Japans historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Japans historie er historien til de japanske øyene og det japanske folket, og strekker seg fra oldtidshistorien i regionen til Japans moderne historie som nasjonalstat. Den første kjente skriftlige referanse til Japan er den korte informasjon som er gitt i De tjuefire historieverker, en samling med kinesiske historiske tekster fra 100-tallet e.Kr. Det er bevis som antyder at det bodde mennesker på de japanske øyene siden sen-paleolitikum.[1] Som en følge av den siste istiden, en gang rundt 12 000 f.Kr. skapte det rike økosystemet på den japanske øygruppen et grunnlag for menneskelig utvikling. Den tidligste keramikkproduksjonen tilhører Jōmon-perioden.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Beretningene om den eldste tiden er legendarisk preget. Ifølge tradisjonen ble det japanske keiserdømmet grunnlagt av Jimmu, som etter tidsregningen å dømme levde på 600-tallet f.Kr. Først om århundrene etter Kristus regner man med å ha opplysninger som er godt dokumentert.

To japanske bøker, Kojiki og Nihon shoki, ble skrevet på 700-tallet e.Kr. og er de eldste nedskrevne historiske verk. Begge forteller om Jimmu og sier han var en etterkommer av gudinnen Amaterasu. Tidlige kinesiske tekster forteller om Japan og nevner et land som kalles Wa. Det gis opplysninger om tradisjonene og kulturen der. På et tidspunkt forteller kineserne at det var en rekke riker i området.

Arkeologiske utgravninger har i høy grad blitt foretatt etter annen verdenskrig og regnes for viktige når det gjelder å få et overblikk over den tidligste historien.

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Japan har vært bebodd av mennesker i minst 35 000 år.[2] Ved flere istider i de siste millioner åra har Japan vært tilknytta fastlandet gjennom landbroer (ved Sakhalin i nord og trolig ved Kyushu i sør) som muliggjorde innvandring av mennesker, vekster og dyr til Japan fra nåværende Kina og Korea. Begynnelsen på Japans steinalder kom rundt 20 000 f.Kr.

Oldtidens Japan[rediger | rediger kilde]

Jomonperioden (10 000–250 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av forrige istid, rundt 10 000 f.Kr., oppsto jomonkulturen i Japan. Den var en mesolitisk og neolitisk halvbofast jakt- og samlerkultur. Antageligvis var jomon forfedrene til Japans urbefolkning, ainu. Ifølge tradisjonell japansk mytologi ble Japan grunnlagt i år 660 f.Kr. av keiser Jimmu. Den nåværende keiser Akihito er ifølge den tradisjonelle listen den 125. keiseren etter Jimmu.

Yayoiperioden (250 f.Kr.–250 e.Kr.)[rediger | rediger kilde]

Yayoiperioden kjennetegnes av et innflyt av teknologier fra det asiatiske fastlandet, og av omfattende innvandring fra ulike områder i Asia (først og fremst området rundt Beijing og Shanghai). I yayoi-perioden ble risdyrking utbredt, og arkeologiske funn vitner om mange ulike lokale kulturer. Det japanske religionen, shintoismen, oppsto i denne perioden.

Kofunperioden (250–500)[rediger | rediger kilde]

I Kofunperioden blei det laga mange store nøkkelhullsforma graver, som antyder at man hadde en form for statsorganisering som kunne organisere bygginga av store graver til avdøde fyrster. I den kinesiske boka Redegjørelser fra de tre rikene nevnes Japan for første gang i skrift, i år 297. Der kalles landet for «Wa», og beskrives som bestående av flere tusen fyrstedømmer, hvorav Yamato skal ha vært det fremste.

Det klassiske Japan[rediger | rediger kilde]

Asukaperioden (500–710)[rediger | rediger kilde]

Det japanske samholdet blei i denne tida organisert ved hjelp av et klansystem kalt Uji. Yamato-staten stammet antageligvis fra en samling av mektige Uji. I asuka-perioden blei en militærmakt oppretta i et system der et bestemt antall husholdninger måtte stå for et visst antall utrusta og trena soldater. Det var også i asuka-perioden at buddhismen kom til Japan, via Korea.

Gjennom Taikareformene i år 645 ble grunnmuren til et politisk og administrativt system basert på det kinesiske Tang-dynastiet skapt. Man innfører også den kinesiske tradisjonen med å bytte hovedstad hver gang en keiser dør, og da keiseren døde i 710, ble hovedstaden flytta til Nara, noe som innleda Nara-perioden.

Naraperioden (710–794)[rediger | rediger kilde]

I denne perioden hadde man sterke diplomatiske forbindelser til Kina, og den kinesiske kulturen blei populær i Japan. I år 712 ble krøniken Kojiki gitt ut, og i 720 kom Nihongi («Japans historie»). Disse krønikene blander mytologi og virkelighet, og begge forteller blant annet hvordan gudene skapte Japan.

Heianperioden (794–1192)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Heian-perioden

Heian-perioden (794–1185) er oppkalt etter byen med samme navn. I begynnelsen lyktes det Kammu-Tenno nok engang å stabilisere det keiserlige herskapet. Familien Fujiwara hadde allikevel mye makt, og sørget gjennom en skreddersydd bryllupspolitikk å få stor innflytelse på det japanske politiske liv. Kaiser Go-Sanjo (1068) brøt herredømmet til Fujiwara, dog til en høy pris. Han gikk til klosteret og regjerte derifra indirekte, en praksis som keiserhuset hadde beholdt, men sterkt innskrenket og også ødelagt mye av keiserhusets gode rykte.

Det føydale Japan[rediger | rediger kilde]

Kamakuraperioden (1192–1333)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kamakuraperioden

Kamakura-perioden er en periode av den japanske historie hvor Kamakura-shogunatet står sterkt. Det ble offisielt etablert i 1192 i Kamakura, Kanagawa ved den første shogunen Minamoto no Yoritomo. Perioden markerer overgangen til land-baserte økonomier og en konsentrering av avanserte militære teknologier i hendene på en spesialisert krigerklasse. Adelen krevet lydige tjenester fra vasaller, som ble belønnet med len for dem selv. Leneierne utøvde lokalt militært selvstyre.

Kamakuraperioden sluttet i 1333 parallelt med ødeleggelsen av shogunatet og opprettelsen av keiserlig styre under erobrere.

Muromachiperioden (1338–1573)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Muromachiperioden

Denne perioden er også kalt Ashikagaperioden, etter at Ashikagashogunatet ble grunnlagt i 1338. Den nyinnsatte shogunen, Takauji, flyttet fra Kamakura til Muromachi i Kyoto. Det innebar at shogunen kom nærmere keisereninstitusjonen. Dette førte til å makten ble forskjøvet i shogunatets favør. Perioden var preget av uroligheter og desentralisering.

Sengoku-perioden (1467–1574)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sengoku-perioden

I Japan er perioden fra 1467 til 1573 er kjent som sengoku-perioden eller ”de(n) krigende stat(ers) tid” (Japansk: 戦国時代, Sengoku jidai), og er en del av muromarachi-perioden. Ōninkrigen regnes som begynnelsen på sengoku-perioden. I denne perioden kom Japans første kontakt med Vesten, og perioden er markert av mange borgerkriger mellom ulike klaner og daimyōer.

Azuchi-Momoyama-perioden (1568–1600)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Azuchi-Momoyama-perioden

Denne perioden kom på slutten av Sengokuperioden i Japan, da den politiske foreningen som gikk forut for etableringen av Tokugawa-shogunatet fant sted. Det varer alle årene fra omtrent 1573 til 1603, under hvilken tid Oda Nobunaga og hans etterfølger, Toyotomi Hideyoshi, opprettet orden i det kaoset som hadde preget Japan siden Ashikagashogunatets kollaps. Navnet for denne perioden er tatt fra Nobunagas slott, Azuchi slott, i den nåværende byen Azuchi, og Hideyoshis slott, Momoyama slott (også kjent som Fushimi slott), i Kyoto.[3]

Selv om 1573 ofte blir regnet som startfase, begynner denne perioden allerede med Nobunagas inntog inn i Kyoto i 1568, da han ledet sin armé til den keiserlige hovedstaden for så å opprette Ashikaga Yoshiaki som den 15. shogun av Ashikagashogunatet og varer til Tokugawa Ieyasu tar maktsetet efter hans seier over tilhengere av Toyotomi-klanen ved slaget om Sekigahara i 1600.[4]

Edo perioden[rediger | rediger kilde]

Tokugawa-perioden (1603–1868)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tokugawa-perioden

Tokugawa-perioden blir også kalt for Edo-perioden på grunn av flytting av hovedstaden fra keiserens by, Kyoto til Edo, dagens Tokyo. Med sin konservativ politikk klarte dynastiet å holde fred i landet i 250 år.

Det japanske keiserdømmet[rediger | rediger kilde]

Meijiperioden (1868–1912)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Meijiperioden

Meiji-perioden (.jap 明治時代, Meiji jidai) blir gjerne definert som epoken hvor Japan ble regjert av Mutsuhito (Meiji-tennō). Den omfatter tidsrommet mellom 25. januar 1868 og 30. juli 1912. Meijirestaurasjonen ble begynnelsen på en omstilling fra et føydalsamfunn til en moderne imperialistisk stormakt. Utviklingen som lande gjennomgikk i denne perioden er derav avgjørende for det nåværende Japan og dets betydning internasjonalt.

Taishoperioden (1912–1926)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Taishōperioden

Perioden er sammenfallende med regjeringstiden til Taishō-keiseren, fra hans fars død 30. juli 1912 til hans egen, 25. desember 1926. Keiserens dårlige helse ble ansett som en av hovedgrunnene for at maktsentret fra oligarkiet rundt Meiji-keiseren til parlamentet, riksdagen og dermed til en mer demokratisk stat. Utenrikspolitisk fortsatte landets imperialistiske politikk med målet å være Øst-Asias og Øst-Stillehavets hegemonimakt. Den aggressive militarismen ble bremset av problemer med å betale rustningen og av USAs interesser, særlig i det Stillehavsområdet.

Showaperioden (1926–1989)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Shōwaperioden

Regjeringstiden til keiser Hirohito betegnes som showaperioden og varte fra 25. desember 1926 til 7. januar 1989. Med noe over 62 år er det det antatt lengste regjeringstid i det japanske keiserdømmes 2000-årige historie. Hans regjeringstid så overgangen fra det militaristiske og nasjonalistiske Japan i begynnelsen av showaperioden via den andre verdenskrigs katastrofe og deretter dannelsen av en av verdens mest moderne industristater med en velfungerende demokrati. Tiden må derfor inndeles i disse tre perioder.

Åra før andre verdenskrig (1926–1937)[rediger | rediger kilde]

Denne perioden var preget av en økende nasjonalisme, imperialisme og etterhvert fascistiske trekk i Japans politikk. Parlamentet ble dominert av militære og landet konsoliderte sin posisjon på det kinesiske fastlandet i Mandsjuria. Utviklingen førte til den andre kinesisk-japanske krig i 1937 som var på sett og vis starten på den andre verdenskrigen i Stillehavet.

Andre verdenskrig (1937–1945)[rediger | rediger kilde]

Japans utbredelse i 1942

Utdypende artikkel: Stillehavskrigen

Etter erobringen av de viktigste kinesiske byer i 1937/38 var Japan den klart dominerende makten i regionen. Denne aggresjonen svarte USA på med et handelsembargo. Utviklingen tilspisset seg og førte til Angrepet på Pearl Harbor ved slutten av 1941 og Japans entré i den andre verdenskrig for alvor. Japan trakk fordeler av beleiringen av Kina og kunne derav ekspandere sin innflytelse i Sydøst-Asia, slik at til og med Australia ble truet. For å oppnå denne posisjonen brukte de japanske styrkene til dels svært brutale metoder, bl.a. biologisk og kjemisk krigføring[trenger referanse].

Japan hersket over Filippinene, Ny-Guinea, Burma, Indonesia, som sammen med utallige øygrupper dannet en oljerik koloni. Først i juni 1942 ved slaget om Midway snudde vinden seg for japanerne. Den japanske marinen tapte bl.a. fire hangarskip og i august 1942 tapte Japan ved Guadalcanal ett viktig slag.

Den keiserlige armé var vidt fordelt utover riket, men deres forsyninger var svært sårbare ovenfor angrep av ubåter. Arméen holdt seg i god stand frem til 1944, men med økende inntog av tropper fra den europeiske og amerikanske slagmarken ble de alliertes motoffensiv markert. Sydøst-Asia ble gradvis befridd gjennom en rekke operasjoner, som ble kjent som «Island Hopping». Slik beveget de amerikanske stridskreftene stadig nærmere de japanske hovedøyene.

Til tross for bitter motstand ved slaget om Iwo Jima og Okinawa feilet de viktigste forsvarsstillingene til Japan. Selv om dette håpløse militære grunnlaget var destruerende for Japans utsikter, valgte de å ikke kapitulere. Noe senere ble den omstridte bombingen av Hiroshima og Nagasaki avviklet den (6. og 9. august 1945). Sovjetunionen erklærte Japan krig den 8. august 1945. Disse hendelsene var avgjørende for Japans kapitulasjon, som ble kunngjort av keiser Hirohito den 15. august i en radiotale.

Dagens Japan (1945 - )[rediger | rediger kilde]

Etterkrigstida[rediger | rediger kilde]

Heiseiperioden (1989–)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Global archaeological evidence for proboscidean overkill» (PDF), Todd Surovell et al., Proceedings of the National Academy of Sciences, 2005
  2. ^ Politics and Personality: Japan's Worst Archaeology Scandal
  3. ^ Kodansha Encyclopedia of Japan (First edition, 1983), under inndelingen "Azuchi-Momoyama period."
  4. ^ Kodansha Encyclopedia of Japan (First edition, 1983), seksjon "Azuchi-Momoyama History (1568–1600)" av George Elison, under inndelingen "history of Japan."

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Grønning, Terje (red.) (2005). Vinduer mot Japan. Trondheim: Tapir Akademisk forlag. ISBN 82-519-2046-9. 
historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.