Fernand Léger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fernand Léger

Joseph Fernand Henri Léger (født 4. februar 1881, død 17. august 1955) var en fransk maler, skulptør og filmskaper.

Hans verker var først impesjonistisk inspirert, mens kubisme og abstraksjon er tydelige i hans senere verk. Han åpnet egen malerskole og utøvde en betydelig innflytelse på blant annet skandinaviske kunstnere både før og etter annen verdenskrig.

Biografisk[rediger | rediger kilde]

Léger var av gårdbrukerslekt, født i Argentan, Orne, Basse-Normandie. Han var lærling hos en arkitekt fra 189799 før han dro til Paris i 1900 og jobbet som teknisk tegner. Ferdig med militærtjenesten søkte han opptak på École des Beaux-Arts, parallelt til at han hadde plass på dekorasjonsskole. Han fikk likevel gå som uregistrert student ved Beaux-Arts, noe han gjorde i, sa han senere, «tre tomme og unyttige år». Han var også innom Académie Julian.[1]

Kunstmaling tok han opp for alvor i en alder av 25 år. Hans første bilder viste tydelig impresjonistisk påvirkning, og han lot dem senere bli destruert som «kunstneriske blindveier».

Høsten 1907 var det en retrospektiv utstilling av Cézanne i Salon d'Automne (den offentlige høstutstillingen i Paris). Denne synes å ha inspirert Léger til å legge mer vekt på tegning og geometriske former.[2]

I 1909 flyttet han til Montparnasse, og møtte avant-garde-kunstnere som Alexander Archipenko, Lipchitz, Marc Chagall og Robert Delaunay. Hans hovedarbeide fra denne perioden er Nues en la Forét (1909–10), der han viste sin egen form for kubisme (som kritikerne kalte «tubisme» («rør-isme»).[3] Han gjorde ikke bruk av collageteknikken som Braque og Picasso brukte på den tid.

I 1910 var han med på å danne Puteaux-gruppen også kjent som Section d'Or (det gylne snitt) sammen med Delaunay, Jacques Villon, Henri Le Fauconnier, Albert Gleizes, Francis Picabia og Marie Laurencin. Léger hadde også blitt kjent med den italienske futurismen, og lagde mer abstrakte bilder fram til 1914. Fargene var primærfargene, samt grønt, svart og hvitt.

Under første verdenskrig ble han innkalt, og tilbragte to år ved fronten i Argonne. Han klarte å lage mange skisser av menn og krigsutstyr. I september 1916 ble han forgiftet av sennepsgass ved Verdun. Han kom over det, og malte Kortspillerne (1917) som viser robotlignende figurer med spillkort.

Sitat Jeg ble lamslått over synet av en 75-millimeter i sollyset. Det var magi i lyset på det hvite metallet. Det var alt som skulle til for å få meg til å glemme abstraksjonene i 1912 og 1913. Variasjonen, grovhetene, humoren og - ja - perfektheten hos enkelte av mennene rundt meg, deres sans for nytteverdier og bruken av dem midt i det liv-og-død-dramaet vi var midt oppe i - - - fikk meg til å ønske å male i slang, med all dens farge og spennvidde. Sitat
[4]

Kortspillerne markerte en endring i malestil og tankene rundt den, og innledet det som kalles hans mekanistiske periode. I desember 1919 giftet han seg med Jeanne-Augustine Lohy, og i 1920 begynte han et livslangt vennskap med arkitekten og stilskaperen Le Corbusier.

Utover i 1920-årene laget han bilder som nok var moderne, men samtidig sto i en tradisjon som gikk tilbake til Poussin og Corot.[5] I mangt synes han også å ha vært inspirert av Henri Rousseau, som han hadde møtt i 1909, og var beundrer av.

Som modernist var han tiltrukket av film som medium, og overveide å gi opp malingen for å bli filmskaper.[6] I 1923-24 designet han oppsettet for Marcel L'Herbiers film L'Inhumaine (den umenneskelige). Samme år var han sammen med Dudley Murphy, George Antheil og Man Ray om å lage en futurisme-inspirert film:Ballet Mécanique. Filmen er ikke abstrakt, men har heller ingen historie å fortelle. Den er en serie nærbilder av en kvinnemunn og av hverdagsting, maskiner som går, med stempler i rytmisk bevegelse.[7]

I samarbeid med andre etablerte han en gratis skole, hvor han underviste fra 1924, blant annet sammen med Alexandra Exter.

I 1935 arrangerte The Museum of Modern Art i New York en utstilling.

Under den annen verdenskrig var han i USA. Der fant han at haugene av utrangerte mekaniske komponenter med fugler på toppen og blomster voksende innimellom var eksempler på hva han kalte «kontrastenes lov» .[8]

Da han dro tilbake til Frankrike i 1945, meldte han seg inn i Det franske kommunistpartiet. Arbeidene ble mindre abstrakte, med mange monumentale figurkomposisjoner av scener med dykkere, med akrobater, bygningsarbeidere og mer landlige idyller. Prosjektene hans på denne tiden omfattet bokillustrasjoner, freskomalerier, glassmalerier, mosaikker, flerfargede keramiske og betongskulpturer og teaterdetaljer (kostymer og kulisser).

Charlotta Kotik har minnet om at denne tendensen til å rette seg mot den menige mann var et resultat av sosialistiske teorier som var gjengs hos avantgarden i denne perioden. Légers sosiale engasjement var ikke en innbarket marxists, men en engasjert humanists.[9] (Kommunisme var lite populært i 1950-årenes USA, og å være kommunist var på høyde med å selge seg til djevelen).

Etter at kona døde i 1950, giftet han seg to år senere med Nadia Khodossevitch. I årene som fulgte ga han forelesninger i Bern, formet mosaikker og glassmalerier til universitetet i Caracas, Venezuela, foruten en del større malerier. Mosaikken til operahuset i São Paulo rakk han ikke å fullføre. Han døde i sitt hjem i 1955, og er gravlagt i Gif-sur-Yvette, Essonne.

Hans åndelige arv[rediger | rediger kilde]

Léger skrev i 1945 at objektet i moderne maleri må utgjøre hovedsaken, og overskygge subjektet. Hvis, i sin tur, menneskekroppen blir objekt, åpner dette for nye muligheter for den moderne kunstner. Han forklarer i et essay fra 1949 at dette er grunnen til at hans menneskeframstilling er så lite ekspressiv.[10]

I 1952 fikk hallen til FNs generalforsamling i New York installert to store murbilder.

Musée Fernand Léger ble åpnet i Biot, Alpes-Maritimes,Frankrike i 1960.

Maleriet La femme en rouge et vert ble solgt for 22 407 500 amerikanske dollar i 2003, mens skulpturene har passert 8 millioner dollar.

Henie Onstad kunstsenter har bilder av Léger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Néret, 1993, p. 35.
  2. ^ Néret, 1993, pp. 35-38.
  3. ^ Néret, 1993, pp. 102 og 242.
  4. ^ Néret, 1993, p. 66.
  5. ^ Cowling and Mundy, 1990, pp. 136-138.
  6. ^ Néret, 1993, p. 119.
  7. ^ Eliel, 2001, p. 44.
  8. ^ Néret, 1993, pp. 210-217.
  9. ^ Buck, 1982, p. 58.
  10. ^ Néret, 1993, p. 98.

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Buck, Robert T. et al. (1982). Fernand Léger. New York: Abbeville Publishers. ISBN 0-89659-254-5
  • Cowling, Elizabeth; Mundy, Jennifer (1990). On Classic Ground: Picasso, Léger, de Chirico and the New Classicism 1910-1930. London: Tate Gallery. ISBN 1-85437-043-X
  • Derouet, Christian m.fl. (1992). Léger og Norden. København: Statens Museum for Kunst. ISBN 91-7100-429-7
  • Eliel, Carol S. et al. (2001). L'Esprit Nouveau: Purism in Paris, 1918-1925. New York: Harry Abrams, Inc. ISBN 0-8109-6727-8
  • Néret, Gilles (1993). F. Léger. New York: BDD Illustrated Books. ISBN 0-7924-5848-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Fernand Léger – bilder, video eller lyd