Første verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra 1. verdenskrig)
Gå til: navigasjon, søk
Første verdenskrig
Første verdenskrig
Dato 28. juli 191411. november 1918
Sted Europa, Afrika, Midtøsten,
delvis i Kina og Stillehavet
Resultat
Alliert seier. Slutten på Det tyske rike,
Det russiske keiserdømmet,
Det osmanske riket og
Østerrike-Ungarn. Etablering av mange nye land i Øst-Europa og Sentral-Europa.
Parter
Ententemaktene Sentralmaktene
Kommandanter
Flag of Russian Empire for private use (1914–1917) 3.svg Nikolaj II
Flag of Russian Empire for private use (1914–1917) 3.svg Aleksej Brusilov
Polen Józef Piłsudski
Frankrike Georges Clemenceau
Frankrike Joseph Joffre
FrankrikeFerdinand Foch
Frankrike Robert Nivelle
Storbritannia Herbert H. Asquith
Storbritannia D. Lloyd George
Storbritannia Douglas Haig
Storbritannia John Jellicoe
Italia Viktor Emmanuel III
Italia Luigi Cadorna
Italia Armando Diaz
USAWoodrow Wilson
USA John Pershing
Flag of Austria-Hungary (1869-1918).svg Frans Josef I
Flag of Austria-Hungary (1869-1918).svg Conrad von Hötzendorf
Tyskland Wilhelm II
Tyskland Erich von Falkenhayn
Tyskland Paul von Hindenburg
Tyskland Reinhard Scheer
Tyskland Erich Ludendorff
Ottoman flag.svg Mehmed V
Ottoman flag.svg İsmail Enver
Ottoman flag.svg Mustafa Kemal Atatürk
Bulgaria Ferdinand I
Tap
Militære tap:
5 525 000
Savnede:
4 121 000
Skadde:
12 831 500
Militære tap:
4 386 000
Savnede:
3 629 000
Skadde:
8 388 000
Første verdenskrig
Første verdenskrig (også kalt skyttergravskrigen) var først og fremst en krig som ble utkjempet i skyttergravene.

Første verdenskrig er en av de blodigste krigene som noensinne er blitt utkjempet i Europa. Den varte fra 28. juli 1914 til 11. november 1918 og medførte vesentlige endringer av Europakartet. Nye stater oppstod etter nasjonalstatprinsippet, Østerrike-Ungarn forsvant og ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater, og Tyskland ble omformet fra et keiserdømme til en republikk. Første verdenskrig anses også som en av de utløsende faktorer til den russiske revolusjon. Krigen er kjent i store deler av Europa som «den store krigen» (på engelsk kalt «The Great War»), men må ikke forveksles med russernes «store fedrelandskrig», som sikter til andre verdenskrig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bakgrunn til første verdenskrig

Maktbalanse og alliansesystemer[rediger | rediger kilde]

Etter den fransk-prøyssiske krigen i 1870-71 oppsto det for første gang på flere hundre år en lengre tidsperiode der de europeiske stormaktene ikke lå i krig mot hverandre. Blant annet den tyske kansleren Otto von Bismarck arbeidet aktivt for å bevare freden.

Den fransk-prøyssiske krigen skapte et nytt Europa. Tyskland var blitt den største makten på kontinentet, og det var skapt en dyp splittelse mellom Tyskland og Frankrike. Spesielt viktig var områdene Alsace-Lorraine, som ble erobret av tyskerne i 1871 (i Versailles-traktaten etter første verdenskrig ble områdene ført tilbake til Frankrike, samt erstatning for at Tyskland kontrollerte disse områdene tok de over gruvene i Saar og Rhinområdet kom under fransk kontroll for en periode på 15 år). For første gang i Europas historie ble det dannet allianser i fredstid, som hadde som formål å stabilisere makten i Europa. Tanken var at det skulle skapes så mektige maktblokker i Europa at en krig ville bli for ødeleggende for begge parter.

Tyskland og Østerrike-Ungarn dannet en forsvarsallianse i 7. oktober 1879 («Dobbeltalliansen»). Det ble sett på som en metode å slå tilbake russisk innflytelse på Balkan da det osmanske rike stadig ble svakere.[1] I 1882 kom Italia inn i alliansen, og den ble kjent som «Trippelalliansen», som ble fornyet i 1912. Frankrike gikk inn i en allianse med Russland på tross av store politiske forskjeller i 1893. Begge landene mente at denne alliansen ville hindre en storkrig i Europa fordi Tyskland ikke ville klare å kjempe en krig på to fronter. Storbritannia ble med i den fransk-russiske alliansen på bakgrunn av mindre formelle avtaler med Frankrike i 1904 og Russland i 1907. Denne alliansen ble kalt «Trippelententen».

Kolonikappløpet styrket alliansesystemene ytterligere. Storbritannias entente med Frankrike kom i stand for å løse opp i fransk-britiske tvister om områder i Afrika. Det var aldri snakk om en forpliktende forsvarsallianse fra Storbritannia sin side i trippelententen. Tyskland mente at ententen var for svak, og at den ville sprekke. De satte den på prøve ved å erklære den franske kolonien Marokko for uavhengig i 1905. Men den første Marokkokrisen endte i diplomatisk krise for Tyskland, mens ententen kom styrket ut. Også andre tyske framstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en ny Marokkokrise, mens urolighetene på Balkan skapte både den første og den andre Balkankrigen i 1912–1913 uten at disse avklarte eller løste maktfordelingen i regionen. Alle stormaktene hadde interesser på Balkan og det meste pekte mot en større europeisk konflikt.

Norge førte, som de andre nordiske land, en vestvendt nøytralitetspolitikk under første verdenskrig. Et antall norske skip krigsforliste.

Flåtekappløpet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Første verdenskrig til sjøs

Flåtekappløpet begynte på slutten av 1880-tallet, da Storbritannia mente at de trengte en mektig flåte for å beskytte sine kolonier og egen storhet. Storbritannia ble på slutten 1800-tallet akterutseilt industrielt og økonomisk, og det var bare et tidsspørsmål før Russland, USA og Tyskland ville true dets interesser på havet. Løsningen ble allianser med noen, men økt fiendskap overfor andre.

Mens Tysklands handelsflåte hadde vokst enormt, hadde ikke Tyskland fulgt opp dette med tilsvarende økning av marinen. Den var også stadig svakere relativt sett, ettersom Russland, Storbritannia og Frankrike hadde doblet sine flåter mellom 1883 og 1898. For å beskytte sin handel mot press fra de andre, besluttet Tyskland i 1900 å øke sin flåte, men selv i 1906 hadde man fremdeles bare 14 % av flåten til de krigførende landene i første verdenskrig. Ledelsen i London mente likevel at dette truet Storbritannia og det britiske imperiet. For å beskytte og utvide imperiet var Storbritannia avhengig av å kontrollere verdenshavene gjennom et flåteherredømme. Tysklands flåteopprustning var i direkte konflikt med Storbritannias offisielle politikk og ønske om å ha dobbelt så stor flåte som den kombinerte størrelsen på nr. 2 og nr. 3 i verden.

I 1903 begynte det å gå opp for Storbritannia at Tysklands flåteopprustning kunne true britiske interesser i hele verden, og som en følge av dette vedtok Storbritannia å bygge opp og konsentrere en stor flåte i Nordsjøen med base i Skottland. Denne flåten ble ytterligere styrket ved britiske avtaler med Frankrike, Japan og USA, der Storbritannia kunne trekke sin flåte tilbake til Nordsjøen. Den tyske flåteopprustningen hadde utgangspunkt i den såkalte «risikoteorien», som betød at Tysklands flåte skulle kunne utfordre kun den britiske nordsjøflåten. Det var ikke tatt med i teorien at britene trakk tilbake sine flåtestyrker fra Stillehavet, Karibien og Middelhavet. Resultatet var at den tyske flåtens manøvre ble etter Jyllandslaget begrenset til Østersjøen.

Oppfatningen i Europa i begynnelsen av 1914 var at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig. Dette var et resultatet av spenningene i maktbalansen og de enorme militære opprustningene i Europa som startet med flåtekappløpet. Tyskland var den største landmilitære makten i Europa, og hvis den store krigen var uunngåelig var det mange tyske offiserer som mente den måtte komme i 1914. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store pågående militære opprustningene i Frankrike og Russland. Mens nasjonalismen økte både blant folk og styre i Frankrike og Russland holdt Tyskland likevel tilbake, idet de visste av erfaring at de alltid hadde vært «Europas slagmark» og derfor den som fikk de største tapene.

Skuddene i Sarajevo[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Skuddene i Sarajevo

Striden mellom Serbia og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn tok kontrollen over Bosnia-Hercegovina. De fleste innbyggerne der var kroater og serbere. For å slå fast at området tilhørte Østerrike-Ungarn, dro den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie på besøk til Sarajevo, hovedstaden i Bosnia. Dette førte til at storkrigen ble utløst da paret ble skutt i byen Sarajevo den 28. juni 1914. Attentatmannen var en ung serber som het Gavrilo Princip. Både Østerrike-Ungarn og Serbia ville styre Bosnia-Hercegovina. Tyskland støttet Østerrike-Ungarn, og Russland støttet Serbia. Fredsforkjempere og diplomater forsøkte å hindre en storkrig mellom de to alliansene, men overalt i Europa seiret nasjonalismen. De folkevalgte nasjonalforsamlingene stemte for ekstra krigsbevilgninger. Tyskland bestemte seg for å angripe Frankrike først, og dermed ble også de andre stormaktene trukket inn i storkrigen via sine allianseforpliktelser. Bare Italia holdt seg først utenfor.[2][3][4][5]

Julikrisen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Julikrisen

Julikrisen begynte med skuddene i Sarajevo 28. juni 1914. Dette hadde vært et østerriksk område siden 1908. Østerrike-Ungarn så det som viktig for sin egen sikkerhet å holde Balkan rolig. De satte derfor opp en rekke punkter for hvordan situasjonen kunne reddes i Serbia, og 14. juli stilte Østerrike-Ungarn et ultimatum på ti punkter overfor Serbia som skulle aksepteres i løpet av 48 timer. Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og nasjonalistiske strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Kansleren i Tyskland slo fast at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn, og Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ikke ville blande seg inn til tross for store interesser på Balkan. Serbia sendte 24. juli en appell til tsaren, Nikolai II, og ba om hjelp fordi kravene var nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var for ydmykende og at Østerrike-Ungarn provoserte fram en krig. 25. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli. Det ble klart for alliansen at en krig muligens var uunngåelig.

Storbritannia ønsket i det lengste å løse situasjonen diplomatisk, fordi de ennå ikke hadde rukket å mobilisere ferdig og ville holde Frankrike utenfor krigen av samme grunn. Storbritannia inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Men Østerrike-Ungarn mente de ikke hadde styrker store nok. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis franskmennene ble angrepet.

25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et telegram. Frankrike var i allianse med Russland, og en krig mot Russland ville derfor bli en tofrontskrig for Tyskland. Da Tyskland 1. august kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike.

Da Storbritannia 4. august erklærte krig på ententens side, var det ikke lenger noe håp for en fredelig løsning. Storbritannia hadde diplomatiske forbindelser til ententen, men krigserklæringen hadde sin direkte årsak i at Tyskland invaderte Belgia som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i Londontraktaten av 1839 garantert for Belgias uavhengighet.

Forløp[rediger | rediger kilde]

Generelt[rediger | rediger kilde]

Irske soldater ved Somme, 1916

Første verdenskrig var, iallefall på vestfronten, en stillestående krig (første verdenskrig er også kjent som en skyttergravskrig). Med dette menes at den ikke hadde de bevegelige frontene som var vanlig i andre verdenskrig og i de fleste andre kriger.

Vestfronten (fronten mellom Tyskland og Frankrike) var ekstremt statisk. Den eneste perioden fronten hadde store bevegelser var i den innledende fasen da Tyskland angrep gjennom Belgia og Nederland (den såkalte Schlieffen-planen). Disse tyske framrykkingene sommeren 1914 var relativt store, og en stund så det ut som om at Paris var truet. Franskmennene klarte imidlertid å stoppe framrykkingen i august 1914, og fra da av frøs fronten til og ble kjennetegnet av skyttergravskrig og tanken om det store gjennombruddet – et gjennombrudd som aldri kom. En viktig årsak til at den tyske framrykkingen stoppet opp, var at den var for hurtig, og at forsyningene dermed ikke greide å holde følge.

Årsaken til den statiske krigføringen og skyttergravene var at den militære taktikken ikke hadde tatt innover seg den nye teknologien, nærmere bestemt at den offensive taktikken ikke hadde tatt hensyn til den nye teknologien. Dette medførte at den til en hver tid forsvarende part hadde alle fordelene.[6]

Et angrep under første verdenskrig ble gjennomført ved at den angripende part først satte igang en enorm bombardering med artilleri av fronten. Denne bombarderingen hadde liten effekt fordi den forsvarende part da var trygg i tilfluktsrommene. Etter timer med artilleriild stoppet beskytningen opp, tanken var så at infanteri og kavaleri til hest skulle angripe. Artilleriilden hadde ikke klart å drepe fienden, men den hadde rotet opp alt terreng mellom frontlinjene. Dette medførte at hester og infanteri hadde problemer med å rykke fram hurtig. Den forsvarende part hadde imidlertid hatt god tid til å gå ut av tilfluktsrommene og å bemanne mitraljøsene. Dette nye våpenet gjorde det meget enkelt å slå tilbake et angrep som ikke inneholdt stridsvogner (som ikke ble tatt i bruk før mot slutten av krigen).

Den forsvarende parten hadde også en annen fordel. Hvis angriperne klarte å få et lite hull i frontlinjen, hadde ikke angriperne mulighet til å rykke fram på noen annen måte enn til fots. Dette medførte trege og langsomme framrykkinger; angriperne måtte jo rykke fram over det sønderskutte ingenmannsland, noe som spesielt gjaldt kanoner og annet tyngre materiell. Den forsvarende part hadde et fungerende vei- og jernbanenett helt opp til fronten, slik at man hurtig kunne sette inn nye tropper og slå tilbake offensiven før hullet ble for stort.

Denne mangelen på en fungerende offensiv taktikk medførte at første verdenskrig ble en utmattelseskrig, det vil si at hver side prøvde å vinne ved å få motstanderen til å bruke opp alle sine ressurser; jordbruk, industri, personell. Denne utmattelsesstrategien ga Trippelententen en fordel fordi den hadde mulighet til råvare- og matforsyninger fra det britiske imperiet, i tillegg kunne den britiske marinen blokkere tysk import fra USA og Sør-Amerika. I tillegg førte utmattelsesstrategien til en meningsløs tilværelse for soldatene; soldatene ble beordret til meningsløse framrykkinger som innebar at store frontavsnitt sprang opp fra skyttergravene bare for å bli meiet ned av fiendtlig mitraljøseild.

Vestfronten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vestfronten (første verdenskrig)

Krigen på østfronten bølget fram og tilbake, mens den på vestfronten utviklet seg til en fastlåst skyttergravskrig. På alle fronter var det enorme tap fordi generalene stadig gav ordre om masseangrep mot piggtråd og mitraljøser. I alle stater overtok kvinner mye av det sivile arbeidet, og statsapparatet styrket sin stilling.

Østfronten[rediger | rediger kilde]

Russiske krigsfanger etter slaget ved Tannenberg

Utdypende artikkel: Østfronten (første verdenskrig)

Tyskerne var tidlig ute med å forlange at Russland skulle stoppe mobiliseringen de hadde startet etter at Østerrike-Ungarn erklærte krig mot Serbia. Tsaren i Russland ble imidlertid opplyst av offiserer at det tok så lang tid å mobilisere de russiske styrkene at de ikke ønsket at han skulle trekke tilbake ordrene. Tsaren gjorde som offiserene ønsket, og 1. august 1914 erklærte Tyskland krig mot Russland.

Det var Østerrike-Ungarn som fyrte av de to første granatene i krigen, da de bombarderte Serbias hovedstad Beograd. Serbia forsvarte seg, og den russiske hæren kom til unnsetning tidligere enn planlagt. At Russland hadde klart å mobilisere på så kort tid, gjorde at Tyskland måtte utkjempe den fryktede «tofrontskrigen», noe de imidlertid klarte usedvanlig bra, ettersom tyskerne klarte å stoppe russerne i øst, samtidig som de taklet vestfronten bra.

Etter hvert gikk Det osmanske rike inn på tysk side, og dermed fikk britene framgang i Midtøsten, hvor både briter, franskmenn og russere oppfordret arabere, armenere og kurdere til å gjøre opprør mot tyrkerne, og lovet dem til gjengjeld egne nasjonalstater etter at krigen var vunnet.

Samtidig som USA kom med i krigen, fjernet en revolusjon tsarstyret i Russland. De nye russiske makthaverne sluttet fred med Tyskland, og Russland var dermed ute av krigen.

Balkan[rediger | rediger kilde]

Siden en av hovedårsakene til krigen var fiendskapet mellom Serbia og Østerrike-Ungarn (som kulminerte med skuddene i Sarajevo) var det naturlig at noe av krigens tidligste kamper skjedde mellom Serbia og dets mektige nabo i nord: Østerrike-Ungarn. Serbia holdt ut mot Østerrike-Ungarn i mer enn et år før det ble erobret mot slutten av 1915. Diplomatiinnsats fra de allierte klarte så å bringe inn Romania på deres side i krigen i 1916, men dette ble etterhvert katastrofalt for rumenerne. Kort tid etter de hadde involvert seg i krigen, ble det satt i gang en felles tysk, østerriksk-ungarsk og bulgarsk offensiv mot dem som hadde erobret 2/3 av landet i et hurtigfelttog som endte i desember 1916. Likevel klarte den rumenske og russiske hæren å stabilisere fronten og holde stand ved Moldavia.

I 1917 ble Hellas med på alliert side, og i 1918 startet de allierte en offensiv med den multinasjonale hæren, kalt Orienthæren som hadde base i Nord-Hellas. Denne offensiven drev så Bulgaria til å søke fredssamtaler, re-erobret Serbia, og var kommet helt til grensen til Kongedømmet Ungarn i november 1918, da krigen sluttet.

Italia[rediger | rediger kilde]

Italiafronten
Isonzo 1Isonzo 2Isonzo 3Isonzo 4Isonzo 5TrentinoIsonzo 6Isonzo 7Isonzo 8Isonzo 9Isonzo 10OrtigaraIsonzo 11CaporettoPiaveVittorio Veneto

Kampene i Italia var i hovedsak en fjellkrig under vanskelige forhold mellom Østerrike-Ungarn og Italia og deres allierte i det nordlige Italia i årene 1915 til 1918. Kongeriket Italia håpet at ved å slutte seg til Ententemaktene mot Sentralmaktene ville landet kunne få provinsene Trentino, Sør-Tirol, Istria med havnebyen Trieste og Dalmatia. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene, men krigen endte med en skyttergravskrig ikke ulik den på vestfronten.

I 1917 gikk Tyskland inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerriksk-ungarske allierte og italienerne ble under Caporetto-offensiven drevet tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet og helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia. Italia med alliert støtte gikk imidlertid til en større motoffensiv mot slutten av 1918 og vant det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto, også kalt Italias Verdun. Etter seieren ved Vittorio Veneto, tok Italia fram til fredsslutningen 4. november tilbake alle de områdene Østerrike-Ungarn hadde okkupert tidligere i krigen.

Afrika[rediger | rediger kilde]

Terrenget i Afrika var ikke alltid tilpasset utstyret

Første verdenskrig i Afrika var hovedsakelig de kampene som ble utkjempet rundt de spredte tyske koloniene på dette kontinentet, nemlig Tysk Kamerun, Togoland, Tysk Sørvest-Afrika og Tysk Øst-Afrika. Siden Tyskland hadde kommet så sent inn i koloniseringen, var ikke deres kolonier i seg selv så attraktive for de allierte, men de fryktet tysk ekspansjon fra disse inn mot de alliertes kolonier.

Kampene i Afrika ble i hovedsak utkjempet av lokale soldater, samt en del indiske. Særlig Frankrike rekrutterte i tillegg soldater fra Afrika til kampene i Europa. De tyske koloniene var omringet av de alliertes kolonier og de var dessuten avskåret fra forsyninger sjøveien da de allierte hadde herredømmet til sjøs. De tyske styrkene på alle frontavsnitt i Afrika led derfor under mangel på forsyninger, særlig våpen og ammunisjon.

Både i Øst-Afrika og i Sørvest-Afrika angrep Ententemaktene de tyske koloniene, mens den tyske strategien var å holde stand lengst mulig mot en overlegen motstander, og slik binde opp flest mulig av deres styrker for å forhindre at disse i stedet ble satt inn på vestfronten. Særlig vellykket var denne strategien i Øst-Afrika, hvor de tyske styrkene dels gikk seirende ut av kampen og var de eneste tyske enhetene som lyktes med å flytte kamphandlingene inn på britisk kontrollert territorium. Mens kampene de andre stedene tok slutt relativt tidlig, varte kampene i Øst-Afrika hele krigen, og de tyske styrkene kapitulerte formelt aldri, men meldte seg for de britiske myndighetene i Nord-Rhodesia først 23. november 1918 da de av britene ble underrettet om våpenhvileavtalen i Europa.

Se også: Slaget ved Tanga

I Vest-Afrika var det kamper mellom de tyske styrkene i Togoland og Tysk Kamerun mot både de britiske styrkene i Ghana og de franske i Fransk Vest-Afrika. Togoland ble inntatt av britiske styrker 25. august 1914. Tyskerne rykket inn fra Tysk Kamerun i Belgisk Kongo og okkuperte store områder. Britene innledet et motangrep fra Nigeria, men ble slått tilbake av de tyske styrkene.

Midtøsten[rediger | rediger kilde]

Etter Balkankrigene var Det osmanske riket ute etter en sterk alliert, og vendte seg mot Tyskland som hadde investert mye i området, blant annet gjennom jernbanen Berlin-Bagdad. Tyskland bisto gjennom den nye alliansen blant annet med militær opplæring og rådgivning, noe som medførte en modernisering av de militære styrkene og utvikling av en offiserstand.

Felttoget i Mesopotamia
Landgangen ved Fao  • Basra  • Qurna  • Shaiba  • Es Sinn  • Ktesifon  • Kut1  • Slaget om Sheikh Sa'ad  • Wadi  • Hanna  • Dujaila  • Kut2 • Bagdad  • Samarrah  • Ramadi  • Khan al Baghdadi  • Sharqat

Da første verdenskrig brøt ut, håpet osmanerne å kunne gjenopprette de tapte posisjonene, særlig på Balkan og i Nord-Afrika. I hele Midtøsten-området ble det spesielt Storbritannia og Russland som deltok i stridighetene for de allierte mot Det osmanske riket med tysk militær støtte. For britene ble det viktig å trygge oljeforsyningen fra områder, særlig til sine marinefartøyer, og gikk derfor til militære aksjoner mot Mesopotamia og Persia.

Videre fikk de allierte støtte gjennom det arabiske opprøret som brøt ut i de palestinske områdene i 1916, og varte ut resten av krigen med støtte fra Den demokratiske republikken Armenia som ble opprettet etter den russiske revolusjon, som en følge av folkemordet på armenerne.

Kampene i dette området brøt ut 29. oktober 1914 og varte fram til slutten av oktober 1918. Kampene ble avsluttet ved en våpenhvileavtale i Moudros 30. oktober 1918, noe som medførte at Konstantinopel ble okkupert av britiske og franske styrker og Det osmanske rike ble delt.

Våpenhvileavtalen ble avløst av en fredsavtalen ble undertegnet 10. august 1920, den såkalte freden i Sèvres. Denne fredsavtalen endret grensene i området i stor grad og Det osmanske riket ble oppløst. Denne fredsavtalen ble imidlertid aldri ratifisert på grunn av den etterfølgende tyrkiske frigjøringskrigen.

Krigen i Midtøsten omfattet det mest vidstrakte området i første verdenskrig, og omfattet fire hovedområder:

Det var også mindre kamphandlinger andre steder, som i det sørlige Arabia og Aden.

Deltagende land[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig
Deltakere

Ententemaktene

• Flag of Russian Empire for private use (1914–1917) 3.svg Det russiske keiserdømmet
• Frankrike Frankrike
• Storbritannia Det britiske imperiet
 • Australia Australia
 • Canada Canada
 • Flag of Imperial India.svg Britisk India
 • Newfoundland Red Ensign.png Newfoundland
 • New Zealand New Zealand
 • Sør-Afrika Sør-Afrika
 • Storbritannia Storbritannia
• Belgia Belgia
• State Flag of Serbia (1882-1918).svg Serbia
• Flag of the Kingdom of Montenegro.svg Montenegro
• Flag of Japan.svg Japan
• Flag of Italy (1861-1946).svg Italia (fra 1915)
• Flag of Portugal.svg Portugal (fra 1916)
• Flag of Romania.png Romania (fra 1916)
• US flag 48 stars.svg USA (fra 1917)
• Flag of Greece (1822-1978).svg Hellas (fra 1917)
• Flag of Brazil.svg Brasil (fra 1917)
• Flag of Armenia.svg D.R. Armenia (opprettet i 1918)

Sentralmaktene

• Flag of the German Empire.svg Keiserriket Tyskland
• Flag of Austria-Hungary (1869-1918).svg Østerrike-Ungarn
• Flag of the Ottoman Empire.svg Det osmanske riket
• Flag of Bulgaria.svg Bulgaria (fra 1915)


Trippelententen (Ententemaktene, de allierte)[rediger | rediger kilde]

  • Italia (gikk over fra Trippelalliansen til Ententen i 1915)
  • USA (kom inn i krigen i 1917 etter at Tyskland torpederte skip (både sivile og militære) i Atlanterhavet)
  • Serbia
  • Marokko
  • Brasil (kom inn i krigen etter at Tyskland torpederte sivile skip i Atlanterhavet)

Trippelalliansen (sentralmaktene)[rediger | rediger kilde]

  • Bulgaria (var nøytral i begynnelsen)
  • Tyskland
  • Det osmanske riket (var nøytral i begynnelsen)
  • Italia (Nektet å delta da krigen brøt ut fordi formålet for alliansen var forsvar, ikke angrep, så de holdt seg nøytrale helt til de gikk over til Ententen i 1915, grunnet tilbud om landområder i Østerrike-Ungarn, langs kysten av Tyrkia, og tyskeide kolonier i Afrika)
  • Østerrike-Ungarn

Nøytrale land[rediger | rediger kilde]

Krigens mål[rediger | rediger kilde]

Ideologi spiller ofte en stor rolle under krig; Soldatene oppildnes til å slåss for verdier og idealer som de tror på. Da den første verdenskrig brøt ut, var det en ideologi som spilte hovedrollen: Nasjonalismen. Soldatene sloss for å forsvare fedrelandet, for å vise nasjonens styrke eller for å erobre områder som statslederne mente burde tilhøre nasjonen. For øvrig var det en gjengs oppfatning at vinneren i en krig hadde krav på belønning, landevinninger eller penger. Taperen skulle unngjelde. Bare sosialistene i de krigførende landene tok avstand fra en slik tankegang. De var motstandere av både nasjonalisme og krig.

Gjennom 1800-tallet hadde liberalisme og demokrati vunnet fram i Europa. Idealer som folkestyre, frie valg, konkurrerende partier, parlamentarisme og en fri presse sto stadig sterkere. Men det var likevel ikke slike idealer statslederne appellerte til da krigen brøt ut. For de allierte var det vanskelig å danne en samlet ideologisk front for demokratiet så lenge det autoritære tsarstyret i Russland sto på deres side.

I løpet av 1917-18 endret krigen karakter, og de ideologiske skillelinjene ble skarpere. Etter at Russland trakk seg ut av krigen, kunne de allierte tydeligere hevde at de gikk inn for folkestyre. Da USA gikk med i krigen, erklærte den amerikanske presidenten Woodrow Wilson at amerikanerne sloss for demokratiet. Han formulerte i 14 punkter en rekke ideelle mål for de alliertes krigføring. De gikk blant annet ut på at seierherrene ikke skulle herske over nye områder bare i kraft av at de hadde vunnet krigen. Prinsippet om nasjonal selvbestemmelsesrett måtte gjelde. I noen tilfeller burde nasjoner få sin egen stat, i andre tilfeller styre seg selv innenfor rammen av en stat. Når kolonispørsmål skulle avgjøres, burde den lokale befolkningens interesser telle med. Wilson ville også at alle statene skulle gå sammen i en internasjonal organisasjon som skulle sikre verdensfreden, Folkeforbundet.

Norge og første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norge under første verdenskrig

Norge var, på lik linje med de andre skandinaviske landene, nøytralt under første verdenskrig. Siden Norge var en såpass stor sjøfartsnasjon, bød dette på problemer etter at Tyskland i februar 1915 erklærte alt havområde rundt Storbritannia som krigssone. Storbritannia lagde også problemer for Norge ved å tvinge all norsk sjøfart til å gå gjennom den engelske kanal (som var en stor omvei og som i tillegg var minelagt). Senere fikk norske skip lov til å gå nord for Skottland, men da måtte de stoppe for kontroll i Kirkwall. De skandinaviske landene gikk sammen i protest imot disse overtrampene ifra stormaktene og situasjonen roet seg.

Norsk sjøfart var dessuten sterkt involvert på britisk side. Det ble verre etter at Tyskland erklærte alt havområde rundt de allierte som krigsfarvann. Dette forårsaket en britisk frykt for at norske redere skulle trekke seg ut av konvoifarten. Derfor etablerte britene en politikk kalt «skip for skip»; ingen norske skip fikk forlate britisk havn før man visste at ett annet norsk skip hadde lagt til. Hele 50 % av den norske handelsflåten ble senket under krigen og 1 892 sjøfolk døde [1]. Under krigen fikk en del norske redere kritikk for å «gamble» med menneskeliv ved å godta godt betalte risikooppdrag for stormaktene.

Siden Norge var nøytralt ble store mengder av europeisk post sendt via postkontoret i Bergen, deriblant post fra Tyskland til USA (før USA kom med i krigen).

Fredsavtaler og nye stater[rediger | rediger kilde]

Krigen ble avsluttet på alle fronter i løpet av 1918. Sentralmaktene vant på østfronten, noe som gikk tydelig frem ved freden i Brest-Litovsk (Russland trakk seg ut) og freden i București (Romania trakk seg ut) fra første halvdel av 1918, mens de allierte vant på alle de andre frontene og vant krigen totalt sett. Traktatene fra Brest-Litovsk og Bucharest ble da kansellert, men de nye statene som Brest-Litovsk-traktaten ga liv til, ble ikke fjernet av den grunn. Det oppstod dermed mange nye stater i sentral- og øst-europa etter krigen, alle fra de fire tidligere keiserdømmene, inkludert fra områder som tidligere tilhørte det russiske imperiet. I kronologisk rekkefølge blir det da:


Av land og regimer som forsvant som følge av disse fredsavtalene går de fire keiserdømmene igjen på nytt: Samtlige av dem ble oppløst, og endte opp som republikker, noe de har vært for all ettertid. Det ble også noen navneskifter:

  • Tyskland het fremdeles «Det tyske riket» (frem til 1945), men ble naturlignok ikke lenger omtalt som «Keiserriket Tyskland», men nå som Weimarrepublikken
  • Østerrike var en skygge av det gamle imperiet og kalte seg «Republikken Østerrike»
  • Russland ble styrt av bolsjevikene fra oktober 1917 og het offisielt Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, ofte bare omtalt som «Sovjet-Russland», som i 1922 ble den viktigste delrepublikken i det Sovjetunionen ble opprettet. Hovedstaden ble også flyttet fra Petrograd til Moskva.
  • Osmanrikets etterfølger i dets kjerneområde Anatolia kalte seg fra 1923 for Tyrkia, og var en republikk fremfor et sultanat som dets forgjenger var. Ved våpenstillstanden i Mudros 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia og godta alliert okkupasjon av hovedstaden Istanbul og byen İzmir (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanerne godta en oppdeling av riket ved Sèvres-traktaten av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.

Det eneste selvstendige landet (ikke medregnet kolonier) som forsvant etter krigen var Montenegro som gikk inn i Kongeriket av serbere, kroater og slovenere.

Kolonibytter[rediger | rediger kilde]

I henhold til Versaillestraktaten artikkel 22 skulle Tyskland miste alle sine kolonier, og aldri få dem igjen. Disse var beliggende i Afrika, Stillehavet og Kina før krigen. Formelt var det da Folkeforbundet som delte ut områdene som mandatområder, men alle områdene gikk til seiersmaktene. Det britiske imperiet og Frankrike fikk mye i Afrika, mens de tidligere tyske koloniene Stillehavet og Kina gikk til Japan nord for ekvator, og til det bristiske imperiet sør for ekvator.

Afrika[rediger | rediger kilde]

Tysk navn (del av) Nytt navn I dag (del av) Mandatstyrer
Tysk Østafrika Tanganyika Tanzania Storbritannia
Tysk Østafrika Ruanda-Urundi Rwanda og Burundi Belgia
Tysk Østafrika Kionga-triangelet Mosambik Portugal
Tysk Sydvest-Afrika Sydvest-Afrika Namibia Sør-Afrika
Kamerun Fransk Kamerun Kamerun Frankrike
Kamerun Britisk Kamerun Kamerun og Nigeria Storbritannia
Togoland Britisk Togoland Ghana Storbritannia
Togoland Fransk Togoland Togo Frankrike

Stillehavet og Kina[rediger | rediger kilde]

Tysk navn (del av) Nytt navn I dag (del av) Mandatstyrer
Tysk Ny-Guinea: Kaiser-Wilhelmsland Papua Ny-Guinea Papua Ny-Guinea Britiske imperiet: Australia
Tysk Ny-Guinea: Bismarckøyene Papua Ny-Guinea Papua Ny-Guinea Britiske imperiet: Australia
Tysk Ny-Guinea: Nauru Nauru Nauru Britiske imperiet: Australia, New Zealand og Storbritannia
Tysk Ny-Guinea: Karolinene Karolinene Mikronesiaføderasjonen og Palau Japan
Tysk Ny-Guinea: Marianene Marianene Nord-Marianene og Guam Japan
Tysk Ny-Guinea: Marshalløyene Marshalløyene Marshalløyene Japan
Tysk Samoa Samoa Samoa Britiske imperiet: New Zealand
Kiautschou Jiaozhou Kina Japan

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Willmott, H.P. (2003): World War I, New York: Dorling Kindersley, ISBN 0-7894-9627-5, OCLC 52541937, s. 15
  2. ^ Taylor 1998, s. 80–93
  3. ^ Djokić 2003, s. 24
  4. ^ Evans 2004, s. 12
  5. ^ Martel 2003, s. xii ff
  6. ^ Raudzens 1990, s. 424

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Djokić, Dejan (2003), Yugoslavism : histories of a failed idea, 1918–1992, London: Hurst, OCLC 51093251 
  • Evans, David (2004), The First World War, Teach yourself, London: Hodder Arnold, ISBN 0-340-88489-4, OCLC 224332259 
  • Martel, Gordon (2003), The Origins of the First World War, Pearson Longman, Harlow 
  • Raudzens, George (October 1990), «War-Winning Weapons: The Measurement of Technological Determinism in Military History», The Journal of Military History (Society for Military History) 54 (4): 403–434, DOI:10.2307/1986064, JSTOR 1986064 
  • Taylor, Alan John Percivale (1998), The First World War and its aftermath, 1914–1919, London: Folio Society, OCLC 49988231 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Mer informasjon om Første verdenskrig:

Wiktionary-logo-en.png World War I fra Wiktionary
Wikibooks-logo.svg WWI Textbooks fra Wikibooks
Wikiquote-logo.svg WWI Quotations fra Wikiquote
Wikisource-logo.svg WWI Source texts fra Wikisource
Commons-logo.svg WWI Images and media fra Commons
Wikinews-logo.png WWI News stories fra Wikinews