Anatolia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Anatolia ligger sydøst for Bosporos, mellom Svartehavet og Middelhavet.

Anatolia (gresk:ανατολή anatolē or anatolí) som betyr «soloppgang» eller «øst», er en halvøy i Sydvest-Asia mellom Svartehavet og Middelhavet, og utgjør store deler av dagens Tyrkia (tyrkisk: Anadolu). Navnet Lilleasia, fra latin Asia minor, brukes også om det samme området.

På grunn av sin strategiske beliggenhet ved skillet mellom Asia og Europa, har Anatolia vært fødested for flere sivilisasjoner helt fra oldtiden, med neolittiske (yngre steinalder) bosetninger som Çatal Höyük 7500 f.Kr, Nevali Cori 8000-7000 f.Kr, Göbekli Tepe 9000 f.Kr, Cayönü Tepesi 8000-6.900 f.Kr, Hacilar og Mersin. Bosetningen i Troja starter i neolittisk tid og fortsetter fram til jernalderen.

Store sivilisasjoner og folkegrupper som har levd i eller erobret Anatolia omfatter hattiere, luwiere, hettiter, frygere, kimmere, lydiere, persere, keltere, tabaler, grekere, pelasgiere, armenere, romere, gotere, bysantinere, seljuktyrkere og osmanere.

Alle disse folkegruppene hadde mange forskjellige etniske og språklige tradisjoner. Den dokumenterte historien viser at anatoliere har brukt både indoeuropeiske og semittiske språk, i tillegg til mange språk av usikker opprinnelse. På grunn av den høye alderen på de indoeuropeiske språkene hettitisk og luwisk, hevder noen forskere at Anatolia har vært det hypotetiske senteret som det indoeuropeiske språket har spredt seg ut fra. Andre har hevdet at etruskerne i oldtidens Italia stammer fra anatolierne.

Dagens innbyggere av området snakker stort sett tyrkisk og kurdisk, som kom dit da tyrkiske folkegrupper erobret regionen og dannet det osmanske riket1200-tallet. Anatolia har vært multietnisk siden ottomanernes tid.

Se også[rediger | rediger kilde]