Paul von Lettow-Vorbeck

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Paul von Lettow-Vorbeck
Paul von Lettow-Vorbeck
Paul von Lettow-Vorbeck i 1904
Født 20. mars 1870
Keiserriket Tyskland Saarlouis, Saarland
Død 9. mars 1964
Tyskland Hamburg
Kallenavn Der Löwe von Afrika
Troskap Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket
Tjenestetid 18881920
Rang Generalmajor
Enhet Kaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Schutztruppe
Kommandoer Gouverneurflagge.svg Tysk Øst-Afrika
Militære slag Bokseropprøret
Herero-oppstanden
Første verdenskrig
*Felttoget i Øst-Afrika
Utmerkelser Pour le Mérite med ekeløv
Senere arbeid Forfatter
Medlem av Riksdagen

Paul Emil von Lettow-Vorbeck (født 20. mars 1870 i Saarlouis, død 9. mars 1964 i Hamburg) var en tysk generalmajor og forfatter.

Før første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Fødseshuset i Saarlouis

Lettow-Vorbeck var født i inn i en protestantisk pommersk lavere uradelsfamilie, mens faren var stasjonert som hæroffiser i Saarlouis i den daværende prøyssiske Rhinprovinsen. Han ble utdannet ved internatskole i Berlin og sluttet seg i 1888 til et kadettkorps Potsdam og Berlin-Lichterfelde.

I 1889 ble han utnevnt til sekondløytnant, 1895 premierløytnant og i 1901 hauptmann i Kaiserliche Armee.

Lettow-Vorbeck deltok i nedkjempelsen av bokseropprøret i Kina (1900/1901) og hadde mellom 1904 og 1908 kommandoen over en styrke i den tyske kolonien Tysk Sydvest-Afrika. Her deltok han blant annet i bekjempelsen av khoikhoi- og herero og nama-opprørerne.

Høsten 1906 var han tilbake i Tyskland og tjenestegjorde ved generalstaben. I 1907 ble han utnevnt til major og adjutant ved generalkommandoen over 11. armékorps. I mars 1909 ble han sjef for II. sjøbataljon Wilhelmshaven. Som oberstløytnant ble han 18. oktober 1913 utnevnt som kommandant for de keiserlige for beskyttelsestroppene (Schutztruppe) for Tysk Kamerun. Mens han formlet innehadde fortsatt denne kommandoen, fungerte han også som kommandant for Schutztruppe for Tysk Østafrika, en posisjon han også ble formelt utnevnt til 13. april 1914.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Lettow-Vorbeck innfelt til venstre på et postkort, med koloniguvernør Heinrich Schnee til høyre

Da første verdenskrig brøt ut, var Lettow-Vorbeck fortsatt kommandant for Schutztruppe i Tysk Østafrika. Det lyktes ham å forsvare kolonien mot britiske, belgiske og portugisiske tropper, og dette var den eneste tyske kolonien i Afrika som ikke ble tatt av fienden. Dette skjedde til tross for at engelskmennene hadde en styrke som var ti ganger større og hadde langt bedre utrustning. Lettow-Vorbeck ledet en kombinert styrke av tyske soldater og askarier og brukte terrenget aktivt i å unnslippe fienden.

Etter seieren i slaget ved Tanga langs kysten i 2. – 5. november 1914, hvor britene ved sin British Indian Army gjorde et mislykket forsøk på å innta den tyske kolonien, trakk han seg inn i landet og iverksatte en rekke lynangrep mot de styrkene som ble sendt etter ham. I slaget ved Jassin 18. januar 1915 vant han en ny stor seier, noe som også sikret styrkene hans sårt etterlengtede nye forsyninger.

Han ble tildelt den høyeste prøyssiske militærordenen Pour le Mérite 4. november 1916, og ordenen med eikeløv 10. oktober 1917.

Mot slutten av 1917 rykket han inn i Portugisisk Østafrika og sikret seg nye forsyninger der.

Han kjempet frem til 1918 og kapitulerte noen dager etter keiser Wilhelm IIs abdikasjon, etter at han nettopp hadde marsjert inn i den engelske kolonien Nyasaland. Meldingene om krigens slutt og det tyske nederlag nådde ham først via en britisk forhandler, da han ikke lenger hadde noen kommunikasjonsmulighet med Tyskland. Han befant seg da i Nord-Rhodesia og marsjerte til Abercorn, dagens Mbala, og meldte seg for de britiske myndighetene der 23. november 1918. Han innledet umiddelbart et samarbeid med de britiske myndighetene for hjemsendelse av tyske borgere i Øst-Afrika.

Weimarrepublikken[rediger | rediger kilde]

Generalen med sin kone Martha i 1919
Lettow-Vorbeck marsjerer i spissen for sine tropper under æresmarsjen i mars 1919

Ved tilbakekomsten til Tyskland i januar 1919 fikk han en heltemottakelse og ble forfremmet til generalmajor. Hans Schutztruppe var den eneste tyske avdelingen som fikk lov til å paradere gjennom Brandenburger Tor, da den var den eneste som ikke hadde kapitulert, men hadde innkassert stadige seire mot en overlegen motstander; og var den eneste tyske avdelingen som hadde lykkes i å invadere britisk territorium.

I den vanskelige politiske situasjonen i Tyskland støttet han Gustav Noskes bestrebelser. I Hamburg marsjerte han inn med sitt frikorps Korps Lettow etter at spartakistopprøret var slått ned, og ble divisjonskommandør i Marinebrigade Ehrhardt, ledet av korvettenkapitän Hermann Ehrhardt. Etter Kappkuppet i 1920 ble han stilt for krigsrett for sin deltakelse, og gikk ut av aktiv militær tjeneste.

Under Weimarrepublikken skrev han en rekke bøker, blant annet Heia Safari!, og krevet tilbakelevering av de tyske koloniene. Han slo seg ned i Bremen og ble en sentral deltaker i byens konservative miljø. Han ble medlem av det lokale laget av Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten. Fra 1929 til 1930 var han medlem av Riksdagen for Deutschnationale Volkspartei («Det tysknasjonale folkepartiet»).

Under nasjonalsosialistene[rediger | rediger kilde]

Lettow-Vorbeck fotografert 18. juli 1930, mens han var medlem av riksdagen

Han var motstander av nasjonalsosialistene, som prøvde å bruke hans popularitet i sin politiske kamp. I 1938, da han var 68 år, ble han utnevnt til general, men aldri innkalt til tjeneste. Joseph Goebbels noterte i sin dagbok for 21. januar «Auch so ein Reaktionär!». Men Lettow-Vorbecks respekt for askariene gjorde at han ikke kunne følge de nasjonalsosialistiske raseteoriene.

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Som så mange andre hadde den da 75-år gamle pensjonisten det vanskelig da Tyskland brøt sammen i 1945. Begge hans sønner var drept i krigen og hjemmet var utslettet. Han prøvde blant annet å livnære seg som gartner, men hans gamle motstandere fra første verdenskrig, Richard Meinertzhagen og Jan Smuts sørget for finansiell støtte og matforsendelser til ham fram til pensjonene igjen kunne utbetales.

Da han døde i Hamburg i 1964 reiste flere askari dit for å vise sin øverstkommanderende den siste ære. Kai-Uwe von Hassel holdt minnetale og offiserer fra Bundeswehr sto i æresparade.

Flere tyske byer har oppkalt gater etter ham, samt militærkaserner i Leer, Hamburg-Jenfeld, Bremen og Bad Segeberg.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]