Genèvekonvensjonene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk

Genèvekonvensjonene består av fire traktater som ble utarbeidet i Genève og som har satt standarden for internasjonal humanitær rett. Konvensjonene var resultatet av en innsats nedlagt av Henri Dunant, som var motivert av krigshandlingene han var vitne til under Slaget ved Solferino.

Jevnfør artikkel 49, 50, 129 og 146 i henholdsvis Genève-konvensjon I, II, III og IV, er alle signatarstatene pålagt å vedta et tilstrekkelig nasjonalt lovverk for å gjøre alvorlige brudd på Genève-konvensjonene straffbare.

I 2002 fikk president George W. Bush et notat om tortur fra sin rådgiver Alberto Gonzales i Det hvite hus, forfattet av Office of Legal Counsel (= justisdepartementets kontor for juridisk rådgivning). Gonzales rådet her Bush til å oppheve Genève-konvensjonene, som til tross for at de danner grunnlaget for dagens internasjonale rett, inneholder bestemmelser som Gonzales beskrev som «kuriøse» og «foreldede». Han tilrådet opphevelse av dem, fordi det «vil innebære en betydelig reduksjon av trusselen om hjemlig rettsforfølgelse i henhold til War Crimes Act». Han viste her til loven om krigsforbrytelser, vedtatt i 1996, som setter streng straff for brudd mot konvensjonene. Gonzales ble senere utnevnt til justisminister og ville trolig blitt nominert til høyesterett om ikke Bushs valgkrets hadde ansett ham for å være «for liberal». [1]

Innhold

[rediger] Konvensjonene

Skjema over utviklingen av de fire Genèvekonvensjonene fra 1864 til 1949

Konvensjonen om forbedring av sårede og sykes kår i de væpnede styrker i felten (den første Genèvekonvensjonen) av 1949 ble først vedtatt i 1864 etter den brutale krigen mellom Sardinia, Frankrike og Østerrike. Den fastslår blant annet at sanitetspersonell skal beskyttes, og at syke og sårede soldater på land skal samles og få behandling.

Konvensjonen om forbedring av sårede, syke og skibbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs (den andre Genèvekonvensjonen) av 1949 ble først vedtatt i 1907 som et resultat av sjøkrigen mellom Japan og Russland. Den ble vedtatt for å beskytte sanitetspersonell, syke og sårede ved krigføring til sjøs.

Konvensjonen om behandling av krigsfanger (den tredje Genèvekonvensjonen) av 1949 ble vedtatt etter første verdenskrig og omhandler beskyttelse av krigsfanger.

Konvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid (den fjerde Genèvekonvensjonen) av 1949 ble vedtatt etter andre verdenskrig og omhandler beskyttelse av sivilbefolkningen i krig.

[rediger] Tilleggprotokoller

I tillegg er det vedtatt tre tilleggsprotokoller til Genèvekonvensjonene:

  • Protokoll I (1977): Protocol Additional to the Geneva Conventions of 12 August 1949, and relating to the Protection of Victims of International Armed Conflicts. Protokoll I omhandler viktige endringer for sivile og inneholder regler om hva som er tillatt i områder der sivile er bosatt. Reglene forbyr blant annet overgrep mot sivile enkeltpersoner og mot sivile som gruppe.
  • Protokoll II (1977): Protocol Additional to the Geneva Conventions of 12 August 1949, and relating to the Protection of Victims of Non-International Armed Conflicts. Protokoll II gir bedre beskyttelse til ofre for interne konflikter (borgerkrig). Her er det blant annet en nedre aldersgrense på 15 år for å delta i kamphandlinger. Det arbeides med å heve denne aldersgrensen.
  • Protokoll III (2005): Protocol Additional to the Geneva Conventions of 12 August 1949, and relating to the Adoption of an Additional Distinctive Emblem. Protokoll III omhandler det tredje beskyttede symbolet, Den røde krystall.

[rediger] Symboler anerkjent av Genèvekonvensjonene

Genève-konvensjonene anerkjenner tre symboler som skal plasseres på humanitære og medisinske kjøretøyer og bygninger for å beskytte dem mot militært angrep. Misbruk av symbolene er et brudd på Genève-konvensjonene.

Symbolene har i Norge en strafferettslig beskyttelse i straffeloven § 328 nr 4, mot uhjemlet bruk som foretas "offentlig eller i rettstridig øyemed". Symbolene kan heller ikke registreres i varemerke eller design.

[rediger] Det røde kors

Det røde kors er hentet fra det sveitsiske flagg. Symbolet benyttes også av Røde Kors. Grunnleggeren av Røde Kors, Henry Dunant, hyllet sitt hjemland ved å bruke flagget som emblem for organisasjonen, men inverterte senere fargene i emblemet til rødt på hvitt, for å skille det fra flagget som har rød bakgrunn og hvitt kors. Korset har like lange korsarmer og kalles ofte «gresk kors». Denne enkle korsformen er kjent gjennom flere tusen år i forskjellige kulturer rundt om i verden.

[rediger] Den røde halvmåne

Opprinnelig var det meningen at kun Det røde kors skulle benyttes som symbol for Genèvekonvensjonene, men de fleste muslimske land (hovedsakelig Det osmanske riket, senere Tyrkia) protesterte mot dette. Som et resultat ble derfor et ekstra symbol, Den røde halvmåne, tatt i bruk. Halvmånen er et gammelt symbol i både muslimske og kristne land: vi finner halvmåne allerede fra middelalderen i europeiske segl, samt i både offentlige våpen og slektsvåpen. I nyere tid er det bare muslimske land som har halvmånen i nasjonalflagg.

[rediger] Den røde krystall

Signatarstatene vedtok en endring av Genèvekonvensjonene 8. desember 2005 for å anerkjenne et nytt symbol, et rødt rombe- eller ruteformet tegn (engelsk: diamond) på hvit bakgrunn, kalt Den røde krystall. Symbolet ble utviklet for å være lett gjenkjennelig og, for å kunne brukes over hele verden, være uten religiøs tilknytning og bibetydning (til forskjell fra Det røde kors og Den røde halvmåne, som ofte forbindes med henholdsvis kristendom og islam). Ingen land er forpliktet til å ta i bruk det nye symbolet, men alle er forpliktet til å respektere det på samme måte som Det røde kors og Den røde halvmåne. Eritrea har uttalt at det planlegger å ta i bruk det nye symbolet fordi det har en blanding av kristne og muslimske innbyggere. Innføringen av den røde krystallen gjorde det også mulig for israelske Magen David Adom å gå inn i Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger, etter at de i alle år hadde blitt nektet å delta med sin egen røde davidsstjerne.

[rediger] Eksterne lenker og henvisninger

  1. ^ Noam Chomsky: Mislykkede stater (s. 51-52), forlaget Oktober, Oslo 2008, ISBN 978-82-495-0457-2

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Gen%C3%A8vekonvensjonene»
Personlige verktøy
Opprett en bok