Paul von Lettow-Vorbeck
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Paul von Lettow-Vorbeck | |||
|---|---|---|---|
 Paul von Lettow-Vorbeck innfelt til venstre |
|||
| Født | 20. mars 1870 Saarlouis, Saarland |
||
| Død | 9. mars 1964 Hamburg |
||
| Kallenavn | Der Löwe von Afrika | ||
| Troskap | Tyske keiserriket |
||
| Tjenestetid | 1888 - 1920 | ||
| Rang | Generalmajor | ||
| Enhet | Schutztruppe | ||
| Kommandoer |  Tysk Øst-Afrika |
||
| Militære slag | Bokseropprøret Første verdenskrig *Felttoget i Øst-Afrika |
||
| Utmerkelser | Pour le Mérite med ekeløv | ||
| Senere arbeid | Forfatter Medlem av Riksdagen |
||
Paul Emil von Lettow-Vorbeck (født 20. mars 1870 i Saarlouis, død 9. mars 1964 i Hamburg) var en tysk generalmajor og forfatter.
[rediger] Før første verdenskrig
Lettow-Vorbeck deltok i nedkjempelsen av bokseropprøret i Kina (1900/1901), og hadde mellom 1904 og 1908 kommandoen over en styrke i den tyske kolonien Tysk Sydvest-Afrika. Her deltok han bl.a. i bekjempelsen av khoikhoi- og herero og nama- opprørerne.
[rediger] Første verdenskrig
Under første verdenskrig var Lettow-Vorbeck kommandant for beskyttelsestroppene (Schutztruppe) i Tysk Østafrika. Det lyktes ham å forsvare Tysk Østafrika mot britiske, belgiske og portugisiske tropper, og det var den eneste kolonien i Afrika som ikke ble tatt av fienden. Dette skjedde til tross for at engelskmennene hadde en styrke som var ti ganger flere og hadde langt bedre utrustning. Han ledet en kombinert styrke av tyske soldater og askarier, og brukte terrenget aktivt i å unnslippe fienden.
Etter seieren i slaget ved Tanga langs kysten i 2. - 5. november 1914, hvor britene gjorde et mislykket forsøk på å innta den tyske kolonien, trakk han seg inn i landet og iverksatte en rekke lynangrep mot de styrkene som ble sendt etter ham. I slaget ved Jassin 18. januar 1915 vant han en ny stor seier, noe som også sikret styrkene hans sårt etterlengtede nye forsyninger.
Mot slutten av 1917 rykket han inn i Portugisisk Østafrika og sikret seg nye forsyninger der.
Han kjempet frem til 1918, og kapitulerte noen dager etter keiser Wilhelm IIs abdikasjon, etter at han nettopp hadde marsjert inn i den engelske kolonien Nyasaland. Meldingene om krigens slutt og det tyske nederlag nådde ham først via en britisk forhandler, da han ikke lenger hadde noen kommunikasjonsmulighet med Tyskland. Han fant seg da i Nord-Rhodesia og de marsjerte til Abercorn, dagens Mbala og meldte seg for de britiske myndighetene der 23. november 1918. Han innledet umiddelbart et samarbeid med de britiske myndighetene for hjemsende av tyske borgere i Øst-Afrika.
[rediger] Weimarrepublikken
Ved tilbakekomsten til Tyskland i januar 1919 fikk han en heltemottakelse og forfremmelse til generalmajor og hans Schutztruppe var den eneste tyske avdelingen som fikk lov til å paradere gjennom Brandenburger Tor, da de var de eneste som ikke hadde kapitulert, men innkassert stadige seire mot en overlegen motstander; og var den eneste tyske avdelingen som hadde lykkes i å invadere britisk territorium.
I den vanskelige politiske situasjonen i Tyskland støttet han Gustav Noskes bestrebelser. I Hamburg marsjerte han inn med sitt frikorps Korps Lettow etter at spartakistopprøret var slått ned, og ble divisjonskommandør i Brigade Ehrhardt, ledet av korvettkapteinen Hermann Ehrhardt. Etter Kappkuppet i 1920 gikk han ut av aktiv tjeneste.
Under Weimarrepublikken skrev han en rekke bøker, blant annet Heia Safari!, og krevet tilbakelevering av de tyske koloniene. Fra 1929 til 1930 var han medlem av Riksdagen for Deutschnationale Volkspartei («Det tysknasjonale folkepartiet»).
[rediger] Under nasjonalsosialistene
Han var motstander av nasjonalsosialistene, som prøvde å bruke hans popularitet i sin politiske kamp. I 1938, da han var 68 år, ble han utnevnt til general, men aldri innkalt til tjeneste. Joseph Goebbels noterte i sin dagbok for 21. januar «Auch so ein Reaktionär!». Men Lettow-Vorbecks respekt for askariene gjorde at han ikke kunne følge de nasjonalsosialistiske raseteoriene.
[rediger] Etter andre verdenskrig
Som så mange andre hadde den da 75-år gamle pensjonisten det vanskelig da Tyskland brøt sammen i 1945. Begge hans sønner var drept i krigen og hjemmet var utslettet. Han prøvde blant annet å livnære seg som gartner, men hans gamle motstandere fra første verdenskrig, Richard Meinertzhagen og Jan Smuts sørget for finansiell støtte og matforsendelser til ham fram til pensjonene igjen kunne utbetales.
Da han døde i Hamburg i 1964 reiste flere askari hit for å vise sin øverstkommanderende den siste ære. Kai-Uwe von Hassel holdt minnetale og offiserer fra Bundeswehr sto i æresparade.
Flere tyske byer har oppkalt gater etter ham, samt militærkaserner i Leer, Hamburg-Jenfeld, Bremen og Bad Segeberg.
