Tjukke Bertha
| Tjukke Bertha | |||
|---|---|---|---|
 «Tjukke Bertha» i kamp | |||
| Type | Tung haubits, beleiringskyts | ||
| Opprinnelse |  Tyskland | ||
| Utviklet av | Krupp | ||
| Produsert | 12 | ||
| Brukshistorie | |||
| Bruker(e) | Tyskland | ||
| Konflikter | Første verdenskrig | ||
| Spesifikasjoner | |||
| Vekt | 43 tonn | ||
| Løpslengde | 5,04 meter | ||
| Kaliber | 419mm (42 cm) | ||
| Granatvekt | HE; 820 kg | ||
| Lukkemekanisme | Kilemekanisme | ||
| Maks rekkevidde | 12,5 km | ||
| Elevasjon | +40° til +75° | ||
Tjukke Bertha (tysk Dicke Bertha) var et oppnavn på en modell av haubits med 42 cm kaliber som første gang ble brukt under første verdenskrig og var en av denne krigens mer kjente våpen. «Tjukke Bertha» under det offentlige navnet 42 cm M-Gerät Kurze Marine-Kanone ble utviklet av Krupp-konsernet for de tyske styrkene. Hovedfunksjonen til våpenet var å bekjempe fortifikasjoner og andre forsvarsanlegg. Tjukke Bertha var virkningsfull mot eldre anlegg, men viste seg å ha problemer mot de nyere befestningene.
[rediger | rediger kilde]
Haubitsen var designet og utviklet av Krupp-arsenalets designdirektør Fritz Rausenberger og hans forgjenger, direktør Dräger. Navnet «Tjukke Bertha» er en respektløs henvisning til Kruppkonsernets daværende eier Bertha Krupp von Bohlen und Halbach, hustru til Gustav Krupp von Bohlen und Halbach, som på denne tiden var konsernets leder. («Dicke» som betyr tykk eller stor på tysk, er angivelig ikke en henvisning til fru Krupps fysikk.[1]) De fleste kilder aksepterte denne opplysningen, men ikke samtidig[klargjør] ettersom haubitsvåpenet hadde fått flere kallenavn i tillegg.[2] Det meste kjente kallenavnet ble adoptert av militære i ententemaktene, som henvisning til meget store artillerivåpen benyttet av det tyske militæret under krigen, som jernbanekanonen «Langer Max» og den store langdistansekanonen «Pariskanonen». Men begrepet Dicke Bertha, eller «Big Bertha» på engelsk, sikter tradisjonelt til 42 cm M-Gerät haubitsvåpenet.
Den offisielle betegnelsen på haubitsen var 42 cm kurze Marinekanone 14 L/12 in Räderlafette eller ganske enkelt M-Gerät («M» for Minenwerfer) som betegnet et skyts som avfyrte en meget stor eksplosivgranat på en høy kurvebane på en kort avstand. Den første Minenwerfer, 25 cm sMW morteren introdusert i 1910, var lite annet enn et kortløpet morterløp med rekylsystem mer lik et kanonskyts enn et bombekasterskyts. For artilleriingeniørene var det store 42 cm kortløpete haubitsskytset en forstørret versjon av det nye konseptet, med tanke på funksjonen.[3]
Historie[rediger | rediger kilde]
Opprinnelsen bak det sværkalibrerte beleiringsskytset kom av observasjoner under den russisk-japanske krigen 1904-1905, da det japanske beleiringstrenet tok i bruk 28-cm haubitser fra kystartilleriet mot de russiske fortifikasjoner rundt Port Arthur. Dette var nytt ettersom man hadde hittil trodde det ikke var mulig å transportere tyngre artilleristykker med større kalibre enn 20 cm som del av beleiringstyrkens arsenalet. Tyskerne og østerrikerne som noterte denne nyheten, mente sværkalibrerte våpen kan fraktes inntil det fiendtlige festningsanlegget.
Den tyske interessen skyldes et langvarig syn på en videreutvikling av beleiringsskytset i møte med nyere fortifikasjoner siden 1880-årene, da Generalfeldmarschall von Moltke forlangte en løsning på noe han kalte «festningsdilemmaet», ettersom nye og permanente fortifikasjoner av moderne konstruksjon ble oppført i Frankrike, Belgia og Russland som vil tvinge angriperen til å investere disse. Store strategiske beliggenheter ble befestet med ringfestninger med grupper av gjensidige fortifikasjoner som kunne fungere som en del av en forsvarslinje med støttepunkter for forsvarsstyrkene i møte med en angriper. Det vil ikke lenge være mulig å omgå disse, og nyere konstruksjonsmidler som betong gjorde eldre beleiringskyts utdatert, samtidig som man må bekjempe fortenes egne artilleri.
Oppgaven for det tyske Fußartillerie (fotartilleriet) hadde blitt uoppnåelig i møte med disse ringfestningene, ettersom man hadde ikke annet enn 15 cm og 20 cm skyts.[4] Sværkalibrerte skyts måtte dermed utvikles som svar på «festningsdilemmaet». Det japanske eksemplet om hvordan man kunne transportere svære morterskyts rett fra kystartilleriet til landskapet mot de russiske forsvarsverkene rundt byen Port Arthur, gav tyskerne en eventuell løsning på dilemmaet. Den nye generalfeltmarskalken, von Moltke den yngre i 1906 informerte Artillerieprüfungskommission (artilleritestkommisjonen, APK) og generalstaben om å studere hvordan man kunne ødelegge de sterkeste belgiske og franske fortifikasjoner.[5]
Beddingsskyts[rediger | rediger kilde]
Dermed begynte den berømte tyske kanonfabrikken Krupp et prosjekt i 1906 for å oppnå den størst mulige mobiliteten med det største kaliberet, og bygde en serie av enkelte tunge morterskyts og haubitsskyts fra 28 cm til 30,5 cm. Dette var blitt mulig gjennom viktige erfaringer høstet under byggingen av kystforsvarsmortere (Küstenmörser), som 30,5 cm Beta-Gerät introdusert i 1897. Denne «kystforsvarsmorteren» var egentlig et kamuflert beleiringsskyts som var gitt en feilaktig betegnelse, schwerer Kürstenmörser L/8, ettersom morteren var konstruert for en begrenset mobilitet. 9 Beta-Gerät morterskyts var bygd i 1897 til 1906.[7]
En ny variant av 30,5 cm Beta-Gerät haubitsen fra 1897 ble utviklet i 1908 som 30,5 cm Beta-Gerät 09, men APK ønsket større ødeleggelseskraft og ba derfor Krupp om å bygge et større skyts kapabelt til å knuse moderne fortifikasjoner. Først undersøkte kanondesignerne mulighetene for et våpen med 35 cm i kaliberet, men hoppet over til 42 cm med betydelig større sprengladning for å oppfylle kravene fra APK. Den første designen var et kortløpet haubits som ikke var annet enn en forstørret versjon av Beta-Gerät 09 våpenet, med et kanonløp på L/16 (løpet var 16 kalibrer lang).[8] Dette våpenet fikk betegnelsen Gamma-Gerät i 1911. Istedenfor den vanlige kilemekanismen som lukkemekanisme valgte Krupp å bruke skruemekanisme, som i Storbritannia og Frankrike.
Gamma avfyrte tungkaliber granater opptil 1,160 kg i vekt. Som en Bettungsgeschütz («beddingskyts») var skytset montert på en stillestående vogn plassert ovenpå et betongfundament, med en samlet vekt på 150 tonn. Det måtte transporteres i deler fordelt på ti jernbanevogner - seks for selve skytset og fire for beddingen. Forflyttingen av stykket og forberedelsesarbeidet var dermed meget ressurskrevende. Derfor bad APK Krupp om en mer mobil versjon av dette våpenet. Til da hadde prosjektet vært mer basert på beddingskytskonseptet, der et fundament måtte skapes for utplassering av skytset med sin vekt. Den eldre 30,5 cm Beta-Gerät på 30 tonn måtte deretter hvile på et solid fundament, som forstørres i takt med vektøkningen.
Det ble bygd ni 30,5 cm L/8 Beta-Gerät, to 30,5 cm L/16 Beta-Gerät 09 og ti 42 cm L/16 Gamma Gerät beddingskyts fra 1897 til 1918. Det var fem tilgjengelige Gamma-Gerät skyts ved krigsutbruddet i 1914.[9]
Minenwerfer[rediger | rediger kilde]
De store beddingskytsene som var under utvikling som respons på «festningsdilemmaet», fikk en rival i 1907 med et helt nytt konsept utviklet av ingeniørkommisjonen som hadde vært ansvarlig for fortifikasjonskunsten, i samarbeid med Krupps konkurrenten Rheinische, småstørrelsesskyts for kortavstandsbombardement med sværkalibrerte høyeksplosive granater. Disse var egentlig en nedskalaversjon av det tradisjonelle morterskytset med rekylsystem og riflede løp. Dette konseptet fikk sin egne tekniske betegnelse for deres tiltenkte funksjon, Minenwerfer eller «minekaste», ettersom man mere lobbet en mine på befestninger og forsvarsverk.[10]
Det første våpenet som var utviklet og deretter introdusert, var 25 cm schwerer Minenwerfer med en HE-granat på 97 kg, selv om selve stykket hadde en vekt på bare 955 kg under transport. Den korte rekkevidden på knapt 1,050 meter ble ikke et stort ulempe i møte med de belgiske og franske fortene, og fant et nytt bruksområde som skyttergravvåpen utover krigsårene. Stilt mot beddingsskytset med alle ulemper det hadde med hensyn til mobilitet ble minenwerfer-våpenet meget forlokkende for APK som da ønsket en liknende minenwerfer, bare større og bedre. Sjefdesigneren hos Krupp, professor Rausenberger, ønsket istedenfor å forstørre Minenwerfer-våpenet inn i en mer konvensjonell design. Deretter fikk det nye våpenet som var under planlegging i 1911-1912, betegnelsen Minenwerfer Gerät eller forkortet til M-Gerät.[11]
Lavettskyts[rediger | rediger kilde]
Allerede i 1907 hadde ingeniørene i Krupp studerte bruk av Räderlafette (hjullavett) for forflytting på veiunderstell og solid grunn, og med en serie av in Räderlafette (i.R) skytsene i 28 cm til 30,5 cm kaliber som ble bygd i 1907-1912, hadde man skaffet seg betydelig ekspertise som ble tatt i bruk etter 1911.[9] Denne serien av enkelskytsene var 28 cm L/12 i.R, 28 cm L/14 i.R og 30,5 cm Beta i.R. Den siste av de tre haubitser med en vekt på 24 tonn kunne deles inn i tre biter for transport og settes sammen på nytt på mindre enn fire timer, ble en naturlig forgjenger for det nye våpenet.[3] Siden 1904 hadde man fått en teknisk løsning fra Italia på problemet med at tunge skyts synker ned i bløt eller upreparerte grunn, rektangulære blokker montert på hjulen for å ha større bakkekontakt og vektfordeling. Den tyske betegnelsen er Radgürtel.[12]
Bare få måneder etter APK og Krupp var enig om spesifikasjoner for det nye skytset ble det første designutkastet utarbeidet. Da hadde erfaringene fra beddingskytsserien og lavettskytsserien smeltet sammen i designen som ble akseptert for produksjon.
Det første eksemplet ble beordret den 15. juli 1912 og deretter levert i desember 1913, da hadde APK valgt å bestille et annet eksempel allerede i februar 1913. Den første haubitsen ble demonstrert for keiser Wilhelm II i mars 1914, noe som gjorde et stort inntrykk på ham. Det andre eksemplet ble levert i juni 1914.[13] Produksjonen av M-Gerät haubitsvåpenet betyr at alle tidlige i.R haubitser forbli på prototypefasen. Alle tre prototyper ble adoptert av den tyske hæren under den første verdenskrigen for operativ tjeneste.
42 cm M-Gerät[rediger | rediger kilde]
Det nye haubitsvåpenet var i stand til å forflytte seg på landveg i motsetning til forgjengeren, og hadde en egne affutasje av konvensjonell konstruksjon med to svære hjul. Det var meget forskjellig fra Gamma-Gerät med et kortere og lettere kanonløp ned til L/12 i kaliberlengde og tynnere løpevegg, som kunne skyte ut en granat på omtrent 830 kg. Lukkemekanismen for det nye våpenet i sluttstykket var ikke skruemekanismen som tidligere, men kilemekanismen som normal praksis for det tyske artillerivåpenet.
Ved fullstendig montasje etter omtrent seks timer vil stykkvekten medregnet affutasjen være på 43 tonn, og trengte ikke å settes ned i en bedding. Istedenfor ble det lagt ned spesielle «matter» (kalles Rohrmatten) av stål som hjulene hvilt på, sammen med en massiv spadebrems på «ankeret» der blokksvansen sluttet, som tillatt begrenset sideretting opptil 4° av hver side. En plattform ble reist over blokksvansen for at besetningen skal kunne komme til sluttstykket, med en hånddrevet kran for å heise opp ammunisjon. På eldre i.R skytsene ble ammunisjon førte oppover blokksvansen på en skinnegang. Til forskjell fra både i.R og M-Gerät skytsene hadde Gamma en innbygd heis for ammunisjon.[14]
For at våpenet ikke skulle kjøre seg fast på bløt grunn, ble hjulene bekledt med Radgürteln, brede blokker montert på hjuloverflatene for større bakkekontakt og dermed mindre lastbelastning. Det var bare mulig å transportere haubitsen med motortrekk, for dette formålet utviklet Krupp og Daimler en traktor, men andre trekkekjøretøyer var også brukt. Under transport ble våpenet brutt ned i fem deler underveis på en vanlig landveg. Hver vogn hadde en vekt på mellom 16 og 20 tonn.[15] På gode veger kan en traktor med en trekkekraft på 80 hestekrefter trekke en vogn på 7 km/t hastighet, i senere tid ble hjulene modifiserte med hjulblokker for ferd på mykere grunn.[16]
Ved avfyring vil stykket ha en vekt på 42,6 tonn, være ti meter langt, 4,7 meter bredt og 4,5 meter høyt med et 5,04 meter langt kanonløp og et massiv skjold som skulle beskytte haubitsbesetningen mot munningseksplosjonen. Munningsflammen som kom ut etter granaten var utskutt, er så massiv at den får eksplosjonslignende virkninger, så besetningen måtte beskyttes med dette skjoldet. Prisen som måtte betales for mobiliteten i forhold til Gamma-Gerät var en reduksjon på 30 % i skuddvidde fra 14 km til 9,3 km, mindre treffsikkerhet og mindre ødeleggelseskraft. Det ble mulig å avfyre en granat hver sjuende eller åttende minutt.[17]
Det hydropneumatiske rekylsystemet besto av to store regeneratorer montert ovenpå kanonløpet forbundet med sluttstykket, og to rekylsylindre med lufttank på undersiden av kanonløpet, som hvilte på tappleiet i affutasjen. Rekylkreftene ble motarbeidet med en væskeblanding og komprimerte luft, men også ved å ha en massiv spadebrems dels begravd i solid grunn. Rekylsystemet var en fortsettelse fra Gamma-Gerät, men med spadebremsen som erstatning for beddingen.[18]
Tre type ammunisjon ble utviklet for det tyske beleiringsskytset - Panzergranate (pansergranat), Langgranate og kurze Haubengranate (kort granat med ballistisk topp). Pansergranaten var designert for å penetrere betongvern og jern eller stålpanser, men vist seg lite effektiv mot armert betong. Langgranatene er egentlig ikke annet enn sværkalibrerte høyeksplosive granater (HE) med mindre prosjektilvekt og et brannrør som kan omstilles for direkte virkning som dyp penetrering før detonasjon. Et krater etter et direktetreff kan bli 6 meter dypt og 9 meter bredt, ved dyp penetrering kan granaten tvinge seg opptil 12 meter jord og betong. Kortgranatene med halvparten av vekten for langgranaten var utviklet for størst mulig rekkevidde.[19]
I tjeneste[rediger | rediger kilde]
Bare to operative M-Gerät haubitser var tilgjengelige ved utbruddet av den første verdenskrigen, sammen med to ekstra kanonløp og affutasjer som var under produksjon ved dette tidspunktet. De to M-Gerät haubitsene ble flyttet til den nyopprettede Kurze Marine Kanone Batterie (KMK) No. 3 som egne batteri, i tillegg til to andre batterier oppstilt med 4 Gamma-Gerät, og en ekstra Gamma-Gerät som ble operativ flere uker inn i krigen og dannet sitt eget «halv-batteri». KMK No. 3 var brukt for å ødelegge de belgiske fortene på Liège, Namur og Antwerpen, og de franske fortene på Maubeuge og andre steder i nordlige Frankrike. Tjukke Bertha viste seg å være meget effektiv i møtet med eldre festningskonstruksjoner som de belgiske fortene bygd i 1880-årene av Brialmont, som falt etter få dager med beskytning.
Det første skuddet av en M-Gerät ble avfyrt den 12. august mot Fort Pontisse ved utkanten av Liège.[13] I løpet av ett døgn ble det avfyrt 51 42 cm granater, med 36 direktetreff på fortet, som overga seg.[20] Den mest spektakulære suksessen var mot Fort Loncin i det samme området, da et direkte treff på et ammunisjonsmagasin ødela festningsanlegget den 15. august. Det skulle vise seg at oppbyggingen av den belgiske festningskonstruksjonen var dårlig, blant annet var det ikke brukt stålforsterkning utover lag etter lag av betong.[21]
Dicke Bertha ble legendarisk for begge parter under krigen og deretter som et resultat av suksessen mot de belgiske fortene i Liège-området. Den tyske pressen var entusiastisk over nyhetene om våpenet og resultatene som var oppnådd med dette, og erklærte dette for å være et «Wunderwaffe» - «mirakelvåpen». Senere, under det tyske angrepet i februar 1916 som innledet slaget ved Verdun, kom det fram at våpenets effektivitet ikke var nok mot nyere festningskonstruksjoner med armert betong. Bare Fort Vaux ble alvorlig skadet under kampene, blant annet ved å ødelegge vannlagringen - noe som tvang garnisonen til å overgi seg til de tyske soldatene. Fort Moulainville var truffet med 339 42 cm haubitsgranater, uten å bli slått ut av funksjon under kampene.[22]
Kontrabatteri-ild fra fiendtlige batterier utgjorde en alvorlig trussel for de tyske beleiringsskytsene som ikke kunne flytte seg fra sine posisjoner, som i dager med klarvær kunne bli avslørt av karakteristiske og massive røyksøyler ved avfyring. Dermed ble det brukt røyklegging og falske etterlikninger for å lede bort oppmerksomheten, siden tok man i bruk forskjellige former for kamuflasje mot luftrekognosering. Avstanden mellom haubitsene i batteriet ble større utover krigen, etter fire år var den øket fra 80 meter til 1 kilometer.[23] I august 1917 ved byen Oostende ble et batteri bombardert av flere krigsskip som ødela det ene haubitsskytset og skadet det andre.[24]
Til sammen ble 12 M-Gerät haubitser bygget, foruten de to tilgjengelige eksemplarene ved krigsutbruddet ble 10 andre eksemplarer bygget som et resultat av krigen. Mellom 18 og 20 kanonløp skulle ha blitt bygd for det tyske artillerivåpenet. Etter hvert utover krigsårene ble kanonløpene skadet, blant annet på grunn av feil ammunisjon. Senere ble affutasjen fra Tjukke Bertha brukt som lavett for et L/30 30,5 cm kanonløp for å ha større rekkevidde for sine granater. Disse ble kjent som Schwere Kartaune eller Beta-M-Gerät.
Overlevende eksempler[rediger | rediger kilde]
To Tjukke-Bertha haubitser ble erobret av det amerikanske US Army ved slutten på krigen. Det hendt i november 1918, da batteriet KMK 5 på Spincourt overga seg til de amerikanske styrkene ved Verdun. Begge M-Gerät haubitsene ble fraktet over til USA i 1920 for utprøving på Aberdeen Proving Ground, den amerikanske hærens prøvingsområdet. Det ene skytset ble montert sammen mens det andre forble oppdelt på sine fem transportvognene.
Skytset som hadde blitt montert sammen, ble senere utstilt på museet United States Army Ordnance Museum. Men dessverre ble det skrotet i 1943. Det andre skytset ble også skrotet i 1950-årene. Dermed finnes det ikke lenge eksempler av 42 cm M-Gerät haubitser.
Seige påstander om bruk av Tjukke-Bertha under den andre verdenskrigen er basert på en misforståelse, ettersom det var faktisk en Gamma-Gerät som overlevd på Krupp-arsenalets egne prøvingsområde ved Meppen. Dette våpenet ble satt i operativ tilstand på nytt av Krupp, og sendt til den tyske hæren som tok det i bruk under slaget om Sevastopol i 1942 sammen med mye større skyts som Mörser Karl og Schwerer Gustav. Dette våpenet forsvant etter returen fra østfronten.[25]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Terry Crowdy, s. 137
- ^ Willy Ley, s. 13-20
- ^ a b «Big Bertha», s. 16
- ^ «Big Bertha», s. 6
- ^ «Big Bertha», s. 9-10
- ^ Jäger, s. 45
- ^ «Big Bertha», s. 7
- ^ Jäger, s. 46
- ^ a b «Big Bertha», s. 15
- ^ Jäger, s. 68
- ^ Jäger, s 50-51
- ^ Jäger, s. 48
- ^ a b Jäger, s. 51
- ^ «Big Bertha», s. 12, s. 16, s. 20-21
- ^ «Big Bertha», s. 18
- ^ «Big Bertha», s. 19
- ^ «Big Bertha». s. 18
- ^ «Big Bertha», s. 12, s. 20-21
- ^ «Big Bertha», s. 22
- ^ «Big Bertha», s. 26
- ^ Jäger, s. 55-57
- ^ «Big Bertha», s. 44
- ^ «Big Bertha», s. 24-25
- ^ «Big Bertha», s. 45
- ^ «Big Bertha», s. 47
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Herbert Jäger, German Artillery of World War One, Crowood Press, 2001, ISBN 1-86126-403-8
- M. Romanych & M. Rupp, 42 cm «Big Bertha» and German siege artillery of World War I, Osprey Pub., 2013, ISBN 978-1-78096-017-3
- Terry Crowdy, Military Misdemeanors: Corruption, Incompetence, Lust and Downright Stupidity, Osprey Pub., 2007, iSBM 978-1-84603-148-9
- Willy Ley. German Siege Guns of the Two Worlds Wars, Journal of Coastal Artillery, feb. 1943