Spanskesyken
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Spanskesyken var en verdensomspennende pandemi, dvs. en influensapandemi som herjet fra 1917 til 1920. Spanskesyken var en uvanlig hard og dødelig form av influensa som spredte seg over hele verden i fire bølger imellom 1918 og januar 1920. Første utbrudd oppsto i 1917. Høsten 1918 kom en ny bølge, i 1919 en tredje og i januar 1920 en fjerde. Totalt en tredel av verdens daværende befolkning på 1,8 milliarder ble smittet. Det har blitt anslått at pandemien tok livet av mellom fem og ti ganger så mange mennesker som første verdenskrig, som var i sin sluttfase da spanskesyken brøt ut. To tredeler av alle spanskesykens dødsfall inntrådte fra oktober til desember 1918.
Innhold |
[rediger] Antall døde
Spanskesyken tok 25 millioner menneskeliv verden over, selv om det har blitt anslått at så mange som 100 millioner mennesker kan ha omkommet. [1] Hvis dette tallet stemmer, tok spanskesyken trolig flere liv enn svartedøden, og den var muligens like omfattende som den justinianske byllepesten. I Europa var folk i tillegg svekket av første verdenskrig: I Frankrike var barnedødeligheten steget med en femtedel, og i England var tallet på tuberkulosesyke steget med en fjerdedel. I Tyskland var matrasjoneringen på 2.000 daglige kalorier halvert til bare 1.000. [2] Globalt sett hadde spanskesyken en dødelighet på 3-5 %, i Norge 1 %. Rapporterte tilfeller i Norge: 374.288, derav døde 7.308.
Spanskesyken rammet yngre personer fremfor eldre, i motsetning til de aller fleste influensaene som dreper de gamle. En grunn til det kan være at eldre personer da allerede hadde immunstoffer mot mindre farlige, men lignende virus. Samer hadde høyere dødelighet enn etniske nordmenn, trolig fordi de ikke hadde samme grad av immunforsvar.
Pasteur-instituttet i Paris fremstilte en vaksine sammensatt av bakterier man fant hos de syke, men dødsprosenten var etter vaksine fremdeles hele fire prosent (mot seks prosent hos uvaksinerte).
Et annet forsøk på å lage en vaksine ble utført i et militærfengsel på Deer Island ved Boston i USA. De innsatte ble lovet benådning hvis de stod det over. Først fikk de injisert lungevev fra døde, deretter ble de sprayet i øyne, nese og munn med infisert aerosol. Var de fremdeles ikke smittet, ble svelget smurt med kroppsvæske fra syke og døende. Endelig ble de bedt om å sitte med åpen munn mens en alvorlig syk pasient hostet inn i ansiktet på dem. 62 ble plukket ut av de 300 som meldte seg frivillig til testene - ikke en av dem ble smittet. Den eneste som faktisk ble syk, var avdelingslegen, og han døde fort. Trolig var de frivillige blitt immune, siden epidemien allerede hadde herjet blant fangene.
Mysteriet blir hvordan sykdommen kunne bryte ut samme uke på så fjerntliggende steder som Madrid , Bombay og Philadelphia? Virus kan ikke overleve mer enn noen få timer utenfor en vertskropp, så trolig ble spanskesyken spredt av mennesker som selv bare hadde svake symptomer. Også ved vanlige influensa-utbrudd er ti prosent av befolkningen smittet uten å merke noe til det. I virkeligheten er det de som er de store smittesprederne, siden de beveger seg rundt. Dette forklarer likevel ikke hvordan sykdommen holdt seg ubemerket i månedsvis før den brøt så heftig ut samtidig nærmest overalt - eller hvorfor dødeligheten var høyest blant folk i sin beste alder. Eldre kan ha opparbeidet immunitet gjennom tidligere kontakt med samme virus-stamme; men spanskesyken sparte langt på vei også de yngste. [3]
[rediger] Spanskesyken i Norge
Det er blitt estimert at 1,2 millioner nordmenn ble smittet. Av disse antas det at ca. 15 000 døde. Dødeligheten var høyest blant samer, trolig på grunn av manglende opparbeidelse av immunitet fra tidligere pandemier.
I Bergen kom de første tilfellene i begynnelsen av juli 1918, etter at Bergens Tidende 26.juni hadde meldt at det var brutt ut influensa blant tyske tropper på Vestfronten. Høsten 1918 meldte avisen at det var mangel på likkister i Trondheim, og at butikkene i Kristiansund slapp opp for liksvøp. Mot slutten av september 1918 var spanskesyken tilbake i Bergen. Spaltevis med dødsannonser gjorde det nødvendig for Sundhetsvesenet å anmode folk om ikke å få panikk. Der alle samlingsplasser ble stengt andre steder i Europa for å hindre smitte, mente norske helsemyndigheter at spanskesyken ikke lot seg forebygge. Tvert om anså man at slike tiltak kunne forskyve epidemien til en kaldere årstid med større risiko for komplikasjoner og død, og når skolene ble stengt i perioder, skyldtes det rett og slett at lærerne lå syke. I stedet satset man på forbedret renhold på skoler, spisesteder og andre lokaliteter. På trikkene ble egne kontrollører satt til å hindre spytting. En plakat bekjentgjorde at "Den, som spytter overalt, staar paa samme stadium som hunden, som farer bortom hver væg." At nordmenn dengang var mer vant med smittsomme, dødelige sykdommer enn i dag, fremgår av at Bergens Tidende ikke engang nevnte spanskesyken i sine årskavalkader for 1918 og 1919. Dr Birger Øverland fortalte rystet at han selv i epidemiens siste måneder nokså ofte ble spurt om sykdommen egentlig var smittsom.
Tredje runde fulgte i årsskiftet 1918/19. Nå ble Loddefjord-området vest i Bergen hardest rammet. De overfylte sykehusene fryktet denne gang at de kunne bli tvunget til å avvise syke. Den siste og fjerde runden kom ut på nyåret og var mye svakere. Bergens Tidende brakte råd fra tidens medisinske ekspertise: Renslighet ble anbefalt, samt å unngå menneskemengder, ikke minst datidens melkekøer og køer ved rasjoneringskontorene. Man lurte også på om telefonrør kunne formidle smitte, og om kvikksølvholdig salve i neseborene kunne beskytte. Tjære ble anbefalt til innånding; man kunne stikke en glødende strikkepinne i en kopp tjære og deretter puste inn røyken.
Dette var under forbudstiden, og noen mistenkte at den høye dødeligheten rett og slett skyldtes bruk av alkohol som medisin. Andre understreket hvor viktig det var med en behandling pasientene hadde tiltro til - og det hadde de til alkohol! Dr Falkenberg skrev ut intet mindre enn 8.895 resepter på konjakk og ble stilt for retten for dette. (Han ble frikjent.) Dr C. Engelbreth mente at sykdommen smittet via loppestikk, mens andre mistenkte at alle gassene som hadde vært brukt under verdenskrigen, hadde forgiftet luften også i Norge som lå langt unna fronten, og nedsatt lungenes motstandsdyktighet. [4]
[rediger] Sykdommens navn
Grunnen til at sykdommen er blitt kalt spanskesyken, er at den mottok unormalt mye presseomtale i Spania i forhold til resten av verden. Spania var nemlig ikke med i første verdenskrig og hadde derfor ingen pressesensur. I Spania ble sykdommen kalt «franskesyken». Spania hadde noen av de verste tidlige utbruddene av sykdommen med omkring 8 millioner smittede i mai 1918. Selv om det var allment kjent at sykdommen ikke stammet fra Spania, ble navnet fortsatt brukt.
I oktober 2005 ble det offentliggjort resultater som tyder på at spanskesyken var en fugleinfluensa som smittet direkte mellom mennesker.[5] Forskerne rekonstruerte viruset fra frosne og godt bevarte lik fra Alaska. Det var derfor forskere var redde for at fugleinfluensaen som herjet rundt i verden i 2006, skulle kunne smitte mellom mennesker. Heldigvis kom aldri viruset så langt.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- Niall Johnson: Britain and the 1918-19 Influenza Pandemic: A Dark Epilogue. Routledge, London and New York 2006. ISBN 0-415-36560-0
[rediger] Referanser
- ^ http://wo.uio.no/as/WebObjects/theses.woa/wa/these?WORKID=4823 Svenn-Erik Mamelund: «The Spanish influenza among Norwegian ethnic minorities 1918-1919» Doktorgradsavhandling, UiO
- ^ Geert Mak: Europa (s. 117), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
- ^ Bill Bryson: En kort historie om nesten alt, forlaget Gyldendal, Oslo 2005, ISBN 82-05-33391-2
- ^ Dr Cecilie Bredrup: "Da spanskesyken kom til Bergen", kronikk i Bergens Tidende 30.april 2006.
- ^ Forskning.no: «Om spanskesyke og fugleinfluensa»
[rediger] Eksterne lenker
