Legitimitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Legitimitet (fra latin legitimare) er grunnlaget for den type politisk makt som blir utøvd både med en bevissthet fra myndighetenes side om at de har rett til å styre og med en tilsvarende folkelig anerkjennelse av de styrende som autoritet, altså som en legitim makt. Begrepet legitimitet gjelder altså den prosess eller det bånd som et sosialt system rettferdiggjøres gjennom av sine medlemmer, slik at de styrende gis rett til å utøve makt av de styrte. Mens autoritet referer til en spesiell posisjon, så henviser begrepet legitimitet til hele systemet av myndigheter.

Legitimitet må holdes adskilt fra legalitet. Legalitet er en ren teknisk term, som beskriver hvorvidt en regel er vedtatt etter en bestemt regulær prosess. En handling kan være lovlig uten å bli ansett som legitim. Motsatt kan en handling bli oppfattet som legitim uten å være lovlig. Et eksempel på dette er det forholdet flertallet av den svarte befolkningen i Sør-Afrika hadde til apartheidsystemet; de oppfattet det ikke som legitimt, selv om disse reguleringene var foretatt etter legale prosedyrer, basert på datidens rasistiske grunnlov. I henhold til sørafrikansk lov var rasebestemmelsene legale, selv om de ikke var legitime i øynene på store deler av befolkningen, ei heller i verdensopinionen.

Kilder til legitimitet[rediger | rediger kilde]

Den tyske sosiologen Max Weber regnet med tre former for autoritet og tilhørende former for legitimitet:

  • Tradisjonell autoritet som legitimeres av veletablerte tradisjoner og sosiale strukturer. Et eksempel er autoriteten til kongelige og geistlige.
  • Karismatisk autoritet som legitimeres av en persons usedvanlige innsikt og evne til skape lojalitet og lydighet blant de underordnede. Slik autoritet finner vi ofte blant profeter eller politikere, som Lenin, Luther, Hitler og Walesa.
  • Legalt-rasjonell autoritet som legitimeres gjennom formelle lover og regler. Moderne samfunn preges av denne formen for autoritet.