Første verdenskrig
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Første verdenskrig var en av de blodigste krigene som noensinne har blitt utkjempet i Europa. Den varte fra begynnelsen av august 1914 til 11. november 1918, og medførte vesentlige endringer av Europakartet. Nye stater oppsto etter nasjonalstatprinsippet, Østerrike-Ungarn forsvant og ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater og Tyskland ble omformet fra monarki til republikk. Første verdenskrig anses også som en av de utløsende faktorer til den russiske revolusjon. Krigen er kjent i store deler av Europa som «Den store krigen» (eng. «The Great War»), men må ikke forveksles med russernes «den store fedrelandskrigen», som sikter til andre verdenskrig.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
- Hovedartikkel: Bakgrunn til første verdenskrig
[rediger] Maktbalanse og alliansesystemer
I perioden etter den fransk-preussiske krigen i 1871, og frem til 1914, var det for første gang på flere hundre år en lengre tidsperiode der de europeiske stormaktene ikke var i krig imot hverandre. Blant annet den tyske kansleren Otto von Bismarck arbeidet aktivt for å bevare freden.
Den fransk-preussiske krigen i 1871 skapte et nytt Europa. Tyskland var blitt den største makten på kontinentet, og det var skapt en dyp splittelse mellom Tyskland og Frankrike. Spesielt viktig var områdene Alsace-Lorraine, som ble erobret av tyskerne i 1871 (i Versailles-traktaten etter første verdenskrig ble områdene ført tilbake til Frankrike for en periode på 15 år). For første gang i Europas historie ble det dannet allianser i fredstid, som hadde som formål å stabilisere makten i Europa. Tanken var at det skulle skapes så mektige maktblokker i Europa at en krig ville bli for ødeleggende for begge parter.
Tyskland og Østerrike-Ungarn dannet en forsvarsallianse i 1878. I 1882 kom Italia inn i alliansen og den ble kjent som «Trippelalliansen», som ble fornyet i 1912. Frankrike gikk inn i en allianse med Russland på tross av store politiske forskjeller i 1893. Begge landene mente at denne alliansen ville hindre en storkrig i Europa fordi Tyskland ikke ville klare å kjempe en krig på to fronter. Storbritannia ble med i den fransk-russiske alliansen på bakgrunn av mindre formelle avtaler med Frankrike i 1904 og Russland i 1907. Denne alliansen ble kalt «Trippelententen».
Kolonikappløpet styrket alliansesystemene ytterligere. Storbritannias entente med Frankrike kom i stand for å løse opp i fransk-britiske tvister om områder i Afrika. Det var aldri snakk om en forpliktende forsvarsallianse fra Storbritannia sin side i trippelententen. Tyskland mente ententen var for svak og at den ville sprekke. De satte den på prøve ved å erklære den franske kolonien Marokko for uavhengig i 1905. Men den første Marokkokrisen endte i diplomatisk krise for Tyskland, mens ententen kom styrket ut. Også andre tyske fremstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en ny Marokkokrise, mens italienske ambisjoner utløste Balkankrisen som skulle vare frem til 1914. Alle stormaktene hadde interesser i Balkan og det meste pekte mot en større europeisk konflikt.
[rediger] Flåtekappløpet
Flåtekappløpet begynte på slutten av 1880-tallet, da Storbritannia mente at de trengte en mektig flåte for å beskytte sine kolonier og egen storhet. Storbritannia ble på slutten 1800-tallet akterutseilt industrielt og økonomisk, og det var bare et tidsspørsmål før Russland, USA og Tyskland ville true dets interesser på havet. Løsningen ble allianser med noen, men økt fiendskap overfor andre.
Mens Tysklands handelsflåte hadde vokst enormt, hadde ikke Tyskland fulgt opp dette med tilsvarende økning av marinen. Den var også stadig svakere relativt sett, ettersom Russland, Storbritannia og Frankrike hadde doblet sine flåter mellom 1883 og 1898. For å beskytte sin handel mot press fra de andre, besluttet Tyskland i 1900 å øke sin flåte, men selv i 1906 hadde man fremdeles bare 14% av flåten til de krigførende landene i 1. verdenskrig. Ledelsen i London mente likevel at dette truet Storbritannia og det britiske imperiet. For å beskytte og utvide imperiet var Storbritannia avhengig av å kontrollere verdenshavene gjennom et flåteherredømme. Tysklands flåteopprustning var i direkte konflikt med Storbritannias offisielle politikk og ønske om å ha dobbelt så stor flåte som den kombinerte størrelsen på nr. 2 og nr. 3 i verden.
I 1903 begynte det å gå opp for Storbritannia at Tysklands flåteopprustning kunne true britiske interesser i hele verden, og som en følge av dette vedtok Storbritannia å bygge opp og konsenterere en stor flåte i Nordsjøen med base i Skottland. Denne flåten ble ytterligere styrket ved britiske avtaler med Frankrike, Japan og USA, der Storbritannia kunne trekke sin flåte tilbake til Nordsjøen. Den tyske flåteopprustningen hadde utgangspunkt i den såkalte «risikoteorien», som betød at Tysklands flåte skulle kunne utfordre kun den britiske nordsjøflåten. Det var ikke tatt med i teorien at britene trakk tilbake sine flåtestyrker fra Stillehavet, Karibien og Middelhavet. Resultatet var at den tyske flåtens manøvere ble etter Jyllandslaget begrenset til Østersjøen.
Oppfatningen i Europa i begynnelsen av 1914 var at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig. Dette var et resultatet av spenningene i maktbalansen og de enorme militære opprustningene i Europa som startet med flåtekappløpet. Tyskland var den største landmilitære makten i Europa, og hvis den store krigen var uunngåelig var det mange tyske offiserer som mente den måtte komme i 1914. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store pågående militære opprustningene i Frankrike og Russland. Mens nasjonalismen økte både blant folk og styre i Frankrike og Russland holdt Tyskland likevel tilbake, idet de visste av erfaring at de alltid hadde vært «europas slagmark» og derfor den som fikk de største tapene.
[rediger] Skuddene i Sarajevo
Striden mellom Serbia og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn tok kontrollen med Bosnia-Hercegovina. De fleste innbyggerne der var kroatere og serbere. For å slå fast at området tilhørte Østerrike-Ungarn, drog den østerrikske tronfølgeren og hans kone på besøk til Sarajevo, hovedstaden i Bosnia. Dette førte til at storkrigen ble utløst da den østerrikske tronfølgeren og hans kone ble skutt i byen Sarajevo den 28. juni 1914. Attentatmannen var en ung serber som het Gavrilo Princip. Både Østerrike-Ungarn og Serbia ville styre Bosnia-Hercegovina. Tyskland støttet Østerrike-Ungarn, og Russland støttet Serbia. Fredsforkjempere og diplomater forsøkte å hindre en storkrig mellom de to alliansene, men overalt i Europa seiret nasjonalismen. De folkevalgte nasjonalforsamlingene stemte for ekstra krigsbevilgninger. Tyskland bestemte seg for å angripe Frankrike først, og dermed ble også de andre stormaktene trukket inn i storkrigen via allianseforpliktelsene. Bare Italia holdt seg først utenfor.
Julikrisen begynte med skuddene i Sarajevo 28. juni 1914. Dette hadde vært et østerriksk område frem til 1908. Østerrike-Ungarn så det som viktig for sin egen sikkerhet å holde Balkan rolig. De satte derfor opp en rekke punkter for hvordan situasjonen kunne reddes i Serbia, og 14. juli stilte Østerrike-Ungarn et ultimatum på ti punkter overfor Serbia som skulle aksepteres i løpet av 48 timer. Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og nasjonalistiske strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Kansleren i Tyskland slo fast at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn, og Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ikke ville blande seg inn til tross for store interesser på Balkan. Serbia sendte 24. juli en appell til tsaren, Nikolai II, og ba om hjelp fordi kravene var nedverdigende og tidsfristen var for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var for ydmykende og at Østerrike-Ungarn provoserte frem en krig. 25. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli. Det ble klart for alliansen at en krig muligens var uunngåelig.
Storbritannia ønsket i det lengste å løse situasjonen diplomatisk, fordi de ennå ikke hadde rukket å mobilisere ferdig og ville holde Frankrike utenfor krigen av samme grunn. Storbritannia inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Men Østerrike-Ungarn mente de ikke hadde nok menn. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis de ble angrepet.
25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et telegram. Frankrike var i allianse med Russland, og en krig mot Russland ville derfor bli en tofrontskrig for Tyskland. Da Tyskland 1. august kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike.
Da Storbritannia 4. august erklærte krig på ententens side, var det ikke lenger noe håp for en fredelig løsning. Storbritannia hadde diplomatiske forbindelser til ententen, men krigserklæringen hadde sin direkte årsak i at Tyskland invaderte Belgia som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i Londonavtalen fra 1839 garantert for Belgias uavhengighet.
[rediger] Forløp
[rediger] Generelt
Første verdenskrig var en stillestående krig. Med dette menes at den ikke hadde de bevegelige frontene som var vanlig i andre verdenskrig og i de fleste andre kriger.
Vestfronten (fronten mellom Tyskland og Frankrike) var ekstremt statisk. Den eneste perioden fronten hadde store bevegelser var i den innledende fasen da Tyskland angrep gjennom Belgia og Nederland (den såkalte Schlieffen-planen). Disse tyske framrykningene sommeren 1914 var relativt store, og en stund så det ut som om at Paris var truet. Franskmennene klarte imidlertid å stoppe framrykkingen i august 1914, og fra da av ble fronten svært statisk og kjennetegnet av skyttergravskrig og tanken om det store gjenombruddet – et gjennombrudd som aldri kom. En viktig årsak til at fremrykkingen til Tyskland stoppet opp, var at den var for hurtig - og forsyningene ikke greide å holde følge.
Årsaken til den statiske krigføringen og skyttergravene var at den militære taktikken ikke hadde tatt innover seg den nye teknologien, nærmere bestemt at den offensive taktikken ikke hadde tatt hensyn til den nye teknologien. Dette medførte at den til en hver tid forsvarende part hadde alle fordelene.
Et angrep under første verdenskrig ble gjennomført ved at den angripende part først satte igang en enorm bombardering med artilleri av fronten. Denne bombarderingen hadde liten effekt fordi den forsvarende part da var trygg i tilfluktsrommene. Etter timer med artilleriild stoppet beskytningen opp, tanken var nå at infanteri og kavaleri til hest skulle angripe. Artilleriilden hadde ikke klart å drepe fienden, men den hadde rotet opp alt terreng mellom frontlinjene. Dette medførte at hester og infanteri hadde problemer med å rykke fram hurtig. Den forsvarende part hadde imidlertid hatt godt tid til å gå ut av tilfluktsrommene og å bemanne mitraljøsene. Dette nye våpenet gjorde det meget enkelt å slå tilbake et angrep som ikke inneholdt stridsvogner (som ikke ble tatt i bruk før mot slutten av krigen).
Den forsvarende parten hadde også en annen fordel. Hvis angriperne klarte å få et lite hull i frontlinjen, hadde ikke angriperne mulighet til å rykke fram med på noen annen måte enn til fots. Dette medførte en treg og langsom framrykking; angriperne måtte jo rykke fram over det sønderskutte ingenmannsland, noe som spesielt gjaldt kanoner og annet tyngre materiell. Den forsvarende part hadde et fungerende vei- og jernbanenett helt opp til fronten, slik at man hurtig kunne sette inn nye tropper og slå tilbake offensiven før hullet ble for stort.
Denne mangelen på en fungerende offensiv taktikk medførte at første verdenskrig ble en utmattelseskrig, det vil si at hver side prøvde å vinne ved å få motstanderen til å bruke opp alle sine ressurser; jordbruk, industri, personell. Denne utmattelsesstrategien ga Trippelententen en fordel fordi den hadde mulighet til råvare- og matforsyniniger fra det britiske imperiet, i tillegg kunne den britiske marinen blokkere for tysk import fra USA og Sør-Amerika. I tillegg førte utmattelsesstrategien til en meningsløs tilværelse for soldatene; soldatene ble beordret til meningsløse framrykninger som innebar at store frontavsnitt sprang opp fra skyttergravene bare for å bli meiet ned av fiendtlig mitraljøseild.
[rediger] Vestfronten
Utdypende artikkel: Vestfronten (første verdenskrig)
Krigen på østfronten bølget fram og tilbake, mens den på vestfronten utviklet seg til en fastlåst skyttergravskrig. På alle fronter var det enorme tap fordi generalene stadig gav ordre om masseangrep mot piggtråd og mitraljøser. I alle stater overtok kvinner mye av det sivile arbeidet, og statsapparatet styrket sin stilling.
[rediger] Østfronten
Utdypende artikkel: Østfronten (første verdenskrig)
Tyskerne var tidlig ute med å forlange at Russland skulle stoppe mobiliseringen de hadde startet etter at Østerrike-Ungarn erklærte krig mot Serbia. Tsaren i Russland ble imidlertid opplyst av offiserer at det tok så lang tid å mobilisere de russiske styrkene at de ikke ønsket at han skulle trekke tilbake ordrene. Tsaren gjorde som offiserene ønsket, og 1. august 1914 erklærte Tyskland krig mot Russland.
Det var Østerrike-Ungarn som fyrte av de to første granatene i krigen, da de bombarderte Serbias hovedstad Beograd. Serbia forsvarte seg selvfølgelig, og den russiske hæren kom til unnsetning tidligere enn planlagt. At Russland hadde klart å mobilisere på så kort tid, gjorde at Tyskland måtte utkjempe den fryktede «tofrontskrigen», noe de imidlertid klarte usedvanlig bra, ettersom tyskerne klarte å stoppe russerne i øst, samtidig som de taklet vestfronten bra.
Etter hvert gikk Tyrkia inn på tysk side, og dermed fikk britene framgang i Midtøsten, hvor både briter, franskmenn og russere oppfordret arabere, armenere og kurdere til å gjøre opprør mot tyrkerne, og lovet dem til gjengjeld egne nasjonalstater etter at krigen var vunnet.
Samtidig som USA kom med i krigen, fjernet en revolusjon tsarstyret i Russland, noe som resulterte i at de sluttet fred med Tyskland, og var ute av krigen.
[rediger] Italia
Utdypende artikkel: Den italienske fronten under første verdenskrig
Kampene i Italia var i hovedsak en fjellkrig i det nordlige Italia i årene 1915 til 1918 under vanskelige forhold mellom Østerrike-Ungarn og Italia, samt deres allierte. Kongeriket Italia håpet at ved å slutte seg til Ententemaktene mot Sentralmaktene kunne landet få provinsene Trentino, Sør-Tirol, Istria med havnebyen Trieste og Dalmatia. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene, men krigen endte med et skyttergravskrig ikke ulik den på vestfronten.
I 1917 gikk Tyskland inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerriksk-ungarske allierte og italienerne ble drevet tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet og helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia. Italia med alliert støtte gikk imidlertid til en større motoffensiv mot slutten av 1918 og vant det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto, også kalt Italias Verdun. Fram til fredsslutningen 4. november tok de tilbake alle de områdene Østerrike-Ungarn hadde okkupert tidligere i krigen.
[rediger] Afrika
- Utdypende artikler: Felttoget i Øst-Afrika, Felttoget i Sørvest-Afrika
Første verdenskrig i Afrika var hovedsakelig de kampene som ble utkjempet rundt de spredte tyske koloniene på dette kontinentet, nemlig Tysk Kamerun, Togo, Tysk Sørvest-Afrika og Tysk Øst-Afrika. Siden Tyskland hadde kommet så sent inn i koloniseringen, var ikke deres kolonier i seg selv så attraktive for de allierte, men de fryktet tysk ekspansjon fra disse inn mot de alliertes kolonier.
Kampene i Afrika ble i hovedsak utkjempet av lokale soldater, samt en del indiske. Særlig Frankrike rekrutterte i tillegg soldater fra Afrika til kampene i Europa. De tyske koloniene var omringet at de alliertes kolonier, i tillegg var de avskåret fra forsyner sjøveien da de allierte hadde herredømmet til sjøs. De tyske styrkene på alle frontavsnitt i Afrika led derfor under mangel på forsyninger, særlig våpen og ammunisjon.
Både i Øst-Afrika og i Sørvest-Afrika angrep Ententemaktene de tyske koloniene, mens den tyske strategien var å holde stand lengst mulig mot en overlegen motstander, og slik binde opp flest mulig av deres styrker for å forhindre at disse i stedet ble satt inn på Vestfronten. Særlig vellykket var denne strategien i Øst-Afrika, hvor de tyske styrkene dels gikk seirende ut av kampen og var de eneste tyske enhetene som lyktes med å flytte kamphandlingene inn på britisk kontrollert territorium. Mens kampene de andre steder tok slutt relativt tidlig, varte kampene i Øst-Afrika hele krigen og de tyske styrkene kapitulerte formelt aldri, men meldte seg for de britiske myndighetene i Nord-Rhodesia først 23. november 1918 da de av britene ble underrettet om våpenhvileavtalen i Europa.
Se også: Slaget ved Tanga
I Vest-Afrika var det kamper mellom de tyske styrkene i Togo og Tysk Kamerun mot både de britiske styrkene i Ghana og de franske i Fransk Vest-Afrika. Togo ble inntatt av britiske styrker 25. august 1914. Tyskerne rykket inn fra Tysk Kamerun i Belgisk Kongo og okkuperte store områder. Britene innledet et motangrep fra Nigeria, men ble slått tilbake av de tyske styrkene.
[rediger] Midt-Østen
Etter Balkankrigene var Det osmanske riket ute etter en sterk alliert, og vendte seg mot Tyskland som hadde investert mye i området, blant annet gjennom jernbanen Berlin-Bagdad. Tyskland bisto gjennom den nye alliansen blant annet med militær opplæring og rådgivning, noe som medførte en modernisering av de militære styrkene og utvikling av en offiserstand.
Da første verdenskrig brøt ut, håpet osmanerne å kunne gjenopprette de tapte posisjonene på særlig Balkan og i Nord-Afrika. I hele Midt-Østen-området ble det særlig Storbritannia og Russland som deltok i stridighetene for de allierte mot Det osmanske riket med tysk militær støtte.
Videre fikk de allierte støtte gjennom det arabiske opprøret som brøt ut i de palestinske områdene i 1916 og varte ut resten av krigen og fikk støtte fra Den demokratiske republikken Armenia som ble opprettet etter Den russiske revolusjon og som følge av folkemordet på armenerne.
Kampene i dette området brøt ut 29. oktober 1914 og varte fram til slutten av oktober 1918. En fredsavtale ble undertegnet 10. august 1920, den såkalte freden i Sèvres. Denne tegnet endret grensene i området i stor grad og Det osmanske riket ble oppløst. Krigen i Midt-Østen omfattet det mest vidstrakte området i første verdenskrig, og omfattet fire hovedområder:
- Kampene i Kaukasus
- Kampene i Mesopotamia og Persia
- Kampene i Sinai og Palestina
- Slaget ved Gallipoli
Det var også mindre kamphandlinger andre steder, som i det sørlige Arabia og Aden.
[rediger] Deltagende land
| Første verdenskrig | ||||
| Deltakere | ||||
|
• • |
||||
[rediger] Trippelententen (Ententemaktene)
- Belgia
- Frankrike
- Russland (trakk seg ut av krigen da kommunistene tok over makten med revolusjonen i 1917)
- Storbritannia og The Commonwealth
- Japan
- Italia (gikk over fra Trippelalliansen til Ententen i 1915)
- USA (kom inn i krigen etter at Tyskland torpederte skip (både sivile og militære) i Atlanterhavet)
- Serbia
- Marokko
- Brasil (kom inn i krigen etter at Tyskland torpederte sivile skip i Atlanterhavet)
[rediger] Trippelalliansen (sentralmaktene)
- Bulgaria (var nøytral i begynnelsen)
- Tyskland
- Tyrkia (var nøytral i begynnelsen)
- Italia (Nektet å delta da krigen brøt ut fordi formålet for alliansen var forsvar, ikke angrep, så de holdt seg nøytrale helt til de gikk over til Ententen i 1915, grunnet tilbud om landområder i Østerrike-Ungarn, langs kysten av Tyrkia, og tyskeide kolonier i Afrika)
- Østerrike-Ungarn
[rediger] Nøytrale land
- Norge
- Sverige
- Danmark
- Nederland
- Spania
- Sveits
- Albania
- Marokko (gikk over til ententemaktene underveis)
- Portugal (gikk over til ententemaktene underveis)
- Hellas (gikk over til ententemaktene underveis)
- Romania (gikk over til ententemaktene underveis)
- Italia (gikk først til sentralmaktene, og i 1915 til ententemaktene)
- Tyrkia (gikk over til sentralmaktene underveis)
- Bulgaria (gikk over til sentralmaktene underveis)
- Brasil (gikk over til ententemaktene underveis)
[rediger] Norge og første verdenskrig
Norge var, på lik linje med de andre skandinaviske landene, nøytralt under første verdenskrig. Siden Norge var en såpass stor sjøfartsnasjon, bød dette på problemer etter at Tyskland i februar 1915 erklærte alt havområde rundt Storbritannia som krigssone. Storbritannia lagde også problemer for Norge ved å tvinge all norsk sjøfart til å gå gjennom den engelske kanal (som var en stor omvei og som i tillegg var minelagt). Senere fikk norske skip lov til å gå nord for Skottland, men da måtte de stoppe for kontroll i Kirkwall. De skandinaviske landene gikk sammen i protest imot disse overtrampene ifra stormaktene og situasjonen roet seg.
Norsk sjøfart var dessuten sterkt involvert på britisk side. Det ble verre etter at Tyskland erklærte alt havområde rundt de allierte som krigsfarvann. Dette forårsaket en britisk frykt for at norske redere skulle trekke seg ut av konvoifarten. Derfor etablerte britene en politikk kalt «skip for skip»; ingen norske skip fikk forlate britisk havn før man visste at ett annet norsk skip hadde lagt til. Hele 50 % av den norske handelsflåten ble senket under krigen, det største prosentvise tapet av en handelsflåte under hele første verdenskrig, og 1 892 sjøfolk døde [1]. Under krigen fikk en del norske redere kritikk for å «gamble» med menneskeliv ved å godta godt betalte risikooppdrag for stormaktene.
Siden Norge var nøytralt ble store mengder av europeisk post sendt via postkontoret i Bergen, deriblant post fra Tyskland til USA (før USA kom med i krigen).
[rediger] Se også
- Bakgrunn til første verdenskrig
- Ettervirkningene av første verdenskrig
- Gavrilo Princip
- Versailles-traktaten
- Trianon-traktaten
- Freden i Sèvres
- Freden i Brest-Litovsk
[rediger] Eksterne lenker
