Gorlice-Tarnow-offensiven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gorlice-Tarnow-offensiven
Konflikt: Første verdenskrig
Dato 2. mai til 24. juni 1915
Sted Den østerrikske provinsen Galicja fra Tarnow og Gorlice i vest til Lemberg i øst
Resultat
Tysk-østerriksk seier, russisk nederlag med tap av Galicja
Parter
Keiserriket Tyskland Det tyske keiserriket
Østerrike-Ungarn Østerrike-Ungarn
Det russiske keiserdømmet Det russiske keiserdømmet
Styrker
Keiserriket Tyskland Det tyske keiserriket:
11. Armé
Østerrike-Ungarn Østerrike-Ungarn:
4. Armé
2. Armé
3. Armé
Sørarméen
7. Armé
3. Armé
4. Armé
8. Armé
9. Armé
11. armé
Tap
Tysk:
87 000 døde, sårede og savnede
Østerriksk:
Betydelig
Flere hundretusener døde, sårede og savnede
240 000 fanger og 224 skyts tatt av Mackensen

Gorlice-Tarnow-offensiven var vendepunktet på Østfronten i første verdenskrig, og begynte den 2. mai 1915 mellom Gorlice og Tarnow i vestre Galicja øst for byen Krakow. Det østerriksk-ungarske forsvaret hadde blitt alvorlig svekket i løpet av felttogene i Karpatene med tap av 800 000 soldater,[1] etter å ha tatt Dukla- og Lupkow-passene gjennom fjellkjeden mellom Galicja og de ungarske slettene, begynte russerne forberedelse på en invasjon av Ungarn.[2] I løpet av vinteren og begynnelsen på våren hadde ikke de tyske offensivene ført til noen varige resultater i nord,[3] samtidig som de tyske forpliktelser i sør ble større enn tiltenkt. Den tyske øverstkommanderende Erich von Falkenhayn planla en offensiv med den nye ellevte arméen foran Krakow for å stoppe russerne med en offensiv som skulle få fortgang på utviklingen i øst.[4]

August von Mackensen og Hans von Seeckt gikk sammen om ledelsen av den nye arméen, forsynt med mer enn en million granater for 634 skyts og hundrevis av østerrikske skyts i tillegg, som kartlagte de russiske forsvarsstillingene for deretter å slå til med voldsom kraft den 2. mai. Innen 24 timer var russerne drevet ut av deres stillinger,[4]og krigens største gjennombrudd ble en realitet. For de neste syv uker skulle det tysk-østerrikske angrepet fortsette videre mot øst, avbrutt av kortvarige pauser, støttet av de andre østerrikske arméer som kom til fra Karpatene. Med gjenerobringen av Lemberg den 22. juni mistet russerne mesteparten av Galicja, og den sørlige flanken av det sentrale Polen kom under direkte trussel.

Med tapet av Galicja hadde russerne mistet initiativet til Falkenhayn, som ikke var sent med å angripe Polen for å eliminere enhver mulig eller direkte trussel mot sentralmaktene, ved hjelp av den nylige forfremmede feltmarskalk Mackensen, som under sommerfremrykningen nådde byen Brest-Litovsk, ble russerne tvunget på «den store retretten».

Vinterfelttogene[rediger | rediger kilde]

Østfronten (første verdenskrig)
Russlands invasjon av Øst-Preussen

Stallupönen · Gumbinnen · Tannenberg · Det første slaget om de masuriske sjøer


Slaget om Galicia

Kraśnik · Komarow · Rawa · Przemyśl


1914

Wisła · Łódź · Limanowa


1915

Bolimów · Det andre slaget om de masuriske sjøer · Gorlice-Tarnów · Den store retretten · Sventianyoffensiven


1916

Narots
Brusilovoffensiven
Kostiuchnówka · Kowel


1917

Kerenskijoffensiven  · Riga  · Operasjon Albion

I det første stadiet av krigen, som startet med den russiske krysningen av den russisk-tyske grensen den 17. august, og deretter den østerrikske fremrykningen inn i det sørlige russiske Polen, forskjøv frontlinjen seg fra dag til dag gjennom ukene under en usedvanlig mobil krig som så arméer fra de tre keiserdømmer engasjerte hverandre. Den russiske overkommandoen, Stavka, klarte ikke å konsentrere sine numeriske overlegne styrker inn i en strategisk kraftpresentasjon som den tyske overkommandoen i forveien kalte «den russiske dampveivalsen». Med separate offensiver i hver sin kant i nordvest og sørvest, hadde to atskilte frontseksjoner oppstått, den nordlige fronten mot de sterkere tyskerne og den galicjiske fronten i sør, mot de langt svakere østerriksk-ungarske arméene som allerede under Slaget om Galicia var slått og tvunget på retrett fra mesteparten av Galicja.

Sentralmaktene hadde ikke noe felles militær kommando som kunne koordinere arméer langs hele Østfronten, den østerriksk-ungarske øverstkommanderende Conrad von Hötzendorf ønsket en selvstendig rolle,[5] mens den tyske overkommandoen under en tofrontskrig ikke hadde anledning for mer enn en egne stab kalt Ober Ost med Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff.[6] Hindenburg og Ludendorff ble etter hvert ansvarlige for de tyske styrkene i øst, og disse hadde deres egne ambisjoner.[7] Polen ble åstedet for flere offensiver i løpet av høsten fra den 4. oktober, blant annet forsøkt Hindenburg å erobre Warszawa under sine fremstøtene fra 9. oktober til desember uten suksess mot sterk russisk motstand. Det første felttoget mot Warszawa i september og oktober med den tyske niende armé i første omgang reddet k.u.k. hæren som var meget hardt presset, men lokket til seg overlegne russiske arméer inn i det vestlige Polen.[8]

Russerne hadde muligheten om å starte «den russiske dampveivalsen» mot Schlesien sent i oktober,[8] men den russiske overkommandoen på sørvestfronten insisterte på at man burde slå ut den svakeste fienden i det vestlige Galicja.[8] Det ble inngått et kompromiss med begge offensiver fra det vestlige Polen mot Schlesien og Galicja, med storbyen Krakow som det største objektet. Tyskerne utnyttet dette med den niende armé som angrepet de bakre del av de russiske arméene i sør, bare for å oppnå stillstand ved Lodz og Kutno i november. Stavka besluttet å fortsette med offensiven mot sør, men måtte ha betydelige styrker i defensiven mot tyskerne. Etter hvert som været ble kaldere i løpet av novemberdagene, kom snø og kulde til fjellene i sør, Karpatene, som utgjør en «mur» av ufremkommelige terreng med en rekke fjelloverganger som leder til Ungarns sletter.

Ingen av sidene var forberedt på utviklingen av offensiven i sør,[9] den østerriksk-ungarske overkommandoen hadde gått ut fra at russerne ville oppgi offensiven på den galicjiske fronten,[9] og foretok en ny offensiv med den andre østerriksk-ungarske armé til støtte for tyskerne den 16. november fra Schlesien. Denne offensiven ble slått tilbake av den fjerde russiske armé som sluttet rekkene med niende, tredje og åttende arméer fra vest til øst i Galicja. Conrad hadde demontert andre sektorer for den planlagte offensiven, og dette straffet seg da den russiske tredje armé beveget seg over elven San og inn i Tarnow-området knapt fire dager senere. Den høyre flanken øst for Krakow begynte å smuldre opp under det russiske presset.

Den åttende armé som deltok i offensiven fra Przemysl man på nytt hadde satt under beleiring fra 10. november, rykket helt fram til Karpatene og klarte i de siste ukene av året å sikre seg en rekke fjelloverganger. Den tredje armé støttet av niende armé marsjerte opp i terrenget og nærmet seg Krakow fra nord og øst. Under den desperate situasjonen ble en motoffensiv startet av sentralmaktene med den fjerde armé støttet av mindre tyske reservestyrker. Slaget ved Limanowa fra 5. til 17. desember sluttet med seier for østerrikerne som hadde tvunget tilbake russerne til Gorlice og Tarnow. Den russiske åttende armé ble beordret tilbake for å konsentrere styrkene ved øvre Wisla.[10] Russerne hadde bitt seg fast på Karpatene mot østerriksk-ungarske angrep, og med vinterens ankomsten begynte den såkalte Karpatenwinter oppe i de ugjestmilde fjellene.

Vinterslagene oppe i Karpatene, som allerede hadde startet i november til desember 1914, ble opptrappet fra den 23. januar 1915 med den første vinteroffensiven av Conrad, som var fast besluttet på å avlaste den østerrikske garnisonen i Przemysl man vil unnsette ved et eventuelt gjennombrudd fra fjellovergangene.[2] Den russiske trusselen fra nord var så sterk at Conrad også villet komme et angrep på Ungarn i forkjøpet med sine arméene.[2] Oppe i fjellene oppdaget soldatene fra begge sider raskt hvor vanskelige det var å slåss mellom fjelltoppene med snø og kuldegrader som en farligere fiende enn ventet. Den russiske Sørvestfronten og den østerriksk-ungarske overkommandoen pøste tropper etter tropper mot hverandre og dels mot naturen under det som skulle het Slaget om Karpatene.

Den tyske overkommandoen for de tyske styrkene var åsted for diskusjoner mellom «de vestlige» som trodde oppgjøret i krigen vil være på vestfronten, og «de østlige» som ønsket at Tyskland skulle gå over til en offensiv i øst. Ettersom russerne hadde trukket seg fra Lodz tilbake til en linje nær Warszawa ved 6. desember, hadde tyskerne vunnet en strategisk fordel. Hindenburg og Ludendorff mente at en ny offensiv etter nyttåret vil kunne produsere større strategiske gevinster enn tidligere.[3] Dessuten ønsket man å avlaste den østerriksk-ungarske hæren med offensiven i nord, og Falkenhayn gikk med på dette.[11]

De tyske åttende og tiende arméer startet fremstøtet 7. februar i regionen med De masuriske sjøer i Øst-Preussen, og knuste den russiske tiende armé i Augustow-skogen, og rykket videre mot sør, men Stavka reorganiserte fronten, og klarte å sinke ned de tyske angrepene. I februar og mars sloss tyskerne og russerne i flere offensiver mot hverandre uten noen varig strategisk fordel,[3] men for den tyske Oberost staben var dette en fordel under forhandlingene med sine overordnede.[4] Med fem til seks armér fra Niemen-arméen ved Niemen i nord til Lodz i sør ble de tyske forpliktelsene på østfronten større enn tilsiktet.[12]

De tyske offensivene i nord var ikke til mye hjelp for de østerriksk-ungarske arméene, for mens den russiske nordvestfronten engasjerte tyskerne, konsentrerte sørvestfronten sine ressurser oppe i Karpatene der den første offensiven mot Przemysl ble stoppet. Conrad startet på nytt en andre offensiv fra 17. februar, deretter en tredje offensiv fra 14. mars, hver gang uten annet enn små fremskritt som raskt var gått tapt under de russiske motangrepene.[2] Forholdene oppe i fjellene og i trange fjellpasser mellom like sterke styrker, som ikke maktet å vinne taktiske fordeler, med regn, snø, kulde, snøstorm og øde områder med dårlige kommunikasjoner, tærte meget sterkt på troppene som hver dag mistet tusener til frostskader, sykdommer, fangenskap og «den hvite døden».

Przemysl og byens garnison på 120 000 soldater ble tvunget til å kapitulere den 22. mars, og med dette tapet ble Conrad tvunget på defensiven mot en meget sterk russisk offensiv som gjenerobret Dukla- og Lupkow-passene. I begynnelsen av april hadde russerne drevet de østerriksk-ungarske forsvarere 48 km mot sør, og fra fjellene ble det mulig å se hvor de ungarske slettene begynner. De tre offensivene hadde svekket østerrikerne så meget at tysk assistanse ble nødvendige. I strid med Falkenhayns ønsker hadde Tyskland påtatt seg nye forpliktelser i sør,[13] i første omgang for å stoppe et kollaps av forsvaret.

Våren kom med den russiske sørvestfrontens opphør av offensive operasjoner for at man skulle begynne med forberedelsene på den planlagte invasjonen av Ungarn. Begge parter hadde meget stor tap oppe i Karpatene og langs den galicjiske fronten, et anslag er 800 000 døde, sårede, savnede, frostskadde og syke hos østerrikerne og opptil 1 million hos russerne.[14]

Den strategiske situasjonen[rediger | rediger kilde]

Bildet av den strategiske situasjonen var alt annet enn oppmuntrende for sentralmaktene om våren, vinterfelttogene i nord var kostbart uten strategiske gevinster, man hadde lært at frontale angrep over lengre avstander mot de russiske linjene var for krevende over dårlige kommunikasjoner mot et besluttsomt forsvar.[15] Vinterslagene om Karpatene hadde svekket det østerriksk-ungarske forsvaret som måtte forsterkes med tyske hjelpetropper, som også hadde blitt presset til de siste linjene mellom russerne og Ungarn. Den russiske åttende arméen ledet av general Brusilov som hadde slått seg gjennom fronten oppe i Karpatene, gjorde mindre fremstøter for å teste forsvaret mens sørvestfrontens kommandant Ivanov arbeidet med sine planer om en stor offensiv.

Den galicjiske fronten som dels var strukket langs de vestlige og sentrale fjellene i Karpatene, begynte fra elven Wisla nordøst for byen Krakow som var strategisk viktig som et kommunikasjonspunkt for jernbanen mellom Galicja og resten av Østerrike-Ungarn samt Tyskland til sørbredden av elven Dnjestr i Bukovina. Fra vest til øst var de østerriksk-ungarske arméer, den første, fjerde, tredje, andre, «Südarméen» (Sørarméen) og sjuende oppstilt langs fronten mot den russiske sørvestfronten med den fjerde armé nord for Wisla, deretter tredje, åttende og ellevte fra vest til øst. Den vestlige sektoren med Gorlice og Tarnow fremdeles lå på det galicjiske landskapet med bakkete terreng og buktende elveløper oppe mot fjellene i sør, mens det blir flattere mot nord. Brusilov med den åttende armé støttet av tredje til høyre og ellevte til venstre, hadde tatt herredømme over Dukla- og Lupkow-passene på motsatt side av Przemysl mens Uzhok-, Verecke- og Wyszkow-passene fra vest til øst forble under østerriksk kontroll. I den sørøstlige frontsektoren gjorde de østerriksk-tyske styrkene med Sørarméen og sjuende armé enkelt fremskritt på Bukovina.[2] Som svar på denne lokale suksessen i Bukovina ble den russiske niende armé reorganisert av Ivanov for fremtidige motoffensiver.

Siden de første innledningsslagene ved Lemberg i august til september hadde russerne vunnet flere seire slik at man satt med fordelaktige utgangspunkter for fremtidige offensiver inn i det østerrikske imperiet. På vestlige Galicja ved Gorlice og Tarnow kunne russerne gå til angrep på det strategiske viktige Katowice-Krakow-området mot Schlesien hadde vært en viktig industriell region for det tyske keiserriket. Oppe i Karpatene fra Przemysl mellom skogkledde høyder og fjelltopper med oppbrutt terreng gjennom fjellovergangene kunne russerne gå ned på den store ungarske sletten som sluttet mot de høye Tatrafjellene rett sør for Krakow og de noe lavere, men ikke mindre ufremkommelige Karpatene som strakk seg rundt Transylvania med en form som en hestesko. Mot øst lå slettelandskapet Bukovina gjennomskåret av elver deriblant Dnjestr sør og sørøst for Lemberg. Fra Bukovina gikk flere fjelloverganger til Transylvania, som lå sårbart mot den rumenske grensen. Romania hadde erklært seg nøytralt, men deres territoriale ambisjoner på landet på den andre siden av de transilvanske alpene var godt kjent. I mars hadde Conrad presset vekk russerne fra foten av Karpatene helt tilbake til Dnjestr, beroliget de ungarske myndighetene som fryktet et angrep fra denne kanten.

De østerriksk-ungarske tilbakeslagene med lite annet å vise for den voldsomme krigsinnsatsen som så langt hadde kostet riket 1,3 million soldater i året 1914[16] og andre 800 000 i tillegg til 120 000 som gikk i fangenskap hittil i året 1915, satt Østerrike-Ungarn i en kritisk situasjon mot nabolandene. Italia og Romania sammen med Serbia hadde sterke interesser i deler av habsburgmonarkiet før krigsutbruddet, og av disse tre landene hadde to lander erklærte sin nøytralitet for å avvente utviklingen mens Serbia ble trukket inn i krigen. Men Italia med sine territoriale ambisjoner ønsket seg grenseregionene deriblant Trieste og Tyrol, og Romania siktet på herredømmet over Transylvania. Om disse skulle bestemme seg for å slutte seg til ententemaktene, kunne ikke Østerrike-Ungarns sårbarheten være større i vårløsningen.

Conrad og Falkenhayn[rediger | rediger kilde]

Idet snøen begynte å smelte oppe i Karpatene med vårløsningen, begynte forholdet mellom de øverste militære autoriteter i sentralmaktene å nærme seg frysepunktet. Den noe yngre Erich von Falkenhayn som overtok posten som generalstabssjef etter Moltke den yngre 14. september for de tyske styrkene, ble også sjef for Oberste Heeresleitung, som egentlige var en institusjon som koordinerte de militære ressursene og ledet krigsinnsatsen i tråd med Tysklands politiske og militære forpliktelser. Falkenhayn med sitt utseende var ett ideelt eksempel på den karakteristiske prøyssiske offiseren i sin samtid.[17] Hans østerriksk-ungarske motstykket, Franz Conrad von Hötzendorf, stundom var den rake motsetningen i enhver område, også innenfor ledelse og kommunikasjon.[18] De to personligheter klarte ikke å oppnå et tilfredsstillende samarbeid helt fra begynnelsen, spesielt etter hvert som vinteren pågikk, noen ganger på Falkenhayns bekostelighet gjennom Conrads ambisjoner og prioriteter.

Falkenhayn var dessuten en «vestlige» som oppriktig mente at krigen skulle vinnes på vestfronten mot de sterkeste partene av ententemaktene, spesielt det britiske imperiet som måtte tvinges ut. Allerede i november 1914 hadde han innsett med at krigen ikke kunne vinnes, og kom med forslaget ovenfor keiseren og de ledende tyske politikere om å forhandle fram en fredelig løsning. Etter forslaget var avslått, konkluderte Falkenhayn at Tyskland måtte samle alle sine tilgjengelige krefter på vestfronten for å utkjempe og vinne en utmattelseskrig. Ikke alle offiserene delte hans synspunkter, deriblant Hindenburg og Ludendorff som argumenterte om at man først burde slå ut Russland. Falkenhayns fremste motargumentet var de enorme landområdene mot øst med primitive kommunikasjonssystemer, russerne ville kjøpe med land for å bedre egne forsvar mot enhver invasjonsstyrke som Napoleon erfarte i 1812.[19]

Conrad, som var en sterk forkjemper for bruk av militærmakt i tydelig aggresjon mot nabolandene, deriblant Serbia og Italia, viste seg å være for ambisiøst med den østerriksk-ungarske hæren med hans vidtstrekkende målsetninger uten å ta hensyn til topografiske betingelser eller fiendens disposisjoner.[20] De tyske offiserene både hos Falkenhayn i OHL og Ludendorff i Ober Ost observerte dette, også gjennom tidlige erfaringer som sett i september etter de første tyske forsterkninger kom til Krakow. Dette var bare begynnelsen på en gradvis overførelse av tyske hjelpetropper til den galicjiske fronten og deretter oppe i Karpatene. Vinterslagene om Karpatene forbedret ikke synet på Conrads ledelse og de østerriksk-ungarske troppenes presentasjoner.

Falkenhayn var skeptisk mot ideen om offensiv aksjon om vinteren i en fjellkjede for å unnsette en garnison på den andre siden, dessuten var han langt mer opptatt av Østerrike-Ungarns prekære situasjonen med Italia. Man kunne ha tenkt seg om å sikre fred i bytte mot mindre territorialer til Italia, men dette satt Conrad seg mot, og med støtte fra Ludendorff argumenterte han for preventive offensiver på østfronten. Falkenhayn visste at Østerrike-Ungarn ikke var sterkt nok til å fortsette kampene uten støtten fra Tyskland, og gikk med på vinterfelttogene fra nord og sør.

Karpaterslaget beskrives som «en grusom dårskap»,[21] med dette hadde Conrad mistet flere hundretusener soldater og fått hele arméer tilintetgjort uten å ha oppnådde annet enn små gevinster. For de tyske offiserene var dette et bevis på udugelighet og ineffektivitet hos deres allierte, med større forpliktelser enn ventet for at ikke hele alliansen skulle rakne. For Falkenhayn var det også beviset for at man måtte ha en ny strategi på plassen. En meget sterk tysk intervensjon på den galicjiske fronten var ikke lenge mulig å unngå, man hadde lært at italienere og ententemaktene hadde innledet hemmelige samtaler. Det var også blitt klart at Romania aktet å gå over til ententemaktene.[22]

Den tyske generalstabsjefen i ledd med de tysk-østerrikske operasjonene i sør hadde en viktig representant, oberst August von Cramon, hos den østerrikske overkommandoen (AOWL). Cramon sendte rapporter og vitale informasjon om forholdene i sør til Falkenhayn som spurte om hans observasjoner om mulige konsekvenser av egne inngrep som «Beskiden-korpset» som kom til Karpatene i begynnelsen på april. Man hadde forstått at det østerrikske forsvaret ville kollapse ved et nytt russisk angrep, og at det ikke lenge fantes styrker som kunne komme til hjelp, så Cramon kom med ideen om en tysk motoffensiv den 26. mars 1915.

Etter samtalene med Cramon begynte Falkenhayn å planlegge den tyske intervensjonen i sør, som først var tenkt for å avlaste k.u.k. hæren på annet hold deriblant Balkanfronten mot Serbia, deretter som et fremstøt fra Schlesien som hadde gode kommunikasjonssystemer for rask forflytning til den vestlige Galicja. Det ble besluttet at angrepet skulle skje langs linjen fra Neu Sandec til Tarnow, og at den planlagte angrepsstyrken skulle være på fem til seks korpser. Conrad med viten og vilje ble holdt utenfor planleggingen i regi av den tyske overkommandoen, selv om det var en konferanse med Conrad og hans stab i Berlin den 4. april.[23] Senere den samme dagen tok Falkenhayn kontakt med Cramon og underrettet ham om planene om å angripe i retningen Sanok fra Gorlice-regionen med minst fire korpser.

De første forberedelsene ble inntruffet av Falkenhayn med en meldning til Conrad den 13. april om at hans ønsker om tyske forsterkninger på tolv divisjoner til Karpatene ville ikke bli imøtekommet, men en sterk armé under enhetlig tysk kommando med minst åtte divisjoner vil bli sendt til Gorlice-Tarnow sektoren. Han hadde fått etterretningsrapporter fra Sofia i Bulgaria som fremdeles hadde nære relasjoner med russerne, om at Russland hadde planer om en invasjon fra Karpatene, støttet av angrep fra Italia og Romania. Falkenhayn gjorde det klart at motoffensiven vil skje under tysk ledelse, også over medbrakte østerriksk-ungarske styrker, og bad om en konferanse den neste dagen.

Den viktige konferansen 14. april mellom Falkenhayn og Conrad sluttet med at den fjerde arméen i k.u.k. hæren skulle underlegge seg tysk kommando fra den nyoppstilte arméen som vil het den tyske ellevte armé.[24]

Mackensen og Seeckt[rediger | rediger kilde]

Etter avgjørelsen var tatt, skulle den nye armésjefen velges, og det beste alternativet var generaloberst August von Mackensen som allerede hadde bemerket seg som en dyktig korpskommandant og deretter som den niende arméens de facto befalhavende under Lodz-offensiven under det første krigsåret. Mackensen ble forfremmet til befalhavende for ellevte armé, og fikk sine instruksjoner under et møte med Falkenhayn 18. april for deretter å reise til det nye hovedkvarteret for arméen i Neu Sandec.

Der den 25. april møtte han sin stabsjef, Hans von Seeckt, som allerede i mars hadde startet arbeidet på opprettelsen av arméen. Mackensen som en gammeldaglige husar med sitt karakteristiske hodeplagg, en pelshue med hodeskalle og kryssede knokkelbein på seg, var som et anakronistisk bilde av en ridende general fra Blüchers tid mens Seeckt var en tidstypisk stabsjef med kjølige nøysomhet i sitt arbeid.[25] Dette unike paret gikk sammen om å samordne og forberede den nye arméen for den planlagte offensiven, dessuten hadde Mackensen en fordel andre ikke hadde ovenfor deres allierte; takt.

Til tross for de strenge instruksjoner om at Conrad ikke skulle få involvere seg mer enn det som var fastslått under konferansen den 14. april, klarte Mackensen å unngå konflikter med sine allierte kolleger. Håndplukkede divisjoner som det prøyssiske gardekorpset og divisjoner fra vestfronten sammen med deres materiell kom raskt til Katowice-Krakow-området og begynte å deployere seg langs frontsektoren dels skjermet av øst. fjerde og tredje armé på venstre og høyre. Tilsammen var fire tyske korpser, Gardekorpset, 41. reservekorpset og 10. korpset samlet sammen med det noe mindre «Kneussel-korpset». Fra den østerriksk-ungarske hæren ble 33 000 soldater avdelt som sjettende korpset til den ellevte armé.

Dette hendt under ly av det andre slaget om Ypres som startet ved 22. april med et tysk angrep på de britiske og franske stillingene ved Ypres.[26] Denne begrensede offensiven som var siktet på å rette ut det såkalte «Ypres-salientet», egentlige var et avledningsangrep for at man ikke skulle oppdage overførelsene av troppene fra vest til øst. Tyskerne tok alle forsikringsregler for at ententemaktene ikke skulle oppdage forberedelsene langs elven Dunajec og bielven Biala, endog ble de første tyske soldatene kledt i østerrikske uniformer, og hele sivilbefolkningen inkluderte mulige spioner ble tvangsevakuert så raskt som mulig under ledelse av Seeckt.[27] Det var viktig å komme fram til oppmarsj-områder så ubemerksomt som mulig, så man kunne innta angrepsposisjonene mellom 26. og 28. april.

Først den 25. april ble russerne varslet om de tyske forberedelsene med en ny armé mot Gorlice-Tarnow sektoren, men ved dette tidspunktet hadde Mackensen fullførte de siste justeringene på angrepsplanen. Etter å ha rekognoserte frontlinjen besluttet han seg om å kutte ned bredden på angrepet til cirka tretti kilometer med gardekorpset som besto av de beste trente soldatene i arméen, som spydspiss.[28] Men det var artilleriet som skulle være det viktigste våpenet, for å kunne sprenge ut en bresje i de russiske linjene var artillerivåpenet essensielt, helt siden de første order kom ut var artillerister med deres skyts under et stort arbeidspress.

Mackensen og Seeckt den 27. april sammen med deres artillerioffiseren, generalmajor Alferd Ziethen, avsluttet forberedelsene på deres plan om hvordan artilleriet og styrkene skulle brukes for å bryte seg gjennom. Deretter begynte innledningsfasen med forstyrrelsesild, rekognosering og mindre forflytninger mens artilleristene flyttet enorme mengder av ammunisjonen til deres batteriene.

Alt dette hadde hendt i løpet av meget liten tid over til dels dårlige kommunikasjoner på vestlige Galicja etter besluttelsen om å starte motoffensiven var tatt den 13. april, og det tok bare én uke for tyskerne å flytte halvparten av deres strategiske reserver og tropper fra vestfronten til Gorlice-Tarnow sektoren uten større problemer. Franskmennene oppdaget ikke dette slik at russerne midt i deres forberedelsene på invasjonen av Ungarn fikk lært om den tyske konsentrasjonen ved Krakow mot deres høyre flanke. Til å begynne med ble den tyske trusselen undervurdert.[29]

Angrepsdatoen ble fastslått til den 2. mai 1915, men allerede i forveien hadde de første sammenstøter hendt i den rommelige frontlinjen idet de tysk-østerrikske troppene inntok deres fremskutte posisjoner opptil mindre enn to hundre meter fra russiske stillinger.

Gorlice-Tarnow[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget ved Gorlice-Tarnow

Skinnangrepene[rediger | rediger kilde]

Under den ellevte arméens forberedelsene i den siste halvparten av aprilmåneden gjennomførte Falkenhayn, Conrad og Ludendorff de første sammenhengende angrepene som i realiteten var strategiske skinnangreper for å lokke til seg russernes oppmerksomhet vekk fra det faktiske angrepet i Gorlice-Tarnow sektoren.[30]

Det første skinnangrepet som også var en mindre offensiv med få strategiske gevinster, begynte den 19. april med kavaleristene fra «Niemen-arméen» langt mot nord inn i det øde Kurland, et stort landområde som var tynt befolket, mellom elven Niemen med Tilsit og Kovno i sørvest og Rigabukten i nordøst. Den tyske offensiven av Ludendorff som hadde fått ordre om å foreta et angrep for å avlede russerne, rykket meget raskt over store territorialer mot liten motstand, og nærmet seg havnebyen Libau, som var en viktig marinebase for den russiske østersjøflåten. Sammen med dette fremstøtet dampet den tyske krigsflåten langs den baltiske kysten, bombarderte Libau og patruljerte utenfor Irbe-stredet. Libau ble tatt av tyskerne den 8. mai, deretter var hele sørvestlige Kurland erobret.

I sør startet Conrad en motoffensiv i etterkanten av Karpaterslaget langs hele frontlinjen fra Bukovina i øst til Koziowa i vest med sjuende armé og Sørarméen den 25. april.[31] Det var bare fem dager etter de siste slagene om Karpatene om adgangen til den ungarske sletten, og angrepene var rettet mot de russiske oppmarsj-områdene og angrepsposisjonene som var midt under forberedelse. Som forventet ledet ikke de østerrikske angrepene til større gevinster, men de russiske forberedelsene var blitt forstyrret ettersom frontsjefen Ivanov så seg tvunget til å gå over på defensiven og gjenvinne det tapte. Lengre vestover gikk også den østerriksk-ungarske andre armé til angrep mot russerne ved Rostoki-passet fra den 29. april.

Russerne vant et slag på Gorodenka 27. til 28. april, og stoppet den sjuende arméen på Bukovina fra å presse vestover langs Dnjestr mot de russiske posisjonene oppe i Karpatene. Motoffensiven med de tre arméer fra 25. april var som avledninger til hjelp for den planlagte motoffensiven, for å vise at forsvaret fremdeles hadde respektverdige styrke, dermed kunne ikke russerne hente ut styrker fra disse frontsektorene med det første. Det kom etterpå at det var i det siste øyeblikket, for Ivanov hadde fastslått angrepsdatoen for storoffensiven til den 3. mai med den russiske niende armé på åtte korpser fra Dnjestr.[32]

Bombardementet[rediger | rediger kilde]

Sitat Klokken er seks! Kanonen med 12 cm i kaliberet på Høyde 696 avfyrte signalskuddet og alle batteriene, fra feltkanonene til de tunge morterskytser, skjøt deres første salve med en gang på russerne. Deretter kom tordenbraker, smeller og rabalder, idet 700 kanoner åpnet ild og slynget ut vislende jern og stål gjennom luften. Granatene eksplodert i bakken på den andre siden, kastet opp jord, tresplinter og annet flere metre oppe i luften. Trærne ble brutt som fyrstikker, store trestammer kastet opp i luften, steinvegg på bygninger raste sammen, fjell av jord reiste seg fra bakken. Klokken er ti! Ilden fra bombekastere ble mindre, sperreilden ble flyttet framover av artilleriet. Skringende hvisling fra fløyter. Den første angrepsbølgen rykket fra skyttergravene mot fienden. Sitat
– Beretningen av general von François.

Overraskelsen hos russerne var total, man hadde ikke vært utsatt for et så intenst bombardement før, langt mindre med en så destruktiv effektivitet på deres holdepunkter og feltfortifikasjoner samt posisjoner som var dårlig preparerte. Presise anslag over granatene som var skutt ut i løpet av fire timer, bare kunne gjettes. Mellom 240 000 og 700 000 granater haglet ned langs elven Dunjac og bielven Biala rett på de russiske frontlinjene.[33] Under ilden befant cirka 34 000 soldater fra tiende korpset av den russiske tredje armé seg i grunne skyttergraver og sårbare fortifikasjoner som straks ble blåst i filler. Det russiske skyttergravsystemet var ikke lik god som på vestfronten, alt man hadde var tre grunne skyttergraver beskyttet med en eller to rekker med piggtråd uten muligheter for beskyttelse av troppene mot sterk artilleriild.

De første tyske soldatene som krysset ingenmannslandet fant ikke bare voldsomme ødeleggelser, men også meget sterk og besluttsomt motstand av russerne som fremdeles var ikke slått ut av bombardementet. Det russiske forsvaret ble knust, men med en meget høy pris. Den andre gardedivisjonen fra det prøyssiske gardekorpset mistet over 900 døde, sårede og savnede.[34] På flere steder hadde sperreilden flyttet for raskt slik at russerne kunne vende tilbake til deres stillinger og åpne ilden på de fremrykkende tyskerne og østerrikerne. Bombardementet hadde likevel kommet som et stort sjokk slik at forsvaret ble usammenhengende uten kohesjon og samordnet ledning, så russerne ble fordrevet ut av deres skyttergravene i løpet av dagen.

Russerne hadde valgt deres forsvarsposisjoner med omtanke, blant annet med hjelp av terrenget, og dermed kom troppene fra sentralmaktene inn i meget bitre kamper mot russerne som åpnet ild med deres mitraljøser og gikk til motangrep med bajonettene. Om aften klarte general Hermann von François med 41. reservekorpset å erobre byen Gorlice fra nord, under angrepene spilte artilleriet en meget viktig rolle for å ødelegge lokaliteter som infanteriet ikke kunne angripe, og stoppe motangrepene av russerne. Det samme gjentok seg langs hele frontsektoren, russerne sloss meget hardnakket mens disse ble kuttet ned med granater og kuler mens de allierte troppene inntok den ene forsvarsposisjon etter den andre i møte med heftige motstand. Over 4 000 russerne ble tatt til fange.

Om aften den 2. mai mens Mackensen og Seeckt medregnet deres stab bearbeidet de mange rapportene om fremgangene og de russiske reaksjonene, ble det kjent at minst to russiske divisjoner var sett vestover. Mackensen mente dette kan være beviset på at den tredje armé under ledelse av Radko-Dmitriev hadde sendte inn sine reservene. Gardekorpset i nord hadde brutt gjennom og nådde deres tiltenkte objektene opptil 4 km fra startlinjen. Det ble besluttet å fortsette angrepene den neste dagen etter planen. Det russiske tiende korpset hadde nesten helt opphørt å eksistere, mindre enn to dager etter offensiven startet var bare fem tusen menn tilbake.

Det russiske forsvaret[rediger | rediger kilde]

Først hadde Radko-Dmitriev ikke forstått situasjonen langs Gorlice-Tarnow, men det begynte å bli klart at et tysk-østerriksk angrep hadde med hittil usett artilleristyrke brutt gjennom, og at man måtte reorganiserte sine troppene på en ny forsvarslinje. Ikke bare hadde det tiende korpset gått tapt, det niende korpset som kom til assistanse ble også kuttet til småbiter i de første dagene av offensiven. Men Mackensen ville ikke gi russerne tid nok for å reorganisere seg på forsvarslinjen langs elven Wisloka og høydene ved Rozdziele og Wapienne i sør. Russerne ble forfulgt fram til elven på bred front slik at de allierte ikke bare kunne krysse elven på intakte bruer, men også komme seg rundt.

Mackensen hadde ventet seg en sterk motoffensiv på hans venstre flanke ved Biecz, og den kom med 3. kaukasiske korpset den 4. mai mot hans styrkene ved elven Ropa. Som respons på gjennombruddet beordret Stavka ett korps hver fra sørvestfronten og nordvestfronten til den tredje armé, fra sørvest kom det tredje kaukasiske korpset mens det andre siberske korpset ble sendt sørover. Begge korpser ble tatt under ilden av de prøyssiske gardistene uten å ha rukket å reorganisere seg, og kommunikasjonene mellom enhetene brøt sammen.

De russiske motangrepene ble slått tilbake under stigende forvirring for befalet i de mange enheter fra flere korpser som ble blandet sammen uten at noen kunne ha oversikt. Motoffensiven strandet ved Wisloka, og allerede dagen etterpå rykket de første tyskerne over elven på Jaslo og braket rett inn i de russiske forsvarerne. Seeckt gjorde noe nytt, han hadde sørget for effektiv transport av feltartilleriet og tyngre skyts som kunne bli flyttet forut til nye posisjoner ved hjelp av motoriserte kjøretøyer. På nytt ble bombardementet gjentatt mot de russiske forsvarslinjer bak Wisloka, deretter den tredje forsvarslinjen langs Wislok underveis til elven San.

Radko-Dmitriev var uten av stand til å forhindre katastrofen som radbrukket hans armé, alt motoffensiven presenterte var å sinke ned det tysk-østerrikske angrepet lenge nok til å trekke tilbake deres styrkene mot øst. Etter tapet av forsvarslinjen og det tredje kaukasiske korpset som var kuttet ned fra 40 000 til 8 000 menn, bad han om forsterkninger, men fikk ordre om å bli og holde stand ved Wisloka eller Wislok.

Slaget ved Dukla-passet[rediger | rediger kilde]

Radko-Dmitriev trukket sine styrker som var avdelt som et korps, tilbake til Dukla-passet etter flere dagers kamper med den østerriksk-ungarske tredje armé som også hadde gått på offensiven den 2. mai. To dager senere nådde fremrykkingen Krempna. Med alle reservestyrkene sendt mot det tyske angrepet ved Gorlice-Tarnow, hadde russerne ikke annet valg enn å oppgi det strategiske viktige passet til østerrikerne. Den russiske 48. divisjon som var sist ut, ble innhentet og tilintetgjort i løpet av dagene fram til divisjonskommandant Kornilov overga seg ved 6. mai.

Den russiske overkommandoen fremdeles ønsket å gjennomføre deres planer om storoffensiven med den niende armé i Bukovina, dette gang for å trekke inn Romania, nederlaget i det vestlige Galicja skulle kompenseres med en seier i nærheten av den rumenske nasjonen. Det østerriksk-ungarske angrepet gjennom Dukla-passet ville slå inn en bresje mellom de russiske tredje og åttende arméer.

Radko-Dmitriev sendte inn rester av det tredje kaukasiske korpset og andre divisjoner mot sør for å stoppe det østerrikske angrepet og gjenerobre Dukla-passet. Med denne motoffensiven håpet armekommandanten å stoppe den tysk-østerrikske fremrykkingen over Wisloka om den tredje armé ble slått tilbake, men styrkene fra den ellevte armé rykket mot veiene til Dukla-passet.[35]

Slaget som raste mellom de tre arméer, den russiske tredje armés 24. korpset på 40 000 menn, den tyske ellevte armés høyre fløy og den østerriksk-ungarske tredje armé fra 7.-8. mai for de neste to dager. Det russiske korpset ble angrepet fra nord og sør, og gikk i oppløsning etter hvert som de allierte presset på. Bare mindre enn ett tusen russerne klarte å komme seg i sikkerheten fra slaget som sluttet med et nederlag for Radko-Dmitriev.

Retretten til San[rediger | rediger kilde]

Etter motoffensiven mot den ellevte armés venstre fløy ved elvene Ropa og Wisloka var slått tilbake ved 5. mai og motoffensiven mot den østerriksk-ungarske tredje armé forsvant under de fiendtlige angrepene, sendte Ivanov som kommanderte sørvestfronten meldinger til overkommandoen med bønn om å få trekke seg tilbake til en ny forsvarslinje langs elven San. Radko-Dmitriev allerede i den andre dagen av offensiven hadde anmodet om å få lov til å trekke seg i sikkerheten bak San, men dette var avslått.[36]

Etter Wisloka-linjen var brutt og de allierte styrkene rykket østover mot elven Wislok, en bielv av den noe større elven San, forsøkte russerne å reorganisere seg på nytt bare for å bli slått tilbake hver gang. Det var ikke lenge organiserte motstand, men logistiske problemer som sinket ned den ellevte arméen, som deretter bare gjorde kortvarige fremstøter uten å overstrekke seg under avansementet.

Etter tyskerne den 8. mai hadde krysset elven Wislok på Rymanov og ved Frysztak ble situasjonen desperat for den tredje armé, som først to dager senere fikk ordre om å starte retretten fra forsvarslinjen langs Wislok til bak San mellom festningene Jaroslav i nord og Przemysl i nord. Etter å ha fått klarsignalet fra Stavka begynte Radko-Dmitriev retretten med den slagne arméen som opprinnelig besto av over 200 000 soldater og 50 000 som reserver og forsterkninger.[37]

Bare 40 000 stridsdyktige soldater var tilbake etter retretten var fullført i løpet av kort tid, de fleste gjenværende kompanier hadde bare førti til femti menn under våpen. I bare seks dager hadde den ellevte armé tatt opptil 140 000 russerne til fange, og påførte den russiske tredje armé et tap på mellom 60 000 og 100 000 døde og sårede. En tredjedel av det tiende korpset var utslettet under bombardementet om morgenen den 2. mai. Den tyske ellevte armé hadde et tap på rundt 20 000 tyske og 10 300 døde og sårede under slaget.[38]

San[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget ved San (1915)

Lemberg[rediger | rediger kilde]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stone, The Eastern Front 1914–1917, s. 114.
  2. ^ a b c d e Willmott, Første verdenskrig, s. 114.
  3. ^ a b c Willmott, Første verdenskrig, s. 115.
  4. ^ a b c Willmott, Første verdenskrig, s. 116.
  5. ^ Kihntopf, Handcuffed to a corpse, s. 35.
  6. ^ Herwig, First World War, s. 108.
  7. ^ Helwig, First World War, s. 130–135.
  8. ^ a b c Willmott, Første verdenskrig, s. 65.
  9. ^ a b Willmott, Første verdenskrig, s. 66.
  10. ^ Willmott, Første verdenskrig, s. 67–68.
  11. ^ Stone, The Eastern Front 1914–1917, s. 110–11.
  12. ^ Root, Battles East, s. 132–133.
  13. ^ DiNardo, Breakthrough, s. 26.
  14. ^ Tunstall, Blood on the Snow, s. 12.
  15. ^ Kihntopf, Handcuffed to a corpse, s. 41.
  16. ^ Herwig, First World War, s. 125.
  17. ^ DiNardo, Breakthrough, s. 18.
  18. ^ Tunstall, Blood on the Snow, s. 31.
  19. ^ Willmott, Første verdenskrig, s. 99.
  20. ^ Tunstall, Blood on the Snow, s. 6–12.
  21. ^ Stone, The Eastern Front 1914–1917, s. 113.
  22. ^ DiNardo, Breakthough, s. 82.
  23. ^ DiNardo, Breakthough, s. 28.
  24. ^ DiNardo, Breakthrough, s. 29–30.
  25. ^ DiNardo, Breakthrough, s. 40.
  26. ^ DiNardo, Breakthrough, s. 47.
  27. ^ DiNardo, Breakthrough, s. 48.
  28. ^ DiNardo, Breakthrough, s. 49.
  29. ^ DiNardo, Breakthrough, s. 52.
  30. ^ Root, Battles East, s. 138.
  31. ^ Root, Battles East, s. 139.
  32. ^ Tunstall, Blood on the Snow, s. 207.
  33. ^ Kihntopf, Handcuffed to a corpse, s. 44–45.
  34. ^ DiNardo, Breakthrough, s. 60.
  35. ^ Stone, The Eastern Front 1914–1917, s. 138.
  36. ^ Kihntopf, Handcuffed to a corpse.
  37. ^ Stone, The Eastern Front 1914–1917, s. 139.
  38. ^ DiNardo, Breakthrough, s. 67.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • DiNardo, Richard L.: Breakthrough – The Gorlice-Tarnow Campaign, 1915. 2010. ISBN 978-0-275-99110-4.
  • Herwig, Holger H.: The First World War: Germany and Austria-Hungary 1914–1918. 1997. ISBN 0-340-57348-1.
  • Kihntopf, Michael P.: Handcuffed to a corpse – German Intervention in the Balkans and on the Galician Front, 1914–1917. 2002. ISBN 1-57249-242-2.
  • Root, G. Irving: Battles East: A History of the Eastern Front of the First World War. 2007. ISBN 1-4241-6800-7.
  • Stone, Norman: The Eastern Front 1914–1917. 1998 [1975]. Penguin Books. ISBN 0-14-026725-5
  • Tunstall, Graydon A.: Blood on the Snow: The Carpathian Winter War of 1915. 2010. ISBN 978-0-7006-1720-3.
  • Willmott, H.P.: Første verdenskrig. 2008, revidert utgave. ISBN 978-82-04-15556-6.