Bulgarias historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Khan Asparuh betraktes som Bulgarias første hersker, og har fått et storslått og heroisk monument i byen Dobritsj.

Bulgarias historie som det atskilte landet Bulgaria begynte i år 681 e.Kr. Etter at Det storbulgarske rike gikk oppløsning på grunn av ekspansjon av khazarene, et halvnomadisk tyrkisk folk fra Sentral-Asia, som kom inn fra øst, krysset en bulgarsk leder eller khan, Asparuh, sørover over Donau og inn i området som er dagens Bulgaria. Her beseiret han hærene til Østromerriket (eller det bysantinske riket). I 680/681 ble den østromerske keiser tvunget til å signere en fredsavtale som anerkjente Det første bulgarske riket som en uavhengig stat lokalisert på erobret bysantinsk land, bebodd av lokale slaviske befolkningsgrupper.

Som et land midt i den etniske, kulturelle og lingvistisk mangfoldige balkanske halvøya ble Bulgaria et sted for mange omskiftninger og strider gjennom sin lange historie, og det har vært et framgangsrikt rike som på det meste strakte seg til kystene ved Svartehavet, Egeerhavet og Adriaterhavet. Det første og det andre bulgarske riket tjente som kulturelle sentre for det slaviske Europa, men landet var også dominert av utenlandske stater to ganger i sin historie, en kortere tidsperiode av Østromerriket (1018–1185), og en lengre tidsperiode av Det osmanske rike (1396–1878).

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

En horisontal reist steinplate med relieff av et menneske gjort av Hamangia-kulturen, i dag utstilt i det historiske museum i Romania.

De forhistoriske kulturer omfatter den neolittiske Hamangiakulturen og Vinčakulturen (5000-tallet til 2000-tallet f.Kr.), kobberalderens Varnakulturen (4000-tallet f.Kr. Varna Nekropolis), og bronsealderens Ezerokulturen. Karanovo-kronologien har tjent som en tidsmessig målestokk for forhistorien til den vidtrekkende Balkanregionen.

Trakerne[rediger | rediger kilde]

Den trakiske graven i Sveshtari fra 200-tallet f.Kr., er en grav som er listet som en av UNESCOs verneverdige steder tilhørende Verdensarven.

De indoeuropeiske stammene trakerne (som har gitt navn til ladet Thrakia og de dakisk-geteiske befolkningene levde i det området som tilsvarte dagens Bulgaria før innvandrigen av slavere. Det er uvisst om deres antikke språk allerede var utdødd før slaverne kom, eller om det skjedde senere, men deres kulturelle innflytelse ble uansett meget redusert på grunn av gjentatte invasjoner på Balkan tidlig i middelalderen av hunere, gotere, keltere, og sarmatere, fulgt av en vedholdende hellenisering, latinisering og senere slavisering.

Trakerne er regnet som ett av de tre opphavlige folkeslagene som dagens moderne bulgarere stammer fra, og de har etterlatt seg varige spor over hele Balkan. Trakerne levde i adskilte stammer fram til kong Teres forente de fleste av dem en gang midt på 400-tallet f.Kr. i det odrysiske kongedømme (odrysere var en trakisk stamme). Dette kongedømmet nådde sitt høydepunkt under de respektive kongene Sitalkes og Kotys I. I tiden etter ble de underlagt kongedømmet Makedonia, og trakerne ble viktig deltagere i de internasjonale krigene og erobringene til de hellenistisk-makedonske kongene Filip II og dennes sønn Aleksander den store. I 188 f.Kr. invaderte Romerriket Thrakia, men motstanden fortsatte fram til 45 e.Kr., da Roma til sist endelig erobret området. Trakisk og romersk kultur blandet seg i stor utstrekning, skjønt de viktigste tradisjonene til trakerne i hovedsak ble videreført. Ved 300-tallet hadde trakerne en sammensatt, stedegen identitet som kristne «romere», men var fortsatt av sine gamle hedenske tradisjoner.

Slaverne[rediger | rediger kilde]

Slaverne kom fra sitt opprinnelige hjemland, som antagelig lå i det østlige Europa, tidlig på 500-tallet, og de spredde seg over mesteparten av det østlige Sentral-Europa, Øst-Europa og Balkan. Slik formet de tre adskilte grener; vestslavere, østslavere og sørslavere. De østligste sørslaverne bosatte seg på området til dagens Bulgaria i løpet av 500-tallet.

Etterhvert som slaverne spredde seg sørover og inn i Balkan, oppsto det en gjensidig påvirkning med de tallrike folkene og kulturene i området. Ettersom deres levevis var basert på jordbruk, var det først og fremst fruktbart jordbruksland langs de større ferdselsveiene de flyttet seg langs. Forskjellige låneord tyder på en viss sameksistens mellom de ulike folkegruppene. Over tid ble de latintalende innfødte assimilert, særlige utenfor byene, mens de befestede byene beholdt sin kultur og sitt språk lengre. Over tid ble folkegruppene sammenblandet til et felles folk med likeartet kultur og språk, basert på slavisk.

Bulgarere[rediger | rediger kilde]

Seirende bulgarsk kriger med fange, Bulgar warrior with captive, avbildet på en vannmugge fra Skatten til Nagyszentmiklos.[1]

Bulgarere (også kalt bolgarere eller protobulgarere / før-bulgarere[2]) var et seminomadisk folk, antagelig av tyrkisk avstamning, opprinnelig fra Sentral-Asia som fra 100-tallet e.Kr. og framover drev rundt på slettene nord for Kaukasus og langs breddene av elven Volga. En gruppe av dem var opphavet til Det storbulgarske rike. De var styrt av khaner, en arvelig posisjon som høvding. Det var flere aristokratiske familier som dannet en herskerklasse. Bulgarerne var monoteistiske og dyrket som sin øverste guddom Tangra.

Det storbulgarske rike[rediger | rediger kilde]

I 632 dannet bulgarerne, ledet av khan Kubrat, en stammesammenslutning, i ettertid kalt for Det storbulgarske rike (også kjent som Onoguria) mellom de nedre løpene av elvene Donau i vest, Kuban i øst og Donets i nord, og Svartehavet og Azovhavet i sør. Hovedstaden var den gamle antikke byen FanagoriaTamanhalvøya ved Kertsjstredet. Etter Kubrats død gikk hans stat i oppløsning. En av etterfølgerne var Asparuh, som flyttet seg vestover og okkuperte dagens sørlige Bessarabia. Etter en seierrik krig med Østromerriket i 680 kunne han innledningsvis underlegge seg Skytia Minor, tilsvarende dagens Dobrudsja (med mesteparten i dagens Romania og en mindre del i dagens Bulgaria), og hans rike ble anerkjent som en uavhengig stat under den påfølgende fredsavtalen med Østromerriket i 681. Dette året blir tradisjonelt sett på som året for etableringen av dagens Bulgaria, og Asparuh blir bdetraktet som den første bulgarske hersker. En annen bulgarsk flokk, ledet av Asparuhs bror Kuber, kom til å bosette seg i Pannonia og senere i Makedonia.

Det første bulgarske riket[rediger | rediger kilde]

Det første bulgarske rikets største territoriale omfang under regimet til Simeon den store.

I løpet av det sen romersk tid dekket flere romerske provinser områder som i senere perioder har tilhørt Bulgaria: Skytia (Skytia Minor), Moesia (øvre og nedre), Thrakia, Makedonia (første og andre), Dakia (kyst og innland, begge sør for Donau), Dardania, Rhodope og Haemismontus. De hadde en blandet befolkning av bysantinske grekere, trakere, og dakere. De fleste av disse snakket enten gresk eller varianter av vulgærlatin. Flere påfølgende bølger av slavisk innvandring gjennom 500-tallet og tidlig på 600-tallet førte til dramatisk endring av befolkningsfordelingen i regionen, og den ble bortimot helt slavisk.

På begynnelsen av 700-tallet inviterte den bysantinske keiseren Justinian II khan Tervel til å danne et forbund for å stå imot de invaderende araberne fra sør. Forbundet beseiret araberne, og khan Tervel fikk den bysantinske tittelen «khesar», som står for «neste til keiseren». Under krigerkhanen Krum (802-814) ekspanderte Bulgaria nordvestover og sørover, okkuperte landområder mellom midtre Donau og Moldovaelvene, alle i dagens Romania, Sofia i 809 og Adrianopel i 813, og truet faktisk Konstantinopel selv. Krum satte i gang en lovreform for å redusere fattigdommen og styrke de sosiale båndene i sin omfattende stat.

I løpet av regimet til khan Omurtag (814-831) ble de nordvestlige grensene mot Frankerriket fastsatt langs midtre Donau. Et praktfullt palass, hedenske templer, herskerens residens, festning, citadell, vannrenner og bad ble bygget i den bulgarske hovedstaden Pliska, hovedsakelig av stein og murstein.

Under Boris I av Bulgaria ble bulgarerne kristne, og det økumeniske patriarkat i Konstantinopel tillot en selvstendig bulgarsk erkebiskop i Pliska. Misjonærer fra Konstantinopel, Sankt Kyrillos og Sankt Methodios, konstruerte det glagolittiske alfabetet, som ble tatt i bruk i det bulgarske riket en gang rundt 886. Alfabetet og det gammelbulgarske språket som utviklet seg fra slaviske språk[3] skapte grobunn for en rik litterær og kulturell aktivitet sentrert rundt Preslavs og Ohrids litterære skole, etablert på ordre av Boris I i 886.

Tidlig på 900-tallet ble et nytt alfabet utviklet ved Preslavs litterære skole; Det kyrilliske alfabetet, basert på gresk og glagolittisk håndskrift. En alternativ teori er at alfabetet ble utviklet ved Ohrids litterære skole av Sankt Klemens av Ohrid, en bulgarsk lærd og en disippel av de før nevnte Kyrillos og Methodios.

Keramisk ikon av Sankt Theodore fra rundt 900, funnet i Preslav

Ved slutten av 800-tallet og tidlig på 900-tallet strakte Bulgaria seg ut til området Epirus og Thessalia i sør, til Bosnia i vest, og i nord kontrollerte det hele området som i dag utgjør Romania og det østlige Ungarn. En serbisk stat ble skilt ut fra det bulgarske riket. Under tsar Simeon I av Bulgaria («Simeon den store»), som hadde sin utdannelse fra Konstantinopel, ble Bulgaria igjen en alvorlig trussel for Østromerriket. Simeon håpet å erobre Konstantinopel og selv bli keiser av både bulgarere og grekere, og han utkjempet en rekke kriger med bysantinerne i løpet av sin lange regjeringstid (893-927). Rikets grense mot slutten av hans regime nådde helt til Peloponnes i sør. Simeon proklamerte seg selv som «tsar (keiser) av bulgarerne og romerne», en tittel som ble anerkjent av paven, men absolutt ikke av den bysantinske keiseren.

Bulgaria under Østromerriket[rediger | rediger kilde]

Østromerriket hersket over Bulgaria fra 1018 til 1185. Den tidligere uavhengige bulgarske ortodokse kirke ble underlagt det økumeniske patriarkat i Konstantinopel, men ellers blandet bysantinerne seg lite inn i lokale bulgarske affærer.

Etter soldatkeiseren Basileios II, senere kjent under hedersnavnet «Bulgarerdreperen», gikk det bysantinske riket inn i en ustabil periode. Det ble gjort opprør mot bysantinsk styre i 1040-1041 under krigene mot normannerne og på nytt på 1070-tallet og 1080-tallet, da det var krig med seldsjukkene. Etter dette kom Huset Komnenos til makten og gjorde slutt på keiserdømmets nedgang, og Østromerriket opplevde ny framgang, til tross for at korsfarere ver en økende ytre trussel.

I 1180 døde den siste handlekraftige keiseren av Komnenos-dynastioet, Manuel I Komnenos, og han ble erstattet av det relativt inkompetente Huset Angelos, som ikke kunne hindre at bulgarerne igjen tok sin selvstendighet.

Det andre bulgarske riket[rediger | rediger kilde]

Monument for tsarslekten Asen i deres hovedstad Veliko Tarnovo.

I 1185 ledet Peter IV og Ivan Asen, to framtredende adelsmenn av angivelige bulgarsk, kumansk, valakisk eller blandet opprinnelse, et opprør mot det bysantinske styret, og Peter erklærte seg selv som tsar. Det påfølgende året ble Østromerriket tvunget til å anerkjenne Bulgarias uavhengighet. Peter selv titulerte seg som «tsar av bulgarerne, grekerne og valakerne».


Det gjenoppståtte Bulgaria okkuperte området mellom Svartehavet, Donau og Balkanfjellene, inkludert en del av det østlige Makedonia og dalen Morava. Det utøvet også kontroll over Valakia og Moldova. Tsar Kaloyan (1197–1207) inngikk en avtale med pavedømmet i Roma og sikret seg således anerkjennelse for at han var «Rex», men det var tittelen «keiser» eller «tsar» han egentlig begjærte. Han gikk til krig mot Østromerriket, og etter 1204, da korsfarere i det fjerde korstog overfalt og okkuperte Konstantinopel, grep han anledningen til å erobre store deler av Thrakia, Rodopifjellene og hele Makedonia. Makten til ungarerne og til en viss grad også serberne forhindret en betydelig utvidelse mot vest og nordvest. Under Ivan Asen II (1218–1241) ble Bulgaria igjen en regional makt og okkuperte Beograd og Albania. I en inskripsjon fra Tarnovo i 1230 titulerte han seg selv som «I Kristus Herren trofaste Tsar og Autokrat av bulgarerne, sønn av gamle Asen». Det bulgarske ortodokse patriarkat ble gjenopprettet i 1235 med godkjennelse fra alle østlige patriarker, og dermed ble det slutt på forbindelsen med Roma. Ivan Asen II hadde omdømme som en klok og human hersker, og han åpnet kontakt med det katolske Vesten, særlig de italienske bystatene Venezia og Genova for å redusere bysantinernes innflytelse i Bulgaria.

Imidlertid var et svekket Bulgaria på 1300-tallet ikke en likeverdig motstander for en ny trussel fra sør, de osmanske tyrkerne, som invaderte Europa i 1354. I 1362 erobret muslimene Philippopolis (Plovdiv), og i 1382 tok de Sofia. Deretter vendte de seg mot serberne, som de omringet ved Kosovo Polje i 1389. I 1393 okkuperte muslimene Tarnovo etter tre måneders beleiring. Det er antatt at den sørlige porten ble åpnet fra innsiden, slik at angriperne kunne trenge inn i festningen. I 1396 var kongedømmet Vidin også okkupert, og det markerte slutten for Det andre bulgarske riket og den bulgarske uavhengigheten.

Det osmanske Bulgaria[rediger | rediger kilde]

Den muslimske sultanen Murad II førte erobringskrig i 25 år på Balkan.

I 1393 erobret osmanerne Tarnovo, hovedstaden i det andre bulgarske riket, etter tre måneders beleiring. I 1396 falt kongedømmet (eller tsardømmet) Vidin etter at kristne korsfarere tapte i slaget ved Nikopolis. Med dette kunne osmanerne endelig underlegge seg hele Bulgaria.[4][5][6] Et polsk-ungarsk korstog ledet av Vladislav III av Polen kom for å frigjøre Balkan i 1444, men osmanerne beseiret dem i slaget ved Varna, hvor den polsk kongen stupte.

De nye herrene oppløste de bulgarske institusjonene og la den særskilte bulgarske kirke inn under det økumeniske patriarkat i Konstantinopel (skjønt et lite, selvstendig (autokefalt) erkebispedømme i Ohrid overlevde fram til januar 1767).

Nederlaget i slaget ved Varna i 1444 førte til at Bulgaria forble underlagt det osmanske riket.

Osmanerne reorganiserte de bulgarske områdene som beylik Rumelia, behersket av en beylerbey i Sofia. Dette området, som omfattet Moesia, Thrakia, og Makedonia, ble delt inn i flere sancaker, hver styrt av en sancakbey som sto ansvarlig hos en beylerbey. Betydelige deler av det erobrede landet ble delt ut til sultanens tilhengere som føydale len (små timars, mellomstore ziyamet, og store hases) direkte fra ham. Denne kategorien land kunne ikke bli solgt eller gå i arv, men gikk tilbake til sultanen når lensherren døde. Det øvrige landet ble organisert som private eiendommer tilhørende sultanen eller den osmanske adelen, kalt for «mülk», og var også en økonomiske base for religiøse stiftelser som ble kalt «vakιf». Bulgarerne måtte gjentatte ganger betale ulike skatter som tiende («yushur»), koppskatt (skatt for hver person, «dzhizie»), landskatt («ispench»), skatt på handel og annen virksomhet, og dessuten forskjelligartede og ujevnt innsamlede skatter, naturalytelser og pliktarbeid («avariz»). Muslimer slapp mange av disse skattene.

Osmanerne krevde normalt ikke at kristne måtte bli muslimer, men uansett var det mange tilfeller hvor enkeltindivider eller store grupper ble påtvunget islam, særlig i Rodopifjellene. Var man ikke muslim, ble man også utestengt fra posisjoner i et samfunn som var todelt mellom muslimer og ikke-muslimer. Det indirekte presset for å la seg omvende var derfor stort, men ikke nødvendigvis av religiøse grunner.

Ikke-muslimer kunne ikke tjene i sultanens hær. Unntaket til dette var en del grupper av befolkningen med særlig vedtekter, vanligvis brukt i hjelpetroppene eller forsyningsjenester, og den berømte «tributt av barn» (eller «blodskatt»), også kjent som «devsirme», hvor hvert femte guttebarn ble tatt for å bli trent som soldat for riket. Disse guttene gikk gjennom en streng muslimsk og militær trening som forvandlet dem til elitesoldater underordnet sultanen. De bemannet et militærkorps kalt janitsjarer (yenicheri eller «ny styrke»), en eliteenhet i den osmanske hær.

Det teokratiske osmanske systemet begynte å vise tilbakegang på 1600-tallet, og ved slutten av 1700-tallet hadde det kollapset. Sentralregjeringen var svekket i løpet av tiårene, og dette hadde ført til at en rekke lokale osmanske landholdere å etablere personlige herredømme over enkeltregioner.[7]

På 1700-tallet og særlig på 1800-tallet ble forholdene bedre i noen områder. En del byer, som Gabrovo, Tryavna, Karlovo, Koprivchtitsa, Lovetj og Skopje, blomstret. De bulgarske bøndene kunne faktisk eie sine jordeiendommer, skjønt de offisielt tilhørte sultanen. 1800-tallet førte også til bedret kommunikasjon, transport og handel. Den første fabrikken i Bulgaria ble åpnet i Sliven i 1834, og den første jernbane (mellom Ruse og Varna) ble åpnet i 1865.

Gjennom fem århundre under osmanske herredømme organiserte bulgarerne flere forsøk på å reetablere sin egen stat. Bulgarias nasjonale vekkelse ble en av nøkkelfaktorene i kampen for frigjøring. 1800-tallet så dannelsen av Den bulgarske revolusjonære sentralkomite og Den indre revolusjonære organisasjon ledet av liberale revolusjonære som Vasil Levski, Hristo Botev, Lyuben Karavelov og mange andre.

Nasjonal vekkelse[rediger | rediger kilde]

Vasil Levski (1837–1873), var en av hovedmennene i den bulgarske frigjøringsbevegelsen fra den osmanske undertrykkelsen, og er i dag en nasjonalhelt av Bulgaria.

Bulgarsk nasjonalisme våknet opp på begynnelsen av 1800-tallet under påvirkning fra vestlige ideer som liberalisme og nasjonalisme, og kom sivende inn i landet etter den franske revolusjonen, hovedsakelig fra Hellas. Det greske opprøret mot osmanerne som begynte i 1821 påvirket også den lille utdannede bulgarske samfunnsklassen, men gresk innflytelse var hindret av at bulgarerne oppfattet den greske kontrollen av den bulgarske kirken som en krenkelse, og kampen for å gjenoppvekke og gjenreise den uavhengige bulgarske kirke var det som først vekket bulgarerne til nasjonal bevissthet. I 1870 ble et bulgarsk eksarkat opprettet ved sultanens edikt, og den første bulgarske eksark, Antim I, ble den naturlige leder av den framvoksende nasjonen. Patriarken i Konstantinopel reagerte med å bannlyse det bulgarske eksarkat, noe som bare styrket bulgarsk vilje til uavhengighet.

I april 1876 gjennomførte bulgarerne det såkalte Aprilopprøret. Opprøret var dårlig organisert og begynte også før det var planlagt. Det var hovedsakelig begrenset til regionen Plovdiv, skjønt folk i enkelte distrikter i det nordlige Bulgaria, i Makedonia og i området Sliven også deltok. Opprøret ble knust med stor brutalitet av osmanerne, som også benyttet irregulære osmanske soldater (bashi-bazouks) hentet utenfra. Tallrike landsbyer ble plyndret og titusener av mennesker ble massakrert, de fleste av dem i opprørske byer som Batak, Perushtitsa og Bratsigov i området Plovdiv. Massakrene førte til en bred offentlige reaksjon fra liberale europeere som William Gladstone, som startet en kampanje mot «de bulgarske redsler». Kampanjen ble støttet av en rekke europeiske intellektuelle og offentlige personer. Den sterkeste reaksjonen kom imidlertid fra Russland. Det store offentlige oppstyr som Aprilopprøret hadde ført til i Europa ga russerne en lenge etterlengtet sjanse til å gjennomføre sine langsiktige mål for å bekjempe det osmanske riket.

Med et rykte på spill hadde Russland ikke noe annet valg enn å erklære krig mot osmanerne i april 1877. Bulgarerne kjempet side ved side med de fremadstormende russerne. Sammen påførte de osmanerne et avgjørende nederlag i slaget ved Shipkapasset og i Pleven. I januar 1878 hadde de frigjort det meste av Bulgaria.

Fyrstedømmet Bulgaria[rediger | rediger kilde]

Bulgarias grenser i henhold til den preliminære avtalen i San Stefano, og ved den påfølgende avtalen i Berlin.

Freden i San Stefano den 3. mars 1878 fastsatte betingelsene for en uavhengig bulgarsk stat som geografisk skulle strekke seg over regionene Moesia, Thrakia og Makedonia. Men i et forsøk på å bevare maktbalansen i Europa og av frykt for etableringen av en stor russisk satellittstat på Balkan var de vestlige europeiske stormaktene motstandere av fredsavtalen. De innklate derfor til Berlinkonferansen samme år under overoppsyn av Otto von Bismarck fra Tyskland og Benjamin Disraeli fra Storbritannia, som endte med at den første fredsavtalen ble annullert ved Traktaten i Berlin, 1878. Grensene for den foreslåtte bulgarske staten ble skjøvet betydelig tilbake, og den ble delt i to. Det autonome fyrstedømme Bulgaria ble dannet mellom Donau og Balkanfjellene med hovedstad i den gamle bulgarske hovedstaden Veliko Tărnovo, og det omfattet også Sofia. Denne staten skulle nominelt (i navnet) være underlagt osmansk overherredømme, men bli styrt av en fyrste valgt av en kongress av bulgarske adelige og godkjent av stormaktene. Vestmaktene insisterte på at fyrsten ikke kunne være russisk, og som et kompromiss ble Alexander av Battenberg valgt, en nevø av tsar Aleksander II av Russland. Samtidig ble en autonom osmansk provins under navnet Øst-Rumelia opprettet sør for Balkanfjellene. Bulgarerne i Makedonia og det østlige Thrakia ble overlatt under sultanens styre. En del bulgarske områder ble også gitt til Serbia og Romania.

Etter dette ble det dannet en revolusjonær organisasjon i Øst-Rumelia kalt «VMORO» (som står for «Indre Makedonsk-Adrianopelske Revolusjonære Organisasjon»). Disse virket for sammenslutning med fyrstedømmet, og de klarte å gjennomføre foreningen mellom Bulgaria kongedømmet og Øst-Rumelia i 1885. Et opprør endte med at hovedstaden Plovdiv ble inntatt 18. september og generalguvernøren tvunget til å gå av. Fyrst Alexander kom raskt til Plovdiv og proklamerte foreningen mellom Bulgaria og Øst-Rumelia.

Russland reagerte negativt fordi fyrsten hadde brytt sitt løfte om ikke å endre maktbalansen på Balkan, og alle russiske militære rådgivere ble trukket tilbake, slik at hæren ble stående uten høyere offiserer. Også Serbia ble bekymret over den ekspanderende nabostaten, og fyrst Milan II utnyttet Bulgarias militære svekkelse til å erklære krig 13. november. Bulgarias hær var konsentrert ved grensen i sør av frykt for osmansk reaksjon, og måtte i all hast forflytte set til grensen mot Serbia. I slaget ved Slivnitsa 17.-19. november vant bulgarerne en overlegen seir og drev serberne tilbake over grensen. De kunne ha rykket helt fram til Beograd om ikke Østerrike-Ungarn hadde intervenert og truet med angrep dersom de ikke trakk seg tilbake.

Krigens utfall førte til at det forente Bulgaria ble anerkjent internasjonalt. Sultanen gikk med på en avtale som innebar at han hvert femte år skulle utnevne den bulgarske fyrsten til sin generalguvernør. Men seieren førte også til at bulgarerne kom til å overvurdere sin egen militære styrke. Fyrst Alexander ble imidlertid kritisert for ikke å ha oppnådd større innrømmelser fra sultanen, og han hadde mange politiske motstandere innenlands. Russland støttet opposisjonen, og i august 1886 gjennomførte en gruppe offiserer et kuppforsøk. Det ble slått ned av statsminister Stefan Stambolov. Men da fyrstens anmodning om russisk støtte ble avvist, besluttet han å abdisere. Den 7. september 1886 forlot fyrst Alexander Bulgaria for alltid.

Fyrst Ferdinand og opprettelsen av kongedømmet[rediger | rediger kilde]

Etter Alexander abdikasjon ble styret overtatt av et regentskap, ledet av Stambolov. En nasjonal kongress ble innkalt for å velge ny fyrste, samtidig som den politiske uroen fortsatte, og opprør ved flere militæravdelinger ble slått brutalt ned. Nasjonalforamlingen valgte imidlertid i juli 1887 Ferdinand av huset Sachsen-Coburg-Gotha til ny fyrste.

Ferdinand beholdt Stambolov som statsminister. Han slo hardt ned på opprørsforsøk og oppnådde en politisk seier da Det osmanske rike overførte bispedømmene Skopje, Ohrid og Bitolja fra den greske til den bulgarske ortodokse kirke. Dette bedret forholdet mellom stat og kirke, selv om Ferdinand unnlot å konvertere, i strid med Bulgarias grunnlov. Ferdinand giftet seg i 1893 med den katolske prinsesse Marie-Louise av Bourbon-Parma. Etter at tsar Alexander III døde, ble også forholdet til Russland bedre. Russlands vilkår for å anerkjenne Ferdinand var at han konverterte, og den 14. februar 1896 lot han seg døpe med den nye tsaren Nikolai II som fadder. To uker senere anerkjente sultanen Ferdinand som sin generalguvernør i Øst-Rumelia.

Ferdinand hadde ambisjoner om å utvikle og modernisere Bulgaria ved å bygge ut industri, kommunikasjoner og ved å fornye lovverket. Jernbanen mellom Wien og Konstantinopel ble kontrollert av tyske og østerrikske eiere, og han begynte derfor å bygge en parallell bane, som imidlertid aldri ble fullført. Industrialiseringen ble støttet av subsidier på bekostning av småbøndene. Dette førte til misnøye på landsbygda, og i 1899 stiftet bøndene en organisasjon som snart utviklet seg til et politisk parti, Bondepartiet. I 1892 ble også et sosialdemokratisk parti stiftet. I 1903 ble det splittet i en revolusjonær og en reformistisk fraksjon.

Makedonia, som etter Berlin-konferansen var tilbakeført til osmansk styre, var åsted for stadige opprør fra slavisk-talende innbyggere som enten ønsket autonomi eller forening med Bulgaria. Geriljabevegelsen i grensetraktene bekymret Russland, som tvang Bulgaria til å avvikle støtten til opprørerne. I 1903 ble alle makedonske organisasjoner forbudt. Et nytt opprør i Makedonia samme år ble brutalt knust, og førte til at mange flyktet over grensen eller utvandret. Men Bulgaria kunne ikke gripe inn på grunn av press fra Russland, og fordi osmanernes seier over Hellas i 1897 viste at riket fortsatt var en militærmakt å regne med.

5. oktober 1908 ble Bulgaria endelig anerkjent som en helt uavhengig stat. Fyrst Ferdinand utropte seg samtidig til «Tsar Ferdinand I av Bulgaria», men utlandet anerkjente ham bare som konge. Bakgrunnen var at ungtyrkerne i juli samme år hadde tatt makten i Konstantinopel og truet med å gjeninnlemme Øst-Rumelia i riket.

Balkankrigene[rediger | rediger kilde]

Bulgarerne overmanner de tyrkiske stillinger med bajonetter, ved den tsjekkiske maleren Jaroslav Věšín.

I 1911 dannet nasjonalistenes statsminister Ivan Gesjov en allianse med Hellas og Serbia for å kunne gå til et felles angrep på Det osmanske rike. I februar 1912 ble en hemmelig avtale undertegnet mellom Bulgaria og Serbia, og i mai 1912 ble en tilsvarende avtale inngått med Hellas. Kongedømmet Montenegro ble også tatt med i pakten. Avtalene innebar en deling av Makedonia og Thrakia mellom de allierte, skjønt delelinjene ble trukket opp farlig vage. Etter at osmanerne nektet gjennomføre reformer i de omdiskuterte områdene, brøt den første Balkankrigen ut i oktober 1912.

Bulgaria angrep mot det østlige Thrakia, men ble stoppet i utkanten av Konstantinopel. Serbia angrep sørover mot Skopje og Monastir. Hellas angrep halvøya Khalkidiki og Makedonia gjennom Sarantaporo, og etter invasjonen av Thessaloniki gikk den forente greske og serbiske hæren nordover og mot vest. Den osmanske flåten ble to ganger beseiret av den greske. Osmanerne valgte å fortsette krigen, og bulgarske styrker med støtte fra den serbiske hæren erobret Adrianopel, mens den greske hæren tok Ioánnina etter å ha beseiret osmanerne i slaget ved Bizani. Krigen ble avsluttet med freden i London den 17. mai 1913.

Av de allierte var det Bulgaria som hadde hatt de største tapene. Landet mente derfor at det hadde krav på den største gevinsten av seieren. Særlig serberne var uenige og nektet å avgi noe av territoriet som de hadde erobret i det nordlige Makedonia (dette området tilsvarer i grove trekk den nåværende Republikken Makedonia). De hevdet derfor at den bulgarske hæren hadde forsømt å oppnå det målet som var avtalt før felttoget mot Adrianopel (å erobre byen uten serbisk hjelp), og at avtalen fra før krigen om delingen av Makedonia derfor måtte bli revidert. En del kretser i Bulgaria var uvillige til å gå til krig mot Serbia og Hellas på grunn av denne konflikten, men var i mindretall.

I juni 1913 dannet Serbia og Hellas en ny allianse mot Bulgaria. Den serbiske statsministeren Nikola Pašić lovet Hellas at landet kunne få Thrakia om Hellas hjalp Serbia å holde Bulgaria ute av den serbiske delen av Makedonia. Den greske statsministeren Eleftherios Venizelos gikk med på dette. Tsar Ferdinand av Bulgaria så dette som en overtredelse av avtalene fra før krigen, og i all hemmelighet oppmuntret av Tyskland og Østerrike-Ungarn, erklærte han krig mot Serbia og Hellas.

Den bulgarske hæren angrep den 29. juni. De serbiske og greske styrkene ble i begynnelsen drevet tilbake fra Bulgarias vestgrense, men fikk snart overtaket og tvang bulgarerne til å trekke seg tilbake. Kampene var svært harde og med mange falne, særlig under nøkkelslaget ved Bregalnitsa. Kort tid etter gikk Romania inn i krigen og angrep Bulgaria fra nord. Det osmanske rike så sin sjanse og angrep Bulgaria fra sørøst.

Mot denne overmakten måtte Bulgaria gi tapt. Våpenstillstand ble inngått 31. juli, og ved freden i Bucuresti den 10. august måtte Bulgaria avstå det fruktbare Sør-Dobrudsja til Romania og gi oppgi sine krav på landevinninger i Makedonia, mens Det osmanske riket fikk Adrianopel tilbake. Det eneste Bulgaria fikk beholde av sine erobringer i den første Balkankrigen var en mindre del av Makedonia og en ti mil lang kyststrekning langs Egeerhavet.

Den første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Den serbiske hæren og dens kanoner trukket av okser trekker seg tilbake mot Albania i oktober 1915.

I kjølvannet av Balkankrigene dreide den bulgarske folkeopinion seg i retning av en mer fiendtlig innstilling til Russland og vestmaktene, som ikke hadde gjort noe for å hjelpe landet. Landet trengte penger for å betale krigsskadeerstatninger, og tyske banker lånte ut 500 millioner leva i juli 1914. Da første verdenskrig brøt ut, forsøkte både ententemaktene og sentralmaktene å vinne kong Ferdinand og statsminister Vasil Radoslavov over på sin side, men landet fastholdt foreløpig sin nøytralitet. Det hadde en strategisk beliggenhet mellom Det osmanske riket og de vestlig orienterte landene Serbia og Hellas, og det hadde den største hæren på Balkan.

Nederlaget i 1913 hadde skapt revansjelyst, og da Det tyske keiserrike og Østerrike-Ungarn tilbød hele Makedonia og store deler av Thrakia som belønning for å slutte seg til sentralmaktene, kunne ententemaktene ikke overby dem. Den bulgarske regjeringen inngikk en allianse med sentralmaktene, selv om dette også innebar at de sluttet seg til sin tradisjonelle fiende, Det osmanske rike. Bulgaria hadde på denne tiden ingen krav rettet mot osmanerne, mens Serbia, Hellas og Romania (alle allierte av Storbritannia og Frankrike) hadde erobret land som i Bulgaria ble oppfattet som bulgarsk.

Bulgaria forholdt seg passiv gjennom det første året av verdenskrigen for å komme til hektene etter nederlaget i den siste Balkankrigen. Men sommeren 1915 traff tsar Ferdinand sitt valg etter at sentralmaktene hadde hatt fremgang. Bulgaria mobiliserte den 21 september, erklærte krig mot Serbia og angrep landet 11 oktober. Storbritannia, Frankrike og Italia erklærte deretter krig mot Bulgaria, og i august 1916 gikk også Romania med i krigen på ententens side.

Bulgaria hadde i begynnelsen stor fremgang og trengte langt inn i Serbia, som allerede var hardt presset av sentralmaktene. I oktober 1915 ble Skopje erobret. Bulgarerne rykket i 1916 også inn i den delen av Makedonia som var annektert av det foreløpig nøytrale Hellas, etter invitasjon fra statsminister Venizélos, og i september samme år kunne de erobre Dobrudsja fra Romania.

Men krigen ble stadig mer upopulær blant bulgarerne som ble hardt rammet økonomisk, og som likte dårlig å kjempe mot sine ortodokse trosfeller i allianse med de muslimske tyrkerne. Bondepartiets leder, Aleksander Stamboliyski, ble fengslet på grunn av sin motstand mot krigen. Den russiske revolusjon i februar 1917 bidro til økt misnøye med monarkiet og krigen i hæren og hos bybefolkningen. Radoslavovs regjering gikk av i juni 1917, og det brøt ut mytteri i avdelinger av hæren. Kongen ble nødt til å løslate Staboliyski og be ham om å danne en ny regjering.

Tiltagende problemer med matforsyningen og tilløp til hungersnød forsterket kravene om fred. Da britiske og franske styrker rykket inn i Bulgaria fra brohodet i Saloniki 15. september 1918, var motstandsevnen minimal. Avtale om våpenhvile ble inngått 29 september, og tsar Ferdinand abdiserte og forlot landet 3. oktober. Han overlot tronen til sin sønn Boris III for å demme opp for bølgen av republikansk og revolusjonær begeistring. Ved Neuilly-sur-Seine-traktaten den 27. november 1919 måtte Bulgaria avstå alt erobret territorium. Romania fikk tilbake Sør-Dobrudsja og Hellas sikret seg kystrekningen mot Egeerhavet. Bulgaria måtte anerkjenne den nye staten som senere kalte seg Jugoslavia, og avgi bortimot hele Makedonia. Landet måtte også betale krigserstatninger på 2250 millioner gullfranc og redusere sin hær til bare 22 000 soldater. Bulgarerne betegnet resultatet av fredsavtalen som «den andre nasjonale katastrofen».

Mellomkrigsårene[rediger | rediger kilde]

Monument over bondepartiets leder, Aleksandar Stamboliyski, av Ivan Minekov.

Valgene i mars 1920 ga bondepartiet et stort flertall, og Aleksandar Stamboliyski dannet Bulgarias første bonderegjering. Han sto overfor store sosiale problemer, men klarte å gjennomføre mange reformer, skjønt opposisjonen fra middelklassen og de øverste klassene, jordeierne og militæroffiserene, forble mektige. I mars 1923 undertegnet Stamboliyski en avtale med kongeriket Jugoslavia som anerkjente den nye grensen, og han gikk med på å forby Den indre makedonske revolusjonære organisasjon (VMRO) som ønsket å gå til krig for å erobre Makedonia fra Serbia. Dette utløste en nasjonal reaksjon, og under et statskupp den 9. juni 1923 ble Stamboliykski myrdet. En høyreorientert regjering under Aleksandar Tsankov tok makten, støttet av hæren og VMRO, og gjennomførte en hvit terror mot bondepartiet og kommunistene.

I 1926 overtalte tsar Boris Tsankov til å gå av, og en mer moderat regjering under Andrej Ljaptsjev kom på plass. Det ble gitt amnesti, unntatt for kommunistpartiet, som fortsatt var ulovlig. En opposisjonell folkelig valgallianse som også omfattet det reorganiserte bondepartiet vant valget 21. juni 1931 under betegnelsen «Folkeblokken». Den besto av demokrater, liberale og bønder, ledet av Aleksandar Malinov, som senere samme år ble avløst av Nikola Musjanov. Landet var hardt rammet av den internasjonale økonomiske krisen, men ble hjulpet av Hoover-moratoriet 1931-32, som fritok det for betaling av gjeldsrenter. Etter utløpet av moratoriet i juli 1932 måtte Bulgaria imidlertid fortsatt innstille betalingene.

Tsar Boris av Bulgaria håndhilser på Adolf Hitler i 1943.

Nabolandene fryktet bulgarsk revansjisme, og 9. februar 1934 dannet Tyrkia, Hellas, Jugoslavia og Romania Balkanpakten, som uttrykkelig var rettet mot Bulgaria. I mai 1934 skjedde et nytt statskupp som fjernet «Folkeblokken» fra makten og etablerte et autoritært militærregime ledet av Kimon Georgiev. Regjeringen Georgiev gjennomførte straks en politiske omveltning og opphevet deler av grunnloven fra 1879. Drastiske innsparinger i de offentlige utgiftene ble gjennomført. Antallet kommuner ble redusert fra 2500 til 800, og antallet funksjonærer ble skåret ned. I juni ble parlamentet og de politiske partiene oppløst, pressesensur ble innført, og det lokale selvstyret avløst av statlig kontroll.

Det nye styret søkte tilnærming til Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia, men dette vakte motstand i befolkningen og hos vestmaktene. Kort tid etter kuppet ble de makedonske organisasjonene forbudt i den hensikt å normalisere forholdet til Jugoslavia. Jugoslavia reagerte positivt og inngikk i mai 1934 en handelsavtale med Bulgaria, den første på 30 år. I 1934 ble det også opprettet diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen. Men militærstyret klarte ikke å forsone seg med de tidligere politiske bevegelsene, og i januar 1935 måtte Georgiev gi fra seg makten. I løpet av det følgende året ble de militære gradvis skjøvet til siden, og 3. mars 1936 kunne tsar Boris III med støtte fra royalistiske offiserer ta makten i egne hender. Han gjeninnførte en form for parlamentarisk styre (uten de politiske partiene), men under hans egen faste kontroll. Han gjeninnførte forfatningen og oppløste høyreekstreme organisasjoner og partier. Regjeringen Tosjev ble i november 1935 avløst av en regjering ledet av tsarens fortrolige medarbeider Georgi Kioseivanov, som beholdt makten til 1940. Staten støttet seg ikke til bestemte partier, men samarbeidet med enkelte elementer fra det parlamentariske demokrati. I mars 1937 ble det avholdt kommunevalg, og året etter parlamentsvalg, men uten at kandidatene representerte politiske partier, men var frittstående. Da palamentet ble åpnet i 1938, fikk regjeringen tillit fra 106 av 170 representanter.

Det kongelige diktaturet erklærte seg nøytralt, men søkte økonomisk samarbeid med Tyskland.

Den andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Ved utbruddet av den andre verdenskrig erklærte den bulgarske regjering ledet av statsminister Bogdan Filov at landet skulle være nøytralt. Den stilte seg avventende, men håpet å oppnå territoriale gevinster uten kamphandlinger, særlig landområder med betydelig bulgarsk befolkning som nabolandene hadde okkupert etter den siste Balkankrigen og den første verdenskrig. Det ble imidlertid klart at Bulgarias sentrale geopolitiske beliggenhet på Balkan nødvendigvis måtte føre til sterkt press fra begge sider. Tyrkia hadde inngått en ikkeangrepspakt med Bulgaria.

Bulgaria lyktes med støtte fra Aksemaktene å gjenvinne Sør-Dobrudsja, som hadde vært en del av Romania siden 1913. Craiova-traktaten, som ble inngått 7. september 1940 etter forhandlinger med Romania, styrket det bulgarske håpet om løse territoriale problemer uten at landet ble direkte involvert i krigen.

Bulgaria i løpet av den andre verdenskrig.

Bulgaria ble tvunget til å gå sammen med Aksemaktene i 1941, da tyske tropper som forberedte invasjonen av Hellas fra Romania hadde nådd den bulgarske grensen og krevde tillatelse til å passere bulgarsk territorium. Truet av direkte militær konfrontasjon hadde tsar Boris III ikke annet valg enn å bli med i den fascistiske blokken. Dette skjedde offisielt da Bulgaria sluttet seg til tremaktspakten 1. mars 1941. Det var liten motstand i Bulgaria mot denne avgjørelsen, siden Sovjetunionen på dette tidspunkt fremdeles var bundet av Molotov–Ribbentrop-pakten, ikkeangrepspakten med Tyskland.

Etter at Tyskland hadde angrepet og okkupert Hellas i april 1941, fikk Bulgaria som takk for hjelpen sine deler av krigsbyttet: Vestre Thrakia og noen øyer i Egeerhavet fra Hellas, og store deler av Makedonia fra Jugoslavia. Tsar Boris var fortsatt innstilt på beholde så stor handlefrihet som mulig, og han lot ikke Bulgaria delta i angrepet på Sovjetunionen. Istedet ble bulgarske tropper satt til å avløse tyske okkupasjonsstyrker i Jugoslavia. Han avviste også tyske krav om å utlevere bulgarske jøder til nazistenes utryddelsesleire, noe som reddet rundt 50 000 jødiske liv. De ble likevel forfulgt, og mange ble plassert i landets egne arbeidsleire, og i de nylig okkuperte områdene i Thrakia og Makedonia fikk tyskerne anledning til å deportere jødene.

Den 15. august 1943 vendte tsar Boris tilbake til Bulgaria etter et møte med Hitler i Berlin. Han ble få dager senere rammet av en hjertesykdom og døde den 28 august. Siden kronprins Simeon var umyndig, ble det opprettet et regentskap ledet av statsminister Filov. Mot slutten av krigen ble Sofia bombet under luftangrep, og regjeringen begynte å manøvrere for å trekke landet ut av krigen. Hemmelige kontakter med USA gjorde det imidlertid klart at de allierte ikke ville godta noe annet enn betingelsesløs kapitulasjon. Men regjeringen antok at befolkningen ikke ville gå med på å oppgi de nyvunne landområdene, og tysk nærvær i landet gjorde det vanskelig å bryte med Tyskland. Under sovjetisk press krevde Bulgaria i juli 1944 at tyskerne skulle evakuere sine tropper fra Varna.

17 august erklærte Bulgaria seg som en nøytral stat og krevde en uke senere at alle tyske tropper måtte forlate landet. Men da sto den Røde Armé allerede i Romania, og Sovjetunionen meddelte at den ikke ville respektere Bulgarias nøytralitetserklæring. Tvertimot sendte Sovjetunionen krigserklæring til Bulgaria 5. september. Tyskerne hadde trukket seg ut av landet 7. september, og samme dag erklært Bulgaria krig mot Tyskland. Likevel gikk sovjetiske styrker over Donau 8. september og nådde Sofia den 17. september. Den venstreorienterte Fedrelandsfronten hadde da gjort oppstand i hovedstaden og allerede 9. september sammen med krigstrette soldater tatt kontroll over de viktigste regjeringsbygningene og styrtet regjeringen. Bulgarias hær deltok deretter i krigen på de alliertes side, og sammen med den Røde Armé rykket den inn i Ungarn og videre inn i Østerrike.

Som en konsekvens av den andre verdenskrig ble et kommunistregime installert i Bulgaria med Georgi Dimitrov i spissen. Monarkiet ble avskaffet og tsar Simeon II gikk i eksil. Paristraktatene i 1947 bekreftet at Sør-Dobrudsja fortsatt skulle være en del av Bulgaria, noe som betydde at Bulgaria var den eneste av Tysklands allierte som økte sitt landområde på grunn av krigen. De okkuperte områdene ved Egeerhavet og i Makedonia grenser ble gitt tilbake, mens 150 000 bulgarere ble utvist fra det vestlige Thrakia.

Bulgaria under kommunistregimet[rediger | rediger kilde]

Josef Stalin og Georgi Dimitrov, 1936.

I tiden 1944 til 1989 var Bulgaria kjent som «Folkerepublikken Bulgaria» (PRB) og ble styrt av Det bulgarske kommunistpartiet (BCP). Kommunistpartiet omformet seg selv i 1990 ved å endre navn til Det bulgarske sosialistparti, og er for øyeblikket (2009) i en del av regjeringskoalisjonen.

Selv om Georgi Dimitrov hadde blitt sendt i eksil siden 1923 og hovedsakelig oppholdt seg i Sovjetunionen var han langt fra en stråmann for russerne. Han hadde vist stort mot i Nazi-Tyskland i løpet av rettssaken etter Riksdagsbrannen i Berlin i 1933, og han ble senere leder av Komintern under perioden med Folkefronten. Han sto også nær den jugoslaviske kommunistlederen Tito, og mente at Jugoslavia og Bulgaria som nært beslektede sørslaviske folk burde danne en føderasjon. Denne ideen ble ikke støttet av Josef Stalin, og det har lenge vært mistanke om at Dimitrovs plutselige død i juli 1949 ikke var tilfeldig, skjønt dette har aldri blitt bevist. Dette sammenfalt med Stalins utstøtelse av Tito fra Kominform, og ble fulgt av en klappjakt på titoister i Bulgaria. Dette kulminerte med en skueprosess og henrettelse av visestatsminister Traicho Kostov. Den aldrende Vasil Kolarov døde i 1950, og makten gikk da videre til den ekstreme stalinisten Vulko Chervenkov.

Zhivkov (til høyre) mottar Romanias kommunistiske diktator Nicolae Ceauşescu i 1979.

Bulgarias stalinistiske fase varte mindre enn fem år. Jordbruket ble kollektivisert og bøndene gjorde hyppig opprør. Arbeidsleirer ble satt opp, og da undertrykkelsen var på sitt verste, var rundt 100 000 mennesker internert. Den ortodokse patriark fikk husarrest i et kloster, og kirken selv ble underlagt statens kontroll. I 1950 ble de diplomatiske forbindelsene med USA brutt. Den tyrkiske minoriteten ble forfulgt, og det var stadige grensetvister med Hellas og Jugoslavia. Landet levde i en tilstand av frykt og isolasjon. Men Chervenkovs støtte selv innenfor kommunistpartiet var for svak til at han kunne overleve da hans beskytter Stalin var borte. Stalin døde i mars 1953, og i mars 1954 ble Chervenkov avsatt som partisekretær med godkjennelse fra det nye lederskapet i Moskva. Han ble erstattet av Todor Zhivkov, men Chervenkov fortsatte som statsminister fram til april 1956, da han endelig ble avsatt og erstattet av Anton Yugov.

Den mest alvorlige konflikten med kommuniststyre var i forhold til den tyrkiske befolkningen i Bulgaria, som utgjorde ca. 10 % av befolkningen. Tyrkisk som undervisningsspråk ble forbudt i 1970-årene, og på midten av 80-tallet ble det satt i gang en stor assimileringspolitikk. Tyrkiske navn ble forbudt, og det var ulovlig å snakke på offentlige steder. Assimilasjonspolitikken nådde toppen i 1989 med etnisk rensing da 350.000 tyrkere ble drevet på flukt eller utvist til Tyrkia[8]. Selv tyrkiske pasientjournaler og navn fra gravstener ble forsøkt slettet. Først i 2012 kom Bulgaria med en offisiell unnskyldning. [9].

Republikken Bulgaria[rediger | rediger kilde]

Da Mikhail Gorbatsjovs reformprogram i Sovjetunionen ble merkbare i Bulgaria på slutten av 1980-tallet, hadde kommunistene, som deres leder, vokst seg for ynkelige og hjelpeløse til å stå imot krav om endringer for lenge. I november 1989 var det demonstrasjoner om økologiske saker i Sofia, og disse utviklet seg snart til en generell kampanje for politiske reformer. Kommunistene reagerte ved å avsette den aldrende og falleferdige Todor Zhivkov og erstatte ham med Petar Mladenov, men dette trekket ga dem kun en utsettelse. I februar 1990 ga kommunistpartiet frivillig opp makten, og i juni 1990 ble de første frie demokratiske valgene siden 1931 holdt. De ble vunnet av den moderate fløyen av kommunistpartiet, omdøpt til Det bulgarske sosialistpartiet. I juli 1991 ble det innført en ny forfatning med en svak presidentmakt og en statsminister som med ansvar for den lovgivende makt.

Som andre tidligere kommunistregimer i Øst-Europa opplevde Bulgaria overgangen til kapitalismen langt mer smertefull enn de selv hadde forventet. Den antikommunistiske forening av demokratiske styrker (UDF) kom til makten, og mellom 1992 og 1994 gjennomførte de privatisering av landområder og industri ved å utstede aksjer i regjeringsforetak til alle borgere, men disse ble fulgt av stor arbeidsledighet da den lite konkurransedyktige industrien ble avviklet og den mangelfulle industrien og infrastrukturen i landet ble avslørt. Sosialistene så seg selv som de svakes forsvarer mot overgrepene fra de frie markedskreftene.

President Georgi Parvanov (venstre) med den tidligere russiske presidenten Vladimir Putin i 2008.

De negative reaksjonene mot de økonomiske reformene tillot Zhan Videnov fra BSP å ta makten i 1995, men året etter var også denne regjeringen i vanskeligheter. I presidentvalgene i 1996 ble Petar Stoyanov fra UDF valgt. I 1997 kollapset BSP-regjeringen og UDF kom til makten. Arbeidsledighet forble høy og velgerne var i økende grad misfornøyde med begge partier for deres manglende evne til å løse landets økonomiske problemer.

Den 17. juni 2001 vant Simeon II under sitt borgerlige navn Simeon Sakskoburggotski, sønn av tsar Boris III og selv tidligere statsoverhode som tsar av Bulgaria fra 1943 til 1946, en knepen seier i valgene. Tsarpartiet, «Nasjonalbevegelsen Simeon II» («NMSII»), fikk 120 av 240 seter i parlamentet. Simeons popularitet dalte hurtig i løpet av hans fireårsperiode som statsminister, og BSP vant valgene i 2005, men kunne ikke danne en flertallsregjering alene og måtte søke støtte i en koalisjon. I parlamentvalgene i juli 2009 vant høyre-sentrum partiet GERB til Boyko Borisov rundt 40 prosent av stemmene.

Siden 1989 har Bulgaria hatt demokratiske valg med flere partier og privatisert økonomien, men de økonomiske vanskelighetene og en bølge av korrupsjon har ført til at over 800 000 bulgarere, mange høyt kvalifiserte og utdannede, har emigrert, noe som har ført til en såkalt «hjerneflukt». Reformpakken som ble introdusert i 1997 ga en positiv økonomisk vekst, men førte også til økende sosiale forskjeller.

Bulgaria ble medlem av NATO i 2004 og Den europeiske union i 2007, og er generelt anerkjent for at landet praktiserer ytringsfrihet og opprettholder menneskerettighetene.[10] I 2007 ble Bulgaria rangert på 36. plass (mellom Kina og Island) av 122 land på Globaliseringsindeksen.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ ЗЛАТНОТО СЪКРОВИЩЕ НА БЪЛГАРСКИТЕ KАНОВЕ – анотация на проф. Иван Добрев. Военна Академия «Г. С. Раковски», София.
  2. ^ Begrepet «protobulgarere» eller «før-bulgarere» ble introdusert etter den andre verdenskrig
  3. ^ Ivanov, L.: Essential History of Bulgaria in Seven Pages. Sofia, 2007.
  4. ^ Lord Kinross: The Ottoman Centuries, Morrow QuillPaperback Edition, 1979
  5. ^ Crampton, R. J.: A Concise History of Bulgaria, 1997, Cambridge University Press, ISBN 0-521-567-19-X
  6. ^ Hupchick, D.: The Balkans, 2002
  7. ^ Karpat, Kemal H.: Social Change and Politics in Turkey: A Structural-Historical Analysis, BRILL, 1973, ISBN 9004038175, ss. 36-39
  8. ^ http://snl.no/Bulgaria/historie
  9. ^ http://www.aljazeera.com/indepth/opinion/2012/01/2012122102331935532.html
  10. ^ Bulgaria – Media and Human rights
  11. ^ KOF Index of Globalization

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Detrez, Raymond: Historical Dictionary of Bulgaria Andre utgave. 2006. lxiv + 638 ss. Kart, bibliografi, appendiks, kronologi. ISBN 978-0-8108-4901-3.
  • Crampton, R. J.: A Concise History of Bulgaria (1997)
  • Hristov, Hristo: History of Bulgaria [oversatt fra bulgarsk ved Stefan Kostov; red. Dimiter Markovski]. Khristov, Khristo Angelov,. 1985.
  • Jelavich, Barbara: History of the Balkans (1983)
  • Kossev, D.; Hristov, H. & Angelov, D.: Short history of Bulgaria (1963).
  • Lampe, John R., & Jackson, Marvin R.: Balkan Economic History, 1550-1950: From Imperial Borderlands to Developing Nations. 1982. online edition
  • Lampe, John R.: The Bulgarian Economy in the Twentieth Century. 1986.
  • Todorov, Nikolai: Short history of Bulgaria (1921)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]