor var det borgeren som ble beskyttet mot domstolen. Når det gjelder forvaltningen, derimot, som sorterer under den utøvende makt, er det domstolenes oppgave å beskytte borgeren. Skulle en borger føle seg urettferdig behandlet av forvaltningen, har borgeren rett til å be domstolene vurdere om vedtaket skal overprøves eller om noen i forvaltningen bør stilles til ansvar.

Rettslig legitimitet[rediger | rediger kilde]

For at rettssystemet skal kunne fungere best mulig, er det nødvendig at det opprettholder sin rettslige legitimitet blant borgerne. Det vil si at rettssystemet må være noe som er allment akseptert og respektert, og som nyter tillit hos befolkningen. Dets avgjørelser må oppfattes som rettmessige, og de må alltid kunne rettferdiggjøres med hensyn til rettsreglene.

Derfor kan det lett bli et problem dersom domstolene etter folkets oppfatning treffer urettferdige beslutninger, uten annen begrunnelse enn at «dette er gjeldende rett». Slike avgjørelser har vanskelig for å møte forståelse hos borgerne. Derfor er det viktig at rettsstaten viser at den er i stand til å tilpasse seg den allmene rettsoppfatning. Dette skal i prinsippet skje ved av den lovgivende makt endrer loven slik at den igjen korresponderer med den allmene rettsoppfatning. Men det kan være foranlediget av domstolsavgjørelser som har vært i strid med loven, fordi domstolen har funnet at loven ikke lenger er slik den burde være.

Rettssikkerhet[rediger | rediger kilde]

Rettssikkerhet er et begrep innenfor Rettsstaten som innebærer blant annet at den offentlige makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes konstitusjonelle garantier som setter grenser for statens maktbruk. Et viktig prinsipp er at ingen kan fengsles uten lovlig grunn og at ingen heller kan straffes uten først ha fått prøvd saken sin for en domstol. Ingen lover kan gis tilbakevirkende kraft.

Rettssikkerhet er en del av det mer omfattende rettsvern som tilkommer alle borgere i en stat hvor lovgivningen også beskytter den enkeltes rettigheter mot inngrep fra andre borgere og staten. Mens rettsvern viser til den allmenne beskyttelsen lovverket gir borgerne i forskjellige sammenhenger, handler rettssikkerhet mer spesifikt om de garantier borgeren har for en lovregulert, rimelig og rettferdig prosess – inkludert etterforskning og rettergang – i tilfelle det rettes anklager mot ham/henne for en forbrytelse.

Derfor er de såkalte habeas corpus-bestemmelsene avgjørende for rettssikkerheten. Disse bestemmelsenes formål er å sikre borgerne mot vilkårlig fengsling. De fastsetter at den som fengsles mistenkt for straffbare forhold, har rett til å kreve saken vurdert av en domstol, som innen kort tid må avgjøre om den fengslede skal løslates eller ikke. Dette prinsippet er innarbeidet i de fleste europeiske lands lovgivning. I norsk straffeprosesslovs § 183 heter det:

«Vil påtalemyndigheten beholde den pågrepne, må den snarest mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen fremstille ham for tingretten på det sted der fremstilling mest hensiktsmessig kan skje, med begjæring om fengsling.»

I folkeretten er bestemmelser som skal vareta rettssikkerheten nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950, og i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966. Bestemmelser i den nasjonale lovgivning er gjerne basert på, eller søkt bragt i overensstemmelse med, bestemmelsene i disse og andre menneskerettskonvensjoner.