Sven Hedin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Norr Mälarstrand 66 i Stockholm, Hedins siste bolig.

Sven Anders Hedin (født 19. februar 1865 i Stockholm i Sverige, død 26. november 1952 samme sted) var en svensk geograf, oppdagelsesreisende og forfatter.

På tre lange ekspedisjoner mellom 1893 og 1909 kartla Hedin store landområder i Tibet og øvrige Sentral-Asia som før dette hadde vært hvite flekker på europeiske kart, og løste gåten med Lop Norsjøen. Bare i Tibet kartla han 170 000 kvadratkilometer, ved hjelp av et system der avstandsbedømmelsen delvis bygde på kamelenes gjennomsnittlige skrittlengde. Hans kart viste seg senere å være temmelig gode.[1]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Sven Hedin ble født i Stockholm, der hans far Abraham Ludvig Hedin var byarkitekt. Moren het Anna Berlin. Lenger tilbake nedstammet han fra en rabbi.[2] Slekten Hedin er kjent fra midten av 1600-tallet. Slektens stamfar bodde på småstedet Hidingsta i Norrbyås sogn, 1,5 mil sør for Örebro. Hans sønn Lars tok etternavnet Hedin etter stedet. Lars Hedin arbeidet som skatteoppkrever (kronouppbördsman). Sven Hedins farfar Sven Anders Hedin var kanselliråd, og farfars far Sven Hedin (1750-1821) hofflege (hoffmedicus). Hans søster Alma Hedin, en kjent filantrop som mottok Illis Quorum,[3] var tidvis hans sekretær.

Hedin ble adlet den 1. juli 1902,[4] men beholdt sitt borgerlige navn. Han var den siste som ble adlet av den svenske kongen. I månedene før unionsoppløsningen merkerte Hedin seg som en motstander av norsk løsrivelse gjennom en serie debattinnlegg mot Fridtjof Nansen i The Times.[5]

Sven Hedin var etter sin siste ekspedisjon i 1935 og fram til sin død bosatt i Norr Mälarstrand 66, Stockholm, der han disponerte en leilighet fra 1931. Leilighetseieren lot dekorere to av portens vegger med kart over Asia. Kartene var i farger og relieff.

Hedin er begravd på Adolf Fredriks kirkegård i Stockholm.

Reiser og ekspedisjoner[rediger | rediger kilde]

Sven Hedins ekspedisjoner gjennom Asia dekket mange tusen mil på ukjente veier.

I femtenårsalderen så Hedin Adolf Erik Nordenskiölds og Vegaekspedisjonens hjemkomst i triumf til Stockholm etter sin ferd gjennom Nordøstpassasjen. Hedin ble dypt betatt av inntrykkene da tusentalls mennesker hilste polarforskeren Nordenskiölds fartøy «Vega» og dets besetning velkommen til Stockholm. Det var denne begivenhet som fikk Sven Hedin til å bestemme seg for å bli oppdagelsesreisende.

Første reise i Persia[rediger | rediger kilde]

Sven Hedin 1897

I mai 1885 tok Hedin studenteksamen fra Beskowska skolan i Stockholm. Han var da blitt tilbudt å arbeide som «informatør» i Baku for en svensk gutt hvis far var ingeniør for brødrene Ludvig og Robert Nobel. I august la han ut på ferden dit via Helsingfors og Sankt Petersburg, med tog til Vladikavkaz, deretter til hest til Tbilisi og så det siste stykket til Baku ved Kaspihavet.

I Baku begynte Hedin å studere asiatiske språk. Tysk og engelsk hadde han lært seg før, men nå lærte han seg persisk og tatarisk. Senere i livet lærte han seg også kirgisisk, mongolsk og tibetansk, og kunne også forstå så noenlunde kinesisk.

I perioden i Baku planla han sammen med vennen Baki Khanov å reise rundt i Persia. I april 1886 forlot de Baku med båt til Persias nordkyst og red over Elburzfjellene til Teheran. Der oppsøkte de shahens svenske hofftannlege doktor Hybenett og overleverte fire flasker punch, og doktoren gav dem introduksjonsbrev. I Teheran ble Baki syk og Hedin måtte fortsette reisen alene. Hedin red sørover mot Isfahan og så til Shiraz. 29 dager etter avreisen fra Teheran red han inn i Bushir ved Persiagulfen, en strekning på 50 mil.

I Bushir hadde Hedin ingen penger igjen og oppsøkte da den rike kjøpmannen Aga Muhammed Hassan. Da kjøpmannen forstod at Hedin var landsmann av Karl XII som hadde vært gjest hos tyrkerne, ble Hedin kjøpmannens hedersgjest en tid, og fikk også en slant til reisen hjem.

Hedin kom etterhvert til Konstantinopel der han møtte avismannen C.G. Wrangel på gaten. Hedin fortalte at han ville skrive en bok om sin persiske reise og Wrangel skrev et anbefalelsesbrev til forleggeren Karl Otto Bonnier. Bonnier var interessert, og høsten 1887 gav forlaget ut Hedins første bok, Genom Persien, Mesopotamien och Kaukasien.

Andre reise til Persia[rediger | rediger kilde]

I Kashgar i vestre Kina ligger dette mausoleum over Abakh Khoja fra 1600-tallet. Hedin vendte flere ganger tilbake til Kashgar.

Etter hjemkomsten til Stockholm begynte Hedin ved Stockholms högskola med geologi og geografi som hovedemne og tok i desember 1888 fil.cand-eksamen. På høsten 1889 begynte han å studere geologi ved Friedrich Wilhelm-universitet i Berlin under ledelse av professor Ferdinand von Richthofen som selv hadde reist omkring i Kina.

I april 1890 ble en delegasjon sendt av sted til shahen av Persia Nasr-ed-Din for å overlevere serafimerordenen til ham. Med sine kunnskaper i persisk fikk Hedin fungere som tolk. Da resten av delegasjonen dro hjem, ble Hedin igjen som gjest hos doktor Hybenett og fikk anledning til å være med da shahen med et følge på 1 200 personer reiste på utflukt opp i fjellene. Hedin besteg også Persias høyeste fjell Kuh-e Damavand.

I september 1890 forlot han Teheran og red karavaneveien mot Mashhad i Khorasan, Ashkhabad, Bokhara, Samarkand og nådde Kashgar i Kina. Der ble han venn med den russiske generalkonsulen Petrovskij som ble hans vert og rådgiver. Hedin skulle flere ganger vende tilbake til Kashgar og benytte byen som base i fremtidige ekspedisjoner.

I mars 1891 var han tilbake igjen i Stockholm. Raskt skrev skrev han Konung Oscars beskickning till shahen av Persien (publisert høsten 1891) og Genom Khorasan och Turkistan (publisert høsten 1892). For å tjene penger holdt Hedin forelesninger og skrev artikler for både svenske og utenlandske aviser. I april 1892 reiste han til Berlin for å følge Richthofens forelesninger og siden til Halle der han skrev sin doktorgradsavhandling om sin reise til Demavand, Der Demavend nach eigener Beobachtung.

Første sentralasiatiske ekspedisjon[rediger | rediger kilde]

Taklamakanørkenen, der Sven Hedin var nær ved å omkomme under sin første ekspedisjon.

Mellom 1893 og 1897 reiste Sven Hedin gjennom blant annet Pamir, Tarimbekkenet med Taklamakanørkenen og det nordlige Tibet. Av den tilbakelagde strekningen på 26 000 km kartla han 10 498 km, hvorav 3 500 km tidigere ikke var blitt utforsket av noen vestlig forskningsreisende.

Han fant i 1895, under ferden over Taklamakan, ruinene etter Danda Oilik, en by som hadde sunket ned i sanden. Veggmalerier derfra viste indiske, greske og persiske impulser. Det var bare så vidt han kom fra den reisen med livet i behold på grunn av at vannmangel. To ledsagere og syv kameler døde. Den dramatiske reisen er blitt legendarisk. (I den berømte forskningsreisenes spor gjennomførte tibetkjenneren Bruno Baumann våren 2000 en reise gjennom ørkenen og holdt selv på å gå under.)

I Taklamakan finnes det noen saltsjøer. Den mest kjente er Lop Nor, den vandrende sjøen, som fikk sitt vann fra elven Tarim. Den tørket ut i 1972 og dannet en saltørken. Uttørkingen har bevist at Hedins teorier om sjøens vandring mellom to leier var riktig.

Andre sentralasiatiske ekspedisjon[rediger | rediger kilde]

Fra 1899 til 1902 fulgte nok en ekspedisjon i Sentral-Asia. Den førte gjennom Tarimbekkenet, gjennom Tibet og Kashmir til Calcutta. Hedin reiste langs elvene Jarkent-darja, Tarim og Kontsche-darja, og fant det tørre elveleiet til Kum-darja og det uttørkede Lop Nor. I nærheten av Lop Nor oppdaget han ruinene etter den 340 x 310 m store, muromkransede gamle kongeby og senere kinesiske garnisonsby Loulan med den kinesiske militærkommandantens teglsteinshus, en stupa og 19 boliger av poppeltre. Dessuten fant han et trehjul som stammet fra hestetrukne kjerrer (kalt arabas), og noen hundre skriftdokumenter av tre, papir og silke i Kharoshthiskrift. De gav informasjoner om byen Loulans historie; byen hadde ligget ved bredden av Lop Nor, men ble forlatt i 330 ettersom sjøen tørket inn og drikkevannet dermed forsvant.

På reisene i 1900 og 1901 i Tibet forsøkte Sven Hedin forgjeves å komme til den for europeere forbudte by Lhasa. Via Leh i Ladakh og via Kashmir kom han seg til India og reiste der via Lahore, Delhi, Agra, Lucknow og Benares til Calcutta, og besøkte der George Nathaniel Curzon, den engelske visekonge av India.

Blant denne ekspedisjonens frukter var 1 149 kartblader der Sven Hedin presenterte nyoppdagede områder. Han beskrev i 1903 som førstemann de såkalte Yardangs i ørkenen ved Lop Nor.

Tredje sentralasiatiske ekspedisjon[rediger | rediger kilde]

Årene 1905–1908 utforsket han Persias ørkener, Tibets vestlige høyland, og Transhimalaya, som deretter en kort stund ble kalt Hedinfjellene. Han besøkte den niende Panchen Lama i klosterbyen Taschi Lhumpo (= Taschilunpo eller Zhaxilhünbo) i Xigazê. Sven Hedin var den første europeer som trengte inn i Kailashregionen til den hellige innsjøen Manasarovar og det hellige fjell Kailash, verdens midtpunkt i buddhistisk og hinduistisk mytologi. Ekspedisjonens viktigste hensikt var å lete etter kilden til elvene Indus' og Brahmaputra, og Hedin fant dem begge. Fra India reiste han med skip via Japan hjem til Stockholm.

Fra denne ekspedisjonen tok han med seg en samling av steinprøver som geologisk materiale. De ble overlatt til Bayerischer Staatssammlung für Paläontologie und Geologie i Universitetet i München. Sedimentsteiner som breksjer, konglomerater, kalksteiner og leirskifer samt vulkanske steiner og granitter, dokumenterer det geologiske mangfold i de områder som Sven Hedin besøkte under denne ekspedisjonen.

Biltur i Mongolia[rediger | rediger kilde]

I 1923 kom Sven Hedin via USA, der han besøkte Grand Canyon, og via Japan, til Beijing. På grunn av den kinesiske krigsherrers stadige kriger måtte han avlyse sin planlagte ekspedisjon til Sinkiang. Istedet reiste han med en kjentmann og landsmann, kjøpmannen hertug Frans August Larson (også kalt Hertugen av Mongolia) i november og desember i en Dodge fra Beijing gjennom Mongolia, til Ulan Bator til Verkhne-Udinks. Derfra tok han den transsibirske jernbane videre til Moskva.

Fjerde sentralasiatiske ekspedisjon[rediger | rediger kilde]

Sven Hedin ledet fra 1927 til 1935 den internasjonale kinesisk-svenske ekspedisjon, som undersøkte de meteorologiske, topografiske og prehistoriske forhold i Mongolia, Gobi og Sinkiang.

Sven Hedin betegnet det som det vandrende universitet. De deltagende vitenskapsfolk arbeidet nesten uavhengig av hverandre mens Sven Hedin som en manager forhandlet med stedlige myndigheter, traff beslutninger, organiserte alle nødvendigheter, fremskaffet penger og kartla de tilbakelagte strekninger. Han gav arkeologer, astronomer, botanikere, geografer, geologer, meteorologer og zoologer fra Sverige, Tyskland og Kina sjansen til å delta på ekspedisjonen og bedrive forskning innen sine spesialfelter.

Brevomslag av et brev fra Sven Hedin til hans søster Alma med kinesiske frimerker som var blitt utgikk i anledning av den sino-kinesiske forskningsekspedisjon.

I Nanjing traff han Chiang Kai-shek, som ble en av ekspedisjonens støttespillere. Den kinesisk-svenske ekspedisjon ble verdiget med en kinesisk frimerkeserie (Michel-Katalog Mittel- und Ostasien: China Nr. 246–249) i et opplag på 25 000 eksemplarer. De fire frimerkene viser kameler ved en leir med ekspedisjonens vimpel, og med påskrift i kinesisk skrift og på latin som oversatt betyr henholdsvis «Det blomstrende Midtens Rikes postvesen» og «Vitenskapelig ekspedisjon i Kinas nordvestlige provins 1927–1933». Forbildet for frimerkene var maleriet Nomader i ørkenen i Palassmuseet i Beijing. Av de 25 000 settene ble 4 000 solgt på det åpne marked, mens 21 500 forble i ekspedisjonens besittelse. Sven Hedin benyttet dem etterhvert til å spe på finanieringen av ekspedisjonen ved å selge dem til fem dollar per frimerke.

Første del av ekspedisjonen førte i årene fra 1927 til 1932 fra Beijing via Baotou til Mongolia, inn i Gobiørkenen og gjennom Xinjiang til Urumqi og til de nordlige og østlige deler av Tarimbekkenet. Ekspedisjonen gav rikt vitenskapelig utbytte, som det tok mange årtier å systematisere, offentliggjøre og kommentere skikkelig. For stor økonomisk betydning for Kina ble funnsteder for malmer, jern, mangan, olje, kull og gull. Som anerkjennelse overrakte det tyske Gesellschaft für Erdkunde zu Berlin i 1933 sin Ferdinand-von-Richthofen-Medaille; samme æresbevisning ble også tildelt Erich von Drygalski for Gauss-ekspedisjonen i Antarktis, og Alfred Philippson for hans Egeis-forskning.

Fra slutten av 1933 til 1934 gjennomførte Hedin på Kuomintang-regjeringens oppdrag en kinesisk ekspedisjon for å utrede irrigasjonstiltak og utvikle planer og kart for to bilveier langs Silkeveien fra Beijing til Xinjiang. Etter hans planer ble det senere bygd store irrigasjonsanlegg, bosetninger og veier langs silkeveien fra Beijing til Kashgar, slik at det er mulig å kjøre helt utenom Tarimbekkenet.

Et tema i Sentral-Asias geografi som opptok Hedin intenst i årtier, var den av ham så kalte vandrende innsjø, Lop Nor. I mai 1934 begynte han på sin elveekspedisjon til denne innsjøen. Han dro i to måneder med båt på elvene Kontsche-darja og Kum-Darja ned til Lop Nor, som fra 1921 igjen var fylt med vann. Etter at innsjøen var inntørket igjen i 1971, ble det mulig for Folkerepublikken Kina ved hjelp av det veinettet som Hedin hadde lagt opp til å anlegge det kinesiske testområde for atomvåpen i Lop Nor.

For tilbakereisen valgte Sven Hedin Silkeveiens sørlige rute via Hotan (= Chotan = Khotan) til Xi'an, dit ekspedisjonen ankom 7. februar 1935. Han reiste videre til Beijing til president Lin Sen og til Nanjing til Chiang Kai-shek. Han feiret sin 70-årsdag den 19. februar 1935 i nærvær av 250 medlemmer av Kuomintang-regjeringen, som han opplyste om sin kinesisk-svenske ekspedisjons oppdagelser. Samme dag overrakte den kinesiske regjering ham den briljante Jadeorden av 2. klasse.

Mot slutten av ekspedisjonen befant Sven Hedin seg i en vanskelig finansiell situasjon. Han skyldte store beløp til Deutsch-Asiatischer Bank i Beijing. Han nedbetalte gjelden med de honorarer han mottok for sine bøker og foredrag. I månedene etter sin hjemkomst holdt han 111 foredrag i 91 tyske byer, og dessuten 19 i nabolandene. På fem måneder tilbakela han strekninger som tilsvarte ekvators lengde; 23 000 kilometer med tog og 17 000 kilometer med bil. Den 14. april 1935 traff han Adolf Hitler i Berlin.

uferdig

Gammel versjon[rediger | rediger kilde]

Sven Hedin var sannsynligvis den best kjente svenske i vitenskapskretser. I en tid da Asia fremdeles kunne tilby uoppdagede flekker, reiste Hedin i Gobiørkenen på kamel og kartla deler av den. Han utforsket også ørkenen Taklamakan vest i Qing-Kina mellom 1895 og 1899.

I Sverige hvilte det etter annen verdenskrig en skygge over navnet hans i forbindelse med anklager om nazisympatier. Sveriges erkebiskop Erling Eidem visste hva som foregikk i tilintetgjørelsesleire som Belzec, og bad Hedin snakke med Hitler. Hedin svarte:

«Hitler og hans menn betrakter jødene og deres nærmeste etterkommere i blandingsekteskap som vampyrer og parasitter (...) Uten på noen måte å slutte meg til det nasjonalsosialistiske verdenssynet, må jeg likevel anse disse bekymringene og anklagene for å være fullt berettigede.»[6]

Utvalgte verker av Sven Hedin[rediger | rediger kilde]

  • Genom Persien, Mesopotamien och Kaukasien: reseminnen, 1887
  • Genom Khorasan och Turkestan: minnen från en resa i Centralasien 1890 och 1891, 1892-93
  • En färd genom Asien 1-2, 1898
  • Asien – Tusen mil på okända vägar 1-2, 1903
  • Öfver land till Indien 1-2
  • Scientific results of a journey in Central Asia 1899-1902, 1-7, 1904-07
  • Transhimalaya: upptäckter och äfventyr i Tibet 1-3, 1909-12
  • Från pol till pol 1-2, 1911
  • Fronten i väster, 1915
  • Kriget mot Ryssland, 1915
  • Ein Volk in Waffen : den deutschen Soldaten gewidmet, 1915
  • Southern Tibet: discoveries in former times compared with my own researches in 1906-1908, 1-12, 1915-22
  • Till Jerusalem, 1917
  • En levnadsteckning, 1920
  • Jehol – Kejsarstaden, 1931
  • Erövringståg i Tibet, 1934
  • Stora hästens flykt, 1935
  • Tyskland – 60 år, 1939
  • Chiang Kai-Shek: marskalk av Kina, 1939
  • Mitt liv som upptäcktsresande, 1-4, 1940
  • Det kämpande Tyskland (under medverkan av Sven Hedin), 1941
  • History of the expedition in Asia 1927-1935, 1-4, 1943-45
  • Utan uppdrag i Berlin, 1949
  • Mina hundar i Asien, 1952

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I en undersøkelse som ble gjort av professor Karl D.P. Rosén i 1918 var feilene i avstand normalt høyst 2 prosent. (I Sven Hedins spår, Lasse Berg och Stig Holmqvist, side 141)
  2. ^ http://www.scribd.com/doc/6005306/Appointment-in-Berlin (s. 43)
  3. ^ http://carlotta.gotlib.goteborg.se/pls/carlotta/VisaPerson?pin_perMasidn=502988
  4. ^ 1897 års män i ord och bild 1897-1947: en bokfilm 1897-1947 och ett biografiskt lexikon, red. fil.dr. H. Granvik, museumsintendent Nils Olsson, Carl Wahlstedt, K G Lindeström, Svenska Kulturförlaget, Stenström & Bartelson, Malmö 1947 s. 46
  5. ^ The Times, Saturday, Apr 01, 1905; pg. 12; Issue 37670; col C The Swedish-Norwegian Conflict. SVEN HEDIN
  6. ^ Staffan Thorsell: Mein lieber Reichskanzler!, forlaget Versal, Oslo 2007, ISBN 978-82-8188-020-7
Commons Commons: Sven Hedin – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Hans Hildebrand 
Svenska Akademien,
Stol nr 6

(1913–1952)
Etterfølger:
 Sten Selander