Damaskus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Damaskus
دِمَشق Dimašq
Damaskus
Kveld i Damaskus
Land Syria Syria
Guvernement Damaskus
Areal 105 km²
Befolkning 2 517 750 (2010)
Bef.tetthet 23 978,57 innb./km²
Høyde 680 moh

Damaskus (arabisk: دِمَشق Dimašq) er hovedstaden og den største byen i Syria, med Aleppo som den nest største. Damaskus er også den eldste sammenhengende bebodde by i verden, med en trolig kontinuerlig bosetting i nærmere 8 000 år, hvorav de siste 4 000 år som by.

Byen ligger i et skjæringspunkt av gamle karavaneveier mellom Middelhavet og Arabia. Damaskus har gode forbindelser til Beirut via Bekaadalen, og til Amman i Jordan. Området er tørt og karrig, og det er tidvis vannmangel og rasjonering av vann i byen.

Damaskus har eldgammel historie, og er verdens eldste hovedstad og en av verdens eldste byer overhodet. Det er dokumentert dyrking av korn i området omkring 8000 f.Kr., dvs i perioden med varmt klima som fulgte etter yngre dryas. Kontinuerlig bosetting kan trolig føres tilbake fra 6000 f.Kr til idag. Byen lå i utkanten av skogbeltet øst for Libanonfjellene i oldtiden, og i vekstbeltet for ville kornslag i den fruktbare halvmåne.

Byen har opplevd en eksplosiv vekst, med en dobling i befolkningens antall hvert tiende år siden 1970, og en vekst på 27% bare i 2005 til 3,5 millioner innbyggere.[1]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Damaskus ligger omtrent 80 km fra Middelhavskysten, i ly av den Anti-Libanonfjellene. Byen ligger på et platå 680 m over havet. Den har et areal på 105 km², hvorav 77 km² er urbane områder og Jabal Qasioun dekker resten.[2] Damaskus var tidligere omgitt av en oase, Ghoutaregionen (الغوطة), som fikk vann fra Baradaelva. Ghoutaoasen har gått ned i størrelse med den raske ekspansjonen av boliger og industri i byen, og er nå nesten tørrlagt. Den har også blitt forurenset av byens trafikk, industri og kloakk.

Satellittbilde av Damasjus fra 2006

Gamlebyen, omgitt av bymuren, ligger på sørsiden av elven Barada som er nesten tørrlagt (3 cm igjen). Her ligger blant annet Bibelens Rette Gate («gaten som kalles Den rette») hvor en rekke bibelske hendelser fant sted. Helt i enden av gaten ligger Ananias' hus, hvor Paulus fikk synet igjen og startet sin misjonsgjerning. Langs nord-delen av gaten ligger i dag en del kristne kirker, blant annet en større gresk-ortodoks. Vest for gaten er et lite torg ved Omayade-moskeen, den tredje viktigste helligdommen innen islam, og umiddelbart sør for dette ligger basaren med utallige labyrinter og butikker. Sørøst, nord og nordøst for gamlebyen ligger forstadsområder med en historie som strekker seg tilbake til middelalderen: Midan i sørvest, Sarouja og Imara i nord og nordvest. Disse distriktene oppsto opprinnelig langs veiene som fører ut av byen, nær gravene til religiøse figurer. I det 19. århundre vokste det fram landsbyer langs bakkene på Jabal Qasioun. Disse ble opprinnelig bosatt av kurdiske soldater og muslimske flyktninger fra de europeiske regionene av det osmanske riket som hadde falt under kristent herredømme. Dermed ble de kjent som al-Akrad (kurderne) og al-Muhajirin (migrantene). De lå to til tre kilometer nord for den gamle byen.

Fra slutten av det 19. århundre begynte et moderne administrativt og kommersielt senter å ta form på vestsiden av gamlebyen, rundt Barada, sentrert på området kjent som al-Marjeh (enga). Al-Marjeh ble raskt navnet på det som i utgangspunktet var det sentrale torget i det moderne Damaskus, hvor rådhuset er plassert. Domstolene, postkontoret og jernbanestasjonen var plassert noe høyere, litt mot sør. Det kommersielle og administrative sentrum for den nye byen ble etterhvert gradvis flyttet nordover fra dette området.

I det 20. århundre utviklet det seg nyere forsteder nord for Barada, og til en viss grad også i sør, på bekostning av Ghoutaoasen. Fra 1955 ble den nye bydelen Yarmouk et andre hjem for tusenvis av palestinske flyktninger. Byplanleggere foretrakk å bevare Ghouta så langt som mulig, og i den senere delen av det 20. århundre var de viktigste områdene for utvikling i nord, i det vestlige Mezzehdistriktet og senest langs Baradadalen i DuMar normal C i nordvest og på fjellsidene på Berze i nordøst. Fattigere områder, ofte bygget uten offisiell godkjennelse, har det for det meste utviklet seg sør for hovedbyen.

Klima[rediger | rediger kilde]

Damaskus har et varmt tørt klima (Köppen BSH), på grunn av regnskyggeeffekten av Anti-Libanonfjellene[3] og de rådende havstrømmene. Somrene er tørre og varme med mindre fuktighet. Vintrene er milde og forholdsvis regnfulle, noen ganger med snø. Årlig nedbør er rundt 220 mm som i hovedsak faller fra september til mai.

Klimadata for Damascus
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Varmerekord °C 21 30 28 35 38 39 42 45 39 39 30 21 45
Normal maks. temp. °C 12.6 14.8 18.9 24.5 29.7 34.2 36.5 36.2 33.4 28.0 20.3 14.2 25,28
Normal min. temp. °C 0.4 1.3 3.7 7.0 10.5 14.2 16.9 16.5 13.0 8.9 4.0 1.3 10,5
Kulderekord °C -6 -5 -2 -1 7 9 13 13 10 6 -2 -5 -6
Nedbør (mm) 27.9 22.7 16.9 7.9 3.3 0.4 0 0 0.2 7.1 21.4 25.8 133,6
Normal antall nedbørsdager (≥ 0.1 mm) 7 7 5 3 1 0 0 0 0 2 4 6 35
Normal månedlige solskinnstimer 164.3 182.0 226.3 249.0 322.4 357.0 365.8 353.4 306.0 266.6 207.0 164.3 3 164,1


Demografi[rediger | rediger kilde]

År Innbyggere
1900 140 500
1921 169 400
1935 193 900
1943 286 300
1959 475 400
1960 530 000
1964 563 000
År Innbyggere
1966 789 800
1970 836 668
1981 1 112 214
1994 1 394 322
1998 1 431 821
2003 1 553 201
2010 1 834 741

På grunn av høy fødselsrate og den store innvandringen fra landsbygda omkring har befolkningen i Damaskus, særlig i andre halvdel av det 20. århundre, hatt en meget sterk vekst. I 1943 bodde bare 286 000 mennesker i byen, i 1960 en halv million. I 1980 var dette tallet fordoblet og i 2010 hadde byen 1,8 millioner innbyggere.

Flertallet av befolkningen i Damaskus er arabere, den nest største etniske gruppen er kurdere. Det eksakte antallet av disse er ukjent fordi mange kurdiske flyktninger har kommet fra Tyrkia og Irak, men har ikke blitt syriske borgere. De har bosatt seg i hovedstaden med håp om arbeide.

Flertallet av innbyggerne i Damaskus - ca. 85% - er sunnimuslimer. Det antas at det er mer enn 2000 moskeer i Damaskus, den mest kjente er den Umayyademoskeen.[5] Kristne utgjør 10% av befolkningen. Det er noen få kristne distrikter i byen, for eksempel Bab Tuma, Qassaa og Ghassani, med mange kirker.

Det er et lite jødisk samfunn i Haret al-Yahud, det jødiske kvartalet. De er restene av et gammelt og mye større jødisk nærvær i Syria. Dette går tilbake minst til romertiden, om ikke før, til kong Davids tid.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Satellittbilde med sammenligning mellom 1972 og 2005
  2. ^ Damascus Metropolitan Area Urban Planning and Development: DMA-UPD Discussion Paper Series No.2 October, 2009 p.2
  3. ^ Tyson, Patrick J. (2010). «SUNSHINE GUIDE TO THE DAMASCUS AREA, SYRIA». www.climates.com. Besøkt 26. november 2010. 
  4. ^ «Average Conditions Damascus, Syria». BBC Weather. July 2011. Besøkt 3. november 2010.  [død lenke]
  5. ^ Flood, Finbarr Barry (2001). The Great Mosque of Damascus: studies on the makings of an Umayyad visual culture, 33. BRILL. s. 12. ISBN 90-04-11638-9, 9789004116382 . Besøkt 26. november 2009. 
  6. ^ Katz, Ketsi'ah (1981), Masoret ha-lashon ha-'Ibrit shel Yehude Aram-Tsoba (Ḥalab) bi-qri'at ha-Miqra ve-ha-Mishnah (The Hebrew Language Tradition of the Jews of Aleppo in the Reading of the Bible and Mishnah)

Se også[rediger | rediger kilde]


Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til


SyriastubbDenne Syriarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.