Duke Ellington

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Duke Ellington under en konsertpause i Frankfurt i 1965

Edward Kennedy «Duke» Ellington (født 29. april 1899 i Washington D.C., USA, død 24. mai 1974 i New York City, New York, USA) var en amerikansk jazzmusiker, pianist og orkesterleder. I tillegg både komponerte og arrangerte han musikk.

Ellington ble født i en svart overklassefamilie som var nøye på å gi ham en ordentlig oppdragelse. Deri inngikk også pianotimer, som han begynte med i 7-8-årsalderen. I tenårene foretrakk han baseball foran musikken. Han fikk små spillejobber på klubber og kaféer i Washington og tre måneder før han skulle være ferdig med sin yrkesskoleutdannelse sluttet han og ble profesjonell musiker. I 1917 startet han sitt første orkester og tok tre viktige steg mot selvstendighet – han flyttet hjemmefra, ble sin egen agent og giftet seg med Edna Thompson. Populariteten vokste sakte med sikkert for både ham og hans orkester, som spilte på mange av Washingtons eksklusive klubber. Gjennombruddet kom i 1927 da orkesteret fikk et engasjement på The Cotton Club i bydelen Harlem i New York, som ledet til radioopptredener og plateinnspillinger.

Ellingtons orkester ble verdenskjent på 1930-tallet og turnerte over hele verden i bortimot 40 år. En lang rekke førsteklassess jazzmusikere spilte i Ellingtons orkester, noen av disse over lengre perioder. Noen av disse er trompetistene James «Bubber» Miley, Cootie Williams, Rex Stewart og Clark Terry, trombonistene Joe «Tricky Sam» Nanton og Lawrence Brown, klarinettisten Barney Bigard, altsaxofonisten Johnny Hodges, tenorsaxofonistene Ben Webster og Paul Gonsalves, barytonsaxofonisten Harry Carney og bassisten Jimmy Blanton. Gjennom årene utviklet Ellington sitt pianospill og de siste 15 årene av sitt liv spilte han inn flere plater sammen med for eksempel Louis Armstrong, John Coltrane og Charles Mingus. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og i 1969 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje.

Besøk i Norge[rediger | rediger kilde]

Han gjestet Norge flere ganger.[1] Mellom konsertene i Örebro og Karlstad den 18. og 21. april 1939 gikk turen med buss via kafestopp på Ørje til Oslo og Colosseum Kino.[2][3] Til Nordstrandshallen kom Duke-bandet den 5. november 1958 med blant andre Johnny Hodges, Harry Carney, Jimmy Hamilton, Terry Clark, Ray Nance, Baker, Brit Woodman, Sam Woodyard.[4] To år etter ble hans innspilling av Peer Gynt-suiten (Grieg) forbudt utgitt i Norge der musikken til Grieg var kopibeskyttet frem til 1. januar 1967. Og, i Sverige utkom den i 1966. I følge med impresario Per Gottschalk, ankom Ellington Njårdhallen sammen med Norman Grantz den 25. januar 1967 og avholdt en konsert. I orkesteret satt trompetistene Cootie Williams, Cat Anderson og Herbie Jones, trombonistene Lawrence Brown, Buster Cooper og Chuck Connors, treblåserne Johnny Hodges, Paul Gonsalves, Jimmy Hamilton, Harry Carney og Russel Procobe, bassist John Lamb og trommeslager Sam Woodyard.[5] Så var de på et utsolgt Chateau Neuf den 8. november 1971. Orkesteret fortsatte i en tid etter Ellingtons død i 1974, da under ledelse av Mercer Ellington.

Diskografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Black and Tan Fantasy (1927)
  • Creole Love Call (1928)
  • Mood Indigo (1931)
  • Creole Rhapsody (1931)
  • It Don’t Mean a Thing If It Ain’t Got That Swing (1932)
  • In a Sentimental Mood (1935)
  • Caravan (1937)
  • Prelude To a Kiss (1938)
  • Concerto for Cootie (1940)
  • Take the A Train (1941, komponert av Billy Strayhorn)
  • I Got It Bad and That Ain’t Good (1941)
  • Don’t Get Around Much Anymore (1942)
  • C jam blues (1942)
  • Harlem (1950)
  • Satin Doll (1958 sammen med Billy Strayhorn og Johnny Mercer)

Låter i kulturkanon[rediger | rediger kilde]

Låter som av Alec Wilder regnes for å høre med i kulturkanonen den store amerikanske sangboka er blant annet «Blue Prelude».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Duke Ellington i Store norske leksikon
  2. ^ Tore Robert Klerud (januar 2009). «Da The Duke dukket opp». Avisa Grenseland. 
  3. ^ Det sies at «Från 11 april till 1 maj 1939 turnerade Ellington i ett vintrigt Sverige. Han och hans orkester reste runt med tåg, och hann även göra en avstickare till Oslo - förutom framträdanden i Malmö, Helsingborg, Huskvarna, Göteborg, Västerås, Karlstad, Örebro, Eskilstuna, Storvik, Uppsala, Växjö, Karlskrona, Linköping, Norrköping, Varberg och Stockholm» (Sveriges Radio jazzcafe, 17.4.2010)
  4. ^ Omar Heide Midtsæter (6.11.1958). «Toppytelser av et topporkester. De gamle eldst i Duke-bandet». VG. 
  5. ^ Eivind Solberg (25.1.1967). «Duke Ellington med fint følge til byen». VG. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]