Carl von Clausewitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Carl von Clausewitz

Carl Phillip Gottfried (eller Gottlieb) von Clausewitz (født 1. juni 1780 i Preussen Tyskland, død 16. november 1831) var en general og intellektuell. Clausewitz er mest kjent for sitt ufullendte verk Om krigen (Vom Kriege), som beskjeftiger seg med krigsteori. Hans teorier omkring strategi, taktikk og filosofi har fått en betydelig innflytelse på militærvesenets utvikling i alle vestlige nasjoner. Teoriene er fortsatt pensum ved militærakademier, og finner også anvendelse på andre områder, som organisasjonsteori og markedsføring.

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Clausewitz ble født i 1780 som den fjerde og yngste sønn i en lavere middelklassefamilie i Prøyssen. Hans bestefar, sønn av en luthersk pastor, hadde vært professor i teologi. Faren var tidligere løytnant i den prøyssiske hæren og hadde holdt en mindre post i det prøyssiske skattevesenet.

Clausewitz vokste opp i Burg bei Magdeburg i middelklassens Preussen og ble innrullert i hæren som tolvåring.[1] Han deltok i sine første kamper allerede som 13-åring, og deltok i mange slag mot revolusjonære styrker fra Frankrike. Clausewitz var blant annet med under beleiringen av Mainz, da den prøyssiske hæren invaderte Frankrike under den franske revolusjonen, og han tjenestegjorde senere i Napoleonskrigene mellom 1806 og 1815. Clausewitz gikk inn i Kriegsakademie i Berlin som på denne tiden også var kjent som det prøyssiske militærakademiet i 1801[2] , i en alder av 21 år.

Clausewitz var med under slaget ved Jena-Auerstedt den 14. oktober 1806[3], da Napoleon invaderte Preussen og skulle beseire den prøyssiske-saksiske armeen som var ledet av Karl Wilhelm Ferdinand, hertug av Braunschweig. Clausewitz ble tatt til fange i en alder av 26 år og han ble holdt fanget i Frankrike frem til 1808.

Militærkarriere[rediger | rediger kilde]

Tilbake i Preussen etter å ha sluppet ut fra fangenskap, assisterte han i en reform av den prøyssiske hæren og staten. Han giftet seg senere med den sosialt fremtredende grevinnen Marie von Brühl, og han sosialiserte seg med Berlins litterære og intellektuelle elite. I motsetning til Preussens tvungne allianse til Napoleon, forlot han den prøyssiske hæren, og senere tjenestegjorde han i den russiske hæren fra 1812 til 1813 under den russiske kampanjen som blant annet inkluderer slaget ved Borodino.[4] I tjeneste for det russiske riket, hjalp Clausewitz å forhandle frem konvensjonen av Tauroggen i 1812, noe som forberedte veien for en kommende koalisjon med Preussen, Russland og Storbritannia som til slutt beseiret Napoleon og hans allierte.

Clausewitz ble en integrert del av den prøyssiske hæren igjen i 1815 og han ble snart utnevnt til stabssjef for Johann von Thielmann's III Corps. I den egenskap, tjente han i slaget ved Ligny og i slaget ved Wavre i 1815. Prøysserne ble slått ved slaget om Ligny, som ligger sør for Mont-Saint-Jean og landsbyen Waterloo. Hæren som slo dem ble personlig ledet av Napoleon. Det var Napoleons manglende evne til å faktisk ødelegge de prøyssiske styrkene som førte til hans eventuelle tap noen dager senere i slaget ved Waterloo, da den prøyssiske styrkene ankom på sin høyre flanke sent på ettermiddagen og sluttet seg til den anglo-nederlandske styrken som allerede trykket på Napoleons front.

Clausewitz ble forfremmet til generalmajor i 1818 og utnevnt til direktør for Kriegsakademie i Berlin, hvor han tjenestegjorde frem til 1830. I det siste året, dukket utbruddet av flere revolusjoner i Europa frem og en krise i Polen førte snart en annen stor europeisk krig. Clausewitz ble utnevnt til sjef for den eneste hæren som Preussen var i stand til å mobilisere, som raskt ble sendt til den polske grensen. Han døde senere under et utbrudd av kolera i 1831. Hans enke var overlatt til å publisere hans filosofiske magnum opus om krigen posthumt, i 1832. Dette var en bok han hadde startet arbeidet på i 1816, men som han ikke hadde rukket å fullført.

Selv om Clausewitz hadde deltatt i en rekke militære kampanjer, var han først og fremst en militær teoretiker. Han skrev en forsiktig, systematisk, filosofisk undersøkelse om krig i alle dens aspekter, slik han så på det som skjedde. Resultatet av hans observasjoner, ble hans aller viktigste verk, On War, Vestens fremste arbeid på filosofien om krigen. Clausewitz sitt arbeid blir fortsatt studert den dag i dag, noe som viser dens fortsatte relevans.

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • ...krigen er intet annet enn en fortsettelse av de politiske forbindelsene iblandet andre midler, «Om krigen», bok 7, kap. 6B.
  • Krig er et område av usikkerhet; tre firedeler av tingene som alle krigshandlinger baserer seg på, ligger i en tåke av usikkerhet i større eller mindre grad. Det første ting som behøves er et fint, gjennomtrengende sinn, for å føle Sannheten med dets mål av dømmekraft. «Vom Kriege», S. 23
  • For å få til det middelmådige i krig må man prestere fremragende under trening

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Clausewitz, Carl (Philipp Gottlieb) von Encyclopædia Britannica Concise, via Merriam-Webster.com, hentet 22. august 2012
  2. ^ Clausewitz, Carl (Philipp Gottlieb) von Encyclopædia Britannica Concise, via Merriam-Webster.com, hentet 22. august 2012
  3. ^ Oxford´s World Classics, ON WAR (forord)Scribd, hentet 22. august 2012
  4. ^ Oxford´s World Classics, ON WAR (forord)Scribd, hentet 22. august 2012

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hobson, Rolf (1994). Fra kabinettskrigen til den totale krigen. Clausewitz-tolkninger fra Moltke til Aron (norsk). Oslo: Institutt for forsvarsstudier. 
  • Hobson, Rolf og Kristiansen, Tom (1995). Militærmakt, krig og historie. En innføring i forskningen fra Clausewitz til våre dager (norsk). Oslo: Institutt for forsvarsstudier. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]