Dreyfus-saken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Degraderingen og ydmykelsen av Alfred Dreyfus, 5. januar 1895. Illustrasjon av Henri Meyer på omslaget av Le Petit Journal den 13. januar 1895 under tittelen «Forræderen».[1]
Den berømte forsiden av den franske avisen L’Aurore, den 13. januar 1898, hvor forfatteren Émile Zola publiserte et åpent brev til landets president.

Dreyfus-saken (fransk: l'affaire Dreyfus) var en politisk skandale som delte Frankrike i to uforsonlige politiske leirer fra affærens begynnelse i 1894 og til dens løsning i 1906. Saken begynte i november 1894 da kaptein Alfred Dreyfus, en ung fransk artillerioffiser av jødisk herkomst fra Alsace, ble dømt for landsforræderi grunnet påstått spionasje til fordel Tyskland ved at han skal ha gitt franske militære hemmeligheter til den tyske ambassade i Paris. Han ble dømt til degradering og til fengsel på livstid og sendt til straffekolonien på Djeveløya i Fransk Guyana hvor han under kummerlige forhold oppholdt seg i nær fem år.

To år etter dommen, i 1896, kom det fram bevis som identifiserte en fransk major i hæren ved navn Ferdinand Walsin Esterhazy som den virkelige skyldige. Offiserer av høy rang undertrykte de nye bevisene i en militærdomstol som enstemmig frikjente Esterhazy på rettens andre dag. Hæren anklaget Dreyfus for ytterligere anklager basert på falske dokumenter. Ryktene begynte å spre seg om at militærdomstolen var en konspirasjon som hadde gjort den uskyldige Dreyfus til en syndebukk og skapt en dekkhistorie. Saken eksploderte i offentligheten ved et anklageskrift, skrevet av den kjente forfatteren Émile Zola, som dekket hele forsiden av en avis i Paris i januar 1898 under overskriften «J'accuse!» («Jeg anklager!»). Anklagen var rettet direkte til den franske presidenten og regjeringen og anklaget dem for antisemittisme og for ulovlig fengsling av Dreyfus. Zola beskrev juridiske feil og mangle på reelle bevis. Artikkelen vakte oppsikt både i Frankrike og i utlandet. Aktivister la press på regjeringen for å gjenåpne saken.

I 1899 kom Dreyfus tilbake til Frankrike for en ny rettssak. Den intense politiske og juridiske skandalen som hadde delt det franske samfunnet mellom de som støttet Dreyfus, nå kalt for «dreyfusarder», som Anatole France, Henri Poincaré og Georges Clemenceau, og de som fordømte ham, «anti-dreyfusardene», slik som blant annet Édouard Drumont, utgiver av den ekstremt antisemittiske avisen La Libre Parole. Resultatet ble at den nye rettssaken dømte Dreyfus på nytt som skyldig og en dom på ti år i fengsel, men Dreyfus ble gitt en benådning og satt fri. Etter hvert ble anklagene mot Alfred Dreyfus demonstrert som grunnløse og at det franske militæret hadde dekket over den virkelige skyldige. I 1906 ble Dreyfus frikjent for alle anklager og gjeninnsatt i den franske hæren som major, men uten kompensasjon for de tapte årene i fengsel. Han tjenestegjorde gjennom hele den første verdenskrig.

Affæren fra 1894 og til 1906 delte Frankrike i dype og bitre motsetninger. Motstanderne av Dreyfus oppfattet seg som for nasjonen, for militæret og for den katolske kirke, og var samtidig antityske og antisemittiske. De som forsvarte Dreyfus var for republikken, demokrati, fornuft og internasjonalistiske idealer. Saken forbitret fransk politikk og gjorde det mulig for venstresiden å komme til makten.

Dommen mot Dreyfus var et grovt justismord[2][3] i en sosial kontekst av tradisjonelt jødehat og hat mot Tyskland som følge av annekteringen av Alsace og deler av Lorraine i 1871.

Sammendrag av Dreyfus-saken[rediger | rediger kilde]

Alfred Dreyfus.

Ved slutten av 1894 ble den franske offiseren Alfred Dreyfus, utdannet ved Ecole Polytechnique og en jøde fra Alsace, ble dømt til fengsel på livstid for landsforræderi i en hemmelig og lukket rettssak, og deportert til Djeveløya. På denne tiden var oppfatningen til den franske politiske samfunnsklassene enstemmig mot Dreyfus.

Overbevist om dommens urimelig og urettferdighet, forsøkte Dreyfus' familie ved hans eldre bror Mathieu Dreyfus å bevise hans uskyld, og engasjerte på denne tiden journalisten Bernard Lazare. I mellomtiden fant oberst Georges Picquart, leder av kontraspionasjen, i mars 1896 at den virkelige forræderen var major Ferdinand Walsin Esterházy. Generalstaben nektet imidlertid å vurdere disse bevisene og fikk Picquart overført til ny tjeneste i Nord-Afrika.

For å trekke oppmerksomhet mot skrøpeligheten i bevisene mot Dreyfus, kontaktet hans familie i juli 1897 presidenten for senatet, Auguste Scheurer-Kestner, og han rapporterte tre måneder senere at han var overbevist om at Dreyfus var uskyldig, og overbeviste også Georges Clemenceau, tidligere medlem av parlamentet og da en journalist. I den samme måneden klagde Mathieu Dreyfus til krigsdepartementet mot Walsin-Esterhazy. Mens tilhengerne av Dreyfus, dreyfusardene, stadig økte, ga to bortimot samtidige hendelser i januar 1898 en nasjonal dimensjon til saken: Esterhazy ble frifunnet til nasjonalistenes jubel, og Esterhazy fjernet deretter sin mustasje og flyktet fra Frankrike; og Émile Zola publiserte sin banebrytende artikkel «J'Accuse ...!», hans anklageskrift mot de franske myndighetene for å ha tillatt justismord grunnet antisemittisme. Det førte til at mange franske intellektuelle ble mobilisert og en prosess hvor Frankrike ble politisk delt begynte og som varte ut århundret og inn i det nye. Antisemittiske opptøyer brøt ut i mer enn tjue franske byer. Det var flere drepte i Alger. Republikken var rystet og hvor en del så dens undergang, noe som fremmet et sterkt behov for å få løst Dreyfus-saken for å gjenopprette ro og orden.

Til tross for intrigene til hæren for undertrykke denne saken, ble den første dommen mot Dreyfus annullert av den franske høyesterett etter en gjennomgående undersøkelse. En ny krigsrett ble holdt i Rennes i 1899. Mot all rimelighet ble Dreyfus dømt som skyldig på nytt, men med formildende og ble dømt til ti år med hardt straffearbeid. Utmattet og nedbrutt fra hans deportasjon for fire lange år aksepterte Dreyfus benådning fra president Émile Loubet. Det var først i 1906 at hans uskyld ble offisielt ble anerkjent gjennom en beslutning uten forbehold av høyesteretten.[4] Rehabilitert ble kaptein Dreyfus gjeninnsatt i hæren med rangen som major, deltok i den første verdenskrig, og døde i 1935.

Virkningene av denne saken var tallrike og påvirket alle aspekter av det franske samfunnsliv: politikken (saken etablerte den tredje republikk og ble dens opphavsmyte),[5] i en fornyelse av den franske nasjonalisme, militæret, religionen (den forsinket reformeringen av den franske katolisisme og republikansk integrering av katolikkene), sosialt, juridisk, pressen, diplomatisk og kulturelt (det var i løpet av saken hvor begrepet intellektuell ble opprettet). Dreyfus-saken førte til tallrike antisemittiske demonstrasjoner som igjen påvirket følelsene og oppfatningene til de jødiske samfunnene i sentrale og vestlige Europa. Demonstrasjonene og det utilslørte jødehatet hadde en innvirkning ved den internasjonale bevegelsen sionisme ved at en av dens grunnleggere, Theodor Herzl, ble overbevist om at jøder aldri ville bli trygge eller integrert i Frankrike og måtte opprette sin egen stat.

I henhold til en moderne historiker: Den varige betydningen av Dreyfus-saken som et emne for historisk undersøkelse ligger i dens legemliggjøring av de tallrike fortellinger og tallrike utgraver av historisk årsakssammenhenger. Den viser hvordan langvarige forestillinger og spenninger kan bli omformet av særskilte omstendigheter og av særskilte enkeltindivider til en totalødeleggende kraft som endrer det politiske og kulturelle landskapet i flere tiår. For å øke vår forståelse av både fortiden og nåtiden, bør kompleksiteten av denne transformasjonen bli anerkjent og analysert framfor ferdigpakke den for moralsk eller politisk nytte.[6]

Dreyfus' motstandere[rediger | rediger kilde]

En tegning tegnet av Caran d'Ache, gitt ut i le Figaro 1898. Øverst står det: «La oss ikke diskutere Dreyfus-saken», nederst: «De har diskutert den.»

Édouard Drumont var en fransk antisemitt. Hans bok La France Juive (Det jødiske Frankrike) angrep rollen franske jøder hadde, og agiterte for å stenge dem ute fra samfunnet. Hans avis La Libre Parole hadde samme synspunkt. Drumont tiltrakk seg mange tilhengere. Han nådde sitt høydepunkt under Dreyfus-saken, og var blant Dreyfus' mest høylytte motstandere. Drumont kan oppfattes som en av de første som forfektet et fascistisk jødehat, selv om han døde før ideologien var etablert.

Dreyfus-saken splittet Frankrike langt inn i nyere tid. Da den franske kollaboratøren Philippe Pétain ble arrestert i 1944 for å ha ledet den antisemittiske, katolske og reaksjonære Vichy-regimet, skal han ha uttalt: «Dette er Dreyfus' hevn!»[7]

Dreyfus' støttespillere[rediger | rediger kilde]

Den senere statsministeren Léon Blum var selv jøde og dreyfusard. Det samme gjaldt Georg Brandes i Danmark. Av kjente nordmenn som engasjerte seg sterkt til fordel for Dreyfus var dikteren Bjørnstjerne Bjørnson.[8] Bjørnson fikk 21. januar 1898 sitt støttebrev til Zola satt på forsiden av L'Aurore, der han takket Zola for hans «mandsmod og hjertelag», og fordømte den franske regjeringen, som «maa være den skamløseste noget civilisered folk har». Knut Hamsun som oppholdt seg i Paris, mente derimot at Zola bare ønsket oppmerksomhet rundt seg selv; mens Edvard Grieg avslo å reise til Paris, avlyste en rekke konserter og mottok trusselbrev for sin støtte til Dreyfus.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se fullstendig kopi hos Gallica.
  2. ^ Eller selv en «juridisk forbrytelse» i henhold til advokaten og juristen Jean-Denis Bredin i hans bok L’Affaire (1984) og Vincent Duclert i hans biografi over Alfred Dreyfus (2006).
  3. ^ Se også talen (på fransk) til den franske justisminister Pascal Clement den 12. juni 2006.
  4. ^ L'Arret. Cour de Cassation, Chambres Réunies (PDF), den franske høyesteretts beslutning den 12. juli 1906
  5. ^ Winock, Michel (2003): «L'affaire Dreyfus comme mythe fondateur» i: La France politique, Éditions du Seuil, coll. Points History, s. 151–165
  6. ^ Schultheiss, Katrin (13. juni 2012): «The Dreyfus Affair and History» i: Journal of The Historical Society, DOI: 10.1111/j.1540-5923.2012.00362.x, s. 203. Originalsitat: «The enduring significance of the Dreyfus Affair as a subject of historical inquiry lies in its manifest embodiment of multiple narratives and multiple strand s of historical causality. It shows how longstanding beliefs and tensions can be transformed by particular circumstances and by particular individuals into a juggernaut that alters the political and cultural landscape for decades. In the interest of increasing our understanding of both past and present, the complexities of that transformation should be recognized and analyzed rather than packaged for moral or political usefulness.»
  7. ^ Hagtvet, Bernt (2012): Ideologienes århundre, Oslo: Dreyer, s. 92
  8. ^ «A single man against millions - the proudest sight to be seen.», fra Nobelprize.org
  9. ^ Hagtvet, Bernt (2012): Ideologienes århundre, Oslo: Dreyer, s. 58

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]